Pyramidal sus og bakrus

LEDER: Ingen steder ser vi lederes griskhet tydeligere enn i pyramidene. Ingen steder går man lenger i å utnytte folk godtroenhet. Ingen steder løsriver man så lettvint etikken fra profitten. Pyramidekulturene er salg på sitt verste, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagfinn Høybråten vil redde oss fra en tidlig død på grunn av røyking og helst også fra drikkingens farer og søtsakenes skumle virkninger. Valgerd Svarstad Haugland vil fri oss fra spillegalskapens forbannelser. Og det ser ut til at SV vil at samfunnet skal sørge for at ingen av oss roter seg bort i pyramideselskapenes hasardiøse salgskultur. Men det er ikke uten videre enkelt å sørge for at mennesker ikke lar seg forføre av veltalende smartinger som lover gull og grønne skoger om vi bare våger en liten investering og selger en håndfull produkter. Å gjøre en dårlig handel, foreta en hodeløs investering eller bomme totalt på hva det er mulig å få folk til å kjøpe, kan aldri bli forbudt. I forbindelse med at Telenor ble privatisert, ble den såkalte

«folkeaksjen» markedsført. Da ble det advart i mediene mot å tro at det var en sikker investering å kjøpe aksjer med rabatt i solide Telenor. Når tusenvis av nordmenn har gått i baret og tapt sparepengene sine på investeringer i T5PC, har de først og fremst seg selv å takke. Det har ikke manglet på advarsler i mediene de siste årene om ikke å våge seg inn i pyramideselskaper. Når man skriver under kontrakter på engelsk som man ikke forstår «bæret» av, aksepterer at selskapet suverent kan endre lønnsbetingelsene og henviser til Honduras hvis man rettslig vil forfølge en sak, bør normalt oppegående mennesker lukte lunta. Men i beruselsen over lettjente penger, renner tydeligvis dømmekraften ut og naiviteten inn.

T5PC har ramlet sammen som et korthus, og Økokrim har mistanke om at elleve personer i ledelsen er skyldig i grovt bedrageri og økonomisk utroskap. De fleste bedyrer sin uskyld, i alle fall i juridisk forstand. Uansett hva Økokrim kommer til, fortjener ledelsen i T5PC ramsalt kritikk. De har drevet med fusk og fanteri. Vi vet ennå ikke om de er i klasse med Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud som har lurt både banker og enkeltpersoner trill rundt og foretatt åpenbare lovbrudd. Det kan jo tenkes at de fleste av dem bare er i klasse med Agnar Dag Ulstein, som reiste rundt i bedehusmiljøet på Sunnmøre og fikk tusenvis av småsparere til å investere i God Invest. Det endte også med konkurs.

Vi antar at ledelsen i T5PC består av tre grupper. Her finnes det noen kjeltringer. De vet at de befinner seg godt på siden av loven, men lar det stå til i beruselsen over å kunne berike seg selv. En annen gruppe aner at de beveger seg i lovens gråsone, men er føler seg rimelig sikre på at de bare er smarte og frekke. Den tredje gruppen består av de relativt blåøyde, som regner med at andre vet hva de holder på med. De er med fordi de har et usedvanlig salgsinnstinkt og ser pyramide som en smart måte å bli rik på for de som virkelig vil og som lykkes. De som hører til de to siste gruppene føler seg nå brukt og lurt. De har bare seg selv å takke for at de, beruset av fortjenestemuligheter, kan ha medvirket til straffbare forhold.

Vi tviler på flertallet av lederne i pyramideselskapene er spesielt korrupte eller hardkokte. De kunne fungert godt som ledere i andre dynamiske, men dog ansvarlige selskaper Det spesielle ved T5PC er at det er noen kjeltringer i systemet som sitter på toppen og er sterke nok til å bygge en kultur der det ikke er rom for nøkternhet, motforestillinger og ansvarlighet.

I pyramideselskapene kan vi studere de verste sidene ved dynamiske salgskulturer. Her er det de sterkestes rett som gjelder. Dummingene, taperne, de som ikke lykkes kan bare ha det så godt.

Ingen steder ser vi lederes griskhet tydeligere enn i pyramidene. Ingen steder går man lenger i å utnytte folk godtroenhet. Ingen steder løsriver man så lettvint etikken fra profitten. Pyramidekulturene er salg på sitt verste. Men vi tror faktisk at ledelsen i de seriøse salgsselskapene nå begynner å våkne slik at varesalg etter gammel Tupperwaremodell kan skje i mer betryggende og ansvarlige former.

Rosenrødt om tvilsom næringslivsetikk

LEDER: Istedenfor å servere sjåvinistisk ullen graut om etikk og befolkningens høye etiske refleksjonsnivå, bør NHO-president Erling Øverland si klart ifra om at næringslivet må skjerpe seg, skriver redaktør Magne Lerø.

– Den etiske bevisstheten er helt på topp i Norge sammenliknet med hvilket som helst annet land i verden. Av alle bedrifter er det bare få som ikke har en høy etisk standard, sier president i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Erling Øverland, til Dagens Næringsliv som en kommentar til undersøkelsen som viser at sammenliknet med andre land i Europa er den norske befolkning blant de som er mest skeptiske til den etiske standarden i næringslivet.

Arne Skauge, sjef i Finansnæringens Hovedorganisasjon, er urolig over den skepsisen som er i befolkningen og tolker det som et uttrykk for at pressen gjør jobben sin. Finn Bergesen jr., administrerende direktør i NHO, mener også undersøkelsen er en refleksjon av en rekke enkelthendelser det siste året.

– Undersøkelsen må holdes opp mot den etiske standarden blant nordmenn, sier han, og Øverland og Bergesen er skjønt enige om at denne er spesielt høy.

Det er vel like før de minner om at nordmenn også er blant de snilleste og meste omsorgsfulle i hele verden. Hvor sjåvinistiske går det an å bli? Istedenfor å servere ullen graut om etikk og folks meninger, burde de to NHO-lederne sagt klart ifra om at næringslivet må skjerpe seg. I valget mellom etikk og lønnsomhet, må etikken gis større vekt. Det bør bekymre NHO at holdningene til næringslivet blant befolkningen er som de er og ikke unnskylde seg med at vi her på berget er så spesielt etisk følsomme og reflekterte.

Det viser seg nå at førti prosent av norske eksportbedrifter har betalt bestikkelser. Flere ambassader anbefaler norske bedrifter å følge en praksis som er uakseptabel i Norge, skriver Dagbladet. Det er Tina Søreide, doktorgradstipendiat ved Christian Michelsens institutt i Bergen som har foretatt undersøkelsen. Hun presenterer den på en NHO-konferanse om korrupsjon i dag.

– Det er viktig å diskutere etiske retningslinjer, men de må være kombinert med et ønske om å følge dem. Det blir for trygt å diskutere hvorvidt det er riktig å gi bort en middag eller en flaske vin, hvis de samme ledere i neste øyeblikk aksepterer et agenthonorar på 100 000 dollar, sier Søreide.

Vi går ut fra at NHO-president Erling Øverland lytter spesielt godt til det Søreide har å si i dag. Neste gang han uttaler seg om den etiske standarden i norsk næringsliv, bør ha lært nok til ikke å nøye seg med å gå over med rosenrødt.

Sykepleiere truer med ulovligheter

LEDER: Vi tror ikke sykepleierne vil la seg styre av den typen uansvarlige og samfunnsnedbrytende holdninger som deres leder, Bente G. H. Slaatten, gjør seg til talskvinne for. Hun er i ferd med å kjøre i grøfta i sin motstand mot pensjonsreform og ny arbeidslivslov, skriver redaktør Magne Lerø.

Norsk sykepleierforbund ser ut til å la seg inspirere av flygeledernes militante og tvilsomme for å sikre egne interesser. Forbundets leder, Bente G. H. Slaatten, mener de kan finne på å gå lenger. Selv om flygelederne melder seg syke i flokk, hevder de at de ikke gjør noe ulovlig. Bente Slaatten sier at alle mulige våpen og allianser kan bli brukt i kampen mot endringer i pensjonsordningen og ny arbeidslivslov, som blant annet åpner for midlertidige ansettelser. Hun gjør det klart at de har et stort handlingsrom og er ikke avvisende til ulovlige aksjoner.

– Landsmøtet var veldig klar på at vi kan bruke alle midler. Her er det ingen bremser, sier Slaatten. Forbundet kan bare streike lovlig i lønnsoppgjørene. Slaatten sier at de ikke nødvendigvis har tid til å vente på oppgjøret. Aksjonene skal tilpasses den politiske debatten.

Her er Slaatten på gyngende grunn og på farlige veier. Det er mulig hun bare ønsker seg et medieoppslag og at det hun sier bare skal skrives på kontoen «rasle med sablene». Vi har faktisk vanskelig å se for oss at Slaatten vil kommandere deler av sine medlemmer ut i en ulovlig streik. Vi tviler også på at nesten alle sykepleiere for eksempel på medisinsk avdeling ved Rikshospitalet blir syke i julen eller at de begynner å gå sakte på Haukeland slik at pasientene må vente lenger på å få mat og medisiner. Vi tror for godt om sykepleierne til å tro at de preges av den typen uansvarlige og samfunnsnedbrytende holdninger som Slaatten gjør seg til talskvinne for.

Vi må nesten minne Bente G. H. Slaatten om at det er Stortinget som vedtar endringer i pensjoner og arbeidslivslov. Gjennom de ulike partiene er sykepleierne representert på lik linje med andre grupper. Bente G. H. Slaatten må gjerne bo i telt utenfor Stortinget, klar til å gyve løs på hver enste politiker som passerer med argumenter. Og vi må godta om hun lager et fakkeltog eller en protestmarsj midt i arbeidstiden. Den slags politiske aksjoner er det rom for i regelverket. Men samfunnet kan ikke akseptere at arbeidstakerorganisasjonene gir blaffen i samfunnets lover som regulerer hvordan interessekamper på arbeidslivets område skal skje.

Sykepleierne får stole på sine argumenter. Hvis de begynner å opptre som lovbrytere, vil de miste tillit og respekt. Og unge politikere, som mener det er nødvendig med endringer i pensjonsreformen for å sikre utbetalinger til framtidige generasjoner, vil stemple sykepleierne som egoister som også undergraver respekten for samfunnets lover.

Ungt pensjonsopprør i Ap

LEDER: Det er løfterikt at ungdommen i Ap slår i bordet og forlanger at de veletablerte i partiet, som vil sette seg på bakbeina i pensjonsspørsmålet, skjerper seg. Nå må Jens Stoltenberg komme seg ned fra gjerdet og ta styringen mot reformer som sikrer velferden for de oppvoksende generasjoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Det siste halve året har LO hamret løs på Pensjonskomiteens forslag om innstramninger i pensjonssystemet. LO vil presse Ap-ledelsen til å ombestemme seg og vende tommelen ned for pensjonsinnstramninger. Hvis Ap setter seg på bakbeina er det store sjanser for at Stortinget ikke får samlet seg om en pensjonsreform. Ap er tydeligvis på gli mot pensjonsmessig status quo. I alle fall rykket partiets trygdepolitiske talskvinne, Britt Hildeng, ut i helgen og stilte spørsmål om det er behov for endringer. Hun sa til Dagsavisen at Pensjonskomiteen svartmaler, og at hun fortrekker økt skatt framfor pensjonsinnstramninger dersom det mot formodning skulle vise seg at oljeinntektene ikke dekker pensjonsforpliktelsene.

Nå har imidlertid ungdommen i Arbeiderpartiet fått nok.

– Dagens pensjonssystem vil pålegge dagens unge en altfor stor forpliktelse i forhold til å betale foreldregenerasjonens pensjoner. Vi kan ikke gamble på ikke gjøre noe. Vi må få et system som er mer bærekraftig, sier AUF-leder Gry Larsen til Dagsavisen.

Det er omtrent som å høre finansminister Per Kristian Foss. Og selvsagt har de rett. Å legge pensjonskomiteens innstilling i en skuff, er jevngodt med å stikke hodet i sanden. Den form for strutsepolitikk som Hildeng tar til orde for, kan fort slå tilbake som en bumerang mot den oppvoksende generasjon.

Vi kan ikke regne med at vi får oljeinntekter på dagens nivå i årevis framover. Det vil være nok gass og olje som kan hentes opp i flere årtier, men vi vet ikke hvilke inntekter staten vil få. Det kan bli et gjennombrudd for alternative energikilder, og vi har ingen garanti for at vi i framtide vil ha den høye oljeprisen vi har i dag.

Det er et formidabel oppgave for politikerne å sikre velferden også for de oppvoksende generasjoner. Det er løfterikt at AUF nekter å akseptere at samfunnet prioriterer de voksne og gamle på bekostning av de unge. Alle ungdomsorganisasjonene bør samle seg om kravet om pensjonsreformer. De har en god sak. Det var Jens Stoltenberg som nedsatte Pensjonskommisjonen. Det var Aps mangeårige finansminister Sigbjørn Johnsen som ledet komiteen, og Aps nestleder Hill-Marta Solberg var medlem av komiteen. Det er ubehagelig for Jens Stoltenberg at LO har tatt fram storslegga i denne saken. Enkelte fagforbund går så langt som å true med at Ap kan miste økonomisk støtte fra LO dersom de går inn for å svekke pensjonsordningene.

Jens Stoltenberg er for passiv i denne saken. Han kan ikke sitte på gjerdet lenger og henvise til at saken skal behandles på landsmøtet til våren. Stoltenberg bør snarest komme seg på banen og si at han støtter AUF og ikke LO.

Leder: Etisk legemiddel- opprustning

Legemiddelindustrien varsler etisk ryddesjau for å bli kvitt sitt frynsete rykte. Utmerket – og lykke til med å bli kvitt spanderkulturen, skriver redaktør Magne Lerø.

Legemiddelindustriforeningen (LMI) kapret en av daværende helseminister Dagfinn Høybråtens nærmere medarbeidere, Pål Christian Roland, som ny daglig leder. Flere stilte spørsmål om hva som hadde stukket KrF-eren Roland da han varslet overgang til en temmelig frynsete bransje. Kjøpt og betalt, tenkte vi. Men LMI hadde en tanke bak. I Dagbladet i dag fronter Roland og Pfizer-direktør Håvard Selby Ebbestad et oppslag om tidenes etikksjau i legemiddelindustrien. Rolands oppgave er altså å få legemiddelindustrien til å skjerpe seg og vinne tilbake tapt tillit.

Legemiddelindustrien er lei sitt frynsete rykte. De vil bort fra spanderkulturen med gourmetmiddager, dyre turer og gaver.

– Vi vil vekk fra alt fjaset. Det er ødeleggende for vårt image og troverdighet som seriøs kunnskapsbedrift, sier administrerende direktør Håvard Selby Ebbestad. Så nå skal ikke en lunsj koste mer enn 300 kroner, en middag 550 og legen får bare dekket vin og øl til maten. Man skal velge nøkterne hoteller for møter og konferanser, og legene skal ikke motta gaver utover 250 kroner. Dette slår nå Pfitzer fast i en nytt regelverk.

Per Kristian Roland forteller at flere av medlemsbedriftene jobber med å lage interne regler for sin kontakt med legene. Den Norske Legeforening er fornøyd med at legemiddelindustrien vil rydde opp i sammenblandingen av etterutdanning og reklame. I 2001 fikk 250 norsk leger spandert en tur til Sør-Afrika av et legemiddelfirma. Spørsmålet er om legemiddelindustrien også vil beflitte seg på å holde sin sti ren når det gjelder «faglig påvirkning».

I siste nummer av Ukeavisen Ledelse sa Lars Hektoen, som har gått fra en toppstilling i internasjonal finans til den lille, idealistisk baserte Cultura Bank, at han tvilte på om næringslivet ville ta de etiske utfordringene på alvor. Han har valgte å slutte med finans fordi han opplevde at fortjenesten alltid måtte vike for fortjenesten da de kom i grenseland, selv om bedriftene hadde gode, etiske retningslinjer. Derfor mener han at det er et solid regleverk og et offentlig kontrollsystem som er det eneste som hjelper for å få næringslivet til å gjøre det som er rett.

Hektoen har et poeng, men vi har mange eksempler på at bransjer selv kan gjøre mye for å sørge for ansvarlig opptreden. Et kjennetegn ved en profesjon er at de har et regelverk for god yrkesutøvelse å forholde seg til. Pressen har sin «Vær varsom-plakat», og advokatenes etiske råd behandler jevnlig overtramp fra advokater side.

Det er utmerket at legemiddelindustrien lager regler hvor de trekker opp grensen for hva slags kundepleie de kan utsette legene for. Hvis vi skal være sikker på at det ikke skal oppstå usunne koblinger mellom leger og legemiddelindustrien, er det ikke minst viktig at samfunnet sørger for at legene får den faglige oppdateringen som er nødvendig. Det kan ikke være opp til legemiddelindustrien å drive videreutdanning av legene på legemiddelområdet. Samfunnet må sikre seg at fagkunnskapen gis av andre enn de som er kjøpt og betalt av legemiddelindustrien.

 

Leder: Flystyrt med SV

I går presterte SV å trekke fram giljotinen og kreve at samferdselsminister Torhild Skogsholm sporenstreks lar øksen falle over styret i Avinor. Nå må SV styre sine populistiske tilbøyeligheter, holde hodet kaldt og bevare det de har av forstand på samfunnsstyringens område, skriver redaktør Magne Lerø.

I går fikk vi et eksempel på hvorfor det fort kan gå galt når man skal drive samfunnsstyring forankret i SV-populisme. Etter at en ekstern konsulent hadde konkludert med at omstillingen burde fortsette under Randi Fleslands ledelse, styret hadde gitt henne fornyet tillit og de ansatte i Avinor-styret hadde sagt at man vil forsøke å forbedre samarbeidet mellom ansatte og ledelse, presterer SV å trekke fram giljotinen og kreve at samferdselsminister Torhild Skogsholm sporenstreks lar øksen falle over styret i Avinor. Geir-Ketil Hansen (SV) forlanger at styret må fjernes fordi det er de som har ansvaret for at samarbeidet i Avinor ikke fungerer. Han skal ha kredit for at han setter styret i fokus og ikke Randi Flesland. Det er styrets strategi, innsparingsplan og omstillingsprogram Randi Flesland iverksetter. Så er det noen som skal sparkes i Avinor, må det være styret.

Det er ingen andre partier som har hengt seg på Hansens billige populisme. De ser ut som om han er på villspor. Han bidrar bare til å øke problemene internt i Avinor. Flygelederne tolker hans utspill som en oppmuntring om å fortsette presset for å få ledelsen fjernet. Middelet de bruker er å skape kaos på flyplassene.

Nå må styret, ledelsen og de ansatte i Avinor anstrenge seg for å forbedre samarbeidet og avvikle flytrafikken.

Dagbladet skriver i dag at Avinor er avhengig av dispensasjoner fra arbeidstidbestemmelsene for å klare å avvikle flytrafikken. Avinor har spart penger ved å redusere antallet flygeledere og utdanning av nye. Dette må de ta ansvar for. Dersom det viser seg at styret i Avinor har feilberegnet konsekvensene av de innstramninger de har foretatt på et vitalt område, kan de bli stilt til ansvar og må ta konsekvensen av det. Men dette har ikke vært problemet så langt. Flyavviklingen har gått rimelig greit når flygelederne har vært på jobb og arbeidet normalt.

Denne saken illustrerer at det er en sammenheng mellom økonomi og sikkerhet.

Avinor har hevdet at budsjettene er for stramme. De ville stenge noen av småflyplassene for å ha flere ressurser på andre områder. Det godtok ikke politikerne. Da må man bevege seg på grensen av det som er forsvarlig med hensyn til bemanning på alle områder. På flygeledersiden er man sårbare – i alle fall i den konfliktsituasjonen man nå er i. Av sikkerhetsmessige grunner er det begrenset hvor mye flygeledere kan jobbe ut over normal arbeidstid.

Vi regner med Avinor har kontrollen og kan garantere at juletrafikken blir avviklet som planlagt, med mindre ansatt koker i hop protestaksjoner ved å erklære seg syke.

Hvis styret i Avinor har disponert ressursene slik at det ikke er folk på jobb til å avvikle juletrafikken, kan man med rette stille spørsmål om de har kontroll. Da kan Geir-Kjetil Hansen mene at samferdselsministeren bør vurdere å skifte ut styret. Inntil da bør SV holde hodet kaldt og bevare det de har av forstand på samfunnsstyringens område.

Leder: Svimeslåtte Avinor-ansatte

Flygelederne gikk på et fullstendig tap i går. Er det grunn til å tro at selv flygeledere vil ta til fornuft etter hvert, akseptere styrevedtak og oppføre seg som normale ansatte, skriver redaktør Magne Lerø.

I går fikk de ansatte i Avinor en på trynet. På forhånd hadde de gått ut i mediene med høy sigarføring og forutsatt at konsulentrapporten var så kritisk mot administrerende direktør Randi Flesland at styret ikke kunne gjøre noe annet enn å gi henne sparken. Men Considium Consulting Group konkluderer med at omstillingen i Avinor bør fortsette med nåværende ledelse. Det er bare de ansattes representanter i styret som vil kvitte seg med Flesland. Randi Flesland blir sittende, omstillingen fortsetter og vedtaket om å avvikle sentralen i Røyken blir ikke endret. Med dette har styret markert at det er de som styrer selskapet og ikke beinharde aksjonsgrupper av ansatte.

Styremedlem og representant for flygelederne i styret, Magne Jerpeland, tok nedlaget med fatning og sa at han ikke tror på flere sykemeldinger blant flygelederne. Men Bendik Hegglund, tillitsvalgt for flygelederne, sier at de «ikke kan leve med at en leder i et sikkerhetsrelatert selskap skal sitte uten tillit fra de ansatte».

Vi regner ikke med at Heggelund dør av Randi Flesland eller at han går rett i en langvarig depresjon. Vi antar at han vil fortsette med å skape kaos i flytrafikken ved å late som om flygelederne er syke. Eller er det nå grunn til å tro at selv Heggelund vil ta til fornuft, akseptere et styrevedtak og oppføre seg som en normal tillitsvalgt?

Vi forsvarer ikke alt Randi Flesland foretar seg som øverste sjef i Avinor. Hun gjør feil som andre ledere, og sannsynligvis utøver hun ikke et like godt lederskap nå som under normale forhold. Randi Flesland må derfor søke hjelp for å finne ut av hvordan hun best kan bidra til å løse flokene. Men hun har en meget realistisk innstilling til den situasjonen hun er i.

– Interessekonflikter som dette er et eksempel på, har ingen snarlig løsning. Det er derfor umulig å tidfeste hvor lang tid dette tar. Konflikter kommer til å bevege seg gradvis over lengre tid, sier Flesland til Aftenposten.

Hvis politikerne og samferdselsminister Torhild Skogsholm begynner å blande seg inn, tar det lengre tid å få normalisert forholdene i Avinor. Så lenge de ansatte opplever at det er noen man kan appellere til, vil i alle fall deler av de fortsette bråket og sabotasjene. De ansatte sier de vil møte Torhild Skogsholm. Hva er poenget med det? De ansatte har ingen rapporteringslinje direkte til statsrådene. Om Skogsholm velger å møte dem, må formålet være å gjøre det tindrende klart både for de ansatte og offentligheten at de snarest må skjerpe seg, omstille seg og anstrenge seg for å samarbeide så godt som mulig med Randi Flesland.

Leder: Flygeledere truer med mer kaos

Nå må det snart bli slutt på trusler, løgn, sabotasje og illegitim maktutøvelse som flygeledere bedrive for å ivareta egen interesser. Styret i Avinor bør ikke gi Rolf Skrede Randi Fleslands hode på et fat slik han ber om, skriver redaktør Magne Lere.

Leder:

 

Etter dagens styremøte i Avinor forlanger flygelederne, heiet fram av de andre fagforeningene i selskapet, administrerende direktør Randi Fleslands hode på et fat. Styret skal behandle en rapport om arbeidsforholdene utarbeidet av en ekstern konsulent. Rolf Skrede, leder i Flygelederforeningen, har ikke lest rapporten men sier til VG at det bare er å gjøre kort prosess med Flesland og hennes støttespillere.

– Hun har hatt et miljø av lojale medarbeidere rundt seg som har fulgt henne i tykt og tynt. I disse rekker må det også ryddes opp, sier Skrede. VG kan også fortelle at julevaktlistene for kontrollsentralen i Røyken er svært sårbare og det antydes at flytrafikken kan bli forstyrret hver helg framover fordi overttidskvotene påstås å være brukt opp.

Representanter for flygelederne uttalte til NRK i går at sikkerheten er i fare når man er lite motivert, slitne og ikke har tillit til ledelsen. De forlanger også at styret skal omgjøre vedtaket om å nedlegge sentralen på Røyken.

Spørsmålet er om styret i Avinor vil gi etter for flygeledernes bøllete opptreden. Hadde ansatte i en vanlig bedrift opptrådt på denne måten, ville det blitt brukt brutal makt mot dem. Men flygelederne vurderer situasjonen slik at det er de som makten fordi de kan skape kaos i flytrafikken. Skrede og hans folk tar derfor i bruk trusler om mer kaos dersom ikke Flesland og hennes nærmeste medarbeidere ofres. Det er frekt og uakseptabelt.

Randi Flesland har ikke drevet et solospill i Avinor. Den omstillingen hun gjennomfører har vært forankret i styret og er et resultat av de krav til effektivisering og mindre ressursbruk som Stortinget og Samferdselsdepartementet har krevd. Hvis styret mener situasjonen i Avinor er uholdbar, bør de selv trekke seg. Å ofre Flesland og hennes nærmeste medarbeidere vil være et knefall for fagforeninger som har gått fullstendig av hengslene i sin kamp for å ivareta egne interesser. Det vil dessuten stille ledelse i offentlig sammenheng i en alvorlig miskreditt.

De ansatte avviser dialog med ledelsen. Dette er effektiv maktbruk. I denne situasjonen kan ikke ledelsen gjøre noe annet enn å ta det til etterretning og fortsette omstillingsarbeidet.

Det er krevende å være toppsjef når en blir boikottet av de ansatte. Hvis Randi Flesland ikke orker det lenger, må hun selvsagt trekke seg. Hun vil møte forståelse om hun velger å kaste kortene. Men vi håper hun får tillit fra styret og går løs på utfordringene. For å få kontroll med flyavviklingen, må Avinor ta i bruk alle midler som ligger innefor arbeidsgivers styringsrett.

Samfunnet kan ikke akseptere at en liten gruppe ansatte skaper planlagt flykaos. Det er bedre å sette hardt mot hardt enn å gi etter for den typen trusler og illegitim maktbruk som Skrede og hans menn bedriver.

Vi må appellere til flygelederne og de ansatte i Avinor om å vise ansvarlighet. Offentlige trusler, løgn, sabotasje og illegitim maktutøvelse for å ivareta egne interesse slik vi har sett eksempler på i Avinor, kan ikke forsvares.

Flyteknikerne har i det siste også boltret seg i mediene med påstander om at det slurves med flysikkerheten. Men de vil ikke melde det til Luftfartstilsynet. Istedenfor går de til mediene.

I Aftenposten i går gjorde samferdselsminister Torhild Skogsholm det klart at hun misliker sterkt at man bruker sikkerhetsargumenter for å fremme egne profesjonsinteresser.

Det er på tide at mediene stiller spørsmål om man vil opptre som lydige lakeier for alle som driver en kamp for egne interesser med henvisning til at sikkerheten er truet. Både flygeledere og flyteknikere driver med ureint trav i sin kommunikasjon med omverdenen. I en slik situasjonen må ledelsen, enten de befinner seg i administrasjonen, i styret eller i Departementet ha en fast holdning.

Leder: Pensjonsreform nå

83 prosent av befolkningen er enig med LO. De vil ikke svekke pensjonsordningene. Ikke overraskende. Men LOs argumentasjon må skurre kraftig i Jens Stoltenbergs sosialdemokratiske ører, skriver redaktør Magne Lerø.

I en meningsmåling Opinion har utført for Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon og som offentliggjøres i Dagsavisen i dag svarer 83 prosent at pensjonene bør være som de er eller økes, og det er bare 14 prosent som sier seg helt enig i at folk bør jobbe lenger før de pensjonerer seg.

Alle som har prøvd å overbevise folk om at de bør gå ned lønn, vet at det er desidert vanskelig. Pensjonskomiteens innstilling er jevngodt med en anbefaling av at hele befolkningen bør gå ned i lønn om de pensjonerer seg tidlig.

LO har i et halvt år hevdet at det ikke er nødvendig med lavere garantert pensjonslønn fordi vi har oljepenger nok. Slikt går hjem hos folk.

Vi kan selvsagt velge å sette av alle oljemilliardene til framtidige pensjonsutbetalinger, men da blir det mindre til andre offentlige oppgaver

– Hvis vi ikke tar pensjonskommisjonen på alvor, må vi gjøre noe med andre viktige velferdsoppgaver. Et alternativ er å ta bort all støtte til barnefamilier, sier Per Kristina Foss.

10 desember legger regjeringen fram sitt syn på hvordan pensjonssystemet bør utformes. Målet er å klubbe en ny pensjonsordnig igjennom før sommeren.

Arbeiderpartiet vet ikke helt hva de skal mene. Sterke krefter i partiet vil følge LO og si nei til omfattende endringer i pensjonsordningene.

Aps nestleder, Hill Martha Solberg, har imidlertid vært medlem i Pensjonskomiteen under ledelse av Aps tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen og kan umulig ha ombestemt seg. Vi er temmelig sikker på at Jens Stoltenberg ikke er rede til å sluke Gerd Liv Vallas argumentasjon i denne saken. LOs argumenter må skurre sterkt i Stoltenbergs sosialøkonomiske ører.

Han har valgt å stå på sidelinjen så langt, men må på banen når Ap skal drøfte pensjonssaken på landsmøte til våren. Stoltenberg må da vite om han vil lande pensjonssaken før valget eller om han vil bruke pensjonssaken som en valgkampsak. Hvis han danner regjering etter valget, vil han selv sitte med pensjonssaken i fanget. Da kan han selvsagt få det som han vil, men det spørsmål om ikke Jens Stoltenberg vil det Hill Martha Solberg vil, nemlig å stramme inn på mulighetene for å få en god pensjon i tidlig alder.

Regjeringen rodde årets lønnoppgjør i gang med å love at det skal innføres obligatorisk minstepensjon for alle arbeidstakere. LO-leder Gerd Liv Valla forlanger å få det vedtatt uten at det ses i sammenheng med en revisjon av pensjonsordningen. Men form regjeringen henger dette selvsagt sammen. Det er en helhetlig og omforent reform som omfatter alle arbeidstakere de ser for seg. Så her er det LO som må velge. Hvis de setter seg på bakbeina når det gjelder enhver endring av pensjonsordingene, risikerer de at det ikke blir en ordning med minstepensjon for alle.

Hvis Frp vil gi regjeringen støtte, bør de få pensjonsreformen vedtatt i vår. Men Regjeringen bør strekke seg langt for å komme Ap i møte. Målet må være tilnærmet tverrpolitisk enighet. Vi bør ikke endre opp med at det blir et vedtak i år og Ap lover omkamp om de danner regjering til høsten.

Leder: Vrakede kvinner snakker ut

Det blir ikke flere som velger KrF som følge av at Dagfinn Høybråten har overtatt for Valgerd Svarstad Haugland –  og Laila Dåvøy for Anita Apelthun Sæle. De to er ærlige og sier de er skuffet over å bli vraket. Høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgerd Svarstad Haugland forteller i boken om henne at hun ikke ville blitt partileder dersom hun hadde visst at Kjell Magne Bondevik kom til å fortsette i politikken i hele hennes lederperiode. Hun opplevde at Bondevik ble sett på som den reelle lederen av partiet og at hun aldri slapp skikkelig til. Etter flere landsmøter kom hun hjem helt utslitt og lot tårene strømme fritt.

Vi som står utenfor har observert at Kjell Magne Bondevik er blitt regnet som den faktiske sjef i KrF. Derfor er det ikke overraskende at Valgerd Svarstad Haugland sier at hun har følt det slik, men det er overraskende at hun har opplevd det så sterkt og at hun velger å være åpen om det når hun forstsatt er aktiv i politikken. Men slik er Svarstad Haugland. Hun er ikke god til å holde på følelser og legge skjul på det hun mener. Hennes varemerke er å være modig og direkte. Hun har vært åpen om dette overfor Bondevik. Og det er ikke ment som en kritikk av ham. Men denne boken rammer nok de kreftene i partiet som har vært skeptiske til Valgerd Svarstad Haugland som leder i lang tid og som presset henne til å gå av.

Ettertiden har vist at det ikke har hjulpet KrF å skifte ledelse. Det var Valgerd Svarstad Haugland selv som til slutt valgte å trekke seg. Hun kan ikke kritisere partiet for at hun har forblitt nummer to eller for at mange mente hun burde trekke seg. Hun har gått inn i lederoppgaven vel vitende at Bondevik skulle være statsministerkandidat. Slik måtte det da blir. Partiet har ikke feil. Hun kan like mye kritisere seg selv for at hun ikke maktet å gjøre seg selv til nummer én. Dagfinn Høybråten står i fare for å lide samme skjebne. Når han gjør det klart at KrF skal være et nei til EU-parti samtidig som Kjell Magne Bondevik sier han er i tenkeboksen, markerer han at det er han som er sjefen i partiet.

Anita Apelthun Sæle gikk på et knusende nederlag på nominasjonsmøte i KrF i helgen. Hun fikk 42 stemmer, mens Laila Dåvøy kapret andreplassen på listen med 103 stemmer. Sæle sier til Vårt Land at hun er offer for et kupp og at sterke krefter i partiet har manipulert for å få henne ut av Stortinget.

For oss ser det ut til at det er en helt normal nominasjonsprosess som har foregått i Hordaland KrF. De tillitsvalgte i partiet mener partiet er best tjent med Dåvøy. Ut fra et administrativ, profesjonelt perspektiv framstår Dagfinn Høybråten som en sterkere og bedre leder enn Svarstad Haugland – og Dåvøy er bedre enn Apelthun Sæle. Dåvøy er statsråd og Høybråten er utvilsomt en av regjeringens beste kort. Men politikk handler også om symboler og signaler. Mange hadde sans for at KrF hadde en kvinnelig partileder som våget å stå for det hun mente. Apelthun Sæle er en av stortingens mest fargerike og profilerte politikere.

Sannsynligvis blir KrF stående utenfor en regjering til neste høst. Da vil vi høre mindre til de som har vært partiets meste profilerte kvinner i denne perioden, Anita Apelthun Sæle og Valgerd Svarstad Haugland. Det fører ikke nye velgere til partiet at disse er borte. Det blir enda viktigere at partiet kan finne fram til nye politikere som kan bli synlige og tiltrekke seg sårt tiltrengte nye velgere. Så langt har ikke Dagfinn Høybråten klart det. Og høyrøstede vrakede er det partiet minst trenger for tiden.

Om ledelse, politikk og medier