Hagen-venn kastet fra Orkla-styret

LEDER: Lederen av bedriftsforsamlingen i Orkla, Harald Arnkværn, bommet med sine antydninger om at forsamlingens flertall ikke reflekterte aksjonærflertallet da de i går vedtok å kaste Stein Erik Hagens kandidat, Peter Ruzicka, ut av styret. Det handler ikke om matematikk, men om makt og behov for å sette foten ned i forhold til Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Flertallet i valgkomiteen, under ledelse av Harald Arnkværn, fikk vraket sin kandidat til styret i Orkla i går. Bedriftsforsamlingen vil ha Kjell Almskog i styret, istedenfor Peter Ruzicka. Dermed gikk styremedlem og Orklas nest største eier, Stein Erik Hagen på et sviende nederlag.

Hagen hadde på forhånd rykket ut med skarp kritikk mot Rune Selmar, Folketrygdfondets leder og medlem av valgkomiteen, for at han ville ha Almskog inn i styret istedenfor Ruzicka. Han mener Selmar har «latt seg bruke», og mellom linjene leser vi at han mener det er miljøet rundt Jens P. Heyerdahl og Runar Selmar som står bak. Det kan jo Hagen få lov til å tro. Men det han bør vite er at når bedriftsforsamlingen gir ham en på trynet på denne måten, så er det meningen. Hagen har tilatt seg en posisjon i Orkla som det ikke er grunnlag for med en eierandel på 11 prosent. Det er i alle fall ikke noen grunn til at han, som eneste storaksjonær i styret, også skal ha med seg vennen Peter Ruzicka. Nå må Hagen stå på egen ben i styret, ut fra den eierposisjon han har. Han vil nå få mindre innflytelse i selskapet, med mindre han vil øke eierandelen sin.

Styret i Orkla skal snart ansette ny administrerende direktør. Hagen liker nok ikke har han har mistet posisjon før et slikt avgjørende valg.

Folketrygdfondets sjef, Rune Selmar, sier til Dagens Næringsliv at dette ikke handler om Hagen, men om hva slags kompetanse styret trenger, særlig etter at de har overtatt Elkem. For å sikre den nødvendige industrikompetanse i styret, ville han beholde den tidligere Kværner- og ABB-sjefen Almskog i stedet for Ruzicka som har erfaring fra handel, slik som Hagen.

Harald Arnkværn sier han var forberedt på at det skulle bli et jevnt løp, men ble overrasket over utfallet. Det var seks som stemte for Ruzicka og åtte for Almskog.

På spørsmål om avstemningen er et nederlag for storaksjonær Stein Erik Hagen, svarte han:
– Dette betyr kanskje, hvis jeg skal sette det på spissen, at bedriftsforsamlingens flertall ikke reflekterer aksjonærflertallet.

Vi forstår at valgkomiteens tre medlemmer synes det er surt ikke å få sin kandidat valgt. Valgkomiteen har bommet på sin bedømmelse av maktforholdene i selskapet. Dette handler om makt, ikke matematikk. Eller har valgkomiteen i Orkla et regneark der de fører opp hva hver enkelt aksjonær mener?

I øyeblikket må juristen Harald Arnkværn ha glemt at bedrifsforsamlingens oppgave er nettopp å velge det styret de mener er best. Her sitter det oppegående mennesker som ikke fortaper seg i telling og oppslutning. De har rett og slett gjort jobben sin; valgt det styret de mener Orkla er best tjent, med ut fra en forretningsmessig vurdering. Det er Stein Erik Hagen som har gjort dette til et spørsmål om for eller imot ham. Og da fikk han i går svaret fra flertallet: imot.

 

Dørum Dagblad-tester Heyerdahl

LEDER: Det er greit at justisminister Odd Einar Dørum spør Jens P. Heyerdahl om hva human kapitalisme betyr i Dagbladet. Men Dørum bør vite at svaret er å kutte ansatte, slik at man kan overleve med inntekter som er større enn kostnadene, skriver redaktør Magne Lerø.

Etter at Jens P. Heyerdahl i en tale 1. mai ga regjeringen det glatte lag for å føre en usosial politikk, har nok justisminister Odd Einar Dørum et behov for å si «takk for sist». Det skjer i Dagens Næringsliv i dag, hvor Dørum ber Heyerdahl står fram med sine planer for Dagbladet.

Dørum peker på at Heyerdahl har valgt å tegne et bilde av seg selv som representant for en human kapitalisme, og synes da det er helt avgjørende å få vite hvilke visjoner han som eier og styreleder har for Dagbladet.

– Heyerdahl har jo selv tegnet et bilde av seg selv som en idealistisk sosialdemokrat, der hensynet til helheten skal gå først. Da blir min undring: Er det i tråd med en slik tradisjon å kutte så drastisk i en virksomhet som tjener godt? Og skjer dette på en måte som involverer de ansatte? Og hvordan står dette i forhold til Heyerdahls egne sosiale visjoner? Det er vanskelig å skjønne hvordan det å kutte ned på kunnskapsrike journalister skal føre til et bedre avisprodukt, sier Dørum til Dagens Næringsliv. Han understreker at han uttaler seg som Venstremann, Osloborger, politiker og Dagbladleser, og lurer på hvor alle «vi som er opptatt av samfunnsdebatt og kulturstoff skal gå»?

Jens P. Heyerdahl er som medieeiere flest. Han forventer en avkastning på sin investering, på samme måte som eierne i A-pressen eller i Orkla. Dagbladet er i en alvorlig krise. Det begynner å gå opp for journalistene. Kanskje er ikke et kostnadskutt på 100 millioner, og en slanking av staben med 89 ansatte, tilstrekkelig. Dørum kan være ganske trygg på at det reelle kuttbehovet er på rundt 100 millioner, når Dagbladet selger noen titusen færre aviser på hverdager.

Det er rørende å høre at venstremannen Dørum er bekymret for den gamle venstreavisen Dagbladet. Men han kan da ikke mene at Dagbladet er et støtteverdig foretak på linje med Nationen, Klassekampen og Vårt Land? Det kan jo ikke være meningen at Heyerdahl og ande aksjonærer skal subsidiere avisdriften.

Dagbladet er nå blitt et mediehus. Avisen Dagbladet er et datterselskap. Eierne må selvsagt kreve at de virksomheter man er engasjert i skal gå i pluss. Dagbladet og VG er noe av det mest kommersielle vi har. De må i alle fall klare å tjene penger.

Dette kan Jens P. Heyerdahl si noen fornuftige ord om. Og han kan minne Dørum om at å redusere antallet ansatte med innpå en tredjedel ikke er verre enn det staten har holdt på med noen år i posten og innen telesektoren. Lever man av et marked, så gjør man det.

Visjonene for Dagbladet bør heller sjefredaktør Thor Gjermund Eriksen snakke om. Her ligger Eriksen litt bakpå. Ingen tror det blir en bedre avis av å kutte med 89 ansatte. Men Dagbladet har selv etter kuttene journalister nok til å lage en god avis. Spørsmålet er om Eriksen vil drive avisen enda lenger i retning av VG, med kjendisstoff, uvesentligheter, sport og «vi hjelper deg»-stoff. Hvis Dagbladet ikke klarer å sette dagsordenen på kultur- og samfunnsområdet, mister avisen sin eksistensberettigelse. Da kan en like godt kjøpe VG for å tilfredsstille ens tabloide behov. Eriksen må snakke tydeligere og sterkere om Dagbladets sjel, og overbevise både lesere og den store flokken som vil være igjen etter at kuttene er gjennomført, at det er mulig å lage en avis som både Odd Einar Dørum og folk flest vil kjøpe.

 

Rikshospitalet i kuttsjokk

LEDER: Når styreleder Ingar Pettersen og direktør Åge Danielsen rykker ut offentlig med hvert sitt kuttforslag, kan det fort ende opp med at Danielsen må vike plassen for en mer kuttevillig direktør. Og Ingar Pettersen er nok klar til å svinge øksen i en overgangsperiode, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Åge Danielsen ved Rikshospitalet–Radiumhospitalet foreslår å legge ned kvinneklinikken, som i dag har cirka 2000 fødsler fra Helse Øst, og hjertevirksomheten i Akersbakken, samt halvere en rekke avdelinger. Kreftbehandlingen forelås blant annet redusert med en tredjedel Slik mener han styrets krav om kostnadskutt på rundt 600 millioner i løpet av 2005 og 2006 kan innfris. De ansatte ved sykehuset er gått i sjokk. De forstår at det nå er alvor. Men såpass kraftige kutt blir for mye av det gode for styret.

– Jeg føler ikke at Danielsens forslag er et svar på vår utfordring, sier styreleder Ingar Pettersen til Aftenposten. Han er i ferd med å lage et nytt, og langt mindre dramatisk, kuttforslag og har pålagt sykehuset å utrede dette.

Danielsens kutt innebærer en nedbemanning med 1300 årsverk, og en innsparing på 1 milliard kroner. Oppsigelse er neppe til å unngå. Styreleder Pettersen sier til Aftenposten at både styret og departementet mener det er mulig å kutte kostnader på en måte som ikke får så store konsekvenser for pasientene som det Danielsen legger opp til. Danielsen vil ikke kommentere kuttforslagene sine. Det er imidlertid verd å merke seg at Danielsen ikke foreslår å kutte i de høyspesialiserte funksjonene som bare Rikshospitalet–Radiumhospitalet driver med. Danielsen kan bli møtt med at dette er en form for krisemaksimering, i en tid der Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett skal bestemme seg for hvor mange hundre millioner de vil øke bevilgningene til sykehusene med. Danielsen har i lang tid hevdet at det ikke er mulig å kutte uten at det rammer pasientene.

Det er påfallende at man ender opp med at styreformann Ingar Pettersen og direktør Åge Danielsen eksponerer offentlig sin uenighet om hva slags kostnadskutt en skal legge opp til. Istedenfor at styreleder og direktør forsøker å finne samlende løsninger, går de her hver sin vei med hver sitt forslag til kutt. Spørsmålet er om Åge Danielsen kan godta de kuttene som styreleder Ingar Pettersen går inn for. Danielsen er en hard negl. Man får ikke Danielsen til å drive gigantsykehuset med et budsjett og en aktivitetsplan han mener ikke henger sammen.

Helse Sør har i år hentet inn Ingar Pettersen som styrleder. Han driver som konsulent innen «kraftig nedkutting og omstillingsbransjen». Han har vært hyret inn som «slankeekspert» i flere forlag og aviser, har vært styreleder for flere av sykehusene i Oslo, og i fjor ble han leid inn et halvt år i Bærum kommune for å kutte 60 millioner inne helse- og omsorgstjenesten. Skal det kuttes, er Pettersen mannen. Hvis Åge Danielsen kaster inn håndkleet, kan han regne med at Ingar Pettersen dagen etter kan gå fra å være styreleder til å bli fungerende administrerende direktør.

Om det ender med at det er Ingar Pettersens kuttforslag som blir vedtatt, kan det bli tøft for politikerne å svelge i et valgår. Ingar Petersen er satt inn for å gjennomføre de kuttene som oppdragsgiver, staten ved Helse Sør, mener er mulige og nødvendige. Han har den samme holdning som vår nye forsvarssjef, Sverre Diesen, ga utrykk for da han uttalte at «forsvaret alltid har penger nok» – underforstått: Det er bare et spørsmål om hva slags forsvar politikerne vil ha. Utfordringen for Danielsen og Pettersen nå, er å bli enige om kuttene. De må innta det samme utgangspunktet: Rikshospitalet–Radiumhospitalet har penger på bok. Det spørs bare hva politikerne vil at sykehuset skal utføre. Om Åge Danielsen vil orke å gå i gang med å bruke øksen på egen organisasjon, er en annen sak. Han kan jo håpe politikerne blander seg inn, slik at kuttene ikke blir så store som Danielsen eller Pettersen går inn for – ut fra kravet om at sykehuset skal ha balanse i driften i løpet av neste år.

 

Mer konkurranse – mer byråkrati

LEDER: Hvis det i det hele tatt er noe å spare på å sette offentlige tjenester ut til private, kan økt byråkrati føre til at vinninga går opp i spinninga. Undersøkelsen fra Asplan Viak viser at konkurranseutsetting så visst ikke er noen mirakelmedisin, skriver redaktør Magne Lerø.

Det stat og kommune kan spare på å konkurranseutsette tjenester, kan bli spist opp av økt byråkrati. En studie som konsulentselskapet Asplan Viak har utført, viser at 5–10 prosent av de totale kostnadene ved å sette tjenester ut på anbud, kan gå med til arbeid med anbudsinnbydelser, kontroll og oppfølging av de ulike aktøren.

– Konkurranseutsetting gir noen gevinster på kort sikt, og dette kan være forførende, sier Helge Dønum i Asplan Viak til Klassekampen. Studiet som selskapet har uført er gjort på oppdrag av Fagforbundet. Kari Kolle i Asplan Viak, som har deltatt i evaluering av omstillinger ved sykehjem i Oslo, peker på at det offentlige også kan oppnå innsparinger ved å satse på «medarbeiderinitiert omstilling» uten bruk av anbud.

Den undersøkelsen Asplan Viak har foretatt, viser at konkurranseutsetting må brukes med fornuft. Når man tar hensyn til de økte byråkratikostnadene, er det de fleste steder lite å vinne på å sette for eksempel omsorgstjenester ut på anbud. En kommune som driver fire sykehjem, burde kunne makte å drive det femte rimeligere enn en privat aktør. En kan hente ut synergieffekter ved driften av flere sykehjem. Selv om en privat aktør kan dra fordeler av å ha virksomhet spredt over flere kommuner, skal det mye til at man kan klare å drive et sykehjem med samme kvalitet vesentlig rimeligere enn det offentlige. Personalkostandene utgjør jo rundt tre fjerdedeler av de totale kostnadene. Det er ikke mye feite lønninger å kutte i innen omsorgssektoren, og de fleste steder løper de ansatte fort allerede.

Høyre flagget først «privatisering» som medisin for kostnadsbesparelser i kommunene. Deretter ble samme sak betegnet som «konkurranseutsetting». Det har mange kommuner hatt gode erfaringer med på enkelte områder, men det er ingen mirakelkur som gir bedre og billigere tjenester. Vi har en del tilfeller, blant annet i Oslo, hvor de ansatte har våknet, deltatt aktivt i omstillingen, levert anbud på drift av egen arbeideplass i fortsatt offentlig regi og vunnet anbudet i konkurranse med private. Her har man fått til positiv omstilling som følge av konkurranseutsetting. Andre steder har ansatte i offentlige sektor skjerpet seg for å hindre konkurranseutsetting.

Konkurranseutsetting ser ut til å ha vært mest vellykket på det teknisk-administrative området. Her har private hatt konkurransefortrinn fordi de har kompetanse og teknolog som det offentlige ikke har.

Vi tviler på om Ernas Solberg vil gjøre konkurranseutsetting i helsesektoren til en viktig sak i valgkampen. Det har etter hvert dukket for opp mange eksemplet på kritikkverdige forhold, knyttet til at private utfører oppdrag for det offentlige. Konkurranseutsetting har kommet for å bli – på et moderat og fornuftig nivå der det virkelig er penger å spare.

 

Heyerdahl-forviklinger i Dagbladet

LEDER: Mens øksene slipes i Dagbladet, har mediehuset i samarbeid med styreformann Jens P. Heyerdahls 25 årige sønn kjøpt en bygård i Oslo for 14,5 millioner kroner. Det kan være god butikk for Dagbladet å satse på eiendom, men det er mange grøfter å falle i når styreformannens familie trekkes inn på denne måten, skriver redaktør Magne Lerø.

Mediehuset Dagbladet har kjøpt en bygård i Oslo for 14,5 millioner kroner. Styreformann Jens P. Heyerdahl d.y.s 25 år gamle sønn, Jens P. Heyerdahl d.a.y., skal betale halvparten av kjøpesummen. Sammen med Dagbladets eiendomssjef, Leif Stokke, skal gården nå pusses opp. Etterpå skal den selges eller leies ut. Hvis de er heldige med rask og god saksbehandling hos bygningsmyndighetene, ligger det an til at de kan gjøre god butikk på handelen.

Denne handelen har ikke avisen Dagbladet noe med. Avisen Dagbladet er nå et datterselskap i mediehuset Dagbladet, og konsernsjef Cato Hellesjø er nå styreformann i avisen Dagbladet. Han sier til dagens Næringsliv at styreformannen Jens P. Heyerdahl d.y. ikke har vært involvert i beslutningen om salget, og at de samarbeider med Heyerdahl d.a.y. ut fra den kompetanse han har. Medieprofessor Sigurd Allern sier at denne begrunnelsen er «usedvanlig søtt formulert». Det stilles selvsagt spørsmål om Jens P. Heyerdahl d.y. indirekte er den som styrer det som skjer. Spørsmålet er om de som skal ha ansvar for eiendomsdriften i Dagbladet føler seg fri til å ivareta Dagbladets interesser fullt ut, også i en eventuell konfliktsituasjon, dersom det er styreformannen sønn de har med å gjøre. En slik involvering av familiemedlemmer kan fort innebære at man beveger seg på grensen av hva som kan kalles god corporate governance.

Leder for journalistklubben i Dagbladet, Ulf André Andersen, og lederen av Dagbladets stiftelse, Eivind Smith, vil gjerne ha en forklaring. Vi antar de er skeptiske til at Mediehuset Dagbladet engasjerer seg i noe særlig mer enn Dagbladet og noen andre medier. Hvis mediehuset Dagbladet blir en aktør både i eiendom og finansmarkedet, frykter de at dette kan så tvil om avisens uavhengighet.

Journalistene i Dagbladet kan vente seg et svar der eierne sier at de vil forbeholde seg retten til å engasjere seg på beslektede områder til avisdrift. Det betyr nok ikke at Dagbladet vil bli et mini-Orkla, men det er sannsynlig at Dagbladet vil utnytte den kompetansen de har på eiendomsdrift og innen finans. Journalistene i Dagbladet må nok finne seg i at de nå arbeider i en sammenheng der den avisen de ar ansatt i, kun er en del av det man driver med.

Men det er neppe noen god idé at Dagbladet sprer seg på for mye. Det er medier de har kompetanse på. Men her konkurrerer de med de tre mediekonsernene A-pressen, Schibsted og Orkla, og på blad- og forlagssiden møter de konkurranse fra Hjemmet Mortensen, Bonnier/Cappelen, Gyldendal, Aschehoug, Aller og Damm/Egmont, Hegnar media og Dagens Næringsliv/ Mediehuset Handels- og Sjøfartstidende.

Så langt har vi sett lite til hva Dagbladets mediehussatsing innebærer. De plages mest med at opplaget på Dagbladet stuper. Når lønnsomheten i hovedvirksomheten raser nedover, er det forståelig at de vil gripe muligheter til å tjene noen kroner ekstra på en eiendomsinvestering eller en bedre forvaltning av de millionene de rår over.

 

Nesestyver mot «Orkla-Hagen»

LEDER: I neste uke skal bedriftsforsamlingen i Orkla ikke stemme over om de mener Orkla er best tjent med Kjell Almskog eller Peter Ruzicka i styret, men om Stein Erik Hagen skal få mindre innflytelse i selskapet. Hagen bør selvsagt oppfattet dette som en nesestyver fra Folketrygdfondets Rune Selmer, skriver redaktør Magne Lerø.

Orklas valgkomité har fire medlemmer, med ringreven Harald Arnkværn som leder. Han er god til å finne løsninger som kan virke samlende. Er det noen som trenger samlende løsninger for tiden, er det Orkla. Vanligvis klarer en valgkomité å bli enige om en «styrepakke», slik at man unngår avstemninger som kan synliggjøre en maktkamp i selskapet. Men det er ikke mulig i Orkla for tiden. Folketrygdfondets sjef, Rune Selmar, har satt foten ned. Han vil at Kjell Almskog skal fortsette i styret. De øvrige i valgkomiteen vil ha Peter Ruzicka, som er Stein Erik Hagens mann. Det vet alle.

Stein Erik Hagen er mektig provosert, og har uttalt til Aftenposten at Rune Selmar «lar seg bruke». Mellom linjene leser vi at Hagen mener det er Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen som står bak. Som om Rune Selmar, representant for Orklas største aksjonær, ikke er i stand til å gjør seg opp en egen mening. Stein Erik Hagen har tydeligvis vanskelig for å tenke den tanken at andre aksjonærer har sett seg lei på at han som styremedlem, og eier av 11 prosent av selskapet, opptrer som om han skulle eie nærmere 50 prosent. Det er jo nesten ikke forskjell på hvordan Røkke uttaler seg om Kværner – og Hagen om Orkla. Røkke sier for tiden ikke mer enn han må i rollen som eier og styremedlem. Fra Stein Erik Hagen renner meninger om Orkla i strie strømmer til offentligheten. Og han lar ikke en sjanse går fra seg til å antyde at det må være «Heyerdahl og hans folk» som står bak.

Det er ikke godt å vite om Rune Selmar har støtte for sitt syn hos flertallet i bedriftsforsamlingen. Hvis Almskog velges inn og Peter Ruszicka går ut, blir Stein Erik Hagens posisjon betydelig svekket. Det er imidlertid mulig at Selmar har valgt ikke å følge de tre andre i valgkomiteen, fordi han ønsker en offentlig markering av at han mener Stein Erik Hagen har tiltatt seg en makt i selskapet det ikke er grunnlag for, ut fra den eierandel han har.

Det er ingen andre styremedlemmer som opererer slik Stein Erik Hagen gjør, når han ikke eier mer enn 11 prosent av et selskap. Men han kan gjøre det fordi en stor del av eierne har gitt ham rollen som motvekt til det Jens P. Heyerdahl og Finn Jebsen har stått for. Og han har fått en meget sterk posisjon i styret. Folketrygdfondet er største eier og har som policy å ligge lavt i terrenget. Derfor framstår Orkla som et selskap med mange små eiere som sier lite, og en meget synlig Stein Erik Hagen som gjerne snakker for alle.

Hvis Stein Erik Hagen ønsker å ha den makten i Orkla som han forsøker å tilta seg, bør han kjøpe seg ytterligere opp i selskapet og bli den klart største eieren. Da har han i alle fall en basis for å stikke hodet fram oftere og høyere enn alle andre. Men så lenge ikke det er tilfelle, bør Hagen holdes på plass. Til det bruken er Kjell Almskog meget godt kvalifisert. Etter at Orkla har overtatt Elkem, trenger også styret den tunge industrielle kompetanse som Almskog representerer.

 

Hagen stadig mer spiselig

LEDER: Etter at Carl I Hagen har lykkes med sitt politiske forbedringsprosjekt, er det fortsatt pest for Erna Solberg, og i alle fall for Per Kristian Foss, å slippe Hagen inn i regjeringen. Kolera er at Høyre blir stående utenfor en regjering, og der Frp får fire år på seg for å bli det ledende opposisjonspartiet, skriver redaktør Magne Lerø.

Carl I. Hagens store problem som politiker er at de han vil samarbeide med, ikke stoler på ham. Men det spørs om Erna Solberg lenger våger å tro at Hagen ikke mener alvor, når han sier han kan la de rød-grønne ta makten dersom de andre borgerlige partiene nekter å samarbeide med Frp. Pest for Erna Solberg, og i alle fall for Per Kristian Foss, er å slippe Hagen inn i en regjering. Kolera er at Høyre blir stående utenfor en regjering, og der Frp får fire år på seg for å bli det ledende opposisjonsparti.

Høyre, KrF og Venstre mener de har drøssevis av eksempler på at Hagen er uberegnelig, gjør det som passer ham og er hensynsløs i sin vilje til å utnytte en situasjon slik det tjener Frp best. Men Hagen må gis rett i at både han og Frp har «tatt seg sammen». Frp har tatt et oppgjør med sine «verstinger». Det er et seriøst og disiplinert parti som samles til landsmøte i helgen. Frp er ikke lenger noe som det ikke kan tas i med ildtang, noe en må sky som pesten. Carl I. Hagen har lykkes med sitt politiske forbedringsprosjekt. Hagen blir stadig mer spiselig, tross alt. I KrF er det krefter som ønsker at Frp skal tas inn i regjeringsvarmen. I helgen kan Hagen komme med nye frierier til KrF, ved å peke på at det er Frp som står KrF nærmest på hjertesaksområdet. Siv Jensen er til og med begynt å snakke varmt om u-hjelp.

I går kunne VG fortelle at næringslivslederne Stein Erik Hagen, Christian Bjelland, Christian Ringnes og Jonas Ramm mener tiden er inne for at Høyre og Frp regjerer sammen. Næringslivsfolkene kan ikke tenke seg noe verre enn Ap i regjering med SV og Sp. De ser at de borgerlige er i ferd med å tape regjeringsmakten til de rød-grønne.

Valgkampen har egentlig vært i gang en lang stund. De rød-grønne begynner å framstå som et troverdig regjeringsalternativ. De borgerlige er på defensiven. Høyres rike onkler ber Erna Solberg innse at hun må endre strategi for ikke å tape regjeringsmakten. De vil neppe oppnå noe mer enn at Erna Solberg fjerner sitt bastante nei til å ha Frp med i en regjering. Men det er kanskje nok – og det enste som KrF og Venstre kan godta.

Hvis Frp og Høyre får rundt 20 prosent av stemmene hver, KrF syv prosent og Venstre fire, bør Dagfinn Høybråten la Høyre og Frp danner regjering. KrF kan bli stående utenfor, kan slikke sine sår, forsøke å finne seg selv og setter grenser for hvor sterk høyredreining de vil akseptere.

Fram mot helgens landsmøte vil Carl I Hagen, mens han ennå har all makt i partiet, blankpusse strategien for regjeringsdeltakelse. Han vil sørge for at Frp ikke provosere regjeringspartnerne. Han liker neppe at John Alvheim i Dagbladet i dag fremstiller Høyres stortingspolitikere som kalde og ufølsomme.

Selv om Frp må kunne sies å ha innflytelse over den politikken som føres, må Hagen – i det han går inn i sin siste periode som partileder – innrømme at han ikke har oppnådd det viktigste: å komme inn i regjeringen. Det spørs om Frp orker fire nye år i den posisjonen de nå har. Framfor å klage i åtte år over at man ikke får bli med i en regjering, vil de trolig forsøke å forte seg noe. Til høsten kan derfor Hagen legge opp til et spill som kan ende med at de rød-grønne tar makten for en periode.

Nå er det Per Kristian Foss som styrer de store linjene i den økonomiske politikken. For Foss er den økonomiske politikken som Carl I. Hagen står for, minst like ille som Jens Stoltenbergs. Erna Solbergs oppgave er imidlertid å sikre Høyre makt. Og makten er det Carl I. Hagen som må sikre henne.

 

Hodeløs hodekapping i Rosenborg

LEDER: Rosenborg er blindet av hybris og en destruktiv syndebukkultur. De tror problemer løses ved å kappe hodet av noen. Men sannheten er ikke mer oppsiktsvekkende enn at Rosenborg for tiden er et middels godt fotballag, skriver redaktør Magne Lerø.

I Trondheim er jakt på syndebukker i ferd med å bli en egen idrettsgren. Det er ille å se hvordan kulturen preges av at noen må legge hodet på blokken når det ikke går som fansen, ledelsen eller sponsorene forventer. 16 mai tapte Rosenborg 2–0 mot Viking. Det var visst spesielt ille. De ligger dermed på niende plass på tabellen. Man skal helt tilbake til 1991 for å finne tilsvarende dårlig start på sesongen.

Etter kampen uttalte trener Per Joar Hansen seg slik at det måtte tolkes som om han stiller sin plass til disposisjon. Gamlesjefen, Nils Arne Eggen – som fungerer som en slags rådgiver i kulissene for tiden – sa noen mer eller mindre velvalgte ord om at situasjonen er alvorlig for Rosenborg. I dag skriver VG at også Rune Bratseths stilling skal vurderes på et krisemøte mellom styre og ledelse i dag. Styreformann Ove Snurås synes å være åpen for omfattende hodekutting.

Nils Arne Eggen var en suksess som trener. Da han trakk seg, var Rosenborg i en posisjon der de kunne velge trener på øverste hylle. De valgte Åge Hareide. Men han lot seg friste til å tre ut av kontrakten og begynne som trener for landslaget. Da lykkes de ikke å få tak i en trenerkanon utenfra, og deres egen assistent, Ola By Rise, rykket opp. Men han fikk sparken etter kort tid fordi verken spillere eller ledelse var helt fornøyd. Roseborg tapte kamper som de ikke syntes de burde tape. Rise ble syndebukk. Han kjempet først for sitt liv som trener, og utfordret ledelsen. Til slutt tapte han den kampen også. Men han førte laget til topps i serien. I ettertid er det Rise som er blitt vinneren, og de som har makten i Rosenborg er taperne.

Nå er det samme i ferd med å skje med Per Joar Hansen. Han er blitt sett på som en overgangsfigur. At Rune Bratseth også nå trekkes inn i vurderingen er forståelig. Er man først på ville veier, tar det tid før man innser det. Og Bratseth selv er en del av hodekuttingskulturen.

Alle og enhver vet at Rune Bratseth ønsker seg Trond Sollied som trener. Men også Knut Thorbjørn Eggen og Tom Nordlie skal stå på prioriterte plasser. Når Rosenborg nærmest for åpen mikrofon «bestiller de beste», vitner det om en selvtillit som har slått over i hybris.

– Rosenborg preges for tiden av dårlige individuelle prestasjoner, og det ser ut til at det mangler disiplin blant spillerne, sier Knut Thorbjørn Eggen til Dagbladet. De spiller for dårlig fotball, med andre ord. De er for tiden bare et middels godt fotballag.

Rosenborg har lurt seg selv til å tro at de alltid skal være best. Når de taper flere klamper på rad, er det noen som skal ofres. Rosenborg kan umulig være et trivelig sted å være for tiden. Her er det ikke mye igjen av Eggens godfot-teorier. Rosenborg er eksempelet på teorien om at den som har suksess må hele tiden være forberedt på å gå på trynet. Men Rosenborg forstår det ikke. De tror de alltid skal være best.

Det Rosenborg trenger nå, er en leder som står fram og innser realitetene, tar en oppgjør med syndebukkulturen, skaper ro og gir støtte til de som skal trene og lede laget. De får finne seg i at de er et helt vanlig fotballag. I år får de si til seg selv at de er fornøyd om de unngår å rykke ned. Lederutfordringen i Rosenborg er ikke å gjøre et under med et middels lag i år, men å sørge for at man kan bygge tillit og legge grunnlag for at man igjen kan bli best.

Når de som har makten i Rosenborg slutter med å bestille suksess, kan resultatene bli bedre.

 

Grådige og søkkrike på søvn

LEDER: Nå må vi gjøre plass til tre leger helt i toppen på adelskalenderen over oppegående mennesker som grovt utnytter det statlige bevilgningssystemet. De vil nok forsvare seg med, og med en viss rett, at politikerne og sykehusbyråkratene nærmest har kastet penger etter dem, over 10 millioner til hver av dem, skriver redaktør Magne Lerø.

Da staten overtok ansvaret for sykehusene, hadde politikerne bråhast med å få ned de lange ventelistene. Et virkemiddel var å betale private aktører bedre for å få stimulere produktiviteten. De tre øre-nese-halslegene, Olav Skatvedt, Harriet Aakre og Torleiv Stie, som er eksperter på søvnproblemer, snudde seg rundt. I samarbeid med OmniaSykehuset etablerte de søvnklinikken Omnia. Tidligere drev de tre legene privatpraksis, og fikk 3000 kroner for en søvnutredning. Nå var det mulig å hente ut 15 000 kroner. De leide plass på hoteller for å ta unna strømmen av mennesker som ville ha hjelp til å få sove bedre. Og mens folk sovnet, rullet millionene inn.

I 2003 omsatte de for 81 millioner, og oppnådde et driftsoverskudd på 52 millioner kroner, viser tall som Aftenposten har hentet inn. Overskuddet ble på 26 millioner av en omsetning på 40 i 2004. Omniasykehuset hentet ut 17 millioner i utbytte, som er gått inn i sykehusdriften. De tre legene kunne ta ut 10 millioner hver i egen lomme i tillegg til lønn for et par dagers arbeid i uken på klinikken.

Nå har de tre legene og Omniasykehuset røket uklar med hverandre. Samarbeidet blir oppløst og de krangler om hvem som har rettigheter til hva.

Mens de tre legene har lykkes med å få pasientene til å sove, har sjefen for Helse Øst, Tor Berge, sovet i timen.

Han sier til Aftenposten at han legger seg flat for kritikken av avtalen de inngikk med søvnklinikken i 2003, men forsvarer seg med at det hastet slik med å få ventelistene ned. De satte tak på aktiviteten i 2004. Nå vil Berge ta enda en runde på avtalen.

Det er det all mulig grunn til. Det er med Omnia-sykehuset Helse Øst har avtale. Tor Berge har ikke vært klar over at Omnia-sykehuset og de tre legene hadde laget et eget selskap som ikke er godkjent som sykehus, og at pasientene bodde på hotell istedenfor å bli lagt inn på sykehuset.

Dette har ført til at helseminister Ansgar Gabrielsen har våknet. Han lover nærmest å ikke sove før alle fakta er på bordet og departementet kan konkludere med om Omnia-sykehuset har brutt regleverket for sykehusdrift eller ikke.

– Hvis det avdekkes forhold som vi vurderer til å være i grenseland eller tvilsomme, så er det meget alvorlig, sier Gabrielsen til Aftenposten. Hva konsekvensen kan bli, vil han ikke si noe om. Omniasjefen Leif Næss har ingen grunn til å sove godt om natten, før Gabrielsen har bestemt seg for om han skal ta fram pisken eller ikke – eller det som verre er.

Denne saken føyer seg inn i rekken av eksempler på at staten ikke har hatt styring med sine kjøp av private sykehustjenester. Men man har lært. Gabrielsen har gitt helseforetakene klar beskjed om å skjerpe seg. Nå kjøres det tøffe anbudsrunder. Og når staten viser seg fra «sparesiden», kan det være tøft å være leverandør. Aktører i det private sykehusmarkedet er begynte å syte og klage over at de ikke kan leve av det staten nå tilbyr. Så «Omnia-eventyret» hører med til fortidens synder. Det er heldigvis slutt på den slepphendtheten som preget helseforetakene for et par år siden.

 

Jubileumsfeiring i pengekaos

LEDER: Når byråkrati- og kultureliten gir seg i kast med å drive butikk, går det galt. Styret for Hundreårsmarkeringen har vunnet seiersprisen i visjoner og optimisme, men må diskes i realisme og styrearbeid. En departementsråd må kunne sine saker bedre enn dette, skriver redaktør Magne Lerø.

Staten kan komme til å måtte betale 40–50 millioner mer for årets hundreårsmarkering, enn det de hadde regnet med. Administrerende direktør Jan Erik Raanes og styret, bestående av flinke folk som departementsråd Anne Kari Lande Hasle, rådgiver Kjeld Rimberg, prest og politiker Berit Lånke, professor Guri Hjeltnes og Ole Jacob Bull, som er direktør i Norsk Kulturråd, har fått sparken. Nytilsatt daglig leder, Dag Dyrdal, sier rett ut at han er sjokkert over manglende økonomisk oversikt i selskapet. Han har fått med seg den erfarne styreproffen og konkursadvokaten, Jens Kristian Thune, som styreleder til å rydde opp i selskapet.

– Selskapet har hatt et ledelsesproblem. Det ser ikke ut som om ledelse og styret har hatt den nødvendige innsikt og oversikt, sier Thune til Aftenposten. Det mangler ikke på løse avtaler og luftige prognoser. Millioner i forventede sponsorinntekter blir det ikke noe av. De har kalkulert med å tjene 5–6 millioner på salg av buttons og diverse jubileumseffekter. Det spørs hvor mange kroner de får inn på dette.

Men også på kostnadssiden har det gått over styr. Så ledelsen kan ikke forsvare seg med at de bare har vært litt for optimistiske på salgssiden. Å bomme på forventede salgsinntekter på et produkt, er i og for seg en tilgivelig tabbe. Om man tester et produkt og utfører ørten markedsundersøkelser på forhånd, har man ingen garanti for at et produkt vil slå an i et marked.

Det som er særdeles ille er at styret først 7. april i år informerte Kulturdepartementet om at inntekter og kostnader ikke hang på greip i forhold til budsjettet. Allerede i desember hadde de fått en advarsel fra departementet om at det måtte føres løpende kontroll med den økonomiske situasjonen. Kulturbyråkratene hadde nok tidlig mistanke om at det kunne bli en saftig budsjettsprekk.

De som først og fremst har sviktet er administrerende direktør Jan Erik Raanes og styreleder Anne Kari Lande Hasle, som til daglig er departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. I Aftenposten skylder Raanes på styret for manglende rapportering til departementet.

– Det er ikke min jobb, sier han. Og formelt har han rett. På spørsmål om hvorfor styret ikke har varslet departementet tidligere, svarer Hasle at de ville ha «en full gjennomgang av alle sider ved saken først.»

Dette holder ikke. Børsnoterte selskaper opererer med resultatvarsler. Slikt opererer man ikke med i statsforvaltningen, men en departementsråd bør forstå at man må varsle så fort man oppdager en stor budsjettsprekk. Det skal varsles, selv om man ikke vet om sprekken er på 10, 20 eller 30 millioner.

I denne saken representerer Anne Kari Lande Hasle en byråkratisk «mitt på det tørre»-tenkning som ikke duger. Hun vil det skal være riktig, hun skal kunne stå inne for det, når det rapporteres. Hun vil ikke innrømme at hun ikke har kontroll før det er for sent. Det endte med at fallet ble stort.

Det er helt på sin plass når kulturminister Valgerd Svarstad Haugland kritiserer ledelsen i Hundreårsmarkeringen for ikke å ha orientert departementet om den økonomiske situasjonen tidligere.

Denne saken viser at når byråkrati- og kultureliten gir seg i kast med å drive butikk, går det galt. Styret for Hundreårsmarkeringen har vunnet seiersprisen i visjoner og optimisme, men må diskes i realisme og styrearbeid. En departementsråd må kunne sine saker bedre enn det Anne Kari Lande har vist i denne saken.

Om ledelse, politikk og medier