Færre kvinner i toppen

LEDER: Når det blir færre kvinner i toppstillingene i finansbransjen, har det sammenheng med at kvinner ikke higer mot toppen slik som menn, skriver redaktør Magne Lerø.

Antallet kvinnelige ledere i finansbransjen gikk ned fra 16 til 10 prosent i fjor. Kvinner på «høyt nivå» er stabilt på 23 prosent, mens antallet kvinnelige ledere på «lavere» nivå har økt med en prosent til 30.

Viseadministrerende direktør i Finansnæringens Hovedorganisasjon, Ingvar Strøm, og Finansforbundets leder, Jorunn Berland, sier til avisen Vårt Land at forklaringen er at mannlige ledere rekrutterer andre menn gjennom etablerte nettverk, og er mindre åpne for ukjente ledere.

Det er bare noe av forklaringen. Finansnæringen er en næring med mange synlige kvinnelige ledere. Allikevel blir det altså færre kvinner i toppen. Også andre undersøkelser kan tyde på at kvinner gir seg på et lavere ledernivå. Motivasjonen til å ta en lederstilling på toppnivå er ikke sterk nok. Dette hevdet hodejeger Elin Ørjasæter i en artikkel i Samtiden i høst. Hun fortalte at hun ofte måtte melde tilbake til oppdragsgiver at hun ikke fant de kvinnene de ønsket seg til en krevende lederstilling. Kvinnene er der, men de vil ikke ha den topplederjobben hun kunne tilby. En av forklaringene hennes var at det ikke er mange nok kvinner med det «killerinstinkt» som kreves for å orke og å lykkes i en topplederstilling i en konkurranseutsatt bedrift. «Killerinstinkt» er et tabloid uttrykk for konkurranseinstinkt, vilje og evne til å sette «alt» annet til side for å nå et mål. Det handler om en type sneversyn, om et besettende fokus for å lykkes og om å ofre mye for å nå dette målet.

Når et styre skal ansette en toppsjef for en bedrift i hard konkurranse, leter de etter mennesker med denne viljen til å satse, konkurrere, ta ansvar og levere resultater.

Det er klart kvinner har disse egenskapene. Kvinner gjør det like godt som menn i alle lederposisjoner. Men Elin Ørjasæter stilte spørsmålet om det er mange nok kvinner som vil la seg styre av sitt «killerinstinkt», som vil ofre så mye som en toppleder må ofre.

Ennå er det slik at kvinner jevnt over prioriterer annerledes enn menn i forhold til omsorg for barn, for eksempel.

AFF har foretatt undersøkelse som tyder på at flere kvinnelige enn mannlige ledere hopper av før de når toppen. De vil klare en topplederstilling utmerket, men de vil ikke prioritere «toppsjeflivet».

Hvis dette er tilfelle, kan en ikke skylde på menn som bare vil rekruttere kvinner. Da er det like riktig å peke på at kvinner har muligheter, men at de ikke har den samme interesse som menn for å nå toppen.

Bedrifter som satser på å få flere kvinner som ledere, får flere kvinner til å ta lederansvar. Men det synes ikke like enkelt for bedrifter å finne tiltak som kan skaffe flere toppledere. Det kan ikke gjøres så mye med disse stillingene. Lønnen er blitt høyere i topplederstillinger de siste årene. Dermed skulle både menn og kvinner ha råd til å skaffe seg den hjelp de trenger på hjemmeplan. Men det er ikke alltid det som er problemet. Det handler mer om å ville leve med det presset, det ubehag og den arbeidsbyrden som følger med stillinger der det er markedet og konkurrentene som styrer hvor mye en må stå på, og ikke bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.

Det er lenge siden vi har avskaffet myten om at kvinner passer dårligere enn menn til å være ledere. En av de undersøkelsene som Jan Spurkeland har utført, tyder på det stikk motsatte.

Vi må ikke forsøke å lage en ny myte om at mannlige ledere bevisst eller ubevisst bare vil ansette menn. AFF har satt i gang en undersøkelse for å finne ut mer av årsaken til at dyktige og talentfullt kvinner hopper av før de når toppen. Vi trenger mer nyansert informasjon slik at vi får mer enn en parolepreget debatt om menn og kvinner i ledelse.

 

For likestillingen

INNLEGG: Da ideen om å tvinge bedriftene til 40 prosent kvinner i styrene ble lansert, gjorde Dåvøys regjeringskollaga Kristin Clemet det klart at hun var imot. En lang rekke menn og kvinner har tatt avstand fra denne loven. Jeg hører til  blant disse. Vi i denne gruppen er ikke mindre tilhenger av likestilling enn det Laila Dåvøy er.

Jeg er medlem i – og har vært leder for – landsstyret i Norges KFUK–KFUM, hvor det i snart hundre år har vært lovfestet at det skal være like mange kvinner som menn i styret. Det går utmerket og er helt naturlig, for det er omtrent like mange aktive kvinner som menn i organisasjonen.

Det er en stor mangel på kvinnelige næringslivsledere. Etter hvert som vi får flere kvinner med ledererfaring i næringslivet, vil vi også få flere kvinner i styrene i de store bedriftene. Dette tar tid. Man skaper bare problemer ved å vedta lover som setter til side aksjonærdemokratiet og servere tomme trusler om tvangsavvikling. 

Redaktør Magne Lerø, Ukeavisen Ledelse

 

Styret som nummer to i Tine

LEDER: Tine-sjef Hanne Refsholt hastet av gårde til Lars Sponheim med Veritas-rapporten, flere dager før styret ble kjent med innholdet. Slik blir det når det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi har i dag, skriver redaktør Magne Lerø

Da konstituert konserndirektør Hanne Refsholt fikk evalueringsrapporten fra Veritas i hendene, løp hun av gårde for å informere Landbruks- og matdepartementet (LMD). Det tok fire dager før styret i Tine fikk rapporten.

Professor Per Ove Røkholt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, sier til Nationen at Tine sliter med en dårlig styrekultur. Han poengterer at de første som skal ha informasjon er styret, og tviler på om det i et privat aksjeselskap hadde vært mulig å informere eksterne før sitt eget styre.

Styreleder Jostein Frøyland ble orientert, og hadde ikke noe å si på den framgangsmåten som ble valgt.

 Det var viktig for oss å få informert departementet. Rekkefølgen bare ble sånn, sier Jostein Frøyland.

Røkholt har selvsagt rett i sine formelle betraktninger, men når styreformannen har godkjent den framgangsmåten som er valgt, er dette ikke mye å lage et nummer av. Dette får de eventuelt ta på kammerset i Tine. BI leverte for noen måneder siden en rapport om styrearbeidet Tine. Ingen ting tyder på at Tines problemer skyldes rot i kommunikasjonen mellom styret og administrasjonen.

Den framgangsmåten som ble valgt forteller hvor avgjørende det er for Tine å ha tillit hos og støtte fra Landbruksdepartementet. Det er Lars Sponheim som holder sin vernende hånd over det Tine vi i dag har. Han har gitt Konkurransetilsynet klar beskjed om å holde seg unna «de landbrukspolitiske spørsmål». Det betyr at han mener Konkurransetilsynet skal ligge unna debatten om Tine skal skilles i et selskap for mottak av melk og et annet for produksjon av ost- og melkeprodukter. Slik vil Høyre og Konkurransetilsynet ha det. Men Lars Sponheim har satt foten ned. Tine blir ett selskap.

Tine frykter nok en smekk på fingeren når Konkurransetilsynet kommer med sin rapport. Uten Lars Sponheim ved roret ville Tine-skuta gått på grunn.

Noen har hevdet at Veritas-rapporten er verdiløs, fordi det er Tine selv som har bedt om den. Disse kritikerne har ikke forstått poenget. Tine har selv bestilt en rapport som de visste ville inneholde kritikk og forslag til forbedringer. De vil nå sette alle kluter til for å gjennomføre endringer i egen organisasjon. Nye rutiner skal på plass, og det blir helt sikkert laget et «konkurranseetisk dokument». Når Konkurransetilsynets rapport kommer, får Tine ta en ny runde med kritikk. Men de kan henvise til at «slik var det før. Nå er alt rettet opp og tingene fangerer som de skal». Lars Sponheim kan si at han er blitt godt orientert fra første stund om arbeidet for å kvalitetssikre rutiner og sørge for at man nå holder seg godt innenfor alle konkurranselovens bestemmelser.

Og med Sp i regjeringen fra høsten, kan Tine være trygg på at det ikke blir store omkalfatringer i landbrukspolitikken. Tine består slik vi i dag kjenner det, og må kjempe videre med rabatthungrige butikkjeder og med å vinne tilbake tapt tillit hos store forbrukergrupper.

 

Lover med sanksjoner

LEDER: Morten A. Meyers strategi med å øke beløpsgrenser, få fokus vekk fra detaljer og strengere straff for alvorlige regelbrudd ved offentlige innkjøp, er god modernisering. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lov om digital kopiering av musikk, skriver redaktør Magne Lerø.

Moderniseringsminister Morten A. Meyer vil ha nye regler for offentlige ansettelser, og han vil øke beløpsgrensen for anbud fra 200 000 til 500 000. Det offentlige kjøper varer og tjenester for 240 milliarder kroner hvert år.

– Det er ikke tvil om at det offentlige kan spare milliarder hvis nye strenge regler blir praktisert. Et strengt regelverk vil også stimulere konkurransekraften for norske bedrifter, sier Meyer til Dagens Næringsliv.

Bakgrunnen for de nye reglene er at mange oppfatter dagens regler som for kompliserte.

Når beløpsgrensen heves fra 200 til 500 000 kroner, vil det offentlig dessuten spare tid og kan konsentrere seg om gode anbudsprosedyrer der det kan være mye penger å spare.

Konkurransetilsynet sier de er fornøyd med de nye reglene og mener beløpsgrensen kunne vært satt enda høyere.

Dette er god moderniseringspolitikk. Det er også god folkepedagogikk. Regler kan gjerne være strenge. Det er imidlertid viktig at de er klare og at alle forstår poenget med reglene. Og i disse tider hvor Laila Dåvøy forsvarer en lov med tomme trusler om på legge ned bedrifter, er det viktig å minne om at med en lov følger det adekvate sanksjoner mot de som bryter loven.

I Stortinget sliter en med å lovregulere kopiering av musikk uten å gjøre tusenvis av unge til lovbrytere. Arbeiderpartiets Trond Giske forsøker å unngå EUs forbud mot å kopiere musikk fra CD-plater til mp3-spillere. «Alle» unge gjør det og forstår ikke poenget med at de ikke skal kunne spille av musikk på de formatene de disponerer. Men platebransjen og rettighetshaverne har fått EU med på at slike regler for å hindre at åndsverk spres i den digital verden uten at rettighetsinnehaveren får betalt.

Helt uproblematisk er ikke EUs kopieringsforbud. Både Norsk Biblioteksforening og Universitet- og høgskolerådets representanter har gått kraftig ut mot regjeringens forslag. De mener den foreslåtte oven vil gjøre bibliotek – og forskningsvirksomhet vanskeligere.

Det er fornluftig av Stortinget å snu alle steiner for å se om det er mulig å finne regler som kan bli forstått, respektert og fulgt. Det synes vanskelig å unngå en lov som gjør tusenvis av unge til lovbrytere. Men dette skaffer oss et problem. Lover som store grupper av folket ikke tar på alvor bidra til mindre respekt for samfunnets lover i alminnelighet.

I det store og hele er den strategien Meyer har valgt når det gjelder innkjøp den beste: Øk beløpene, se igjennom fingrene med småbeløp og slå hardere ned på det som alle forstår er alvorlige lovbrudd. Det er bare å ønske Trond Giske lykke til med å lete fram en liknende strategi når det gjelder lover om digital kopiering av musikk.

 

Dåvøy som bedriftsdøder

LEDER: Når statsråd Laila Dåvøy truer med å legge ned bedrifter som har for få kvinner i styret, bidrar hun til å undergrave respekten for politiske vedtak og samfunnets lover. Det vil straffe seg å drive politikk i strid med sunt folkevett, skriver redaktør Magne Lerø.

Familie- og likestillingsminister Laila Dåvøy svinger pisken over aksjonærene i landets største bedrifter. Kvinneandelen i styrene har bare økt med få prosent de siste årene. Dåvøy hevder med fullt alvor at bedrifter som ikke har 40 prosent kvinner i styret vil bli oppløst om et par år. Det vil selvsagt ikke skje. Det er politisk selvmord å gjøre folk arbeidsledige fordi det ikke er nok kvinner i styret. I realiteten er dette tomme trusler som hun håper gjør inntrykk. Stortinget har vedtatt en lov, og Daavøy forutsetter at næringslivet vil være lovlydige. Det skal hun ikke være for sikker på. Vi ser ikke bort fra at noen bedrifter ønsker å sette denne saken på spissen for å illustrere urimeligheten i politisk styring på syltynt grunnlag.

Dette er ikke den eneste loven som regulerer den private eiendomsretten i Norge. Det kan bli mye advokatmat dersom en minister begynner å avvikle en bedrift. Hvordan har Dåvøy tenk seg det i praksis? Skal politiet komme og stenge dørene? Skal hun pålegge banken å sperre bedriftens konti?

Det har nok ikke Dåvøy tenkt på, fordi det er ikke meningen at det skal skje. Hun kan snakke og mene, vel vitende om at det ikke er hun som får saken i fanget. Det blir næringsministeren. Børge Brende har hatt en lav profil i denne saken. Det skal ikke forundre oss om han leter etter måter regjeringen kan gjøre retrett på. Dette er en særdeles dårlig sak for Høyre. Slik Daavøy opptrer, er den en dårlig sak for regjeringen også. Det strider mot sunt folkevett å hevde at man vil legge ned bedrifter som ikke har nok kvinner i styret.

Når Stortinget i sin tid, under protester fra deler av næringslivet, bestemte at ansatte skulle være representert i styret, var dette begrunnet med at styret både skal ivareta eiernes og de ansattes interesser. Det handlet om medinnflytelse.

Laila Daavøy henviser til dette som begrunnelse for den bebudede loven om at styrene skal ha 40 prosent kvinner. Men landets kvinner kan da ikke sies å ha en legitim rett til å være med å bestemme over hvordan den private eiendomsretten skal forvaltes i kraft av sitt kjønn?

Når Dåvøy hevder at selskaper kan oppløses fordi de ikke har mange nok kvinner i styret, henviser hun til at dette også kan skje dersom man ikke fører regnskap, reviderer regnskapene eller har et styre for virksomheten. Mener hun at mangel på kvinner i styret er like alvorlig som å drive et aksjeselskap som ikke fører regnskap, eller som man ikke vet hvem som har ansvaret for? Alle forstår umiddelbart at samfunnet må kreve et minimum av orden og ansvar for et selskap for å ivareta interessen til kunder og leverandører.

Hvis man først skal kvinnekvotere det meste i samfunnet, var det andre steder man burde begynt. Man kunne bestemt at det skal velges 50 prosent kvinner på Stortinget, og at regjeringen og alle offentlige utvalg skal ha femti prosent kvinner. En lov som påligger alle frivillige organisasjoner 40 prosent kvinner i styrene, kunne en også ha vedtatt. Men man velger altså landets største bedrifter.

Det er kun et par av de børsnoterte selskapene som har en kvinnelig toppsjef. I de fleste er det få kvinner i ledergruppen. Men i styret skal det plutselig hentes inn kvinner som ingen kjenner eller som ikke har noe forhold til bedriften. Dåvøy mener man kan finne dem i databaser på internett der kvinner som har lyst på et styreverv har registrert seg.

Den bebudede loven vil bidra til at man i næringslivets og i deler av befolkningen vil riste enda mer oppgitt på hodet over det politikerne finner på. Når politikerne vedtar lover som ikke vinner gjenklang i folket, bidrar man til å svekke respekten for samfunnets lover.

«Det er så mye rart disse politikerne vedtar. Det er ikke meningen at vi skal bry oss om alt sammen», slik lyder den folkelige varianten av den manglende respekt for samfunnets lover som politikere selv er skyld i.

 

Umoderne ledertenkning fra «modern-Meyer»

LEDER: Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene» i staten fortegner han virkeligheten i sin moderniseringsiver. Hvis staten skal få de topplederne man trenger, bør Meyer holde fingrene fra fatet og høre på departementsrådene, skriver redaktør Magne Lerø.

Rekrutteringen av departementsråder, ekspedisjonssjefer og etatsjefer skjer innenfor en liten krets. Om lag 70 prosent av de som ansettes er på forhånd kjente av de som foretar ansettelsen. Snever rekruttering kan hindre nytenkning, skriver Statskonsult i en rapport.

– Vi har hatt en tradisjon for at ansiennitet og faglig dyktighet har vært avgjørende. Det er viktig at ledererfaring og generelle lederegenskaper i større grad vektlegges. Vi må gå langt bredere ut og få større tilfang av kandidater, sier moderniseringsminister Morten A. Meyer til Aftenposten.

Departementsrådene er imidlertid ikke enige. De mener erfaring fra forvaltningen er viktig når de skal ansette sine nærmeste medarbeidere. Søkere som utelukkende har erfaring fra privat sektor, vurderes som lite aktuelle. De som har erfaring både fra offentlig og privat sektor, anses som meget godt kvalifiserte. Men har man først lederjobb i privat sektor, er det vanskelig å få de tilbake som ledere i staten fordi lønnivået er lavere, peker Statskonsult på.

Meyer sier han er villig til å vurdere økt lønn og flere frynsegoder for å få de beste lederne, og mener man må være mer presis overfor rekrutteringsbyråene på hva slags kvalifikasjoner man er ute etter. I dag er det ett rekrutteringsbyrå som foretar 40 prosent av ansettelsene. Meyer sier han ønsker at flere konsulenter kan trekkes inn når det skal ansettes ledere i staten. Her har han et poeng.

Det ligger i kortene et en moderniseringsminister må operere med ønskelister. Det er alltid noe som kan bli bedre og mer moderne. Men når det gjelder ledere i staten, har vi liten tro på at Meyer får sine ønsker oppfylt. Sant og si forstår vi ikke at dette er så mye å bråke med.

Det er departementsrådene som styrer ansettelsene nedover i systemet. Hvis politikerne ønsker å eksperimentere med ansettelser på toppnivå i forvaltningen, kan man forsøke å rekruttere ledere fra næringslivet for eksempel til stillingen som departementsråd. Når det praktisk talt ikke skjer, er det fordi det er avgjørende for en statsråd å ha en departementsråd som er ekspert på forvaltningen og er en god leder. Når departementsråden skal ansette sine nærmeste, ekspedisjonssjefene, vektlegges gjerne de samme kriterier i tillegg til spesifikk fagkunnskap.

En leder kun med erfaring fra næringslivet har ingen spesielle kompetanse til å være ekspedisjonssjef. Et departement og en bedrift er som natt og dag. Det er mange nok gode ledere med erfaring fra offentlig sektor til å fylle opp de relativ få topplederstillingene vi har i staten. Man får altså det man søker etter. Med Meyer liker ikke statistikken.

Meyer og andre med ham må slutte med å tro at man er spesielt godt kvalifisert til å være leder i forvaltningen fordi man har vært leder i en markedsorienter bedrift. Når Meyer sier han vil ha slutt på at folk bare «går gradene», er det nærmest en fortegnelse av virkeligheten. Det er jo for å finne de beste lederne at man trekker inn rekrutteringsbyråer. De jobber ut fra kvalifikasjoner, ikke ansiennitet.

Georg Kenning hevdet i sin tid at gode ledere kunne lede hva som helst. Meyer høres nesten ut som en Kenningdisippel når han snakker varmt om sine brede rekrutteringsvisjoner. Ingen tror lenger på Kenning. Hovedregelen er at en leder må ha god kjennskap til den bransjen en skal være leder i. Som toppleder i staten, bør man ha erfaring fra forvaltningen i tillegg til at man må ha gode kunnskaper om det fagområdet en skal han ansvar for. Med sin hang til kenningtenkning, opptrer Morten Meyer temmelig umoderne.

 

Kvarme uten mørke

LEDER: Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, så man ikke mye tid ved innsettelsen i går. Også pave Johannes Paul II har klart seg godt selv om han har ment noe annen enn folkeflertallet, skriver redaktør Magne Lerø.

Det mørket som enkelte spådde ville sige inn over Oslo dersom Ole Chr. Kvarme ble utnevnt til biskop, har vi ennå ikke sett så mye til. Innsettelsen i går ble en markering av vilje til toleranse og å bygge broer. Det var lite som tydet på at det nå er en mørkemann som har inntatt Oslo bispestol. Det kan være at Ole Chr. Kvarme klarer å bli en biskop som de fleste i byen får et positivt inntrykk av, selv om man ikke er enige med ham i synet på homofile. Hvis han klarer denne lederutfordringen, kommer han til å bli en meget betydningsfull biskop.

Ingen kan forvente at Kvarme vil endre sitt syn på homofili de nærmeste årene. Det avgjørende vil være hvordan han velger å markere sitt syn. Noen som deler Kvarmes syn, hevder at dette er det eneste riktige, at de er sikre på å stå på Bibelens grunn, og de legger ikke skjul på at de som ikke deler ens eget syn tar alvorlig feil. Den motsatte ytterligheten vil være å gi til kjenne sitt syn, be om å bli respekter for det og si at man aksepterer at andre mener noe annet og at det må være rom for begge syn i kirken. Det avgjørende er ikke alltid hva man mener, men måten man mener det på.

Kvarme vil ikke ordinere homofile samboende prester. Det kan Oslo bispedømme leve med, så lenge det er dette Kirkemøtet mener. Hvis Kirkemøtet mener det skal åpnes for at homofilt samboende prester kan ordineres, må Kvarme aksepterer at andre biskoper foretar ordinasjon av prester som skal jobbe i Oslo. Verre er det ikke. Det avgjørende vil være at Kvarme forholder seg til homofile prester på lik linje med de andre prestene i bispedømmet. Hvis ikke må han bruke mye tid på stadige konfrontasjoner med de homofile. Vi tror han er klok nok til ikke å gjøre homofili til en hovedsak i praksis.

Biskopene i Den norske kirke skiller seg ut både fra biskoper i andre kirker og ledere flest, ved at de etter hvert har fått lite formell makt. Det er bispedømmerådet som sitter med det formelle arbeidsgiveransvaret og som rår over de økonomiske ressursene. Biskopene må derfor lede først og fremst gjennom at de makter å overbevise, engasjere og motivere. Biskopenes oppgave er å synliggjøre kirken. Deres ord har vekt fordi de er valgt ut til å være prestenes og de troendes fremste representanter.

Samtidig som Ole Chr. Kvarme ble innsatt som biskop i Oslo, avsluttet pave Johannes Paul II sin tjeneste. Paven er en av verdens mektigste ledere. Paven har stor formell makt, men de siste årene er det paven som åndelig leder som har vært i fokus. Paven har vært ute av stand til å fungere som effektiv leder, men ingen har vært i tvil om at han har utøvet sitt åndelige lederskap tydeligere enn noen gang kun ved å vise seg eller hviske fram «velsignelsens ord».

Paven representerer noe som er betydelig større enn ham selv: den to tusen år gamle, verdensvide kirke. Den autoritet som Paven har utvist, miner om den autoritet og ledelse avholdte kongelige kan utøve overfor landets innbyggere. De kongelige representerer nasjonens kultur og historie. Oslo biskop er landets fremste representant for den tusen år gamle norske kirke.

Kvarme går inn i en rolle som er langt større enn det han selv representerer. Den spesielle utfordringen biskopen i Oslo er tillagt, er å stå fram som en samlende skikkelse for Den norske kirke i møte med det offisielle Norge og kirkens mange medlemmer. Kvarmes evne til å berøre menneskers hjerter, vil være avgjørende for hvilken posisjon han vil få. Pave Johannes Paul har maktet å nå inn til folks hjerter, til tross for at han har mange meninger som ikke deles av verdens mange millioner katolikker.

Innsettelsen i går gikk bedre enn en kunne forvente. Det ble utvilsomt en positiv opplevelse for Ole Chr. Kvarme. Forrige søndag hadde Kvarme en avskjedsgudstjeneste i Fredrikstad. Der opplevde man en gråtkvalt biskop på prekestolen som tok avskjed med medarbeidere og kirkefolk. Kvarme er en biskop som tydeligvis lar seg berøre. Det er en god egenskap for å fylle bisperollen i en tid hvor det spørres etter nærhet og ekthet.

 

Sykehusklokken tilbake med Sp og SV

LEDER: Det er ikke demokratisk styring sykehusene mangler. Det er penger. SV og Sp må ikke late som om man løser problemer ved å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Da fylkene hadde ansvaret for sykehusene, var det umulig med samlet styring. Det var full forvirring om hvilket ansvar staten hadde, fylkespolitikere og ledelsen ved de enkelte sykehusene. Det var rimelig stor enighet om at noe måtte gjøres. Resultatet ble regionale helseforetak som skulle styre sykehusvesenet på grunnlag av bevilgninger fra Stortinget, og retningslinjer gitt fra helseministeren. Ap satte mye kraft inn for å få gjennomført denne reformen. Dette har vært en vellykket reform. Produktiviteten er økt, helsekøene kortet inn og man har bedre kontroll med økonomien enn tidligere. Forklaringen er at ressursene utnyttes bedre gjennom samordning og funksjonsfordeling mellom sykehusene innen de enkelte helseforetakene. Det har ikke manglet på lokale protester, men det har vært til å leve med.

De siste året er sykehusreformen blitt møtt med stadig sterkere kritikk for manglende politisk kontroll. Det bærende prinsipp i reformen er at helseforetakene skal styre ut fra de bevilgninger de får. Politikerne skal holde fingrene fra fatet og konsentrere seg om den overordnede styring. Vi har imidlertid en rekke eksempler på at helseministeren må gripe inn hvis en sak blir politisk betent. Men når helseministeren til vanlig henviser til helseforetakene, oppfatter mange det som en politisk ansvarsfraskrivelse.

Åslaug Haga har gjort det klart at hun vil kreve at en ny rødgrønn regjering skal sikre sterkere demokratisk styring av sykehusene. I helgen vil nok SV programfeste det samme, og saken kommer også opp på Aps landsmøte i vår. Men hva slags styring er det de ser for seg?

Noen vil flytte ansvaret tilbake til fylkene, mens andre vil at styret for helseforetakene skal oppnevnes av fylkespolitikere. Andre igjen ivrer for at vi skal droppe fylkene og opprette demokratisk styrte regioner som skal få ansvar for sykehusene.

Det vil ta mange år før vi får opprettet regioner som erstatning for dagens fylker. Innen den tid kan mye av den omstrukturering som bør skje innen sykehusvesenet være gjennomført.

En ny rødgrønn regjering kan selvsagt finne på å la fylkespolitikere oppnevne styrene i helseforetakene. Men det vil ikke løse noen problemer. Et styre bestående av politikere vil opptre omtrent på samme måte som styrerepresentanter oppnevnt av helseministeren. Vi løser ikke utfordringene i sykehusvesenet ved å sette inn styrerepresentanter som ser det som sin oppgave å rope høyt om at bevilgningene må økes. Det ropet høres tydelig nok allerede.

Hvis man vil ha mer politisk kontroll, må man satse på sentralisering framfor politisk desentraliserting. Da ender man fort i det samme uføret som vi hadde da sykehusene var fylkenes ansvar. Det er mulig å legge alle sykehusene inn under ett sykehusdirektorat, og løfte de politiske spørsmålene fram for helseministeren og Stortinget.

Det er tydelig at en rødgrønn regjering vil legge om den politiske kursen på flere områder. Når det gjelder det som sies og tenkes om sykehusene, preges det av forsøk på å skru klokken tilbake.

Stortinget vet hvor skoen trykker. De vet at man kan spare millioner ved å slå sammen sykehus. De vet hvilke sykehus man kan slå sammen uten at befolkningen i disse områdene får lenger reisevei enn det man har andre steder i landet. Det er selvsagt fristende i et valgår å slå rundt seg med paroler om mer demokratisk kontroll. Men når alt kommer til alt, handler det mest om bevilgninger. Det avgjørende sykehusslaget vil stå ved budsjettbehandlingen til høsten. Da må en bestemme seg om man vil øke bevilgningene eller spare kostnader ved å slå sammen lokalsykehus og ytterligere samordne spesialiserte funksjoner på færre sykehus.

 

Dagblad-ansatte lukker øynene

LEDER: Når de ansatte i Dagbladet bryter samarbeidet med ledelsen om innsparinger i en situasjon hvor inntektene raser nedover, er det et forsøk på å melde seg ut av virkeligheten. Ansatte løser ikke sine egne problemer med å krabbe ut av banen og ta oppstilling på sidelinjen, skriver redaktør Magne Lerø.

De ansatte i Dagbladet har brutt samarbeidet med ledelsen om å spare inn 100 millioner kroner i løpet av 2007. Ledelsen mener det er nødvendig som følge av en kraftig nedgang i løssalget. Dagbladet mistet 2,6 prosent av leserne i fjor og fikk et opplagsfall på 1,6 prosent. I januar og februar skal opplagsfallet ha vært på 10 prosent. Alt tyder på at nedgangen vil fortsette. Det er ikke like mange som kjøper VG og Dagbladet, når de kan lese mye av det papiravisen inneholder på nettet på jobben eller hjemme.

Dagbladet har hyret inn det internasjonale konsulentselskapet Boston Consulting Group (BCG) for å bistå i prosessen. BCG har gjennomført tilsvarende prosesser i Adresseavisen og i Aftenposten. Også der protesterte de ansatte mot de metodene firmaet benyttet for å identifisere mulige kostnadskutt.

Journalistene i Dagbladet reagerer særlig på at konsulentene vil måle journalistenes effektivitet ved å «ta tiden» på hvor lang tid det tar å skrive artikler. Journalistene hevder at dette er umulig å måle fordi det avhenger av hva slags sak det dreier seg om, journalistens kunnskapsnivå og hvor grundig man skal gå til verks. De nekter å være med på at slike målinger skal danne grunnlag for nedbemanning som kan innebære oppsigelser.

– Folk er bekymret for arbeidsplassene sine, og frykter for hva som kommer til å skje. Ledelsen har sagt at det kommer nedbemanning, men vi ønsker i så fall en frivillig nedbemanning, sier klubbleder Ulf André Andersen til Journalisten. Hvis Dagbladet skal spare 100 millioner kroner, tyder alt på at de må kutte om lag 80 stillinger.

Dagbladet gikk med 90 millioner kroner i overskudd i 2004, og 60 millioner i 2003. Styret har vedtatt å betale 30 millioner i utbytte i år. Journalistene mener dette er et dårlig signal til de ansatte midt oppe i en dramatisk spareprosess.

Ansvarlig redaktør Thor Gjermund Eriksen må nå drive spareprosjektet videre, med de ansatte på sidelinjen. Det kan være han i ettertid ser at det ikke var så lurt å forsøke å presse journalistene inn i BCGs målemetoder. Men spørsmålet er om det er mulig å få journalistene til å samarbeide, når det ligger i kortene at kostnadskutt kan bety oppsigelser i tillegg til frivillige ordninger.

Kriseforståelsen begynner nok å sige inn over journalistene i Dagbladet. De kan ikke melde seg ut av virkeligheten. Men ved å bryte samarbeidet med ledelsen, vil de markere overfor styre og ledelse at er rede til å stå beinhardt på for å ivareta egne interesser. Når ledelse og ansatte kommer i konflikt på denne måten, forsterkes problemene. De må nå bruke enda mer tid på interne prosesser i en situasjon der man trenger å skjerpe det eksterne fokus, lage en bedre avis og skaffe flere inntekter.

Det er vanskelig å drive god ledelse når alle ansatte melder seg ut i forhold til strategi og bemanning framover. Det er neppe lurt av ledelsen i Dagbladet å sette hardt mot hardt nå. De ansatte må få noe mer tid til å forstå at det vil stå om avisens eksistens dersom man ikke makter å tilpasse kostnadene til inntektene. Situasjonen er imidlertid såpass alvorlig, at ledelsen ikke kan vente med å få effekt av de første kostnadskuttene. 90 millioner i overskudd blir fort til underskudd dersom opplaget faller med fem–ti prosent.

Det sitter langt inn for fagforeningene i aviser som Dagbladet å akseptere oppsigelser. Men avisen kan neste år komme i den situasjon der det ikke er fnugg av tvil om at det foreligger saklig grunn for oppsigelser. Da må de ansatte godta det. Man får ikke fagforeningene til å kjøre rettssaker dersom man på forhånd vet man vil tape.

Før man kommer så langt, vil vi kunne oppleve konflikter internt mellom grupper av ansatte. Både i Dagbladet og i andre aviser gjøres det i dag mye dobbeltarbeid knyttet til de såkalte «filmsatsparagrafene», en bestemmelse som sikrer at kun medlemmer av Norsk Grafisk Forbund kan gjøre ferdig sider til produksjon. I praksis gjør avisens designere 90 prosent av jobben, som så grafikerne gjør på nytt. Når journalister får sparken fordi grafikere har avtalefestet rett til dobbeltarbeid, kan det bli livlig i Dagblad-huset.

Både Aftenposten, VG og Dagbladet har nok gitt Mediebedriftenes Landsforening beskjed om at nå er det på tide å gå i krigen for å få vekk filmsatsparagrafen.

 

SV-sus fra hundre år gammel reguleringsånd

LEDER: Vi merker suset av en hundre år gammel reguleringsånd når Kristin Halvorsen skal forklare hva slags næringspolitikk SV står for. Men hun kan bare glemme å få Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen bør være i tvil om at en ny regjering med Ap, SV og Sp vil bety en politisk kursending. Men at det går så galt at SV vil få gjennomslag for sitt næringspolitiske syn, tror vi dog ikke. Både SV og Sp vil nok slå kloa i noen flere oljemilliarder, men SV kan bare glemme å få Ap med på at staten skal kjøpe tilbake de aksjene de har solgt i Statoil, Hydro, Telenor og bankvesenet. Dette går SV inn for i sitt nye arbeidsprogram, og selvsagt setter de foten ned for ytterligere privatisering av offentlige oppgaver.

– Forslaget er i tråd med ånden til de som lagde konsesjonslovgivningen for 100 år siden. De sikret verdiene våre for å sikre utbytting, sier SV-leder Kristin Halvorsen til Aftenposten.

At det er en hundre år gammel reguleringsånd vi her merket suset av, er det ingen grunn til å tvile på. Det SV imidlertid har glemt, er at vi nå lever i en tid hvor det ikke er knapphet på de ressurser staten tok forvaltningsansvaret for. Store deler av befolkningen vender seg nå bort fra Telenor fordi de ikke oppleves som «best og billigst». Telenor satser stort på å bli en internasjonal teleaktør på mobilsiden og har for lengst innsett at de må konkurrere på sitt hjemmemarked. I dag offentliggjør Post- og Teletilsynet en rapport som viser at Telenor tar seg for mye betalt for å leie ut linjene sine til andre aktører som vil tilby bredbånd. Hva er poenget med at staten skal eie dette selskapet hundre prosent? Enda mindre grunn er det til at staten skal kjøpe seg opp i Hydro. Hydro opptrer presist som andre børsnoterte selskaper. Hydroledelsen nekter å forholde seg til et styre som er opptatt av noe annet enn å ivareta alle aksjonærenes interesser. Staten eier aksjer i Hydro for å maksimere profitten, ikke for å nå politiske mål. Hydro er ikke et instrument i politikernes hender, selv om noen politikere til tider fristes til å tro det. Hydro kan bry seg like lite med hva politikerne mener som det privateide Aker Kværner.

Poenget med å være tungt inne på eiersiden i de store selskapene er at vi kan forhindre utenlandsk oppkjøp. Derfor bør staten eier over 33 prosent i flere av våre finansielle og industrielle flaggskip. Men 100 prosent er ikke noe poeng. Det avgjørende skillet går når en oppretter et aksjeselskap. Da er maksimering av overskudd det primære mål. Det har vi sett når det gjelder Posten.

Privatiseringsmotstanderne i Ap tapte kampen om Statoil og Telenor. Selv om privatiseringsiver i Ap nå har avtatt, får man nok ikke Jens Stoltenberg med på å skru klokken tilbake. Men han vil ikke yppe til strid med forslag om at staten selger seg ytterligere ned. Skal det skje, må det skje via fusjoner, eller at styret i selskapet kommer opp med gode begrunnelser. Men med SV og Sp på laget, spår vi at de statlige eierandelen i de store selskapene vil være på stedet hvil de neste fire årene.

 

Om ledelse, politikk og medier