Jens vil være industripartner

LEDER: Hvis Jens Stoltenberg vil gi mer støtte eller ha mer styring for å redde eksisterende arbeidsplasser, er han på en blindvei. Men mer støtte kan ha mening, dersom det fremmer nyskaping og industri som etter relativt kort tid gir god lønnsomhet uten støtte, skriver redaktør Magne Lerø.

Senere i dag lanserer Jens Stoltenberg Arbeiderpartiets næringspolitiske manifest. Til Dagsnytt sier han at Ap ønsker et sterkere partnerskap med industrien, og mener det vil føre til økt sysselsetting innen industrisektoren.

Næringsminister Børge Brende mener industrien har styrket sin stilling de siste årene, fordi skatter og avgifter er redusert og renten er rekordlav. Han hevder dette er et direkte resultat av regjeringens politikk, og peker på at antallet nyetableringer innen industrisektoren øker. Brende hevder både rente og skatter vil øke dersom Jens Stoltenberg kommer til makten – og da blir det tyngre å drive industri i Norge.

Det er Norske Skogs planer om å nedlegge Union som har brakt industripolitikk høyt opp på den politiske dagsordenen. Her har Brende engasjert seg så sterkt at det er vanskelig for Ap å peke på hva mer de skulle gjort for å redde Union fra nedleggelse.

Brende har god grunn til å hevde at regjeringens samlede politikk har hatt en positiv virkning for industrien. Det er Høyre som har satt sitt stempel på en næringspolitikk der næringsnøytralitet står sentralt. Det kan heller ikke nektes for at Høyre har satt av mindre både til arbeidsmarkedstiltak og ulike former for støtte til industrien, formidlet for eksempel via Innovasjon Norge. Høyre er redd for at bedrifter som det ikke er et marked for, blir holdt kunstig i live en periode dersom staten gir støtte. For at næringslivet skal utvikle seg og arbeidskraften trekkes til de bedrifter som det er et marked for, må noen bedrifter dø. Alle forstår at det ikke kan være et mål å holde liv i flest mulig bedrifter som eierne ikke mener det er marked for.

Ap har imidlertid et poeng når de peker på at det er behov for å gi støtte til omstillingstiltak som vil sikre ny lønnsomhet og å skaffe finansiering til nyetablering. I teorien skal de som har kapital i samfunnet ha interesse av å investere i bedrifter som kan bli lønnsomme. Men i praksis viser det seg at mange bedrifter som har vist seg å ha livets rett, aldri ville sett dagens lys om man ikke hadde fått midler fra SND eller Innovasjon Norge.

På samme måte som vi satser på forskning, må vi satse på å gi støtte til innovasjon. Det er kun i en fiktiv ideell verden at næringslivet selv, helt uten noe som helst støtte fra staten, sørger for at ulønnsomme bedrifter nedlegges og nye oppstår.

Jens Stoltenberg snakker om å gjeninnføre noe tilsvarende den gamle ervervsloven. Det betyr altså at han vil har mer kontroll og styring over næringslivet. Dette vil ikke føre fram. Det er positivt at Stoltenberg vil satse sterkere på støttelinje i forhold til næringslivet, men å forsøke seg på mer direkte styring er å begi seg inn på en blindvei. Så var da også den gamle ervervsloven i praksis en sovende bestemmelse.

Når vi hører Jens Stoltenberg og Børge Brende diskutere, virker det som om det er en betydelig avstand mellom dem i næringslivspolitikken. Det er det ikke. Jens vil gi litt mer støtte og skattlegge bedriftene noe hardere. Brende vil gi mer skattelette for næringslivet, men gi mindre støtte til omstilling og mindre kapital til nyetableringer.

Ap bruker gjerne noen hundre millioner mer av statens penger. De må ikke brukes til å redde eksisterende arbeidsplasser, men til å skape nye.

 

Kremmer Stordalen som papirprodusent

LEDER: Norske skog er i ferd med å gå seg vill med sine begrunnelsen for å nekte å selge Union. De kan ende med at skogeierne lar fabrikken leve i eget selskap, eller la Spetalen og Stordalen prøve seg som papirprodusenter, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er i ferd med å floke seg til for Norske Skog. I dag rykker to skogeiere, Thomas N. Fernley og Halvor Western, ut med en oppfordring til leveranseboikott av Norske Skog dersom de legger ned Union. De kritiserer skogeiernes representanter i styret og hevder de har glemt hvorfor Norske Skog ble opprettet og eksisterer.

Samtidig blir Norske Skog minnet om at EUs konkurransemyndigheter holder på å gå dem kritisk etter i sømmene. Det har ingen ting med Union å gjøre. Her handler det om et mulig kartellsamarbeid med Store Enso i Finland. Spørsmålet er om Norske Skog stilltiende har gjort en avtale om å kutte produksjon av 100 000 tonn papir, mot at svenske og finske produsenter kutter tilsvarende på grunn av overproduksjon.

Konkurransetilsynet antyder nå at det kan bli aktuelt å se på saken, men at de gjerne vil avvente hva EU sier. Tidligere konkurransedirektør Einar Hope mener at dette er en opplagt sak for konkurransetilsynet.

I går troppet Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen opp og sa at de vil overta Union for 100 millioner kroner og føre papirproduksjonen videre.

Stordalen er en kremmer som har fått det til både innen handel og hotell. Nå vil han prøve seg på tradisjonell industriproduksjon. Han vil i alle fall makte å sette Union på kartet. Er det noe investor Stray Spetalen kan, så er det å regne på lønnsomhet i investeringer. Når de to vil kjøpe, lyder det hult at Norske Skog sier at Union ikke er lønnsom.

Stray Spetalen har nok også regnet på det alternativet at det viser seg at papirproduksjon ikke blir lønnsom. Da vil det koste minimum 150 millioner i avviklingskostnader. Men en sitter da igjen med mange kvadratmeter bygninger og tomteareal. Det er verd atskillig, selv om det ligger i Skien og ikke i Oslo.

Det vil bli morsomt med papir med Spetalen og Stordalen, men er de ansatte og lokalmiljøet sikre på at de to har kompetanse og styrke nok til å løfte Union fram til lønnsomhet i en tøff konkurransesituasjon? De ansatte venter seg skikkelige sluttpakker ved nedleggelse av Union, og fra kommunens side antydes det at de vil kreve at det ryddes opp for flere hundre millioner. Dette kan Norske Skogs økonomi til å ta ansvar for. Men kan Stordalen og Spetalen garantere at de vil legge like mye på bordet dersom det viser seg at det ikke blir pluss i Union-regnskapene og driften må innstille?

Norske Skog avviste tilbudet på direkten en times tid etter det ble framsatt. Senere sendte de ut i en pressemelding at de vil møte Spetalen og Stordalen for å drøfte en overtagelse, under forutsetning av at de ikke vil drive papirproduksjonen videre. Men det er jo nettopp det de to sier de vil.

Det er ingen ting som går Norske Skogs vei for tiden. De blir presset stadig hardere fra flere hold, ikke fordi de vil legge ned, men fordi de nekter å la andre overta. Tidligere rektor på BI, Torger Reve, forsvarer Norske Skog. Han mener det vi skje en videre nedbygging av tradisjonelle norske industriarbeidsplasser, og at Norske Skog som et internasjonalt selskap ikke vil vise noe annet samfunnsansvar enn det et amerikansk eid selskap ville gjort.

Her får ikke Reve med seg at poenget for Norske skog ikke er å tjene mest mulig penger isolert sett, men å sikre levering av tømmer fra norske skogeiere. Skogeierne har to representanter i styret. Det kan være skogeierne ser seg tjent med at andre overtar Union framfor nedleggelse, eller de vil gå imot at Norske Skog kvitter seg med Union. I denne saken kan vi komme til å se at det nasjonale eierskapet har en avgjørende betydning.

Det er lite sannsynlig at det vil ende med at Spetalen og Stordalen får overta for 100 millioner. Sjansen kan øke om prisen øker og de ansatte inviteres inn på eiersiden. Eller kanskje det er fornuftig å gå i drøftinger med Hellefoss papirfabrikk på Notodden som produserer bokpapir? Også andre investorer kan dukke opp.

Nedleggelse av Union er så visst ikke noe plankekjøring for Norske Skog, slik ledelsen forsøkte å framstille det etter styremøtet tirsdag. Norske Skog har ikke klart å levere en skikkelig begrunnelse for hvorfor andre ikke kan få overta driften. Det stemmer ikke at et selskap insisterer på selv å ta avviklingskostander i flere hundre millioners klassen når de alternativt kan tjene 100 millioner på et salg og være kvitt selskapet i løpet av noen måneder.

 

Helsepolitisk uorganisering

LEDER: Politikerne begynner i feil ende når de er så opptatt av styringen av sykehusene. Istedenfor bør de gjøre jobben sin og besvare de spørsmål som bare de som har makten over pengene kan svare på, skriver redaktør Magne Lerø.

Et flertall på Stortinget mener vi vil få et bedre helsevesen om vi endrer styringsmodellen. Dette er for det meste godtroenhet, og dessverre et uttrykk for at politikerne har grepet fatt i bisak istedenfor hovedsak.

SV vil oppløse de regionale helseforetakane og la regionalpolitikere overta styringen. Sp vil gå alle skritt tilbake og overføre sykehusene til fylkene, slik det var tidligere. Ap vil justere dagens foretaksmodell, men sørge for politisk representasjon i styrene. KrF mener omtrent det samme. Frp vil legge ned de regionale helseforetakene og overlate ansvaret til et nytt statlig sykehusdirektorat. Høyre vil også legge ned de regionale foretakene og delegere ledelse til lokal helseforetak. Frp og Høyre vil satse langt sterkere på private helseaktører.

Dette lover ikke bra. Det er underlig at partiene har slik hast med å gjøre endringer i en styringsmodell som ennå ikke er evaluert. Politikerne begynner i feil ende. De bør først besvare to spørsmål som det er vesentlig for helseforetakene å få svar på:

Skal det drives sykehusvirksomhet på færre arealer, slik bevilgningene synes å forutsette? I så fall betyr det mer samordning og færre lokalsykehus med akuttberedskap døgnet rundt. Da må politikerne akseptere bråk fra lokalbefolkningen en del steder i landet.

Og hva slags type behandling skal ikke dekkes fullt ut av det offentlige?
Hvis ikke politikerne strammer inn på hvilke helsetjenester som skal dekkes fullt, vil vi oppleve en eksplosjon i helsekostnadene i årene framover.

Når sykehusene ennå ikke er i driftsbalanse, skyldes det at disse spørsmålene ikke er besvart og at bevilgningen ikke strekker til i forhold til de behandlinger som skal utføres på alle landets små og store sykehus.

Det blir ikke det spor bedre å sette politikere inn i styret i helseforetakene. De vedtak styrene i helseforetakene gjør, skaper få problemer. Senterpartiets forslag om å føre sykehusene tilbake til fylkene, vil føre sykehusene ut i den hengemyra helsereformen langt på vei har ført de opp av.

Det er gode grunner til å vurdere en sterkere sentralisering, slik Frp går inn for. Skal en legge opp til sterkere politisk styring, bør det skje sentralt og ikke regionalt. Lokalt, slik Høyre går inn for, vil gjøre det riktig ille.

– Hensikten med sykehusreformen var å få en nasjonal helsepolitikk, ikke fem regionale varianter. Med sin egenrådende opptreden har de fem regionale helseforetakene gjort seg selv overflødige og uønsket, sier Bent Høie, Høyres helsepolitiske talsmann, til Dagens Næringsliv. Han hevder at helseforetakenes dobbeltrolle både som sykehuseier og overordnet tjenstekjøper har ført til fredning av offentlige sykehus.

– Norge har en svært lav privatsykehusandel, og effektviseringsgevinster blir ikke tatt ut slik systemet er i dag. For å sikre åpen konkurranse om behandlingskontrakter, vil vi ta fra Helsedepartementet eierskapet til de offentlige sykehusene og delegere ledelsen til lokale helseforetak, sier Høie.

I årevis har Høyre anbefalt konkurranseutsetting innen eldreomsorgen. Dette er det ikke blitt mye innsparing av. Å satse på utstrakt konkurranseutsetting innen sykehussektoren, er å gi seg eksperimentene i vold. Det kan ikke dokumenteres at private sykehus er mer effektive enn offentlige. Dagens Næringskliv har forsøkt seg med noen enkle oppstillinger som viser at det offentlige får mer enn de private for å utføre samme typen operasjoner. Dette blir misvisende, fordi det ikke tas hensyn til at de offentlige sykehusene har et totalansvar med døgnkontinuerlig beredskap og ansvar for kronisk syke som private ikke har.

Vi trenger et supplement til det offentlige i form av privatklinikker. Men jevne mellomrom må det offentlige sjekke ut om private kan tilby å gjøre jobben rimeligere enn det det koster på de offentlige sykehusene. Men løsningen i vårt vidstrakte land er ikke flere private sykehus og færre offentlige, når det er det offentlige som skal betale likevel. Det går ikke bra å forsøke å snekre sammen et marked på denne måten.

 

Bernanders dødfødte lisenstanke

LEDER: Det er overraskende at en mann med såpass mye politisk teft som John. G. Bernander ikke med en gang tok livet av tanken om at det skal innførers NRK-lisens på pc-er og mobiltelefoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Statssekretær Yngve Slettholm gjør det tindrende klart at det ikke er aktuelt å utvide grunnlaget for kringkastingsavgiften. Bakgrunnen er at NRK i forbindelse med forslaget til ny forskrift om fjernsynsmottakere, har gått inn for at kringkastingsavgift skal legges på «alle skjermer som kan motta tv-signaler». Det betyr altså at nye sterke pc-er og mobiltelefoner kan bli avgiftsbelagte.

– Dette er en dårlig idé, fordi snart alle mulige duppeditter kan ta i mot tv-signaler. Mange flere vil måtte betale, selv de som ikke kjøper for tv-signalenes skyld. Dette er noe jeg ikke har sansen for, sier Slettholm til Dagens Næringsliv. Han mener dessuten det blir en håpløs oppgave å definere hvilke produkter som skal avgiftsbelegges.

Forbrukerrådet har også sagt at de er skeptiske til NRKs forslag.

Det er overraskende at en mann med såpass velutviklet politiske teft som kringkastingssjef John G. Bernander ikke tok livet av en slik tanke med en gang. Han må ha sløvet hen i sommervarmen.

NRK burde nøyd seg med å peke på problemet med de nye tekniske plattformene og at utviklingen går i retning av at flere kan «lure seg unna» lisensen. Men å forsøke å innføre lisensavgift både på pc-er og mobiltelefoner, vil bidra til å undergrave lisensordningen. NRK må regne med økt diskusjon om lisensbetaling er en god ordning for framtiden, nettopp ut fra det forhold at man i dag kan ta imot tv-signaler på flere tekniske plattformer. Debatten går i flere land i Europa. Lisensbetalt fjernsyn er under press. Venstres nestleder, Trine Skei Grande, har gått inn for å droppe lisensen og heller gi NRK støtte over statsbudsjettet. Lisensbegeistringen er nok liten både i Høyre og Frp.

NRK vil holde på lisensen. Selvsagt er det å foretrekke, men det er ikke sikkert NRK er best tjent med dette når flere dropper den tradisjonelle tv-en.

NRK gjør best i å stikke fingeren i jorda. Får vi en rød–grønn regjering etter valget, tviler vi på om de vil slå følge med NRK på den lisensveien de har hatt en sommerdrøm om.

 

1–0 til Brende

LEDER: Fordi Norske Skog ikke er avhengig av privatkunder, kan de leve med omdømmesvikt og politikerne på nakken. Og Brende har vunnet en politisk valgkampseier uansett hvordan det går, skriver redaktør Magne Lerø.

Planene om nedleggelse av Union kunne blitt en lei sak for regjeringen, som har skapt et inntrykk av at de ikke har noe verktøy de kan bruke overfor enkeltbedrifter. De rød–grønne så muligheten for et løp der de ville fremheve egen handlekraft og kritisere regjeringen for å sitte med hendene i fanget og bare se på at industrien dunster vekk. Men fra dag én av, tok nærings- og handelsminister fatt i tømmene. I går overrasket han med å vifte både med verktøy, gulrøtter, pisk og skape meninger. Stort mer enn det Brende sa han ville gjøre, kan ikke politikerne foreta seg. De er alle i samme båt, med unntak av Frp som ikke deltar i kjøret mot Norske Skog. Det ble 1–0 til Brende i en kamp Høyre kunne tapt 5–0.

Brendes gulrot er noen millioner til omstilling, men innenfor gjeldende regelverk.
Trusselen er å frata de den subsidierte kraften som er tiltenkt Union andre steder.

Og Brende hevdet at å nedlegge en bedrift som andre kan ha interesse av å drive videre, er å ikke vise samfunnsansvar.

Politikerne var i går enige om at dette kunne være en sak for Konkurransetilsynet. I Dagsavisen i dag sier imidlertid jussprofessor Olav Kolstad, ekspert på konkurranserett ved Universitetet i Oslo, at dette ikke er en sak for tilsynet.

Etter all sannsynlighet vedtar styret i Norske Skog å holde fast på at Union skal nedlegges.

Noen mediekommentatorer skriver i dag at det betyr at politikerne med dette har vist sin maktesløshet. Det er ikke poenget. Vedtar Norske Skog nedleggelse, kan politikerne konkludere med at de har gjort det de kunne gjøre. Det er ikke et nederlag for politikerne. Det er ikke meningen at politikere skal ha store gulrøtter å dele ut til enkeltbedrifter. Heller ikke skal de bruke pisk til å tvinge bedrifter til å opprettholde virksomheter som ledelsen mener ikke er lønnsomme. Men det er meningen at politikerne skal engasjere seg, slik de har gjort.

Dagsavisen mener Norske Skog har satt norgesrekord i dårlig markedsføring. Dette er i beste fall særdeles upresist. Dette har da ingen ting med markedsføring å gjøre.

– En bedrift som har sine røtter i norsk jord, er avhengig av politisk støtte og sympati for å utvikle seg videre. Norske Skog har trolig allerede tapt mer på å legge seg ut med det politiske Norge, enn de kronene de kan spare på å legge ned Union, heter det videre på lederplass.

Nytt bomskudd. Så lenge Norske Skog har arbeidsplasser i Norge, kan de regne med politisk støtte. Politikerne vil selvsagt ikke legge kjelker i veien for NorskeSkog slik at fabrikkene på Follum og Skogn også kommer i faresonen.

Det er ille å få på seg at man ikke viser samfunnsansvar. Men Norske Skog kan leve videre med en slik kritikk, framsatt av en næringsminister som mener han representerer det mest næringslivsvennlige partiet her i landet. Andre bedrifter ville ikke våget et slik konfrontasjon med politikerne. Tine er en slik bedrift. De er avhengig av en politisk spesialbehandling, noe som ikke er tilfelle med Norske Skog. Telenor ville også fått problemer, ikke først og fremst fordi staten har en stor eierandel i selskapet, men fordi kundene trolig ville reagert sterkt. Det er bedrifter som relaterer seg direkte til kunder som har all mulig grunn til å frykte en slik omdømmesvikt som Norske Skog, med eller uten god grunn, nå opplever. NorskeSkog klarer seg, fordi de vet at trykkerier og andre som kjøper papir er opptatt av pris og kvalitet, ikke om man har lagt ned en fabrikk eller hva politikerne mener.

I dagens forbrukermarked har kunden større makt enn politikerne. Det er fordi politikerne har valgt å overlate makten til markedet. Og på papirmarkedet har Norske Skog stor makt – og politikerne særdeles liten makt.

 

Norske Skog i klemme

LEDER: Børge Brendes utspill om at Norske Skog kan si farvel til billig kraft om de legger ned Union, understreker at en bedrift skal ivareta både eiernes og samfunnets interesser, skriver redaktør Magne Lerø.

Skal man legge ned en stor hjørnestensbedrift i Norge, ikke gjør det kjent en måneds tid før et stortingsvalg. Den leksa har konsernsjef Jan Oksum i Norske Skog allerede lært seg. Det er mye fornuft i de begrunnelser Oksum gir, men han er på defensiven. Det virker ikke som om Norske Skog har vært skikkelig forberedt på det de burde vite måtte komme, da planene om nedleggelse av Union i Skien ble kjent.

I dag fikk Norske Skog også Høyres næringsminister Børge Brende som motstander. Han reagerer på at Norske Skog motsetter seg at andre skal få anledning til å redde arbeidsplassene. Ifølge Brende bør Norske Skog åpne for et salg. Hvis Norske Skog bestemmer seg for nedleggelse, blir det ikke aktuelt å få med seg den subsidierte kraften som driften ved Union er basert på. Mediene skriver at dette årlig kan dreie seg om nærmere 100 millioner kroner for Norske Skog. Og fagforeningens representanter mener å kunne vite at Norske Skog har forutsatt at de får beholde den subsidierte kraften – selv om Union nedlegges.

En av markedsliberalismens mest hardkokte og konsekvente forsvarere her til lands, Kåre Valebrokk, skrev i Aftenposten søndag at alle forsøk på å redde Union er dømt til å mislykkes og bør også mislykkes. For et internasjonalt konsern som Norske Skog er det rimeligere å produsere papir andre steder i verden enn i Skien. Så enkelt der det med den saken. Kapitalen rår.

Et langt stykke på vei er det rett. En nedleggelse av Union er ikke noe annet enn det som skjer i mindre målestokk hver eneste måned i Norge. Det er billigere å produsere andre steder enn her til lands. Og dessuten sliter papirindustrien med overkapasitet.

Av de mer talentløse politiske utspillene som er kommet, er Kristin Halvorsen utspill om et lovforbund mot å slakte lønnsomme bedrifter. Nå kan det reises spørsmål ved om Union er lønnsom slik den drives i dag. Ledelsen i Norske Skog mener ikke det. Men uansett hva man måtte mene om lønnsomheten i Union, kan det ikke være andre enn bedriftens ledelse og eiere som avgjør slike spørsmål.

De rød–grønne har samtidig gjort det klart at de ønsker en lovendring som gjøre det mindre lønnsomt å avvikle bedrifter. Det kan skje ved å gi de ansatte langt større fallskjermer enn lønn i oppsigelsestiden. I Tyskland har ansatte rett til lønn i fire år dersom en lønnsom bedrift blir avviklet. I Nederland kan de motta lønn i to og et halvt år. Det er god grunn til å utrede dette spørsmålet nærmere. Det kan godt koste mer å avvikle bedrifter som tjener penger. Ledere som må slutte i slike tilfeller, får som regel en fallskjerm. Og det er slett ikke uvanlig at bedrifter som må nedbemanne tilbyr gode etterlønnsavtaler. Etterlønnsavtaler ut over oppsigelsestid kan slås fast i lovverket.

Næringsminister Børge Brende har lagt seg på en fornuftig linje i denne saken. Han inviterer til dialog, og gir tydelige signaler om at samfunnet forventer at Norske Skog viser et helhetlig ansvar.

Jan Oksum må nå velge. Han kan svare på Brendes kraftutspill med å antyde at også bedriften i Follum kan komme i faresonen dersom kostnadsnivået ved papirproduksjon i Norge øker, eller han kan gi de ansatte 100 dager som de ber om til å utrede ulike alternativer. Velger Oksum utsettelse, kan han roe gemyttene i valgkampen. Velger han å kjøre hardt på nedleggelse, risikere han at Norske Skog i høst vil framstå som en bedrift som setter samfunnsansvaret til side til fordel kapitaleiernes interesser. Hvis Norske Skog er overbevist om at de står overfor en nedbygging av produksjonen i Norge, og er sikre på å få eierne med seg på en slik strategi, velger han nok å stå løpet ut. Er det rom for alternativer, gir Norske Skog de ansatte de 100 dagene de ber om.

Så bråhast kan det vel ikke ha med å få stoppet maskinene på Union – som har gått i flere mannsaldere?

 

Clemet – landets beste politiske leder?

Kristin Clemet får 76,5 poeng som leder. Det er to poeng bedre enn Gro Harlem Brundtland, og seks poeng bedre enn Erna Solberg. Hun leder og driver igjennom, både med makt og overtalelse. Problemet er bare at lærere, elever og velgere har lite sans for politikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Hadde Høyre meldt på Per-Kristian Foss, Kristin Clemet og Erna Solberg i europamesterskapet i politisk gjennomføring, ville de kommet hjem med gode plasseringer. Men hva hjelper det når det velgerne ikke er imponert. Høyrelederne får gode karakterer av ekspertene, men de når ikke til topps i den politiske folkejuryen.

I siste nummer av Ukeavisen Ledelse inntar Kristin Clemet teten i politisk lederskap. Hun får 76,5 poeng sammenlagt. Det er det beste en politiker har oppnådd så langt, i vår lederundersøkelse «Toppsjefen» som er basert på samtaler med 15 personer som kjenner henne godt eller har fulgt henne tett. Clemet får to poeng mer enn Gro Harlem Brundtland, og seks poeng mer enn sin sjef i partiet, Erna Solberg.

Clemet er en politisk iverksetter av første klasse, og hun gjennomfører sin politikk selv om både lærere og elever protesterer. Men blir det bedre skole av det for alles sønner og døtre? Det er ikke velgerne overbevist om. I Bærum, som har vært høyrestyrt fra tidenes morgen, fikk elevene med melding til foreldrene før skoleferien om at kommunen må spare. Neste år blir det to timer mindre undervisning for elevene på sjette og syvende trinn, og en time mindre for de på fjerde trinn. Dette er ikke mye til kunnskapsløft.

Når selv Høyres egne på kommune- og fylkesplan frykter at frisleppet av privatskoler kan svekke den offentlige skolen, blir neppe skole og utdanning den vinnersaken Høyre trenger.

Erna Solberg, Per-Kristian Foss og Kristin Clemet utgjør den ideologisk kjernen i dagens Høyre. De fører en politikk som er såpass ideologisk konsistent at Erlend Rian meldte seg ut av partiet, selv om Kjell Magne Bondevik har satt grenser for høyrdreiningen.

Selv om både lærere, elever og politiske motstandere kan riste oppgitt på hodet over den politikken Kristin Clemet fører, er det ingen som bestrider at om det er noe hun kan, så er det å lede. Til tross for massiv motstand og høylytte protester, har Kristen Clemet sørget for å dreie norsk skole atskillige hakk mot høyre. Hun har både presset og lirket, slått i bordet og trukket seg tilbake, kjørt rett fram og valgt smarte omveier – for til slutt å få det som hun vil. Det har ikke låst seg i forhold til motstandere og medspillere, slik det skjedde med Victor Norman. Hun opptrer heller ikke like kontant som Erna Solberg. I beslutningsstyrke står hun ikke tilbake for de to. Det oser av vilje, gjennomføringskraft og taktisk klokskap av Kristin Clemet. Hun behersker maktens instrumenter (9) bedre enn de fleste. Resultatene er som forventet av en toppsjef av hennes kaliber (7). Hun utmerker seg imidlertid som en av de beste i landet når det gjelder å score høyt både på evne til omstillinger (8,5) og til å være kreativ og en pådriver for innovasjon (7,5). Her er hun nesten oppe på Kjell Inge Røkkes nivå.

Ledere som må kjempe seg igjennom omstillinger og ta upopulære grep for å oppnå resultater, som er sterkt saksorientert og har stor beslutningskraft, kommer ofte dårlig ut når det gjelder å løse konflikter på en konstruktiv måte. Her får imidlertid Clemet 7. Det forteller at hun også forstår seg på mennesker og situasjoner, bryr seg, opptrer med klokskap og engasjerer seg for å finne veien videre. Clemet er ikke alltid til stede, men hun er det som regel når det trengs. Hun har høy integritet og opptrer etisk bevisst (8,5). Kristin Clemet er real og skvær, og er opptatt av å skille mellom sak og person.

Men som type er hun ikke en varm og nær leder som kretser om sine medarbeideres ve og vel. Det mangler litt på sosial teft og nærhet (6,5). Dette er hennes svakeste side. Hun er så sterk, flink og dyktig at enkelte opplever henne som arrogant, en arroganse som for henne kan være en form for sjenerthet. Det er noe distansert og forretningsmessig over Kristin Clemet som gjør henne til en meget respektert, men ikke en høyt elsket leder.

Clemet er blant Høyres fremste ideologer, men ikke en av partiets stemmesankere. Hun forstår seg nok bedre på prinsipper enn på det som rører seg blant velgerne.

Blir det fortsatt borgerlig regjering etter valget, vil hun sikkert prøve seg på et annet departement. Blir det rød–grønt til høsten, skal hun tilbake til NHO. Men det blir neppe lenge. Det er politiker hun er, men hun er sjef bedre enn de fleste. Hun passer som hånd i hanske i som toppsjef i noen av landets større bedrifter. Hun kunne blitt sjef i Posten, for eksempel. Eller kanskje hun heller vil sysselsette seg som styremedlem på heltid. Kristin Clemet ville økt kvinne andelen i børsnoterte selskapet betraktelig. Men det kommer nok for sent for å hindre en egen lov om kjønnskvotering som regjeringen har vedtatt, og som Clemet har særdeles lite sans for.

 

Tillitskrise for Grøholt og Arnkværn

LEDER: Timeglasset er i ferd med å renne ut for Knut Grøholt og Harald Arnkværn. Nå må de komme på offensiven, rydde opp og legge grunnlaget for et bedre samarbeid internt i Vinmonopolet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har gått mange måneder siden vinimportør Ekjords ulovlige smøring av ansatte ved Vinmonopolet ble avdekket, men ennå har ikke Vinmonopolets ledelse maktet å rydde opp. De interne forholden er verre enn noen sinne. Nå har begge fagforeningene gjort det klart at de ikke har tillit til direktør Grøholt, ifølge Dagbladet. Kritikken skal også ramme HR-direktør Noris Vik Olausson og it-direktør Thore Nylund. Styreformenn Harald Arnkværn går heller ikke fri. Grunnen er at Arnkværn godkjente at advokat Erling Grimstad, som etterforsket smøreskandalen, fikk full tilgang til de ansattes e-post. Dette skjedde uten at de tillitsvalgte ble informert. De tillitsvalgte har reagert skarpt, og sier det nå er slutt på tilliten til ledelsen.

Sannsynligvis har Vinmonopolet holdt seg innefor regleverket for hva arbeidsgiver kan tillate seg. Her dreide det seg om en undersøkelse av om ansatte hadde misbrukt sin posisjon til å skaffe seg fordeler som er i strid med regleverket. Da er det naturlig og nødvendig å kunne sjekke e-posten. Men det er noe annet enn at it-sjefen nærmest i nattens mulm og mørke, med styreformannens godkjennelse, henter ut e-postene uten at de tillitsvalgte er informert. De er forståelig at de reagerer. Dette er slett ledelse.

Situasjonen internt i Vinmonopolet er ikke blitt bedre av at Ekjord ser ut til å slippe unna straff for de brudd på regelverket som de er skyld i. Sosial- og Helsedirektoratet skar først igjennom og forlangte inndragning av bevilgningen til Ekjord i tre måneder. I forrige uke opphevet Arbeids- og Sosialdepartementet dette vedtaket. Ekjord får fortsette som før. Det eneste som skjer er at Vinmonopolet forlanger at de skal dokumentere at de driver skikkelig internkontroll i forhold til Vinmonopolets regelverk.

De 27 medlemmene av Vin- og brennevinleverandørenes forening er opprørt over at Ekjord slapp unna sitt brudd på alkoholloven.

– Vi er frustrert og forbannet over at denne saken ikke får noen form for sanksjoner, dette har kostet oss millioner. Den eneste som ikke har tapt på dette er Ekjord. Dette aksepterer vi ikke, sier leder i foreningen, Pål Atle Skjervengen, daglig leder i Fondberg og co, til Dagens Næringsliv. Foreningens medlemmer hevder de har tapt millioner på grunn av at Vinmonopolet i flere måneder stoppet planlagte produktlanseringer. De har også gjennomført en egen granskning av forholdene i bransjen.

To ansatte ved vinmonopolet er blitt oppsagt, to er degradert, og noen har fått advarsler. De ansatte opplever at det er de som er tatt, mens Grøholt, de andre i toppledelsen og Ekjord har sluppet unna.

Det er e-post-saken de ansatte nå kjører. LOs juridiske avdeling er koblet inn. Denne saken rammer Knut Grøholt, selv om han ikke tok avgjørelsen om e-postgjennomgang siden han selv var underlagt granskning. Men kritikken rettes mot Grøholt. Vinner de ansatte fram med sine påstander om at Vinmonopolets ledelse har opptrådt i strid med regleverket i e-post saken, er det Arnkværn om må ta ansvaret.

Timeglasset er i ferd med å renne ut for Knut Grøholt og Harald Arnkværn. Når det oppstår en tillitskrise mellom ledelse og ansatte, er det ikke alltid løsningen er å bytte ut ledelsen. Det spørs hvor gode argumenter ledelsen har for de grep som er foretatt. Randi Flesland i Avinor var i hard vær, men berget seg igjennom krisen.

Vi ville ikke avskrive Knut Grøholts muligheter for å komme på offensiven, rydde opp og legge grunnlaget for et bedre samarbeid internt. Men det skapes et inntrykk av at Knut Grøholt kjemper på vikende front. Det er ikke bra. Vinmonopolet må ha en ledelse som har styring og de ansattes tillit. Både han og de ansatte ved Vinmonopolet har nok godt av noen ukers ferie.

 

Valebrokk må ta ta radiogrep

LEDER: Kåre Valebrokk har hast med å få plusstall i Kanal 24. Det spørs om han greier det uten å presse politikerne til å se at kartet (konsesjonen) ikke stemmer med terrenget (markedet), og at en sterkere samordning mellom Kanal 24 og TV 2 er nødvendig, skriver redaktør Magne Lerø.

Tiden er inne. Nå skal Kanal 24 knyttes enda tettere til TV 2. Radio er en del av TV 2s langsiktige strategi. TV 2-sjef Kåre Valebrokk tar nå over som styreleder. De som hadde trodd tv-kanalen var i ferd med å miste lysten på å putte mer penger inn i Kanal 24, har tatt feil. TV 2 er rede til fortsatt å dekke underskudd, fordi de mener man snart vil oppnå lønnsomhet. Med Valebrokk som styreleder, blir det nå tatt flere grep.

TV 2 eier i dag i underkant av 50 prosent av Kanal 24. De kan konvertere lån, og dermed sikre seg en eierandel på 62 prosent. Det kan være at TV 2 etter hvert vil ønske å kjøpe ut de andre eierne, men det blir neppe i denne omgang.

Valebrokk vil ikke sitt som styreformenn i et underskuddsforetak særlig lenge. Han kjenner presset fra TV 2-eiere som konfronterer ham med at det så langt har kostet mer enn forventet, og at det ennå er smått med lys å se i tunnelen. Valebrokk varsler en større reklamekampanje for Kanal 24 på TV 2. Det kan hjelpe noe. Vi må videre kunne forutsette at TV 2 vil bruke sine beste folk for at Kanal 24 skal få flere lyttere – og dermed økte annonseinntekter. Valebrokk vil nok også presse på for å få tatt ut større synergier mellom TV 2 og Kanal 24. Da det ble kjent at TV 2 gikk inn i Kanal 24, uttalte Valebrokk seg på en måte som skape et inntrykk av at han snarest mulig ville gjøre kanalen til et underbruk av TV 2. Kulturministeren har minnet om at konsesjonen er gitt på betingelse av at Kanal 24 har en egen nyhetsredaksjon, og står for en relativt stor andel egenproduksjon. Noen synergier har man fått til, men langt fra nok i forhold til den kostnadsbesparelsen Valebrokk ønsker seg.

For noen måneder siden ble det kjent at Kanal 24 og P4 hadde var i samtaler om en fusjon og en sterk samordning av driften av de to radiokanalene. Her satt også kulturminister Valgerd Svarstad Haugland foten ned. Begrunnelsen var den samme: Konsesjonen forutsetter at Kanal 24 framstår som en egen kanal, med den profilen som er angitt i konsesjonstildelingen.

Da Kåre Valebrokk ble sjef for TV 2, var det ikke fordi han hadde greie på tv. Han var knapt nok en normal tv-seer. Valebrokk er bokmann og avismann. Men TV 2-eierne var overbevist om at Valebrokk var den beste til å gi kanalen en tung og troverdig journalistisk profil, og til å lose i land fortsatt konsesjon for TV 2. I det store og hele har Valebrokk innfridd forventningene.

Nå spørs det om Valebrokk klarer å bringe Kanal 24 fra minus til pluss. Han må forsøke å få politikerne med på den mest velvillige tolkning av konsesjonsvilkårene. Det kan åpne seg nye muligheter dersom det blir skifte av kulturminister etter valget.

Det er forståelig at politikerne ikke ønsker en sammenslåing av P4 og Kanal 24. Det kan ende med at begge kanalene kommer under TV 2s kontroll. Det er imidlertid markedet og ikke politikerne som i siste instans må avgjøre om vi skal ha to reklamefinansierte radiokanaler eller ikke.

TV 2 ønsker å være et mediehus som tilbyr sitt programinnhold gjennom reklamefinansiert tv, betalings-tv, internett og radio. Dette må politikerne forholde seg til. Når vi ser alle de kanalene som velter inn over oss, er ikke NRK det eneste man må være opptatt av å beskytte. TV 2, slik vi kjenner det i dag, driver god kommersielt tv med et allmennkringkastingspreg, slik konsesjonen forutsetter. Det er ingen ulykke om TV 2 får et sterkere grep om Kanal 24. Ingen kan i dag få lønnsomhet i å drive en liten reklamefinansiert radiokanal som skal være uavhengig av alt og alle. De opprinnelige eierne i Kanal 24 forsøkte det, men mislykkes. TV 2 kom inn som en reddende engel.

Det må være mulig å gå i dialog med Kulturdepartementet om en sterkere samkjøring mellom TV 2 og Kanal 24. Det er behov for å se nærmere på om den konsesjonen som er gitt, svarer på det som er realistisk å få til. Hvis kartet viser seg å ikke stemme med terrenget, er det kartet det må gjøres noe med.

 

Lederkrise i Økokrim

LEDER: Hvis Eva Joly har så mye som femti prosent rett i sin kritikk av Økokrim, bør Økokrimsjef Einar Høgetveit spørre seg om han kan fortsette i stillingen. Men det er uhørt at Joly av egeninteresse trer inn i statsrådsrollen og refser en av departementets etatsjefer, skriver redaktør Magne Lerø.

Eva Joly mener Økokrim kan takke seg selv for mangelen på ressurser, og tar et oppgjør med Økokrims ressursbruk. For halvannet år siden, da den nye hvitvaskingsloven kom, forutså hun kapasitetsproblemene i Økokrim.

– Jeg vil ikke blande meg inn i Økokrims interne disposisjoner, men vi så problemet. Vi skaffet pengene. Likevel ble det ikke fulgt opp. Det er leit for Norges anseelse i dette arbeidet. Man kan ikke leve med at næringslivet investerer 100 millioner kroner uten at Økokrim øker sine ressurser. Det er ulevelig, sier Joly til Dagens Næringsliv. Hun hevder at Økokrim ikke har brukt de midlene de har fått til en effektiv styring av hvitvaskingsteamet, og synes det er bittert at midler til fire stillinger øremerket hvitvaskingsteamet ikke er brukt som forutsatt.

Bakgrunnen for kritikken er rapport fra den internasjonale organisasjonen Financial Action Task Force (FATF), hvor Økokrims hvitvaskingsteam blir sterkt kritisert. Mangel på ressurser og uholdbare datatekniske løsninger er årsaken til at Økokrim får strykkarakter. I går ble det kjent at lederen for hvitvaskingsenheten, Cathrine Lund, slutter. Hun understreker at hun slutter fordi hun har fått et annet spennende jobbtilbud, men bekrefter overfor VG at de har for få ansatte og et datasystem som ikke er godt nok.

Økokrimsjef Einar Høgetveit imøtegår kritikken fra Joly, og sier alle de fire nye stillingene ble besatt i løpet av 2004. Han sier at han også har brukt en del penger på å utvikle et nytt datasystem for hvitvaskingsmeldinger.

Joly ble hentet til Justisdepartementet som spesialrådgiver av statsråd Odd Einar Dørum (V) i 2002. I departementet ble Joly, som tidligere var forhørsdommer i Frankrike, satt til å lede et prosjekt mot hvitvasking og korrupsjon. I september begynner hun i ny jobb i Utenriksdepartementet, der hun vil fortsette arbeidet mot korrupsjon og økonomisk kriminalitet.

Eva Joly vil ikke ha på seg at Norge er blant de dårligste i klassen når det gjelder å bekjempe internasjonal økonomisk kriminalitet. Når Økokrim slaktes i en internasjonal vurdering, rammer det både Einar Høgetveit, Eva Joly og justisminister Odd Einar Dørum – og dermed hele regjeringen. I regjeringens langtidsplan fram mot 2007 står det at «arbeidet med å bekjempe økonomisk kriminalitet skal prioriteres høyt».

Er det Einar Høgetveit som skal ha skylden? Makter han ikke å prioritere ressursene riktig? Eller er bevilgningene til Økokrim så knappe at man ikke rekker over alt man burde?

I den tiden Høgetveit var sykemeldt fungerte Erling Grimstad som sjef for Økokrim. Han sa i fra om at bevilgningene til Økokrim var for knappe i forhold til de oppgaver Økokrim var pålagt. Det ble Høgetveits oppgave å roe det hele ned. En etatssjef må forsøke å tilpasse aktivitetsnivået etter de midler man får. Det er det Høgetveit har forsøkt.

Han burde antagelig stått på hardere og sagt fra tydeligere om hva man ikke maktet å gjøre. Nå må han finne seg i at Eva Joly gjør ham til syndebukk. Økokrim har for få ressurser. Men det er også grunn til å stille spørsmål ved om Einar Høgetveit utøver den «hand on»-ledelsen som situasjonen krever. Han blir litt for passiv og defensiv som Økokrimsjef.

Men at en prosjektleder i Justisdepartementet rykker ut mot en etatssjef på den måten Eva Joly gjør, er uhørt. Det er statsrådens ansvar å refse sine underordnende. Selv om det handler om hvitvasking, er det ikke fritt fram for Eva Joly til å slenge rundt seg med etatskritikk.

 

Om ledelse, politikk og medier