Stuper med pappaguttene Reitan

LEDER: Rema 1000 stuper på årets omdømmemåling. Folk har tydeligvis liten sans for pappaguttene Reitans liv i sus og dus og luksus. Sønnene er i ferd med å ødelegge det imaget pappa Odd bygget opp, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvert år offentliggjør forskningsinstitusjonen The Reputation Insititute en oversikt over omdømmet til kjente merkevarer i flere land. I år ligger Ikea på topp på den norske listen, tett fulgt av Microsoft og Hydro, Statoil og Coop. NRK og Netcom er nye på listen. Telenor er på 14 plass, plassen bak Netcom. Det er verd å merke seg at NRK er ny på sjetteplass. Folk har vanligvis ikke stor tillit til medier. Men folk opplever NRK som den seriøse og pålitelige aktøren, i vrimmelen av alle mulige slags tvilsomheter som mediene er fulle av.

Årets liste viser at Odd Reitans sønner, Ole Robert og Kjell Magnus, er i ferd med ødelegge det imaget som faren har bygget opp. Rema 1000 lå på annenplass i fjor. I år havner de på niende plass. Det er bare Tine som har opplevd en sterkere omdømmesvikt. De var i fjor på førsteplass, men havner i år på tolvteplass.

Ole Robert Reitan sier til Dagens Næringsliv at mange negative medieoppslag om dagligvarehandelen og hans eget og brorens privatliv, trolig er årsaken til omdømmesvikten. Ole Robert er gift og har tre barn, men for noen måneder siden fulgte mediene hans kjærlighetsforhold til Celina Midelfart tett. Mediene har flere ganger skrevet om de to brødrenes råflotte boliger på Nesøya, og luksusfesten i forbindelse med Kjell Magnus’ 30-årsdag ble også behørig dekket.

Markedet synes tydeligvis at slagordet til billigkjeden Rema 1000, «Det enkle er ofte det beste», blir hult og lite troverdig når Reitanbrødrene tar det i sin munn. Det var annerledes med pappa Odd, som har bygget opp Rema 1000. Han sparte heller ikke på kronene, men folk er mer rause når det gjelder det gründere kan foreta seg. Odd Reitan gikk også inn i rollen «rik trønderkjøpmann», og etablerte seg på Ladegården. Kjøpmenn som slår seg fram, i kraft av sitt kremmertalent og blir rike, har folkekulturen romslighet for. Kjell Inge Røkke har også beholdt en sterk posisjon blant folk, selv om han sløser mer enn noen med millioner på hytter, båter og biler.

Med pappagutter er det annerledes. De har ikke bevist sin dyktighet. De er bare født med en sølvskje i munnen. Når de boltrer seg i luksus, får de folk mot seg. «Blærete heldiggriser» får ikke sympati.

Det ser ut til at Ole Robert Reitan forstår denne dynamikken. Han sier i alle fall at han innser at det er en sammenheng mellom Rema 1000s image og brødrenes livsstil. Så langt har ikke dette rammet lønnsomheten, men Ole Robert er ikke blind for at svakt omdømme kan få konsekvenser for lønnsomheten på sikt. Om ikke de to brødrene lover å holde seg mer innendørs, ser det ut til at de vil forsøke å legge om stilen. Det haster. Og de må foreta et radikalt brudd for at det skal ha noen effekt. Det har allerede festet seg et inntrykk i opinionen om hvordan de to «Reitangutta» er og oppfører seg.

– Tilliten til næringslivet i Norge er lik null. Den er mye svakere enn i fjor. Det foregår ting i Norge som ikke er sunt, sier førsteamanuensis Peggy Brønn ved Handelshøgskolen BI, som har ansvaret for tolkning av svarene i Norge, til Dagens Næringsliv. To av tre bedrifter med best omdømme er utenlandske. Selv de beste norske bedriftene ville havnet et godt stykke ned på listen over de beste i den svenske undersøkelsen.

Tine har nå fått et svakt omdømme på nivå med Telenor, Posten og Sas Braathens.

– Tine vil nok komme tilbake, men det vil ta tid. Vi trodde Tine var vår venn. Det er som om vår venn har sviktet oss, sier Brønn.

 

Blodig kutt i Dagbladet

LEDER: Markedet produserer beintøffe utfordringer på løpende bånd for ledelsen i Dagbladet –  hovedeier og styreformann Jens P. Heyerdahl, sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen og leder av jounalistklubben, Ulf André Andersen – som må velge å gå i krigen eller svelge kameler, skriver redaktør Magne Lerø.

De ansatte i Dagbladet brøt i mars samarbeidet med ledelsen om å spare inn 100 millioner kroner i løpet av 2007. Ledelsen mener det er nødvendig som følge av at man nå ser ut til å gi ut flere titusener færre aviser enn i fjor. Journalistene rev seg i håret i protest og fortvilelse over de modellene og spørsmålsstillingene som Boston Consulting Group (BCG) la til grunn for sitt arbeid med å foreslå en rimeligere og mer effektiv organisasjon for avisen. Men spillet gikk videre, med journalistene på tribunen.

I dag forteller Dagens Næringsliv at BCG har levert sin rapport der de foreslår å fjerne to av fem stillinger i nyhets- og kulturredaksjonen, og kutte nærmere 60 årsverk i redaksjonen og på desken. Alle lederne i avisen har ennå ikke sett rapporten. Leder for journalistklubben, Ulf André Andersen, vet ingen ting, og nøyer seg med å si at «om dette stemmer, er det brudd på informasjonsplikten ifølge hovedavtalen». I løpet av uken skal både ledere og fagforeninger få informasjon. Hvor sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen befinner seg i beslutningsprosessen, er ikke godt å si.

I dag er det nok texas i Dagbladet. Journalistenes karakteristikker av BCG og ledelsens planer ligger på nivå med det Kjell Inge Røkke presentere på telefonen når han blir truet med pinlige avsløringer. I en avis i nedskjæringstider regner gjerne redaksjonen seg som det mest hellige og urørlige. Det er jo de som lager «det man lever av». Hvis sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen stiller seg bak BCG-tenkningen om å slanke redaksjonen med 60 personer, er det fare for at journalistene opplever at deres egen sjefredaktør har gått rett i strupen på dem.

Klubbleder Andersen står overfor en gedigen lederutfordring. Han kan blåse i basunene og be medlemmene flokke seg bak ham, klare til krig. Eller han kan pliktskyldigst ta avstand fra planene offentlig, forsøke å roe gemyttene internt, få journalistene en etter en å stikke fingeren i jorden og legge opp til dialog med ledelsen om et kostnadskutt som svir. I en slik prosess inngår svelging av en og annen kamel.

Jens P. Heyerdahl eier, eller i alle fall kontrollerer han, rundt 40 prosent av Dagbladet – og han er styreformann. I Orkla-sammenheng har Heyerdahl markert seg som en leder som har vært opptatt av dialog med de ansatte. Han er en varm tilhenger av bedriftsdemokratiet. I den situasjonen Dagbladet er i, kunne de neppe ønsket seg en bedre styreformann. Ingen trenger å være i tvil om at Heyerdahl ønsker avisens beste. Men som andre investorer og eiere, vil Heyerdahl ha en normal avkastning på sine aksjer. Dagbladet gikk med 90 millioner kroner i overskudd i 2004, og 60 millioner i 2003. Styret har vedtatt å betale 30 millioner i utbytte i år. Journalistene mener dette er et dårlig signal til de ansatte midt oppe i en dramatisk spareprosess. Journalistene kan nok bare glemme at eierne vil slutte å ta ut utbytte, selv om man holder på å slanke staben. Men Heyerdahl unngår neppe å bli utfordret av de ansatte på å vise moderasjon som eier i den situasjonen man er i.

Sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen står overfor en krevende utfordring med å få organisasjonen han leder til å forstå den situasjonen markedet har brakt en opp i, få oppslutning om den strategien han vil følge og få aksept på ubehagelige nedskjæringstiltak. Det nytter for eksempel ikke å komme trekkende med at man vil være best på nyheter, når man kutter antallet nyhetsjournalister. Det er nok her det svir mest. Hvis Dagbladet må kutte for mange journalister, slik at man ikke har folk nok til å grave fram nyheter og drive undersøkende journalistikk, er det et brudd med avisens tradisjon. Avisen kan dermed være i ferd med å miste sin eksistensberettigelse.

I løpet av denne våren har nok kriseforståelsen begynt å ta bolig blant journalistene i Dagbladet. De kan ikke melde seg ut av virkeligheten. De kan heller ikke bryte samarbeidet med ledelsen. Både ansatte og ledelse vet at de nå bruker for mye tid på interne prosesser, i en situasjon der en burde brukt all tid på å lage en best mulig avis og skaffe flere inntekter.

Situasjonen for Dagbladet er såpass dramatisk at det nok er saklig grunn for oppsigelser. Det sitter langt inne for fagforeningene å akseptere det. Derfor satser man nå maksimalt på sluttpakker som er såpass gode at det lokker de som er i faresonen til slutte. Klubben har neppe noe annet valg enn å anbefale sluttpakker i stor målestokk.

Det er ikke kjent hva BCG-rapporten sier om det dobbeltarbeid, som i dag gjøres knyttet til den såkalte «filmsatsparagrafen» – en bestemmelse som sikrer at kun medlemmer av Norsk Grafisk Forbund kan gjøre ferdig sider til produksjon. I praksis gjør avisens designere 90 prosent av jobben, som så grafikerne gjør på nytt. Det er meningsløst om journalister må slutte fordi grafikere har avtalefestet rett til dobbeltarbeid.

 

Stø kurs med Brende mot toppen

LEDER: Børge Brende og Høyre er et eneste stort smil når de snakker politikk for næringslivet, i alle fall nå når de kan vise velgerne at de i ferd med å ta plass i virkelighetens verden når det gjelder loven om kvinnekvotering i bedriftsstyrer, skriver redaktør Magne Lerø.

Er det noe Høyre mener de kan, så er det å føre en politikk som næringslivet kan nyte godt av. Da helgens landsmøte kunne summere opp det de har fått til i regjering de siste tre årene og ta pulsen på norsk økonomi, var det stort sett bare smil å se. Landets store bedrifter går så det griner, renten av lav, prisene under kontroll, arbeidsledigheten synker og det er registrert 12,3 prosent vekst i antallet nye foretak i år, sammenliknet med i fjor. Høyres medisin har vært bedre rammebetingelser i form av lettelser i bedriftsbeskatningen, reduserte avgifter og større handlefrihet når det gjelder bruken av arbeidskraft. Bevilgningene til forskning er også trappet forsiktig opp, og for noen måneder siden la Kristin Clemet fram et ambisiøst program for sterkere satsing på forskning i årene framover.

Under helgens landsmøte ble det vedtatt at Norge skal bli best på innovasjon i Europa. Forskning skal utgjøre tre prosent av brutto nasjonalprodukt. Partiet vil også avvikle formuesskatten, gradvis redusere det statlige eierskap i viktige selskaper, gjøre attraktive opsjonsordninger mulig og investere betydelig i et bedre veier. Parolen på det næringspolitiske området er «hold fram som du stevner, Brende».

Næringsminister Børge Brende frykter konsekvensen at de rød-grønne kommer til makten etter valget. Han mener det vil føre til større slepphendthet med penger og støtte til bedrifter som ikke klarer seg i konkurransen. Brende advarer mot at politikerne skal forsøke å bestemme hvilke varer og tjenester vi skal leve av om 10–20 år, og at en har mer enn nok med å skaffe bedrifts-Norge gode rammebetingelser.

Da Ansgar Gabrielsen var næringsminister, gjorde han det til et poeng av at verktøykassen hans var tom. Det er ikke meningen at næringsministeren fra Høyre skal ha kasser med mye verktøy i. Næringslivet skal og må klare seg selv. De må overleve i konkurransen. De beste må vinne og de dårligste dø – ellers blir det ingen vekst.

Slik må det være, men det betyr ikke at politikerne må opptre som fullstendig døve og blinde overfor den utviklingen som skjer på næringslivets område. Det kan ikke være meningen at sektorer og næringer skal stilles likt. Det kan ikke være forbudt for politikerne å komme med godt dokumenterte synspunkter på hva Norge i særlig grad bør satse på. Man behøver ikke være en svoren tilhenger av klyngeteorien for å se at Norge på enkelt områder ligger langt fremme. Da kan det nasjonalt sett være en riktig strategi å satse sterkest der vi er best.

Dersom det er Jens Stoltenberg og Olav Akselsen som tar styringen med næringspolitikken etter valget, blir det ingen revolusjon. Det blir litt høyere skatter og litt flere selektive virkemidler. Men på ett område vil det bli en tydeligere forskjell. Det vil bli mindre tumleplass for det private næringsliv på det offentlige området.

Børge Brende sier til Dagens Næringsliv at «tjenester for eldre kan bli en internasjonal vekstnæring», og han er bekymret for at bedriftene får færre muligheter dersom dette skal skje i offentlig regi.

Privat kapital bør investeres der det er muligheter for god avkastning. Det er det ikke på områder hvor en skal leve av bevilgninger fra kommuner med stramme budsjetter. Det lite penger på å basere seg på at man skal levere billigere omsorg enn det offentlige. Skal Norge lykkes med å bli et ledende land i Europa på innovasjon, må man ikke kave for mye i sitt eget nære omsorgsmarked, men satse på produkter og løsninger som kan lanseres internasjonalt.

Når Børge Brende når har fått rettet opp arbeidsuhellet med at Stortinget har vedtatt en lov om at de vil avvikle bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styrene, kan han drive valgkamp i bedrifts-Norge med løftet hode. Han kan jo si at dagbøtene ikke bør være for høye. Hva med 100 kroner dagen? Selv om man må ansette en byråkrat som tellekorps, vil en kunne drive inn atskillige millioner i dagbøter så slappe som bedriftene er med å skaffe seg lovpålagte kvinner. Disse millionene kan Brende legge i verktøykassen sin.

 

Høyreopprydning om skole

LEDER: Hvis høyrefolk tror det er mulig å få KrF med på å kombinere kommersiell skoletenkning med ideen om foreldreretten, befinner man seg i et politisk drømmeland. I helgen må Høyre bestemme seg om de vil satse på å få mest mulig ideologi i sekken, eller nøye seg med kompromisser i posen, skriver redaktør Magne Lerø.

Når man er i regjering med flere partier, og må inngå kompromisser for å komme frem til nest beste og tredjebeste løsninger, kan det lett oppstå forvirring om hva som er partiets egentlige mening i forhold til de politiske standpunkter partiets fremste talsmenn må argumentere for med fynd og kraft. I Høyre er det i ferd med å skje når det gjelder skolepolitikken.

Partileder Erna Solbergs eget fylkeslag, Hordaland Høyre, godt assistert av Unge Høyre og andre sentrale partimedlemmer, forstår ikke poenget med at det skal være forbudt for private å tjene penger på skoledrift. Private som driver sykehjem kan da ta ut et utbytte. Hva er forskjellen på omsorg og utdanning?

Forskjellen er ikke bare KrF. Når Høyre har ivret for å få flere private aktører inn i sykehus- og omsorgssektoren, har det skjedd med konkurranseutsetting som parole. Hvis private kan drive sykehjem billigere enn det offentlige, bør de få lov til det. Utbytte er eiernes sak. Poenget er at det offentlige sparer penger – og de private utfører tjenesten og omsorgen like bra som det offentlige.

Når det gjelde utdanning, snakker ikke Høyre om at det offentlige skal spare penger ved at private aktører overtar undervisningen. Her er modellen at private aktører skal få det samme som de offentlige skolene får. Her gjelder ideen om valgfrihet og foreldreretten. Foreldre skal kunne sende sine barn til en skole som står for en annen pedagogikk eller forankrer undervisningen i et bestemt livssyn. For KrF, som har vært friskolenes sterkeste forvarer her til lands, er det foreldreretten som er avgjørende.

Hvis man tror det er mulig å kombinere kommersiell konkurranseutsetting med ideen om foreldreretten, befinner man seg i et politisk drømmeland. KrF er da også meget klar på at det ikke blir snakk om kommersiell skoledrift i Norge. Erna Solberg ser i prinsippet ikke noe til hinder for det, men undervisningsminister Kristin Clemet sier at det ikke er aktuelt.

Noen har trukket en parallell mellom støtte til friskoler og pressestøtte. Aviser som mottar pressetøtte, kan ikke gi utbytte. Argumentet er at staten ikke vil «gi penger til eiere, kun til virksomheten». Når man tenker slik i forhold til den kommersielle avisverdenen, er det gode grunner til at man i alle fall skal tenke slik når det gjelder nærmest fullfinansierte skoler.

I helgen må Høyre bestemme seg – om de vil satse på å få mest mulig i den ideologiske sekken eller nøye seg med kompromisser i posen. Enten får man si et klart og tydelig nei til kommersiell skoledrift basert på at staten skal betale det det koster. Eller så får man gå inn for kommersiell skoledrift og argumentere for at dette kan bli billigere for det offentlige. Det kan det bli ved at tilskuddene til kommersielle skoler reduseres til 50 prosent av det de offentlige skolene får. Foreldrene får da betale skolepenger som er såpass høye at det også blir noen kroner på eierne. Dette blir da skoler for barn som har betalingssterke foreldre. Det går jo an for Høyre å mene at det skal åpnes for slike skoler rundt omkring.

Høyre kan i alle fall ikke få både i pose og sekk. Partiet gjør klokt i å droppe den kommersielle skoletenkningen og ikke forsøke seg på en pose og sekk-tenkning.

 

Kontoforvirret Monica Kristensen Solås

LEDER: Monica Kristensen Solås hevder hun har oppdaget 300 kontoer og 20 millioner kroner som verken revisor eller ledelsen i Redningsselskapet sentralt visste om. Hun tror tydeligvis selv at det er en skogbrann hun har oppdaget. Det kan være et bål, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi får regne polfarer Monica Kristensen Solås med blant verdens oppdagere. Når vi leser Økonomisk Rapport, får vi inntrykk av at nå skal ha gjort sin livs største oppdagelse. Ifølge bladet har Kristensen Solås funnet 300 bankkontoer som verken revisor eller ledelsen i Redningsselskapet, der hun nå er generalsekretær, visste om – og 20 millioner kroner skal være på avveie.

Det gikk kaldt nedover ryggen på henne da hun i fjor høst oppdaget dette, skriver bladet, men senere i intervjuet får vi vite at medlemmene i organisasjonen visste om kontoene, men ingen i sentralledelsen. Både økonomiledelsen i selskapet, revisor, tidligere generalsekretær Anne Enger Lahnstein og styret med Magnus Stangeland i spissen, må tydeligvis ha sovet i timen, om vi skal tro Kristensen Solås. At ingen i selskapet sentralt har visst noe om 300 kontoer som var spredt rundt i organisasjonen, har vi vanskelig for å tro. I intervjuet sier hun at Anne Enger Lahnstein gjorde «en veldig god jobb i selskapet». Kanskje levde hun lykkelig i uvitenhet om disse kontoene. Eller kanskje forklaringen er så enkel at det i Redningsselskapet, som i mange frivillige organisasjoner som er organisert på distrikts- og lokalplan, finnes et utall av kontoer som ikke er inne i sentralorganisasjonens regnskap. Så kan man gjerne mene at det burde de vært. Og når man slipper løs revisorer for å evaluere, kan man være ganske sikker på at de kommer opp med en rekke forslag til forbedring av rutiner.

Revisor Terje Theodorsen i Drammen revisjon er leid inn for å få oversikt. Så langt har ikke han oppdaget at penger er blitt borte. Ifølge Redningsselskapets ledelse er det kun en ansatt som har svin på skogen. Distriktssekretær Arild Bråthen er avskjediget med anklager om underslag. Han vant imidlertid første runde i retten med glans. Redningsselskapet fikk kritikk for elendig saksbehandling og dokumentasjon. Han fikk også medhold i lagmannsretten for at han kan fortsette i sin stilling. Det endelig skyldspørsmålet skal lagmannsretten ta stilling til senere. Braathen selv nekter for at han har tatt en eneste krone fra Redningsselskapet, og hevder Kristensen Solås driver med oppspinn og falske anklager.

Redningsselskapet får en ny runde i retten i juni, der fire distriktssekretærer hevder at de er usaklig oppsagt.

Styret og generalsekretæren holder kortene tett til brystet når det gjelder det opprydningsarbeidet Monica Kristensen Solås har tatt initiativbert til. Økonomisk Rapport har intervjuet president Magnus Stangeland. Han sier ikke mye en kan bli klok av. Men han opplyser at han har vært i fiskeri- og kystdepartementet for å orientere om situasjonen. Men han sier ikke et ord om hva han sa.

Hvis ledelsen i selskapet skal ha mulighet for å hindre økt uro og skape troverdighet både utad og innad, må de nå legge kortene på bordet slik at alle får anledning til å bedømme den informasjonen styret og ledelsen sitter med.

Kristensen Solås sier at hun fikk følelsen av å komme inn i en velforening der rutinene ikke holdt profesjonelle mål da hun begynte i Redningsselskapet. Dette er en temmelig besk kritikk av det den tidligere ledelsen har holdt på med. Anne Enger Lahnstein vil ikke kommentere saken.

Noen ledere liker å rydde opp. Det skaffer en posisjon og makt. Noen ganger er det nødvendig å rydde opp. Det kan være Kristensen Solås har rett i at det er nødvendig å forbedre rutiner i Redningsselskapet. Men via rettssaker og det mediene har skrevet om situasjonen i Redningsselskap, får vi et inntrykk at Kristensen Solås bruker opprydningen som en legitimering for et heller tvilsomt lederskap. Mye tyder på at det utøves dårlig skjønn og lite klokskap i redningsselskapet for tiden. Nå er utfordringen for ledelsen i Redningsselskapet å gjøre det klart om de har avdekket en skandale, en korrupsjon eller om det rett og slett dreier seg om forbedring av rutiner. Er det et bål eller er det en gedigen skogbrann Monica Kristensen Solås har oppdaget?

 

Coop-fallskjermer provoserer

LEDER: Når Coop Norden produserer direktørfallskjermer på løpende bånd og leverer dårlige resultater, er det ikke rart ledere i de nøkterne samvirkelagene rister oppgitt på hodet over styre og stell på nordisk plan, skriver redaktør Magne Lerø.

De tre direktørene i Coop Norden som har fått sparken de siste årene, har fått med seg etterlønn og pensjonsavtaler for 75 millioner kroner, skriver Dagens Næringsliv. Det er ikke rart ansatte i samvirkelagene her i landet rister oppgitt på hodet. Styremedlem Lisbeth Bull Huseby har store problemer med å forklare medlemmene hva hun har vært med på.

Sjefen for Coop Norden, Svante Nilsson, fikk sparken etter at han ikke fikk med seg styret med seg på den strategien han ville gå for. Etter to og et halvt år i jobben, åket han ut med en fallskjerm på 25 millioner kroner. Forgjengeren, Roland Svensson, fikk en sluttpakke verd 22 millioner. Coopdirektøren med ansvar for Sverige, Andreas Falkenmark, fikk med seg 16 millioner da han måtte gå.

I går møtte den norske Coopledelsen samvirkelagene i Midt-Norge, hvor korporasjonen står sterkest her i landet.

Eldar Hernes, som står i spissen for en av de mest lønnsomme lagene, gikk løs med storslegga på Coopledelsen.

– Jeg er forbannet og skuffet. Dette er ikke fallskjerm, men en hel safe full av penger. Jeg føler meg feilinformert og løyet rett opp i ansiktet av Coop Norden-ledelsen, og da tar jeg med Svein E. Skorstad som nå er konstituert som ny konsernsjef, sa Hernes, som siktet til den informasjonen medlemmene hadde fått om situasjonen i Coop Norden. Han forlangte opprydning i den ukulturen som preger Coop Norden.

Lisbeth Bull Huseby, som leder Coop NKL og sitter i styret for Coop Norden der de norske samvirkelagene eier 20 prosent, forklarte at Nilsson måtte gå fordi han oppnådde for dårlige resultater og skapte strid i Coop innad.

Samvirkelagbevegelsen i Norge har stått for nøkternhet. Mens Norgesgruppen, Rimi og Rema 1000 har gjort sine private eiere til milliardærer, har ingen beriket seg på den vekst og effektivisering som man har oppnådd i samvirkelagene. I den grad noen er blitt rikere, er det de som er medlemmer av samvirkelagene som får kjøpsutbytte ut fra hvor mye de handler for. På 90 tallet, med blant annet Icas inntreden på det norske matvaremarkedet, ble det nødvendig å tenke nordisk for å møte nye utfordringer. Dette endte med at samvirkelagene i Norden dannet en overbygning for å kunne hente ut synergieffekter og stå sterkere i forhandlinger med nordiske og internasjonale matleverandører.

Uenigheten innad i Coop går på hvor sterkt det nordiske sentralleddet skal være i forhold til de enkelte lands samvirkelagskjeder. Den avgåtte sjefen sto for en sentraliseringslinje som han ikke fikk organisasjon med på.

Den norske samvirkelagbevegelsen måtte ta svenske lederlønninger med på kjøpet da de dannet Coop Norden. Svein E. Skorstad økte lønnen sin med flere millioner da han ble en del av Coop Norden. Han har en årslønn på 4,2 millioner og er den best betalte «kjøpmannen» her i landet.

Medlemmene i de nøkterne samvirkelagene er provosert over at Skorstad tjener så mye. Men dette kan de ikke holde på å mase om. De må ha en nordmann i Coopledelsen, og han kan ikke tjene mindre enn de andre sjefene der. De liker det ikke, men forstår at det må være slik når de tenker seg om. Men da fallskjermen til Svante Nilsson og to andre direktører ble kjent, fikk lønnskritikerne en ny mulighet for å lufte ut frustrasjon.

Har man 6–8 millioner i lønn, to års fallskjerm og pensjonsordning, blir det fort 25 millioner av det. Coop Norden vil nok insistere på at de ikke tilbyr sine direktører mer enn det som er vanlig i Sverige. En ny Coopsjef får nok de samme gode betingelser, og Skorstad kan fortsette med å håve inn sine millioner.

Det er lite tvilsomt at uenigheten som nå er avdekket fører til at det nordiske Coopsamarbeidet rakner. Men det kan nok føre til større skepsis i de enkelte lands samvirkelagsbevegelse om å hive seg på det Coop Norden går inn for. For mange samvirkelagsmennesker her i landet er Coop Norden først og fremst «en dyr skuffelse» for tiden.

 

Sykehus sparer seg til sykdom

LEDER: Arbeidstilsynet vil be sykehusene skjerpe seg, slik at ikke de ansatte blir syke. Forskere og helseministeren ber Stortinget skjerpe seg, så ikke helseforetakene blir funksjonsudyktige. Løsningen er neppe å slippe løs et hundretalls politikere på regionalt nivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Arbeidstilsynet er i ferd med å undersøke arbeidsforholdene ved landets sykehus. Allerede nå varsler tilsynet, via NRK, at tingenes tilstand ikke kan aksepteres. Bemanningen ved flere avdelinger er for lav, de ansatte har ikke god nok beskyttelse mot enkelte typer kjemikalier, og korridorpasienter skaper uholdbare arbeidsforhold. Arbeidstilsynet vil pålegge sykehusene å skjerpe seg.

Noe av dette er gammelt nytt. Flere sykehus sliter med å få fylt opp ledige stillinger. Det som er nytt, er at bemanningen ved mange sykehusavdelinger er lavere fordi det skal spares penger. Det spares særlig på vikarer, men også på fast ansatte.

Hvis Arbeidstilsynet klasker en kritisk rapport om arbeidsforholdene ved landets sykehus i bordet til helseminister Ansgar Gabrielsen, må han ta det på alvor. Spørsmålet er om det spares så mye av det går ut over de ansatte ved sykehusene.

Gabrielsen har gjort det klart at han vil gå inn for mer penger til sykehusene i revidert nasjonalbudsjett. Det er nødvendig. Ikke bare fordi det er et valgår. Sykehusene klarer ikke å få driften i balanse slik Stortinget tidligere har vedtatt. I fjor gikk sykehusforetakene samlet med 2 milliarder i underskudd. Det var bare Helse Øst som kom i pluss, med 90 millioner.

Helse Sør får lov til å gå med en halv milliard i underskudd også i 2005, men fra 2006 skal de også i balanse. Helse Vest, Helse Nord og Helse Midt-Norge sparer det de orker for tiden. Ingen vil selvsagt si nå at man ikke klarer balanse i år. Det vil være en bombe om de klarer det.

Professor i helsepolitikk ved Universitetet i Oslo, Terje P. Hagen, sier til Aftenposten at det er mangel på politisk styring og ledelse som er grunnen til at helseforetakene ikke klarer budsjettene. Han peker på at Helse Øst har klart det, til tross for at rekordmange pasienter fikk behandling.

– Dette er faktisk ett av de få eksemplene jeg har fra min 20-årige forskerkarrière på at ledelse har effekt. Helse Øst har presset organisasjonen til en bedre effektivitetsutvikling enn i de andre regionene. Samtidig er ikke pasientene rammet, sier Hagen.

De fleste helsepolitikerne på Stortinget er ikke enige. De mener sykehusene mangler penger.

Fredag fikk helseminister Ansgar Gabrielsen den første evalueringsrapporten om helsereformen på sitt bord. Her konkluderer forskerne med at politisk press og overstyring gjør det vanskelig for de regionale helseforetakene å styre sykehusene slik de ønsker.

– Politikerne vil styre mer. De regionale helseforetakene trekkes nærmere den regionale helseforvaltningen. Vi har sette flere eksempler på politisk overprøving av styrevedtak. Dette er ikke forenelig med en fortaksmodell, sier seniorforsker Ståle Opedal, som er en av dem som har vært med å lage rapporten, til Aftenposten.

Helseminister Ansgar Gabrielsen erkjenner at det er et problem at ingen sak er for liten for Stortinget, og at medieoppslagene styrer dagsordenen for sykehus-Norge.

– Ingen sak er for liten til at Stortinget skal synes og mene noe om den. Når jeg ser på hva som var reformens intensjon, så kan det jo tyde på at Stortinget har glemt det. Forutsetningen for reformen var at Stortinget rolle skulle være mer overordnet og av strategisk politisk karakter, sier Gabrielsen til Aftenposten.

Hvis Gabrielsen tror stortingspolitikere vil slutte å blande seg inn i hva som skjer i sykehussektoren, er det ren ønsketenkning. Landsmøtene i Venstre, Ap og KrF har alle sagt at det må sterkere politisk styring til av helse-Norge. Selv om de ikke har låst seg til hvordan det skal skje, peker mange på at sykehusene må legges inn under regioner med folkevalgt ledelse. Da er vi tilbake til noe av det helsereformen skulle forhindre, nemlig uklarhet i ansvarsforholdene mellom det enkelte sykehus, fylkene og staten. Frps helsepolitiske talsmann, John Alvheim, tilkjennegir at Frp vil gå motsatt vei. Han vil ha et enhetlig helsevesen, et enhetlig eierskap og vil at både driftsansvar og finansiering legges på kun ett nivå: statens.

Når politikerne ikke vil holde seg unna enkeltsakene, er det ikke grunnlag for en helseforetaksmodell. Da er det bedre å sentralisere helsevesenet enn å desentralisere det ned på et nytt folkevalgt nivå. Bevilgningene til helsevesenet må økes i årene framover, som følge av at befolkningen blir stadig eldre. Helse er et av de mest brennende temaene. Politikerne på Stortinget vil ikke holde fingrene fra fatet selv om vi får regionale foretak med folkevalgt ledelse. Det ser ut til at det beste er at politikerne på Stortinget får ta ansvaret, både til å si ja og nei til alt og alle i alle regioner, men selvsagt via en helseminister og et helsedirektorat som iverksetter det Stortinget har bestemt.

Korrupsjon i statlig informasjon

LEDER: Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen, mener det har utviklet seg korrupsjonsliknende tilstander i den offentlige informasjonsvirksomheten. Sterke ord, men troverdigheten står på spill når statlige informasjonssjefer opptrer som enøyde PR-agenter for den politiske ledelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Landets redaktører er for tiden samlet til møte i Oslo. Torsdag diskuterte man «salg av eksklusiv rett til å være først med å formidle nyheter fra det offentlige». Einar Ryvarden, ansvarlig redaktør i digi.no, og Lars Kise, nyhetsredaktør i Avisenes Nyhetsbyrå, ga flere eksempler på at det offentlige ikke gir den informasjon de skal gi når medier tar kontakt, fordi man har inngått avtale om eksklusivitet med et annet, gjerne større medium.

Den slags åpenbare brudd på offentlighetsloven er det ingen som forsvarer.

Alle medier er opptatt av eksklusive nyheter. De får størst oppslag. En nyhet som alle medier får samtidig, kan havne på notisplass i alle aviser. Da får ikke saken den oppmerksomhet den kanskje fortjener.

Mediene bombarderes med forsøk på å selge inn saker ved å lokke med eksklusivitet. I næringslivet har man enten egne informasjonsmedarbeidere, eller man leier inn et PR-byrå som har kun én oppgave: å få så mye positiv omtale som mulig. I kulturbransjen har det tatt helt av. Her bedrives det lanseringsjournalistikk over en lav sko. Når en populær artist kommer med ny plate, står de store mediene i kø for å bringe nyheten. Plateselskap og artist kan stille betingelser og definere premisser.

– Slik kan vi ikke ha det i offentlig sektor, protesterte Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen. – Staten er noe annet enn en privat aktør. Staten må ha likebehandling som prinsipp. Det betyr at man må tilby de samme nyhetene til alle og ikke velge ut de største mediene, de man liker best eller de journalistene en regner med gir den mest positive omtalen, fortsatte han.

Aftenpostens politiske redaktør og tidligere sjefsredaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, hevdet at man ikke kan frata informasjonssjefene i det offentlige retten til å operere i den medieverden vi befinner oss i.

– Vi er alle ute etter eksklusive nyheter. Det betyr ikke at vi er i lomma på den som gir oss tipset. Det avgjørende er at vi jobber journalistisk og kritisk med alle henvendelser vi får, og vurderer relevans og vesentlighet, sa Stanghelle.

Og det kan han selvsagt si. Er det noen som har fordel av denne politiske eksklusivitetstenkningen, så er det Aftenposten. De er størst og kan velge først, eller rettere sagt etter Dagsrevyen – som fortsatt står øverst på informasjonssjefens publiseringsliste.

For de små mediene er det et problem at de alltid kommer i andre eller tredje rekke når det gjelder gode saker fra det offentlige.

Jan Erik Nyland, som er informasjonssjef i Moderniseringsdepartementet, forklarte hvordan de legger en informasjonsstrategi for den politiske ledelse i aktuelle saker og trakk fram Morten A. Meyers håndtering av bokbransjeavtalen som et eksempel på dette.

En politikers jobb er å få fram egen saker og standpunkter. Jan Erik Nyland kan i samråd med Morten Meyer bestemme seg for å formidle en sak via en journalist de er «godt fornøyd med». Har man en dårlig nyhet, kan man formidle den i et mindre medium i håp om at de store, dominerende mediene ikke tar den. De kan forsøke å skygge unna de kritiske og favorisere de velvillige. Slik bindes mediene opp.

Men en informasjonssjef skal ikke være i lomma på en politiker på denne måten. De skal operere på vegne av helheten, på vegne av alle som søker innformasjon.

Det nytter ikke å be pressen om å skjerpe seg. Det er forvaltningen selv som må ta fatt i problemet og sette en stopper for en utvikling der informasjonsmedarbeidere blir private lakeier og enøyde salgsagenter for den polititiske ledelse.

Vi får håpe de ikke begynner å tenke som de gjør i departementene på slottet også. Det skulle tatt seg ut om Astrid Versto holdt tilbake nyheten om at en ny prins er født fordi hun syntes VG skulle få den først siden de alltid skriver så positivt om Kongehuset.

 

Ideologisk høyreforvirring

LEDER: De unge i Høyre synes det blir for mye halvkvedede viser og ideologisk kortslutninger i moderpartiet. De vil rydde opp i tankegangen når det gjelder private skoler, og hive loven om kvotering til bedriftsstyrene på sjøen. Ansgar Gabrielsen kan bli stående som en ensom og ideologisk forvirret likestillingssvale, skriver redaktør Magne Lerø.

De unge er gjerne mer prinsipielle og klartenkte enn ministere i en regjering der man må kompromisse seg fram til regjeringens mening. Når Høyre går med på en lov der det står sort på hvitt at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret skal avvikles, har man lidd ideologisk skipbrudd. Høyre vil jo være næringslivets parti. Nå står unge og dyktige kvinner i Høyre frem på rekke og rad og sier de ikke vil ha noe av den slags ideologisk forvirret kjønnskvotering. Høyreledelsen kommenter ikke det hardkjøret mot partiets linje som det legges opp til på landsmøtet neste helg. Kun Ansgar Gabrielsen står som en påle og forsvarer det han har vært med på.

De unge kvinnene avviser denne typen kjønnskvotering som et virkemiddel for å få flere kvinner inn i bedriftsstyrene. De vil ha seg frabedt å bli kvotert inn, og vil vinne fram i kraft av sin egen dyktighet.

Denne saken har også en annen ideologisk side, som Høyre bør løfte fram når de først må ta debatten. Det handler om respekt for den private eiendoms- og styringsretten. I offentlige sammenhenger det riktig å ha kvotering, for der skal man opptre på vegne av samfunnet. Men en eier må ha rett til selv å bestemme hvordan han vil forvalte sin eiendom og hvem han vil gi fullmakter til.

KrF er opptatt av dette prinsippet når det gjelder kirkesamfunn og organisasjoner. Når det gjelder private eiere, er de i likestillingskampens navn blitt døve og blinde.

Det kan være at Ansgar Gabrielsen gikk med på «tvangsloven» for allmenne aksjeselskaper fordi han fryktet at alternativet ville vært et flertall for et krav om kjønnskvotering i alle aksjeselskaper. Som forklaring duger det, men det holder ikke som begrunnelse. Her bør Høyre ta et prinsipielt standpunkt først. Deretter får man hestehandle.

Unge Høyre arresterer også Høyre for at motsetter seg at private skoler skal ta ut utbytte. De har støtte fra moderpartiet i Hordaland og Rogaland, som mener at det ikke er noen grunn til at det skal være ulovlig å tjene penger på utdanning – når det er tillatt å gjøre butikk på eldreomsorg. Kristin Clemet forklarer dette med at det ikke er størrelsens på foreldrenes lommebok som skal avgjøre hvilken skole elevene skal gå på. Regjeringen vil ha private skoler fordi de ønsker alternative pedagogiske opplegg, og for at foreldre skal ha frihet til å velge den skolen de mener er best for barna deres.

Men man tillater altså at aksjeselskaper driver skoler. Det ligger i kortene at de som starter et AS, gjør dette for å få avkastning på den kapitalen de setter inn. Hvis ikke kunne de etablert en stiftelse eller en ideell organisasjon. De private aktørene håper selvsagt det om noen år skal være mulig å drive skoler slik man driver private sykehus eller sykehjem. Hvis Høyre virkelig mener at det ikke skal være mulig å drive utdanning i grunnskolen på vanlig forretningsmessige vilkår, ville det logiske vært at man satte foten ned for aksjeselskaper. Det hadde nok ikke KrF hatt noe imot. Men Høyre vil neppe låse seg. Man har inngått et kompromiss som Unge Høyre gjerne kan mene er prinsipielt haltende. Men reaksjonen fra fylker og kommuner rundt om i landet, viser at den politikk som regjeringen fører når det gjelder privatskoler er mer en liberal nok. Med de rød-grønne ved makten, blir det garantert kraftige innstramninger.

Valgerd den smarte

LEDER: Valgerd valgte en smart strategi. La Meyer får det som han vil, ta rollen som provokatør og få kjeft. På nytt har hun vist at hun ikke lar seg dytte ut på sidelinjen i saker hvor hun har et ansvar. I går kunne hun stå fram som bokbransjens redningskvinne, skriver redaktør Magne Lerø.

I snart et år har vi hørt at kulturminister Valgerd Svarstad Haugland er feid av banen av moderniseringsminister Morten A. Meyers hardkjør mot bokbransjen for å få aktørene til å tilpasse seg en høyreorientert konkurransepolitikk. I går ble Svarstad Haugland utropt til vinner og redningskvinne. Liberaliseringen av bokbransjen ble langt fra så sterk bransjen hadde fryktet. Valgerd Svarstad Haugland har lykkes i å sette en stopper for forskrifter som ville ført til at vi om få år i praksis ville hatt fri pris på bøker. Det blir ikke det ragnarok som William Nygaard har advart mot i denne omgang. Et lettelsens sukk var å høre gjennom mediene i går. Både bokhandlere og forlag måtte skifte CD. Nå kunne en ikke lenger klage og protestere. Nå gjaldt det å vise en offensiv holdning og vise markedet at man var klar for å tilby kundene «bedre og billigere» bøker. Det var som om Morten A. Meyer kunne sagt det selv. I morgen lanserer De norske bokklubbene, som er fratatt privilegier verd millioner, sin offensive plan og sine gode tilbud for fortsatt å kunne selge bøker jevnlig til mange hundre tusen nordmenn.

Det var Victor Norman som først ga klar beskjed til bokbransjen at man måtte forberede seg på omfattende endringer. I det lengste strittet forlag og bokhandlere imot. Det gikk måned etter måned uten at de ble enige om et ny bransjeavtale. Det ble brudd i forhandlingene, men de ble tatt opp igjen. Da sendte Meyer og Svarstad Haugland et brev til forleggerforeningen og bokhandlerforeningen, der de gjorde det klart hvor skapet skulle stå. Det skulle være fast pris på bøker, men fri pris på skolebøker, og bokklubbenes enerett til salg av bøker med rabatt skulle avvikles.

Bransjen burde jo selv ha forstått at disse endringene måtte komme. Når Gyldendal og Aschehoug er blitt så dominerende i markedet – både på forlag og bokhandlersiden – kan ikke samfunnet overlate bransjen til seg selv. Sindre Guldvog i Cappelen har i flere år argumentert med at fri pris er det eneste forsvarlige i en bransje med sterk maktkonsentrasjonen på begge sider av forhandlingsbordet. Et stykke på vei vant han fram med sitt syn.

I bokbransjen er det ingen aktører som tjener mye penger. Det er heller ikke stort effektiviseringspotensial ut over det å konsentrere seg mer om det kundene helst vil ha og selge bøker der kundene er. Det vil bli færre distriktsbokhandlere etter at de ikke lenger har skolebøkene som melkeku. Det blir færre smale titler i bokhandlene, fordi de vil oppnå lønnsomhet ved å satse på de bøkene som selger best. Det igjen betyr at forlagen vil gi ut færre samletitler eller øke prisen på disse for at man skal få den nødvendige inntjeningen. Men bestselgeren vil bli billigere. Den samlede omsetningen i bokmarkedet vil trolig gå ned. Dette har sammenheng med bokklubbenes svekkede stilling. De selger bøker på negativ opsjon, månedens bok må avbestilles. Det vil bli færre medlemmer i boklubber og færre bøker solgt fordi de ikke blir avbestilt.

I går kunne regjeringen innkassere en politisk seier. Morten A. Meyer har i lang tid høstet applaus fra liberalistene og konkurranseoptimistene som helst ser at bøker selges som dagligvarer. Høyremannen Meyer har gjort sitt. Og kulturministeren har endelig gjort sitt, og fått mange takkens ord fra kultur-Norge.

Det ser ut til at de to ministrenes har valgt riktig strategi. Morten A. Meyer har fått lov å herje fritt og uhemmet med bokbransjen i lang tid. Noen ble vettskremte. De har trodd at det kunne bli som Meyer sa og at Valgerd Svarstad Haugland var kjørt av banen.

Men på nytt har Valgerd vist at hun ikke lar seg dytte ut på sidelinjen i saker hun har et ansvar for. Selv om vi nå har fått en bokavtale som store deler av kultur-Norge ikke ønsket, har kulturministeren styrket sin stilling. Hun valgte en smart strategi: La Meyer får det som han vil, ta rollen som provokatør og få kjeft. Selv trives hun best i rollen som redningskvinne.

 

Om ledelse, politikk og medier