Leder: Lavere lønn for å redde arbeidsplassen

LO får mene hva de vil, men det er et faktum at ansatte i flere bedrifter foretrekker mindre lønn – eller å jobbe mer for samme lønn – framfor å miste jobben, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, en av Norges største industrieiere og tidligere president i Næringslivets Hovedorganisasjon, sier til NRK i dag at nordmenn må jobbe flere timer og få mindre betalt hvis de vil beholde arbeidsplassene sine. Han mener vi ikke kan stanse utflaggingen av arbeidsplassene i konkurranseutsatt industri dersom alle skal beholde det lønnsnivået vi har i dag.

I Tyskland har arbeiderne i Siemens gått med på øke den ukentlige arbeidstiden til 40 timer for å hindre at arbeidsplasser forsvinner. De ansatte i SAS har også akseptert å gå ned i lønn og jobbe mer for å klare seg i konkurransen med lavprisselskapene. For å hindre utflagging av bryggerivirksomheten, har de ansatte i Hansa Borg Bryggeri akseptert å gå frivillig ned 15 prosent i lønn.

Ulltveit-Moe sier til NRK at det i gjennomsnitt forsvinner en bedrift med 50 ansatte i konkurranseutsatt industri hver dag. Han har allerede lagt ned en del industriarbeidsplasser og nå vurderer han framtiden for Kverneland på Klepp med 550 arbeidsplasser. Kverneland produserer blant annet landbruksutstyr. Det kan være aktuelt å endre arbeidsvilkårene slik at de kan produsere mer på våren når etterspørselen er størst.

LO er selvsagt opprørt over Ulltveit-Moes uttalelser. Man det spørs om Finn Erik Thorsen helt tror på sine egne uttalelser om at problemet er kapitaleiere som ikke er fornøyd med den lønnsomheten de kan oppnå i Norge. Det er forståelig at LO på en generelt grunnlag er imot lavere lønn og økt arbeidstid. Men ute i de enkelte bedrifter finner vi mange eksempler på at ansatte ser de sammenhenger LO helst ikke vil snakke om.

Vi har hatt et moderat lønnsoppgjør for den konkurranseutsatte industrien i år. LO stilte ikke urimelige krav og viste den nødvendige forhandlingsvilje. Selv om situasjonen for konkurranseutsatt industri fortsatt er vanskelig, bør ikke arbeidsgiverne på et generelt grunnlag kreve lavere lønn og økt arbeidstid. Disse diskusjonene får en føre i de bedrifter som er særlig konkurranseutsatt.

Forslag fra ledelsen om lavere lønn eller å arbeide mer for den lønnen man får, blir som regel i første omgang møtt med protester. Men dersom ledelsen går i dialog med de ansatte og man får en felles forståelse av den konkurransesituasjonen man er i, vil ansatte kunne innse at å gå ned i lønn eller jobbe mer for samme betaling er det miste av to onder. Utflagging er alltid negativt, i alle fall sett fra de ansatte og lokalsamfunnets ståsted. I et samfunnsmessig perspektiv kan utflagging av deler av den konkurranseutsatte industri være fornuftig. Men før en eier tar en slik beslutning, bør de ansatte ha vært trukket inn i en dialog som blant annet har som formål å finne ut av om ansatte kan bidra til den nødvendige lønnsomhet med å få mer produksjon ut av hver krone.

Leder: Skarpere lederstrid i Orkla

Det må ryddes opp i Orkla. Hvis Christen Sveeas skal fortsette som styremedlem, må han gjøre det klart at han har tillit til Finn Jebsen og akseptere en langsiktig strategi for selskapet, skriver redaktør Magne Lerø.

Maktkampen i Orkla, landets største privateide selskap, utvikler seg nå til en kamp der flere av de store aktørene i norsk næringsliv vil delta. Folketrygdfondet har tidligere gått ut med støtte til Finn Jebsen. I dag rykker sjefen i DnB Nor, Svein Aaser ute med en støtteerklæring til Jebsen, som ønsker Christen Sveaas ut av styret. Dersom en regner med de selskaper som DnB har kontroll over, er DnB Nor gruppen den femte største eieren i Orkla.

En annen av Orklas dominerende eiere, Stein Erik Hagen, serverer nok en gang påstander om at det er den avgåtte konsernsjefen Jens P. Heyerdahl som har skyld for de problemene som har oppstått. Han mener Heyerdahl har satt i gang en kampanje for å få Sveaas fjernet fra styret. Det virker som om han betrakter Jebsen nærmest som en løpegutt for Heyerdahl.

AFFs styreekspert, Arne Selvik, mener det blir vanskelig for Sveaas og Jebsen å fortsette i samme selskap. Han mener kampen mellom de to handler om uenighet om en langsiktig eller en kortsiktig strategi.

– Her foregår det en klassisk kamp mellom det vi kan kalle administrative ledelsesinvestorer og finansinvestorer med motstridende interesser. I denne kampen sitter ledelsen i den gamle modellen og er forsiktige, langsiktige og har sine strategiske planer. De har god tid og vil bruke fire år på å plassere disse pengene. Og så har du de utålmodige som vil ha rask avkastning og økt aksjekurs for sine investeringer. Det er en konflikt som vi ser i mange selskaper, men det er sjelden det kommer ut så tydelig som det nå har gjort i Orkla, sier Selvik til Aftenposten.

Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen at styrets kontrollfunksjon svekkes når administrasjonen blander seg inn i hvem som skal sitte i styret.

– Denne kulturen eller ukulturen som Jens P. Heyerdahl d.y. innførte i Orkla, er det nå Jebsen følger opp med sitt angivelige angrep på Sveaas. Det er meget uklokt av Finn Jebsens. En ny solkonge på toppen av Orkla er det selskapet trenger minst av alt, skriver Hegnar. Han mener Orkla går bra og at det ikke er noen grunn til å skifte ut Jebsen. Orkla bør tåle såpass mye uenighet om strategien. Hegnar mener det først og fremst er Jebsen, med sine utspill mot Sveaas, som har ansvar for den situasjonen man har havnet i.

Forvalter Trygve Tøraasen i fondsgiganten Fidelity Investment mener Orkla sitter på for mye penger og for få investeringsmuligheter.

– Orkla er fullstendig overkapitalisert. De bransjer Orkla opererer i er allerede dominert av store aktører, og det er vanskelig å se at selv med de pengene Orkla har til å kjøpe for, kan bli store nok til å oppnå storskaladriftsfordeler i sine divisjoner. Selskapet har derfor en veldig stor utfordring i å få investert pengene til en avkastning som aksjonærene forventer, sier Tøraasen til Dagens Næringsliv. Han mener Jebsens tidshorisont på fire år for å finne oppkjøpskandidater er for lang.

Skal administrasjonen i Orkla ha mulighet for å lede selskapet på en god måte, må det legges en klar strategi. Man kan ikke opptre langsiktig den ene dagen og kortsiktig den andre. Det kan aksjeeiere gjøre, men ikke et stort industrilokomotiv. Hvis Sveaas skal fortsette som styremedlem i Orkla, bør han gjøre det klart at han har tillit til Finn Jebsen som konsernsjef og en langsiktig strategi for selskapet. Hvis uenigheten dreier seg om aksjonæren skal få utbetalt 5 eller 8 milliarder av det selskapet har tjent på salget av Ringnes, må det kunne la seg løse. La de nå få 6 milliarder, så kan Sveaas roe seg ned.

Magne Lerø 18. mars 2004

Leder 30. september

Denne lederartikkelen ble basert på en artikkel i Dagsavisen.
Statsråd Skogsholm har gjort Ukeavisen LEDELSE oppmerksom på at hun ble fullstendig feilsitert i Dagsavisen, og vi har valgt å trekke artikkelen i sin helhet.

Red.

 

Leder: Rydd opp i den kirkelige ledelse

Når det gjelder ledelse er kirken et såpass uryddig landskap at selv de beste ledere kan rote seg bort. Særlig representerer prestene en ledelsesmessig hard nøtt. Kirken holder seg fremdeles med et todelt – prestene og de andre ansatte – som er en rest fra den gamle embetsmannskirken. Prestene er statsansatte og rapporterer via sokneprest og prost til biskopen. De øvrige ansatte rapporterer gjennom en daglig leder til menighetsråd og kirkelige fellesråd.

Kirken sitter fast i en profesjonsfokusering som andre faggrupper er i ferd med å vikle seg ut av. I kirken har man vært opptatt av å hive på båten mye gammeldags embetsmannstekning, men man har ikke kommet til rette med hvordan kirkens dominerende yrkesgruppe, prestene, skal forholde seg det kirkelige lederskap. I løpet av de siste 30-40 år har man utvikle en rådsstruktur ved siden av embetsstrukturen. Noe forenklet kan man si at man har overlatt ledelsen til rådsstrukturen og latt prestene holde på med ”forvaltning av ord og sakrament”. Denne todelingen er kilde til mange av de ledelsesproblemer som kirken strir med. Nå bør det ryddes opp. Man kan aldri oppnå god ledelse på lokalplanet når en dominerende yrkesgruppe har en annen rapporteringsvei og en annen arbeidsgiver. Det finnes ingen paralleller til en slik struktur på andre samfunnsområder.

Ledelse i dag handler om ikke å ha flere ledelsestillinger enn nødvendig. Den mest unødvendige lederstillingen i Den norske kirke i dag er soknepresten. En sokneprest har nesten ikke noe å lede annet enn å sørge for å bli enige med kapellanen om gudstjenesteliste og andakter på alderhjemmet. Han har ingen økonomiske midler han rår over og minimal beslutningsmyndighet over det andre skal foreta seg. Soknepresten er rådgiver og koordinator. Som person er han eller hun viktig, men ikke som leder.

Mange sokneprester er imidlertid utmerkede personer med store lederevner. Prestene er i ferd med å bli kirkens store ubenyttede lederressurs. I flere menigheter er det riktignok soknepresten som i praksis fungerer som leder, selv om man har en 30 åringen som daglig leder og med årevis av administrativ utdannelse. I andre menigheter går soknepresten på tå hev, klokelig nok, fordi man har en annen daglig leder som virkelig vil være det – og er det. En del sokneprester hadde selvsagt fungert aldeles utmerket som daglig leder underlagt menighetsrådet, men med en faglig rapporteringslinje via til bispekontoret.

Om det er en prest eller en annen fagperson som er daglig leder i en menighet, er ikke avgjørende. Det viktigste er at menigheten har en leder som er motivert og som greier oppgaven. Selvsagt kan en prest være daglig leder ved siden av oppgaven som prest.
Kirken har ikke råd til å sette den dominerende yrkesgruppen i kirken på siden i forhold til de lederoppgaver som skal løses. Blant prestene finnes høy kompetanse, stort engasjement og ledertalenter i fleng. Mange prester egner seg utmerket som daglig ledere og forstår utmerket godt hva det betyr å rapportere til menighetsrådet.

Ledelse handler først og fremst om personer og personlige egenskaper. Gode ledere skaper gode resultater. Noen klarer lederoppgaven aldeles utmerket uten et eneste vekttall i ledelse. Men selvsagt må teologer som andre fagpersoner utdanne seg inne ledelse om man ønsker å være leder. Kirken er først og fremst en frivillig organisasjon. Det aller viktigste for kirken er å identifisere mennesker med lederpotensialer. Det er ikke alltid de som har flest kurs og vekttall i administrasjon.

I iveren etter å selvstendiggjøre og profesjonalisere kirken står en i fare for å utvikle en dvask, byråkratisk styringsstruktur etter modell av den kommunale forvaltning. Ansettelsesprosessen er et grufullt eksempel. Ansettelse av en kontorfullmektig skal behandles i tre, fire instanser og det er ikke sikkert menigheten er representert en gang i det utvalget som til slutt foretar ansettelsen. Istedenfor skal det produseres en haug med saksdokumenter som skal kopiers til en lite hærskare av velmenende mennesker. Ledelsesmessig står dette til stryk.

Kirken må være mer personfokusert. Kirken, som alle andre frivillige organisasjoner, må ha frihet og talent til å sette de riktige folkene på rett plass til rett tid. Kirken er stor nok til at den kan tikke og gå som et annet byråkratisk urverk. Men skal kirken vokse, må man hente fram og slippe løs ledere. De må få avgjørende innflytelse over hvem de har tror på er best skikket til å løse de oppgave som skal løses – og passe inn i kulturen og miljøet.

Når et styre i en bedrift ser at ledelsen får det til, blander de seg lite inn. Slik må det være i kirken også. La gode ledere få utfolde seg. De må ikke druknes som sekretærer i rådsstrukturen.

 

Leder: Ukloke ledere

Det er vanskelig for meg og andre ledere å forlange moderasjon, hvis man ikke selv er med på det, sier Petter Stordalen til VG. Selv halverte han sin egen lønn i fjor. Endelig har næringsminister Ansgar Gabrielsen funnet en leder med samfunnsmessig gangsyn. Og flere følger i samme spor, skriver Magne Lerø.

Konsernsjef Helge Lund i Kværner har gitt styret beskjed om at han ikke ønsker lønnsøkning. I Veidekke og Elkem blir det også null. Orklasjef Finn Jebsen får en økning på to prosent i år. Men Olav Fjell i Statoil, Eivind Reiten i Hydro, Jan Reinås i Norske Skog og Svein Aaser i DNB får tillegg som får lønnstakerne til å rase.

Vi tviler på om den gamle senterpartipolitikeren Eivind Reiten har stått på krava. Det er nok styreformann Egil Myklebust som har plassert ham i gruppen «grådige ledere». Vi tror Reiten etter den lønnsøkningen han har fått blir en dårligere leder for Norsk Hydro, fordi han taper tillit og blir møtt med økt skepsis i de omgivelsene internt og eksternt han er avhengig av å lykkes i forhold til. Myklebust har også gitt SAS-sjefen Jørgen Lindegaard en lønnsøkning på 10 prosent – og bonus kan komme i tillegg. SAS gjør det elendig for tiden og ansatte som trues av oppsigelse, raser.

Den tidligere NHO-sjefen Egil Myklebust er den som har falt dypest i å utvise manglende samfunnsansvar. Han er blitt smalsporet og perspektivløs og som styreleder gjør han mer skade enn gagn.

Ansgar Gabrielsen later nå som om han har verktøy i kassen sin. Han kan jo sparke styrelederen som gir høyere tillegg enn han har gitt signaler om. Det er uklokt å true og enda mer uklokt å sparke en styreleder i et aksjeselskap. Prisen for å privatisere statlige selskaper, er at den ansvarlige statsråd mister innflytelse. Gabrielsen bør nøye seg med å kritisere Myklebust sønder og sammen.

Gabrielsen setter sin lit til kvinnene som han nå vil sende inn i bedriftsstyrene med tvang. Til Dagbladet sier han at han tror kvinner i styrene kan sette en stopper for grådige ledere. Da får han gå i gang jo før jo heller med å få 50 prosent kvinner inn i de styrene hvor staten har betydelige eierandeler. Så ser vi om det hjelper.

Publisert i Ukeavisen Ledelse og Næringsliv nr. 9, 7.3.2003

Om ledelse, politikk og medier