Oljemilliarder i evigheten

Jens Stoltenberg bør holde SV unna bremsepedalen i oljeutvinningen, og sørge for at Sp ikke forsyner seg med for mange oljemilliarder til grønne formål, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen ting varer evig, har vi lært. Nå har oljedirektør Gunnar Berge funnet et mulig unntak: oljemilliardene. Han sier til Aftenposten at oljemilliardene kan vare til evig tid, hvis politikerne ikke setter en stopper for aktiviteten og ikke bruker mer enn handlingsregelen tilsier. Vi aner en viss bekymring om hva de rød–grønne kan finne på når de kommer til makten hos den gamle Ap-finansministeren.

Oljefondet utgjør nå rundt 1300 milliarder. Hvis vi tar opp de lønnsomme oljeforekomstene som befinner seg på norsk sokkel, kan oljefondet bli på 4000 milliarder. Dersom politikerne holder seg til handlingsregelen, kan vi som Berge, nærmest legge et evig perspektiv på oljerikdommen. Men ikke en gang Per-Kristian Foss har greid å holde seg innenfor handlingsregelen. Verbalt er Jens Stoltenberg like tydelig som Foss på at det ikke skal brukes mer oljepenger enn handlingsregelen tilsier. Men det blir tonnevis av Sp- og SV-løfter som må hives på båten, dersom de skal finansieres kun med økte skatteinntekter. Det er en overhengende fare for at oljepengebruken kan komme til å øke under Jens Stoltenbergs regjering.

Men det som først og fremst bekymrer Berge er nok at SV og Sp skal makte å slå bremsene på i oljeutvinningen. Nå er det tre store felter igjen: Kristin, Snøhvit og Ormen Lange. Berge mener at det finnes 50–60 mindre felt der oljeutvinning kan være lønnsom. Men da må man fortsette letevirksomheten nå og ikke slå av på tempo. Gode letegeologer er en forutsetning for å kunne utvinne olje fra de mindre feltene.

Vi har bygget opp en spisskompetanse i verdensklasse. De bør ikke pensjoneres eller omskolere. Det er nå kompetansen virkelig trengs, for nå skal de mindre feltene letes fram. Berge frykter at kompetansen forvitrer, dersom man ikke holder tempo i letevirksomheten.

Fra SV-hold advares det mot et høy tempo i oljevirksomheten. De siste milliardoverskridelsene i Statoil på Snøhvitfeltet, brukes som eksempel på at det går over stokk og stein i iveren etter å få hentet opp mer olje. Når Helge Lund snakker om at Snøhvitutbyggingen ikke var helt moden da den ble vedtatt, sier han noe om at tempo var for høyt.

Men vi lurer nok oss selv, dersom vi tror at vi kan la olje på mindre felter bli liggende for så å hente den opp senere – når det passer oss med noen ekstra oljeinntekter. Da kan det være for sent. Nå har vi en rekordhøy oljepris. Ingen kan si noe fornuftig om prisen om ti år. Det er ikke sikkert det da er lønnsomt å utvinne de mindre norske oljefeltene.

Få ting er så galt at det ikke er godt for noe. Den høye oljeprisen fører til et press for å utvikle alternative energiformer. Med en høy oljepris blir også alternativ energiproduksjon mer lønnsom. Etter all sannsynlighet vil det i de kommende ti år skje avgjørende teknologiske gjennombrudd, som gjør at olje ikke blir en like dominerende energikilde som den er i dag.

Men i mange år framover vil tilgang på olje være avgjørende for verdenssamfunnet. Verden skriker for tiden etter høyere produksjon. Norge bør derfor holde det tempo i oljeutvinningen som nåværende regjering har lagt opp til..

I de områder hvor det er fare for at miljøet eller fiskebestanden kan skades, må vi være mer firkantet og hardere med de miljømessige krav som stilles både til leting og utvinning. Hvis miljøkravene truer lønnsomheten, får en drøfte dette med oljeselskapene.

Vi kan ikke la være å hente opp olje av hensyn til at de skal være noe igjen til fremtidige generasjoner. Vi må hente opp oljen nå, og sørge for en forvaltning av oljeformuen som sikrer at det er betydelig igjen til framtidige generasjoner. Gjerne inn i evigheten, slik Gunnar Berge ønsker seg.

 

Vollvik med millionærdugnad

Idar Vollvik sier han vil gi bort flere hundre millioner kroner til humanitært arbeid og starte en millionærdugnad. Det er både rørende og imponerende å lese om toppsjefer som tar samfunnsansvar på denne måten, skriver redaktør Magne Lerø.

– Livet mitt blir aldri det samme etter dette. Når jeg en gang pensjonerer meg, vil jeg gi bort alle pengene mine til humanitært arbeid, sier Chessgründer og mangemillionær, Idar Vollvik, til Dagbladet. Det som forandret livet hans var møtet med fadderbarnet sitt i Nairobi.

– Det er ingen dyr i Norge som har det så jævlig som dette, sier en sjokkert Vollvik. Nå vil han utfordre millionærer i Norge til å gi. Selv bladde han opp noen millioner der og da, til et prosjekt som skal bedre forholdene for de som bor i det aktuelle området hvor Vollviks fadderbarn lever.

– Jeg burde vel gitt bort alt jeg eier til humanitære formål. Men jeg tror det er mye mer nyttig at jeg forvalter pengene slik at vi kan tjene enda mer, som kan komme de fattige i verden til gode i neste omgang. Det finnes mange i Norge som er i samme økonomiske situasjon som meg. Nå utfordrer jeg dem til å være med på en aksjon, sier Vollvik som håper de sterke opplevelsene han har hatt vil bidra til å gjøre han til et bedre menneske.

Det er rørende å lese om Vollviks møte med nøden i Afrika. Vollvik er en gründertype som brenner det for han går inn for. Hvis han nå er blitt tent på å hjelpe fattige, kommer det til å merkes. Han er typen som kan komme til å ringe de rikeste her i landet og be om en million eller tre.

Å møte nøden gjør inntrykk. Siv Jensen fortelte om det tidligere i vår. Hun gikk langt i å ta selvkritikk på Frps lunke holdning til u-hjelp. Kritiske røster hevet seg, og minnet om at politikk er politikk og følelser er følelser. Så feil kan man ta. Det er meningen at vi skal la oss påvirke av følelser. Følelsesmessige opplevelser påvirker våre verdier. På den måten kan følelser ha virkning lenge etter at følelsen er borte.

Det er viktig at samfunnets ledere, enten det er politikere eller næringslivsledere, møter alle sider av virkeligheten. Det er meningen at møtet med nøden skal gjøre inntrykk og påvirke vårt verdisett.

Idar Vollvik går høyt ut. Det er en fallhøyde knyttet til å stå fram på forsiden i Dagbladet som en raus giver og et forbilde. Han forbindes mer med et liv i sus og dus enn som hjelpearbeider. I sommer har han kjørt rundt i en av landets dyreste biler. Det får nå være hans valg. Han fortjener støtte og anerkjennelse for at han raust og modig rykker ut og proklamerer at han skal bli en av landets betydeligste bidragsytere til humanitært arbeid. Og det er bare å ønske lykke til med millionærdugnaden.

 

Sponheim-angrep på «fører» Hagen

Siv Jensen kan ikke opptre så fordømt populistisk som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane enn det Hagen har vært, for å få makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Venstreleder Lars Sponheim mener Carl I. Hagens seierstale på Frps valgvake hadde et førerpreg over seg, og at han opptrådte skremmende, forførerisk og fanatisk.

– Det var noe ved dette som på en måte var helt fremmed for hva jeg er vant med i det demokratiske Norge. Det var noe religiøst, et slags førerpreg over ham, sier Sponheim til VG, og legger til at han også har snakket med andre som ble litt skremt av Hagens tale.

Vi trodde ikke Sponheim var så lettskremt. Sponheim har det med å slenge med leppa. Nå har han tydeligvis et behov for å gi Hagen en ørefik, siden han har torpedert Venstres regjeringsprosjekt. Hagens utfall mot Bondevik danner bakgrunn når Sponheim fyrer løs.

Hagens tale var en vinnertale, ispedd litt bitterhet over at de rød–grønne fikk makten. Den markerte et høydepunkt i Hagens politiske liv. Det var siste gang han ble hyllet som valgvinner. Dette var han ikke følelsemessig uberørt av. Med sin drømmeretorikk fikk Hagens tale noe «Martin Luther Kingsk» over seg. Slik sett kan man riste oppgitt på hodet over Hagens retorikk, som framhever ham selv og det partiet han har skapt så tydelig. En partileders oppgave er å tegne visjoner for det partiet man leder. Det kan Hagen, men Sponheim har rett i at Hagen bikket over, ikke i det forføreriske, men i det patetisk selvsentrerte, med sin drømmetale.

Hagen er ingen fører. Førere varsler ikke nedtrapping. Hagen er klar på at han nå vil inn i Stortingets presidentskap, og trappe ned med politisk korrektur framfor utmeisling av populistisk hovedsetninger. Hagen skal spøke i kulissene, men Siv Jensen vil etter hvert ta sterkere styring med partiet.

Politiske kommentatorer erkjenner Hagens politiske talent, men det virker som om man underkjenner Frps politisk klokskap og strategisk kompetanse i den aktuelle politiske situasjonen. I et langsiktig perspektiv er Frp nå det beste utgangspunkt. Velgerne ville straffet Frp hardt om det hadde endt med at Hagen måtte avsette regjeringen Bondevik. Nå får Frp mer ro over situasjonen. Siv Jensen kan overta som partileder i opposisjon, der oppgaven er klart definert: Hun skal vinne tillit hos Erna Solberg, og sørge for at Høyre og Frp kan danne regjering i 2009. Etter all sannsynlighet er den tiden over da Frp ikke ble regnet med i det gode selskap. De andre partiene kan ikke oppføre seg som om de ikke vi ta i Frp med ildtang en gang. Hvis andre enn de rød–grønne skal kunne danne regjering i 2009, må Frp være med. Dette har Erna Solberg alt innsett. Hun åpner nå for samtaler med Fremskrittspartiet. På denne måten får hun også tatt brodden av den interne kritikken mot henne. Retningen for Høyre er klar. Frp er viktigere enn KrF de nærmeste årene.

Carl I. Hagen har gjort Frp til det største opposisjonspartiet. Siv Jensens oppgave er å få Frp inn i regjering. Det betyr at hun må vise en annen type lederskap enn det Carl I. Hagen har vist. Hun må bygge tillit. Hun må la være å opptre så fordømt populistisk, som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane og mer veiviser enn det Hagen har vært. Det fører til at Frp vil miste noen velgere. Det har de råd til. Sannsynligvis vil Høyre og Frp nærme seg hverandre på gallupene i tiden framover. Da kan Erna Solberg med større troverdighet stå fram som statsministerkandidat. Solberg vil etter hvert klare å få med seg Venstre, hvis Siv Jensen og Erna Solberg finner ut at det er grunnlag for et forpliktende samarbeid. Og det er ikke umulig at KrF i det minste kan erklære seg som et støtteparti for en regjering Solberg i 2009.

 

Høybråten i ørkenen

KrF står ribbet tilbake. Skal Dagfinn Høybråten få partiet ut av støvet, må han vise mer raushet, snakke mer om barn og mindre om homofili. Han trenger også noen røykere og skilte som også kan representere partiet, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF sitter ved Babylons bredder og synger sine klagesanger. De har mistet statsministeren. En vegg er borte med Kjell Magne Bondevik. Verken de to nestelederne, Dagrunn Eriksen og Knut Arild Hareide, eller ungdomskandidaten Per Steinar Osmundnes kom inn på Stortinget. Det gjorde heller ikke en av partiets tungevektere, Valgerd Svarstad Haugland. Med Einar Steensnæs, som ikke stilte til gjenvalg, har partiet mistet en av sine dyktigste politikere. Og Jon Lilletun er syk. Dagfinn Høybråten er nesten alene igjen på arenaen. Han har høstet forsiktig kritikk fra sine egne for at han frontet partiet for mye alene i valgkampen. Valget ble en kraftig nesestyver for Høybråten. Som partileder har han ikke levert. KrF er fortsatt bare en skygge av seg selv. De var dobbelt så store i Valgerd Svarstad Hauglands storhetstid.

KrF har nå mer enn nok med seg selv. De må konstatere at den strategien de valgte for to år siden, ikke har ført fram. Etter katastrofevalget i 2003, der de fikk 6,4 prosent av stemmene, nedsatte de en kommisjon som leverte en meget kritisk rapport til partiledelsen. Det endte med at Valgerd Svarstad Haugland trakk seg som partileder, og Dagfinn Høybråten tok utfordringen. I denne fasen snakket KrF om konsentrasjon om egenart og tydelighet i kjernesaker, for å vinne tilbake det de hadde tapt. Det ble skapt et inntrykk av at KrF skulle vinne tilbake den posisjonen de historisk har hatt i store grupper av kristenfolket. Sannsynligvis var det her partiet tråkket feil. KrF vokste med den åpenhetslinjen som Valgerd Svarstad Haugland ble stående som en eksponent for. Valgerd med vinglasset, Kjell Magne med sigaren, og parolen om at man ikke måtte være kristen for å stemme KrF bidro til å fjerne noen fordommer som stengte for partiets politikk. Nye velgergrupper oppdaget at de faktisk var enige med KrFs familiepolitikk og hadde sympati for mange av partiets enkeltsaker.

Dagfinn Høybråten er blitt stående som eksponent for KrF som kristenfolkets parti. Da Kristin Halvorsen angrep Høybråten for moralisme og hevdet at han var ute etter å krympe folk, møtte han sympati. Men det var noe i kritikken. KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, sa til Fædrelandsvennen at KrF måtte være bevisst på at de er et politisk parti, ikke en kirke som forteller folk hvordan de bør leve. Han understreket at partiet måtte akseptere de valg mennesker foretar og vokte seg for å framstå som moralistisk.

Slike debatter kan man ikke ta midt i valgkampen, men nå bør tiden være inne. Et parti er mer enn partiprogrammet. Partiet kommuniserer også gjennom de personer som representerer partiet og det omdømme partiet omgir seg med. I KrF er det for mange som ikke forstår dette. De bør snakke med mennesker med et kristent livssyn som sier de er mest enige med KrF, men som ikke stemmer KrF fordi de ikke vil bli assosiert med de holdningene partiet representerer.

Skal KrF komme seg over 10 prosent, må de jobbe fram politiske saker som har appell. Men de må også jobbe med sitt omdømme. Dagfinn Høybråten alene vil ikke makte å gi partiet den imagen de trenger. Han burde skaffet seg en skilt alenemor, en gjengiftet far og en som røyker tett ved sin side.

For de fleste mennesker i dag er livet temmelig komplisert på det verdiområdet som KrF opererer på. Derfor må KrF vise raushet og trå varsomt for ikke å støte folk bort.

Historisk sett har KrF blitt oppfattet som et interesseparti for kristenfolket. Med kontantstøtten ble KrF synlig som et familieparti med bred appell. Høybråtens «barna, barna, barna» har ansatser i seg til å blir et politisk program KrF kan vinne velgere på. Da bør KrF internt gjøre en øvelse. Skift navn til «barnepartiet» – og skap en politikk som har like mye appell til skilte som til ikkeskilte foreldre.

KrF bommer hvis de tror de kan komme seg videre med å utforme en politikk tilpasset restene av det gamle indremisjonsfolket eller de nye, fremadstormende karismatiske grupperingen. Det vil være en krympelinje for partiet. Vil KrF oppnå vekst, må de utforme en politikk for folk flest – og for mennesker som velger annerledes enn det de fremste frontfigurene i KrF gjør.

 

Valget med flest tapere

Jens Stoltenberg kan virkelig juble, Kristin Halvorsen kommer til å vasse i intern misnøye og drømmeprodusent Carl I. Hagen må se langt etter sitt lovede land, skriver redaktør Magne Lerø.

Den eneste som har udelt grunn til å juble etter gårsdagens valg, er Jens Stoltenberg. Ap er valgvinner, og Stoltenberg blir ny statsminister. Aslaug Haga kan puste lettet ut. Sp har kommet seg velberget over bekken, fra de borgerlige til de rød–grønne. Stort mer har ikke Sp oppnådd. For Kristin Halvorsen er valget mer til å grine av enn å juble over. Hun kommer til å vasse i intern misnøye i tiden framover. SV har ikke en gang tålt den ansvarlighet de måtte vise i valgkampen. De har fått regjeringsslitasjen på forhånd, og i regjeringsposisjon kan de fort havne på felgen. For få uker siden advarte den gamle partistrategen og en av arkitektene bak det rød–grønne alternativet, Stein Ørnhøi, SV mot å gå inn i regjeringen dersom SV ikke fikk rundt 12 prosent av stemmene.

Carl I. Hagen talte nærmest i Martin Luther King stil om sine drømmer på partiets valgvake. Når syndebukken Kjell Magne Bondevik nå er fordrevet ut i ørken, mener Hagen å se det lovede land i horisonten. Her sitter Frp på kongetronen og de borgerlige partiene sitter ved kongens bord, glad og fornøyd over å ha kommet til makten igjen etter noen års frustrerende og maktesløs ørkenvandring.

Men Hagen kan ha forregnet seg. Det er lite sannsynlig at KrF, Høyre og Venstre vil samle seg rundt Frp som fanebærer for alternativet til de rød–grønne.

Erna Solberg er valgets største taper. Høyre har havnet i skyggenes dal, og det er ikke godt å si hvordan de skal komme seg opp i solen igjen. Det er bittert å måtte overlate posisjonen som det ledende opposisjonsparti til Frp. Solberg har allerede fått spørsmålet om hun vil vurdere sin stilling som partileder. Det går hun selvsagt ikke inn på. Og det vil ikke være noe løsning for Høyre å skifte ut Solberg. Sterke krefter i Høyre mener Høyre må koble seg til Frp, selv om det måtte føre til at de må koble seg fra både KrF og Venstre. Men Høyre trenger ikke bestemme seg for hvilken holdning de skal innta til Frp nå. Nå gjelder det å ause opp så mye velsmakende og ekte høyrepolitikk at flere velgere oppdager Høyres fortreffelighet.

Det er nok de i KrF som trekker et lettelsens sukk over at KrF nå kommer seg ut av regjeringen. Det er en fløy i KrF som mener årsaken til at partiet nærmest er halvert, er at de har slukt for mye høyrepolitikk. Men Dagfinn Høybråten er et politisk handlingsmenneske. Han sørger nok over å måtte gi fra seg statsrådskontoret. KrF har kun beveget seg noen museskritt framover i forhold til katastrofevalget for to år siden, og partigruppen på Stortinget er halvert siden siste stortingsvalg. Høybråten må så langt konstatere at han ikke har lykkes som partileder i regjering. Nå har han fire år på seg til å se om han kan løfte KrF i rollen som opposisjonspolitiker.

I 12 år har Lars Sponheim kjempet som en løve for å holde Venstre flytende. I går ble innsatsen kronet med seier. Venstre kan leve med å forsvinne ut av regjeringen når de ender opp med 10 representanter på Stortinget. Det gir Venstre en ny mulighet til markere seg i det politiske landskapet.

Det koster å ta politisk ansvar her i landet. Det er påfallende at KrF og Høyre har gått såpass kraftig tilbake. Store velgergrupper er tydeligvis klar til å hoppe på der det loves mest og billigst.

 

Bondevik som CO2-læremester

Kjell Magne Bondevik har fått olje- og energiminister Thorhild Widvey ut av CO2-bakleksa, og lært henne en lekse om hvordan man driver politikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik viste før helgen at han har et politisk gangsyn som er i en helt annen klasse enn flere av hans statsråder. Olje- og energiminister Thorhild Widvey (H) måtte bare finne seg i å bli overstyrt av statsministeren fordi hun i sluttfasen i valgkampen mistet styringen når det gjelder C02-frie gasskraftverk.

Miljøstiftelsen Bellona og Zero la for en tid siden fram en rapport om bedre og billigere teknologiske løsninger for håndtering av CO2-utslipp fra gasskraftverk. Prosessindustriens Landsforening (PIL), som er målbevisste tilhengere av gasskraftverk, gjorde det klart at det var vel verd å vurdere de nye metodene nærmere.

Det gikk selvsagt fort politikk i saken. SV var tidlig ute og nærmest garantert at det ikke ville bli bygger gasskraft uten CO2-rensing på Kårstø. Det kunne selvsagt ikke Ap garantere. Det er tross alt gitt klarsignal for bygging av tre gasskraftverk med dagens teknologi.

Statsråd Thorhild Widveys bidrag i debatten var å så tvil om realismen i de nye metodene, og å slå fast at det skal bygges tre gasskraftverk med eksisterende teknologi. Dermed låste hun situasjonen. Kjell Magne Bondevik så med en gang at politiske ubehjelpelighet i sluttfasen av valgkampen. Widvey skulle selvsagt bare vært positiv til de nye metoden, sagt at man skal se nærmere på dem og sagt at «ingen ting vil være bedre om at de tre gasskraftverkene kan bygges med mindre forurensende teknologi».

Istedenfor måtte Bondevik gripe inn og nedsette et hurtigarbeidende utvalg under ledelse av Gunnar Kvassheim (V). Utvalget skal se om det er grunnlag for å gå videre med de nye metodene som er lansert. Det står også i Sem-erklæringen at regjeringen er innstilt på å bruke penger på å utvikle nye renseteknologi for CO2.

Den forrige regjeringen som Kjell Magne Bondevik ledet, gikk av på grunn at de ikke ville godta bygging av forurensende gasskraftverk. Bondevik fikk nå en anledning til å markere at nåværende regjering mener alvor med at de vil ta miljøspørsmålene på alvor. Han har med dette styrket sin miljøpolitiske troverdighet.

Gasskraftverk kommer til å bli et stridsspørsmål også i tiden framover, uansett hva slags regjering vi får. Våre klimautslipp øker mer enn det som er forutsatt i Kyoto-avtalen. Dersom ny teknologi som vil redusere CO2-utslippene betydelig er like om hjørnet, vil det være samfunnsøkonomisk helt på trynet å bygge gasskraftverk med gammel, forurensende teknologi. Det tror vi også utbyggerne av gasskaftverk også vil innse.

Kjell Magne Bondevik har ikke trukket tilbake en tillatelse som er gitt. Han har ikke sagt at det ikke blir bygget gasskraftverk med eksisterende teknologi. Men han har sørget for at de nye metodene skal vurderes skikkelig.

I løpet av høsten får vi vite om det er mulig å ta et stort skritt framover når det gjelder CO2-rensing. Da skal vi selvsagt gjøre det. Olje- og energiminister Thorhild Widvey var i ferd med å komme i CO2-bakleksa, men nå har Bondevik fått henne med på laget og lært henne en lekse i hvordan man driver politikk.

 

Mer statlig 34 prosent-eierskap

Vi må ha et avslappet forhold til at staten eier 34 prosent for å sikre norsk kontroll over nøkkelselskaper, men det er lite som kan gjøres for å hindre at utlendingene får mer makt i Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe sier til NRK i dag at man ikke må være dogmatisk i sin motstand mot statlig eierskap i næringslivet. Han er positiv til at staten eier 34 prosent i nøkkelbedrifter, og på denne måten sikrer norsk kontroll over selskapet. Norsk Hydro trekkes fram som et eksempel på at staten kan være en god og langsiktig eier. Ulltveit-Moe mener vi må erkjenne at oljeinntektene innebærer at staten må investere i næringslivet, men han er skeptisk til at oljefondet begynner å investere her i landet.

Staten har betydelig eierandeler i de fleste av våre største selskaper (Statoil, Hydro, Telenor, DnB Nor), mens Orkla er det største privateide selskapet. Det er slik sett ikke noe nytt. Litt mer spennende blir det om Ulltveit-Moe går et skritt videre og peker på hva slags bransjer eller hvilke selskaper som staten bør investeres i. Da er vi ute av den såkalte næringsnøytraliteten, som er god latin både i Høyres og NHOs næringspolitiske tenkning.

Det statsdominerte Cermaq vil børsnoteres og vokse seg stor innen mat og fisk, både nasjonalt og internasjonalt. Det er de fleste positive til. Meningene er mer delte om Statkraft bør privatiseres og bli en større internasjonal aktør. Telenor begynner å bli stor internasjonalt. Er det greit at Telenor gjør et nytt stort oppkjøp, og at staten går inn med noen flere milliarder i selskapet for å sikre seg kontroll? Eller er ikke Telenor innenfor det vi strategisk skal satse på?

Skal vi konsentrere oss innen olje, energi og maritim sektor der vi her i landet har spesielle konkurransefortrinn?

Og hva med Norske Skog, som er det selskapet alle politikerne har meninger om. Oppkjøpet av selskapet PanAsia vil sannsynligvis føre til at den utenlandske eierandelen blir over 50 prosent. Skogeierne, som i dag er den største strategiske eieren, vil neppe legge 90 millioner på bordet for å sikre sin eierposisjon. Norske Skog vil heller bruke penger på å kjøpe PanAsia enn å investere i Union. Når de investerer såpass tungt i PanAsia, kan det føre til at Jan Oksum vil nedprioritere investeringer i Norge. Skogeierne har sagt at økte investeringer for å sikre full og framtidsrettet produksjon ved tre fabrikker i Norge, er en forutsetning for at de vil godta nedleggelse av Union i Skien.

Jan Oksums jobb er å sikre størst mulig lønnsomhet. For de gamle eierne i Norske Skog er det avgjørende at de skal få levert tømmeret sitt, og at de får en akseptabel pris for det. I det lange løp er dette motstridende interesser. Det kan være best butikk å satse på produksjon i land hvor trærne er like bra og arbeidskraften rimeligere.

Nærings-og handelsminister Børge Brende uttalte til Aftenposten i går at planen om oppkjøp av PanAsi bringer beslutningen om å nedlegge Union. Etter vår mening bringer det saken inn i et klarere lys. Norske Skog bryr seg om mest om lønnsomheten, mindre om hvilke bedrifter som produserer.

Øystein Djupedal (SV) minner om at Norske Skog er en del av en samfunnskontrakt, og Olav Akselsen (Ap) sier det blir galt om kjøpet av PanAsia fører til lavere investeringer i Norge. Marit Arnstad (Sp) anbefaler skogeierne til å si nei til en kapitalutvidelsen før en har fått forsikringer om at de vil investere i Norge.

Men skogeierne må nok kjempe kampen i Norske Skog alene. Politikerne kan gjerne mene noe om hva Norske Skog bør gjøre. Men det blir bare ord. Hvis staten hadde kjøpt aksjer i Norske Skog, kunne de nok sammen med skogeierne blitt en sterk eiergruppering. Men det vil ikke være politisk flertall for at staten skal gå inn i Norske Skog for å stoppe den utviklingen vi nå ser. Skog er ikke et spesielt norsk konkurransefortrinn. Her får markedet råde – og Norske Skog kritiseres fordi de ikke vil selge fabrikken til andre.

 

Jens som statsminister uansett

Selv om meningsmålingene tyder på at de rødgrønne mister flertallet, kan Jens Stoltenberg bli statsminister hvis han vil svelge en god del ideologiske kameler i håp om å få KrF som støtteparti, skriver redaktør Magne Lerø.

Flere meningsmålinger tyder på at Venstre er i god framgang og vil komme over sperregrensen. Dermed vil de rødgrønne etter all sannsynlighet ikke få flertall. Allikevel blir Jens Stoltenberg sannsynligvis statsminister.

Splittelsen på borgerlig side omkring statsministerspørsmålet har låst situasjonen. Carl I. Hagen har ikke sagt noe som tyder på at han ikke vil kaste Kjell Magne Bondevik som statsminister. I partilederdebatten mandag vil han be Bondevik om å trekke seg og gjøre det klart at Frp ikke kan godta at regjeringen fortsetter. Bondevik vil neppe trekke seg der og da. Regjeringspartiene trenger tid til å områ seg. Dagbladet mener å ha gode kilder som forteller at neste slag vil stå i trontaledebatten 12. oktober. Her vil Hagen fremme et mistillitsforslag mot regjeringen Bondevik. Da må Bondevik kaste kortene, hvis ikke Jens Stoltenberg vegrer seg mot å forsøke å danne en mindretallsregjering.

Men regjeringslysten i Ap er stor. Jens Stoltenbergs plan B er å lede en regjering som baserer seg på støtte fra en eller flere partier som sikrer flertall. Han må prøve ut om det er mulig å få med seg KrF som støtteparti. Det har også sine positive sider å få regjere alene og slippe å ha både Sp og SV med seg i regjeringen.

Når først Bondevik har trukket seg som statsminister, er KrF ute av regjering. Partiet vil ikke godta at Carl I. Hagen kjeppjager Bondevik ut av politikken for deretter å luske seg inn igjen i en regjering som er fullstendig avhengig av FrP. KrF kommer ikke under noen omstendigheter i høst til å gå inn i en regjering ledet av Erna Solberg. Nå kan en ikke utelukke at Carl I. Hagen sier han godt kan støtte en borgerlig regjering med Dagfinn Høybråten som statsminister. Men heller ikke det vil få KrF på andre tanker. KrF vil ikke være i lomma på Carl I. Hagen. Hvis Bondevik presses ut, må KrF sørge for frihet til å utforme sin egen politikk. En mindretallsregjering leder av Erna Solberg vil være mindre styringsdyktig enn en mindretallsregjering ledet av Jens Stoltenberg. Sterke krefter i Høyre vil slippe FrP inn i regjeringen hvis det er absolutt nødvendig for å være med å regjere. Men KrF bør heller velge å støtte Jens Stoltenberg enn Erna Solberg med Carl I. Hagen på slep.

Alt tyder på at SV ikke har bestått «ansvarlighetsprøven». Folk ser ikke behovet for den typen samfunnsendringer som SV snakker om. Det blir så mange milliarder til gode formål at folk opplever det mer som prat enn troverdig politikk. Sp har liten appell i forhold til nye velgergrupper så lenge EU-saken ikke står på dagsordenen. Men Sp og SV har sammen med LO bidratt til å dra Jens Stoltenberg lenger til venstre. Sosialøkonomen Stoltenberg, som sist han var statsminister snakket varmt om å reformer både av velferdsstaten og forvaltningen, har neppe noe imot å bli dradd mer mot sentrum igjen.

Jens Stoltenberg står sterkt som statsministerkandidat i opinionen. En regjering med Jens Stoltenberg som statsminiser og KrF som støtteparti, vil føre en stabil og god økonomisk politikk. KrF og Ap bruker neppe lang tid på å bli enige om statsbudsjettet. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er rede til å sluke en del ideologiske kameler for å få med KrF. Han kan bare legge bort motstanden mot kontantstøtten og glemme å gi homofile rett til adopsjon på lik linje med ektepar. KrF vil også forlange at den frihet og de økonomiske rammebetingelser som friskolen har fått, skal opprettholdes. Når det gjelder bioteknologi og kjønnsnøytral ekteskapslov, kan Stoltenberg søke hen mot et kompromiss. Her må også KrF ta hensyn til hva det politiske flertallet ønsker.

Finansgutta boys på trynet

Finance Credit-saken handler om noe mye mer enn to bedragere. Det er finanskameraderiet som ender i katastrofe, og det er flere som burde fått seg en trøkk, skriver redaktør Magne Lerø

Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boken ”Smarte skurker, grådige gubber” om Finance Credit-skandalen, kritiserer Økokrim for på ha gjort dette til landets største bedragerisak og ikke landet største finansskandale. Han antyder at landets politiske og finansielle elite ikke har ønsket at norsk bankvesen skulle bli avkledd i full offentlighet. Istedenfor har vi fått en sak med to skurker, Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud, en revisor i KPMG som ikke har gjort jobben sin og noen aktører her og der som har fått sparken. I sommer ble KPMG dømt til å betale 657 millioner kroner pluss renter til konkursboet. Bankene som tapte hundrevis av millioner på konkursen, vil gå rettens vei for at KPMG skal dekke tapene. Det meste av bankenes lån, som til slutt kom opp i 1,4 milliarder kroner, ser ut til å være gått tapt. Konkursboet, eller Økokrim, har imidlertid ikke lykkes i å gi skikkelige svar på hvor alle pengene er blitt av.

Trond Kristoffersen er dømt for bedrageri, men har anket. Etter planen skal Torgeir Stensrud møte i retten denne måneden. Det spørs om en kommer særlig lenger med å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Da Økokrim tok fatt i Finance Credit-saken, grep de fatt i de mest åpenbare lovbruddene, Stensrud og Kristoffersens bedrageri. Jahr mener tyve, tretti mennesker burde sittet på tiltalebenken og undrer seg over at personer som Svein Ribe Andersen, Thor Ask Terkelsen og Carl Martin Garder fortsetter ufortrødent videre i næringslivet uten nevneverdige skraper i lakken. Hadde Økokrim vært sikker på at det var grunnlag for å ta ut tiltale mot flere, hadde de nok gjort det.

En rekke andre aktører har vist sviktende dømmekraft i denne saken. og bør bli møtt med skepsis som aktører i forretningslivet. KPMG må svi kraftig for at de har gjort en elendig jobb som revisor. Men det er vist sviktende dømmekraft også i bankene.

Bjørn Olav Jahrs bok er med på å belyse årsaken til at det kunne gå så ille. Det er Torgeir Stensrud som er nøkkelpersonen. Som frimurer av 10. grad og leder for 800 000 reserveoffiserer i Europa, hadde Stensrud et gigantisk nettverk å spille på. Han omga seg med troverdige personer i styret. Han er selv en alliansebygger, har gode overtelelseevner og la vekt på å opptre tillitvekkende. Men kameraderiet endte til slutt i katastrofe. Gutta boys gikk på trynet.

Stensrud startet ikke Finance Credit for å begå kjeltringsstreker. Han så en forretningsmulighet og valgte som strategi å utnytte nettverket sitt for å bygge opp selskapet.

Da han oppdaget at det hele sto i fare for på rase sammen, så han skurkestreker som eneste utvei.

Ved å gjøre Kristoffersen og Stensrud til noen skrekkens eksempler, leder en oppmerksomheten bort fra de andre aktørene som har vært med på tvilsomhetene som har preget Finance Credit. Og Bjørn Olav Jahr har selvsagt rett i at Kristoffersen og Stensrud ikke er de eneste som forsøker å trikse det til slik at selskapet framstår med en verdi som det i realiteten ikke har. Spørsmålet er om man klarer det uten å trå over lovens grenser

Så lenge det ikke kan gjøres rede for hvor pengene er blitt av, er Finace Credit-saken fortsatt innhyllet i tåke. Riktignok har Stensrud og Kristoffersen med sitt store hoff levd i sus og dus, men de har ikke greit å svi av hundrevis av millioner. Det kan jo være at de har klart å gjemme unna noe. Eller så har pengene gått til å finansere en eller annen lyssky aktivitet.

 

Bush tvinges til miljøansvar

Orkanen Katrina og sterkere miljøbevissthet på den kristne høyrefløyen kan tvinge Georg W. Bush til å trekke hodet opp av sanden og lansere en ny miljøpolitikk der han ikke kommer utenom Kyotoavtalen, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen kan bevise at orkanen Katrinas skyldes menneskeskapte endringer i klimaet. Men flere forskere peker på sammenhengen mellom stadig mer ekstremt vær og global oppvarming. Etter orkankatastrofen opplever de som advarer mot farlige klimaendringer, en ny lydhørhet i den amerikanske befolkningen. Toneangivende politikere varsler også at global oppvarming og miljøproblemene vil komme høyere opp på den politiske dagsordenen.

Det som kan ha like stor betydning, er at den kristne høyrefløyen i USA for alvor har begynt å engasjere seg i miljøspørsmål. Det var den evangelikale høyresiden som sikret Bush valgseieren. Han hører hjemme i denne fløyen og har ikke lagt skjul på at han gjerne lytter til det disse velgergruppene har på hjertet.

Fellesorganisasjonen for de evangelikale i USA, National Association of Evangelicals (NAE), har 30 millioner medlemmer. De er opptatt av å utøve politisk påvirkning og har tradisjonelt vært opptatt av barn, familie, syke, abort og homofili.

Professor i statsvitenskap ved Akron universitet i Ohio, John C. Green, uttalte til Vårt Land i sommer at agendaen til NAE er blitt utvidet og at dette kan påvirke amerikansk politikk. Green framhevet abortsaken som eksempel på hva en pressgruppe kan oppnå. Han tror de evangelikale kan komme til å bestemme seg for å kjøre miljøsaken på samme måte som de har engasjert seg mot selvbestemt abort.

NAEs president, pastor Ted Haggard, diskuterte global oppvarming med statsminister Tony Blair da han besøkte USA i forkant av G8-møtet.

– Nye vitenskapelige bevis øker bekymringen, og siden vi har så mange evangelikale kristne blant styresmaktene nå, ønsker vi å understreke at miljøet er verd å bry seg om for de evangelikale, sa Haggard til BBC i denne forbindelse.

Vi har ennå ikke sett tegn til at Georg W. Bush er i ferd med å trekke hodet opp av sanden og innse at han ikke kommer utenom Kyotoavtalen. Nå har presidenten mer enn nok med å få hjelpearbeidet og oppbygningen etter Katrinas herjinger på skinner. Det venter også et politisk oppgjør om ansvaret. Når det gjelder å forebygge liknende katastrofer i framtiden, er det tvilsomt om Bush kan slå seg til ro med kun å rekvirere sterkere diker rundt New Orleans. Påstanden om at Bush svikter ansvaret for miljøet, og at orkanen Katrinas voldsomme herjinger er beviset på det, er framsatt. Anklagene vil sannsynligvis øke i styrke om ikke Bush for alvor tar fatt i miljøproblemene. Hans bibeltro venner vil sannsynligvis tvinge ham til en mer offensiv miljøpolitikk.

Om ledelse, politikk og medier