Smøring på polet

LEDER: Reglene i Vinmonopolet er tindrende klare, men det kan se ut som om 10 sjefer har gitt blaffen. Nå må Knut Grøholt vise at han mener alvor med egne regler, skriver redaktør Magne Lerø.

Vinselskapet Ekjord har drevet med omfattende smøring av butikksjefer i Vinmonopolet, skriver Dagbladet og VG i dag. Vinmonopolet har innskjerpet regelverket etter korrupsjonsskandalen i systembolaget i Sverige i 2003. Administrerende direktør for Vinmonopolet, Knut Grøholt, innkaller nå 10 ansatte på teppet for å få oversikt over hva som har skjedd.

Ekjord har invitert til selskapelige sammenkomster på Hankø Yacht club, hvor det ikke er spart på noe. De har også invitert til gratis golf, tilbudt diverse typer gratis billetter og sponset julebord med drikkevarer. For at vinen Grand Sangre de Toro skulle beholde sin plass blant polets basisvarer, har Ekjord selv foretatt et støttekjøp på 1200 flasker.

Det er en selger som i desember fikk sparken fra Ekjord som har avdekket forholdene.

Erik Magnus Ekjord, medeier og assisterende daglig leder i Ekjord AS, innrømmer støttekjøp, men hevder at det ikke er ulovlig. Han nekter også å kalle utflukter og gaver for smøring.

Vinmonopolet har meget strenge regler for hva hvilken kontakt de ansatte kan ha med leverandørene

– Ansatte skal ikke delta i andre arrangementer der leverandører er med eller medvirker enn vinprøving på faglig kriterier. Med arrangementer menes for eksempel konserter, idrettsarrangementer, båtturer og lignende. Listen er ikke uttømmende, heter det i Vinmonopolets regleverk. Unntak fra reglene skal godkjennes på forhånd.

På papiret er alt som det skal være i Vinmonopolet. Hvis reglene er brutt, må ledelsen la det få konsekvenser. Om ansatte må sies opp, avhenger av hvor alvorlig bruddene er. Vi kan ikke se bort fra at den oppsagt medarbeiderne har gjort det verre enn det er. Sponsing av julebordet innskrenker seg til to flasker vin og en flaske brennevin, ifølge Ekjord.

Det kan se ut som om dette først og fremst er en sak om brudd på Vinmonopolets regler. Grensen mellom smøring og korrupsjon kan være flytende. Dersom smøringen er så omfattende at leverandøren oppnår noe fra en butikkjede som det ikke er åpenhet om og som det neppe er grunnlag for, snakker vi om korrupsjon. Grensen mellom gaver og smøring kan også være flytende. Om en leverandør gir en gave til fem hundre kroner til jul eller inviterer til en fotballkamp med etterfølgende middag, snakker vi om gaver og kundepleie. Det er når gavene og arrangementene begynner å koste, og det blir mange av dem i løpet av et år, at det gir mening å snakke om smøring. Korrupsjon er forbudt. Å definere når man involverer seg i smøring som ikke kan aksepteres, er den enkeltes bedrifts ansvar.

Det ser ut til at det er startet en opprydning i dagligvarebransjen på smøringsområdet. Coop har sagt at de strammer inn på hva slags opplegg fra leverandørens side de vil være med på. Ringnes avlyste sin årlige skiparadis-smøretur. Apotekbransjen er også i gang med å lage regler for hva legemiddelfirmaene kan invitere leger til å delta på. Fra legeforeningens side presses det også på for at nødvendig kursing ikke skal overlates til legemiddelfirmaene.

Dagbladet konfronterer i dag Knut Grøholt med at han selv har deltatt på en middag hos Ekjord i forbindelse med at de fikk besøk av en representant fra Torresfamilen. Grøholt sier han deltok her ut fra høflighetsgrunner. Dette er selvsagt helt uproblematisk. Dette er ikke smøring. Det er normal kontakt med forretningsforbindelser.

Tabbe og tilgivelse for Jebsen

LEDER: Finn Jebsen har gjort en tabbe og fått en ripe i lakken. En og annen leder har noe å lære av Finn Jebsen om hvordan man legger seg flat, ikke forsvare seg og får lagt saken bak seg, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi har gjort en tabbe i denne saken. Vi var på hælene i dette. Det er å beklage. Det er mitt ansvar, og det var dumt.

Det er ikke ofte vi hører noen av våre mest profilerte toppsjefer komme med denne typen selvkritikk. Men slik valgte Orkla-sjefen Finn Jebsen å ordlegge seg da Dagens Næringsliv endelig fikk en kommentar fra ham. Bakgrunnen er at Orkla har kjøpt over 50 prosent av aksjene i Elkem og har lagt inn bud på å kjøpe resten av selskapet. Orklas bedriftsforsamling godkjente budet torsdag. Dagen etter sendte styret i Elkems datterselskap ut en pressemelding om at Orklas bud på Elkem også utløste tilbudsplikt på Sapa. Dette kom som julekvelden på kjerringa for Finn Jebsen. Han ble gjort kjent med problemstillingen torsdag morgen, umiddelbart før bedriftsforsamlingen. Jebsen ble orientert om problemstillingen, ikke om at Orkla faktisk hadde en tilbudsplikt. Han valgte derfor å kjøre bedriftsforsamlingen som planlagt.

Jebsen kunne valgt å avlyse bedriftsforsamlingen eller å informere bedriftsforsamlingen om det han da visste. Men å gi denne typen informasjon om en sak som styret ikke har behandlet eller som administrerende direktør ikke har fått satt seg inn i, ville blitt galt.

Jebsen gjorde rett i ikke å avlyse bedriftsforsamlingen, men han var for sen med i ettertid å orientere for eksempel bedriftsforsamlingens formann, Harald Arnkværn, om den mer omfattende tilbudsplikten.

Orklas kultur er preget av grundighet og analyser når det gjelder investeringer. Finn Jebsen er ryddigheten selv og tar ikke mye på sparket. Men i denne saken har Orklas store stall av advokater, analytikere og rådgivere ikke gjort jobben sin. Det er den største tabben.

Finn Jebsen har forklart og beklaget overfor styreleder Johan Fr. Odfjell. Forklaringen er godtatt og saken får ikke noe etterspill i forhold til Jebsen. Styret aksepterer at det er gjort en tabbe. Saken skulle nå være ute av verden. Orkla har lagt 1,8 milliarder til på bordet og kan nå bli 100 prosent eier også av Sapa. Det ser ut til å være en grei investering, og Orkla har en stor pengebinge.

Det var tendenser til at noen forsøkte å gjøre dette til en «typisk Orklasak», men henvisning til at tidligere konsernsjef Jens P. Heyerdahl opptrådte egenrådig i forhold til eiere og styre. Men dette er et sidespor. Jebsen har gitt en troverdig forklaring. Det er ingen ting som tyder på at Jebsen ikke gir styret den informasjon de tenger for å gjøre sin jobb.

Denne saken er blitt en ripe i lakken for Finn Jebsen. Men det kan han leve med. Han har lagt seg flat og ikke forsøkt å forsvare seg. En og annen leder har noe å lære av Finn Jebsen om hvordan man skal takle denne typen kriser. Finn Jebsen fortsetter i Orkla med en tabbekvote han har brukt lite av, tross alt.

Militær hoderulling

LEDER: Kristin Krohn Devold burde latt Sigurd Frisvold gå av og fått en ny sjef med autoritet og kompetanse til å rydde opp i Forsvaret. Selv har hun mistet kontrollen, skriver redaktør Magne Lerø.

Det virker som om forsvarsminister Kristin Krohn Devold har like lite kontroll med hvem som bør sparkes på grunn av budsjettsprekken som forsvarsledelsen har over den økonomiske situasjonen. Sjefen for Forsvarets Logistikkorganisasjon, Erik Hernes, og generalinspektøren for Hæren, Lars Sølvberg, har fått spraken fordi de ikke har holdt budsjettet. De sier selv at de ikke ble klar over dette før i desember og henviser til at styringssystemene ikke har fungert. Og systemene har ikke de ansvaret for.

En forutsetning for at en leder skal kunne holde budsjettet, er at styringssystemene fungerer. I løpet av de siste årene har Forsvaret lagt om budsjett- og økonomistyringssystemene og lagt opp til en utstrakt bruk av internfakturering. Man har satt sin lit til at datasystemet Golf skulle gi den oversikt over planer og resultater som er nødvendig. Men Golf er blitt en hodepine for mange. Innføring av et nytt styringssystem skjer samtidig som det nedbemannes over en lav sko. Forsvaret har mistet mange kompetente medarbeidere, og det er blitt færre til å utføre oppgavene. Man er blitt mer sårbare på styringssiden.

Siden det nå er kun Hernes og Sølvberg som får sparken, må forsvarledelsen ha oss til å tro at de to er spesielt sløve og inkompetente i forhold til å styre en virksomhet ut fra budsjett. Vi er ikke sikker på om disse to fortjener å bli gjort til syndebukker under de rådende forhold. Hvis noen skal sparkes, er det forsvarssjef Sigurd Frisvold. Det er han som har det daglige ansvar for forsvaret. Han har godtatt den nedbemanning og omstilling som politikerne har krevd, og har påtatt seg ansvaret om å levere i henhold til bestillingen. Å nedbemanne offentlig virksomhet i stor målestokk er ingen spøk. Det er blitt tatt tøffe tak både i Posten og i Avinor. Men her har de maktet å ha kontroll med økonomien. Forsvaret har ikke maktet det.

En budsjettsprekk på én milliard av et budsjett på 30 milliarder, må ikke nødvendigvis føre til at noen får sparken. Sykehusene har drevet med relativt like store underskudd uten at det har fått konsekvenser, men da er det blitt varslet lenge før. Man har hatt kontroll, men pekt på at man trenger mer penger for å få gjort det man er pålagt.

Det påfallende i denne saken er at underskuddet kommer som julekvelden på kjerringa. Når grunnen er at systemet og styringen ikke fungerer, må den som har ansvaret både for system og alle kostnadsaktivitetene ta ansvaret og overlate plassen til en ny leder som kan gjøre det bedre.

Kristin Krohn Devold sier hun har ansvaret og skal ta ansvaret. Flere ganger i høst har hun bedyret at hun har kontroll med økonomien og omstillingsprosessen i Forsvaret. Det er det nå få som tror hun har. Hun mangler konsistens i sin ledelse og framtrer ikke lenger med troverdighet. Hun blir sikkert sittende som minister, men det er fordi Ap ikke vil overta regjeringsmakten. Og Kjell Magne Bondevik vil ikke kaste en minister for en spesialøvelse for Høyre, omstilling i offentlig sektor, i et valgår. Krohn Devold valgte feil da hun ba Sigurd Frisvold om å bli sittende. For henne handler det antagelig om sympati og rimelighet. Hun syntes vel ikke hun kunne bli sittende og gi «partneren» sparken. Men Forsvaret hadde nå trengt en ny sjef som kunne gått i gang med å rydde opp. Det virker ikke som om Frisvold har taket på situasjonen. Frisvold og Krohn Devold er ikke lenger et slagkraftig tospann. De bærer taperstempelet. De to har makt, men svekket autoritet. Vi må leve med Kristin Krohn Devold fram til høsten. Men det haster med å få på plass en ny og handlekraftig forsvarssjef som kan rydde opp og si ifra dersom politikerne bestiller omstilling som ikke kan leveres uten svekke forsvarsevnen.

Høyre lenger fra KrF

LEDER: Når Høyre markerer avstand til KrF, må også KrF svare med å kjøre fram egen standpunkter som skaper avstand til Høyre. Mens Jens Stoltenberg synes å gjøre framgang med å stable et regjeringsalternativ på bena, kan det bli mye staur som spriker i alle retninger som preger det borgerlige alternativ, skriver redaktør Magne Lerø.

Strategi handler om å foreta valg som kan være temmelig smertefulle, fordi det innebærer å prioritere, å si nei til noe og ja til noe annet. Strategi er kommunisert tydelighet, ellers blir det bare ord som fort blir glemt. Når Høyre denne uken har lagt fram det programmet de vil gå til valg på, har de valgt å markere avstand til KrF og adoptere flere standpunkter som Frp har vært ganske alene om å profilere seg på. Mer skattelette, inn i EU, flere gasskraftverk, ja til at homofile kan adoptere, vin i butikkene, lavere alkoholavgifter, nedleggelse av helseforetak og tvangssammenslåinger av kommuner blir viktige saker for Høyre framover. KrF er imot alt dette. Videre regjeringsdeltagelse har hengt i en tynn tråd for KrF de siste to årene. Etter at Høyre har lagt fram sitt program, er den nok blitt enda tynnere. Høyre kan ikke bevege seg inn på KrFs hjertesaksområder med utålelige standpunkter uten at det får konsekvenser. KrF har ikke noe annet valg enn å ta harde oppgjør med Høyre i valgkampen.

Når Høyre på denne måten velger å markere avstand til KrF, kan det føre til at flere KrF- sympatisører mener Frp også bør inviteres inn i eventuelle regjeringsforhandlinger. Det kan stilles spørsmål ved om avstanden til Frp nødvendigvis er så mye større enn til Høyre. Ved budsjettbehandlingen i høst viste Frp overraskende stor kompromissvilje, og KrF fikk betydelig gjennomslag for sine prioriteringer. Frp-frykten i KrF er mindre nå enn tidligere. På partiets landsmøte til våren, vil nok flere ta til orde for at Frp i alle fall må inkluderes i forhandligner om fortsatt regjeringsdeltagelse dersom det blir aktuelt å fortsette i en regjering.

Selv om det er blitt en del hakeslepp i KrF over å lese Høyres nye program, kan vi ikke utelukke at KrF vil oppgi regjeringsdeltakelse. Politikk er det muliges kunst. KrF får nå gjøre som Høyre: Nedtone regjeringsenigheten og satse maksimalt på egne saker. Det er nok en bedre strategi for å tiltrekke seg nye velgere enn å bli for opphengt i kompromisser og forsiktighet som må prege et parti som sitter i regjering. KrF har ikke noe annet valg enn å kjøre fram de sakene de mener tjener partiet på sikt og nedtone bestrebelsene på å stå fram med enighet med sine regjeringspartnere.

Det kan føre til at vi går til et valg der Ap, SV og Sp er opptatt av å samkjøre standpunkter så langt det er mulig og framstå som et troverdig regjeringsalternativ, mens KrF, Venstre og Høyre i større grad er opptatt av å markere egne partiprogrammer og nøye seg med at man nok blir enige om politikken som skal føres dersom man får flertall. Mens Jens Stoltenberg synes å gjøre framgang med å stable et regjeringsalternativ på bena, kan det bli mye staur som spriker i alle retninger som preger det borgerlige alternativ.

Avvikling av helseforetakene

LEDER: Norge er ikke er større enn at sykehusene kan ledes sentralt. Mye taler for at dette vil gi bedre ressursutnyttelse, men vi bør vente til evalueringen i 2006 før vi gjør endringer, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre vil kvitte seg med helseforetakene. De mener det er oppstått en konkurranse foretakene imellom som fører til at vi ikke får den beste og mest effektive funksjonsfordelig på landsbasis. Partiet mener det er penger å spare ved å sentralisere sykehusdriften og i større grad gjøre bruk av private sykehus og klinikker.

Frp sier velkommen etter, mens Aps Bjarne Håkon Hanssen vil beholde helseforetakene.

– Noe av kritikken av helseforetakene har vært at veien er blitt for lang fra pasienten til beslutningstakerne. Men det vil bli verre hvis et sykehusdirektorat skal styre hele landet, sier Hanssen til Aftenposten. SV sier også nei til å legge ned helseforetakene.

Det er særlig mellom Helse Sør og Helse Øst, som deler Oslo og Østlandet mellom seg, det ser ut til å være et behov for en sterkere koordinering av ressursene. Men Ansgar Gabrielsen har ikke fått gjennomslag for å slå sammen de to foretakene. Det skaper en ubalanse i hele reformen dersom det etableres et gigantforetak. Fordelen med å gjøre det, er at det ville gitt erfaringer med å styre «halve landet» via ett foretak.

Vi tror ikke Høyre vil få gjennomslag for sitt foreslag, fordi det er ideologisk begrunnet. Både Høyre og Frp ønsker mer privatisering. Ap og SV vil heller reversere privatiseringsutviklingen. De mener det ikke er dokumentert at det blir bedre og billigere å slippe private til. Når en ser de store overskuddene flere av de private klinikkene har, er det lite som tyder på at private klinikker er bedre og billigere. Det blir stadig avdekket ulike former for samrøre mellom offentlig og privat drift. Kommer Ap til makten, vil de nok rydde opp ved å slå privatiseringsbremsene på.

Folk er opptatt av sykehus og helse. Velgerne og mediene framholder at det er «politikerne i Oslo», som har ansvaret. Det er vanskelig å skyve ansvaret nedover i systemet. Det er dannet en landsomfattende forening for lokalsykehus som sørger for at sykehussaker raskt flyttes opp på nasjonalt plan. Det ender fort med at helseministeren må på banen. Da må helseministeren passe på ikke å gripe inn i helseforetakenes ansvar, men allikevel håndtere den politiske situasjon som er oppstått. Helseforetakene betyr at det må bedrives en type indirekte styring.

I år har helseministeren gitt tydeligere styringssignaler enn noen gang tidligere. Styret i helseforetakene har fått mindre handlingsrom. Hvis helseministeren gir sterke styringssignaler og rammer på forhånd og blander seg inn i aktuelle saker, blir helseforetakene et administrativt mellomledd og ikke et effektivt styringsredskap.

Helsereformen skal evalueres i 2006. Det kan ligge an til at helsereformen blir en sak i valgkampen. Hvor viktig den blir, er avhengig av hvordan sykehussektoren utvikler seg i år. Blir det kriser, eller makter sykehusene å utføre sine oppgaver innenfor de budsjetter som er vedtatt?

Alle vil begrunne sin mening om helseforetakene med hva som er best for pasienten, selvsagt. Men om landets sykehus ledes av fem foretak eller ett direktorat i Oslo, spiller liten rolle for pasientene. Vi tviler på om en pasient i Sogndal føler seg tryggere eller bedre ivaretatt om det finnes et helseforetak i Bergen enn et direktorat i Oslo. Norge er ikke er større enn at sykehusene kan ledes sentralt. Men dette har ingen hast. Vi bør vente til evalueringen i 2006 før vi gjør endringer. I mellomtiden kan helseminister Ansgar Gabrielsen fortsette å gi tydelige styringssignaler om hva helseforetakene skal prioritere.

Tvilsomme kategorikapteiner

LEDER: Det er tvilsomt om kategorikapteinenes virksomhet er innenfor det den nye konkurranseloven tillater, skriver redaktør Magne Lerø.

Forhandlinger mellom leverandører og kjeder kan ende opp i de reneste bikkjeslagsmålene om rabatter og bonuser, men når det gjelder å holde nye produkter, gjerne fra mindre produsenter, borte fra hyllene, framstår de som perlevenner. Et utslag av dette er de såkalte «kategorikapteinene». De fleste bransjer ser ut til å holde seg med slike «kapteiner». Det går i korthet ut på at en stor leverandør bestemmer hvor i hyllene egne produkter skal stå og hvorledes konkurrentenes varer skal prises. Denne posisjonen har den store leverandøren betalt sentralleddet i kjeden for å få. Til gjengjeld kan man altså plassere konkurrentenes produkter nederst i hyllene og sørge for at egne produkter ikke blir utkonkurrert på pris.

Vi kan ikke forstå annet enn at dette er et misbruk av markedsmakt som rammes av konkurranselovgivningen. Effekten av kategorikapteinenes virksomhet er at det blir mer penger i kassen til leverandører og kjedeledelse, at prisene blir høyere enn de trenger å være og at nye produkter blir stengt ute fra butikkhyllene.

– En gang i tiden hadde jeg en illusjon om at markedet ville sørge for at forbrukerne får de beste produktene. Den har jeg mistet for lengst. Produsentene blir skviset og forbrukerne taper. Det er virkeligheten i norsk dagligvarebransje, sier Rolf Barman til Dagens Næringsliv. Han må bare konstatere at den tannbørsten han utviklet og produserte nå er skviset ut av markedet. Kvalitet og pris var det ingen ting å si på.

På spørsmål fra Morgenbladet i dag om hvorfor Hval sjokoladefabrikk ikke slipper til med sine produkter, svarer administrerende direktør Ole Robert Reitan i Rema-gruppen at det ikke er en folkerett å få hylleplass i hans butikker.

Selvsagt er det ikke det, men han hopper over problemet. Det er utviklet systemer og ordninger som gjør at nye og mindre aktører i praksis ikke har mulighet til å komme inn. Det er en velkjent strategi at både leverandører og detaljister vil bygge hindringer mot at nye aktører kommer inn. Vi har imidlertid en konkurranselovgivning som hindrer store aktører i å bruke sin makt slik at de i praksis slipper unna konkurranse.

Konkurransetilsynet er nå i gang med å undersøke dagligvarebransjen. Det vil overraske oss dersom konklusjonen blir at alt er som det skal være i bransjen.

Mye god opprydning synes å skje allerede. Ringnes hadde invitert med seg dagligvarekjedene på et fire dagers smøretur i skiparadiset Kitzbühel neste uke – samtidig som de sagnomsuste rennene avvikles. I går kom meldingen om at turen var avlyst. Ringnes hevder at dette ikke er en smøretur og at turen både har et faglig og et sosialt innhold. Det aner oss at det faglig innholdet er temmelig tynne saker.

Når de avlyser turen, skjer det ikke fordi det er ulovlig, men fordi man i bransjen begynner å få øynene opp for at det er for mange etiske betenkeligheter knyttet til denne typen smøring selv om det foregår åpenlyst.

Det kan komme mye godt ut av at en bransje blir filleristet både av medier og myndigheter.

Mer grums i dagligvarehandelen

LEDER: Hvis ikke de store dagkligvarekjedene rask rydder opp selv, vil moderniseringsminister Morten Meyer tvinge de til å åpne opp for mindre aktører uten at de må betale skyhøy inngangsbillett, skriver redaktør Magne Lerø.

– Vi førte leverandørene bak lyset. Vi lovte ting vi visste vi ikke kunne holde. Vi solgte plasser i butikkene vi visste vi ikke hadde. Jeg føler at jeg har jobbet i en mafialiknende kultur. Vi skydde ikke noen midler. Vi visste at vi presset leverandører til å betale i overkant av hva de kunne. Vi tynte dem for millioner til tross for at vi var klar over at de måtte legge ned avdelinger og arbeidsplasser. Var ikke leverandørene villig til å være med på kjøret, var det på hodet ut. Målsettingen var utelukkende å få inn penger til Johannson-familien.

Det er Steinar Kristiansen, tidligere toppsjef i Norgesgruppen som på denne måten offentliggjør skriftemålet sitt til Dagens Næringsliv. Han forteller også om spandering og gaver i voldsomme mengder. Leverandører betalte også for sex. Han sier han selv har ventet utenfor horehus.

Kristiansen fikk sparken i Norgesgruppen. Selv sier han det var fordi han begynte å stille spørsmål ved bonussystemet på vegne av kjøpmenn innen gruppen. Norgesgruppen mente Kristiansen hadde utnyttet systemet til å oppnå private fordeler. De har nå engasjert advokat Kyrre Eggen som er ekspert på medierett for å kommentere saken. Han hevder at det er uaktsomt å slippe Kristiansen til i mediene.

Det er ikke godt å vite om vi skal tro på alt Kristiansen sier eller om vi må ta noe med en klype salt. Han kan ha et motiv for å sverte Norgesgruppen, men det han sier føyer seg jo inn i rekken av det andre har fortalt om hva som skjer i kulissene i bransjen. Når advokat Kyrre Bakken får tenkt seg godt om, kan han umulig mene at mediene ikke skal snakke med personer som har hatt en konflikt med arbeidsgiver.

Ledelsen i alle dagligvarekjedene sier de ikke har noe å skjule. Myndighetene er velkommen til undersøke hva som helst. Det akter de tydeligvis å gjøre. I dag blir det avklart hvem som skal gjøre hva.

180 butikker innen Norgesgruppen har også bestemt seg for å få full oversikt over pengestrømmen fra leverandørene. I går ble kamporganisasjonen Kjøpmennenes Fellesskap stiftet i Sandefjord. Det kan komme til å gå hett for seg når sjefen i Norgesgruppen, Sverre Leiro, skal forhandle med sine egne om innsyn og vurdere hva som er rimelig.

Moderniseringsminister Morten Meyer skjerper også tonen mot matkjedene. I går skrev han brev til Konkurransetilsynet der han varsler at han kan komme til å benytte paragraf 14 i den nye konkurranseloven. Den gir departementet mulighet til å gripe inn med en forskrift mot vilkår, avtaler eller handlinger som er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.

Når kjedene forlanger store bonuser for i det hele tatt å få tatt inn varer, fungerer det som en sperre for mindre leverandører. Politikerne ønsker å legge forholden til rette for at flere vil prøve seg som matvareprodusenter. Da må vare god tilgang til markedet for at nye produkter skal gis en mulighet.

Selv om forholdet mellom kjede og leverandør beskrives som konfliktfylt, kan de også ha sammenfallende interesser i å holde nye produkter ute. I praksis betaler de store leverandørene for at kjedene skal bygge hindringer mot nye aktører. Det kreves både kreativitet og dristighet fra Morten Meyers side for å tvinge fram muligheter for at nye aktører skal få innpass i dagligvarehandelen.

Som næringsminister snakket Ansgar Gabrielsen om at han ikke hadde noe i verktøykassen sin han kunne bruke. Det er bra å ha en moderniseringsminister som synes han har verktøy nok og som ivrer for å få brukt dem. Det kan bli ryddet kraftig opp innen dagligvarebransjen.

Politikken framfor partiet

LEDER: Det er mest luftige ideer og teoretisering valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen bedriver når de hevder at gjenreisningen av KrF lider fordi Dagfinn Høybråten har en for tung og viktig statsrådspost, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen mener KrFs leder Dagfinn Høybråten ikke vil makte å gjenreise partiet fordi jobben som sosial- og arbeidsminister er for krevende. Han burde hatt ansvar for et mindre departement, slik at han hadde fått bedre tid til å jobben som partileder.

Dette er en for enkel problemstilling. Her bedriver de to teoretisering på spinkelt grunnlag. Gro Harlem Brundtland var både partileder og statsminister. Jens Stoltenberg satser også på denne kombinasjonen til høsten. Og ingen ting er mer krevende enn å være statsminister og partileder. Vi tror alle partiledere som kommer inn i en regjering, er opptatt av å lede et departement der en kan skape resultater på et område som er viktig for partiet. Sosial- og arbeidspolitikken er viktig for KrF. Her ønsker Dagfinn Høybråten å skape resultater. Det er også et område han har meget høy kompetanse på. En regjering må sette sine beste folk der de vil oppnå mye. Derfor er Høybråten rett mann på rett plass. Ved å oppnå resultater som er viktige for KrF, motiveres også partiet for videre regjeringsdeltakelse. Slik har KrF og Dagfinn Høybråten tenkt, og vi tror de har tenkt rett.

Vi er enige med Aarebrot om at gjenreisningen av KrF må være en prioritert oppgave for Dagfinn Høybråten. Men vi har ingen tro på at partiet ville bli mer gjenreist om Dagfinn Høybråten hadde fortsatt som helseminister eller byttet jobb med Valgerd Svarstad Haugland. Det er ikke slik politikken funger.

På kort sikt kunne kanskje KrF fått en eller to prosent større oppslutning på meningsmålingene ved å gå ut av regjeringen, men det er ikke sikkert det er den rette langsiktige strategien. Det er regjeringsansvaret som er KrFs problem. Det løser man ikke ved at partilederen reiser mer rundt i partiet.

Hvis Aarebrots kritikk hadde basert seg på misnøye i KrF om at de så for lite til partilederen, var det verd å lytte til hans teorier om konsekvensen av Dagfinn Høybråtens statsrådsposisjon. Men vi har inntrykk av at partiet er fornøyd med å ha sin leder på en post i regjeringen der utfordringen er meget store.

Aarebrot og Simonsen driver også høyttenkning om at det skulle være spesielt mannlig å være både partileder og å lede et krevende departement. Igjen minner vi om Gro Harlem Brundtland. Erna Solberg har også lansert seg selv som statsminister. Og da mener Aarebrot og Simonsen at hun kanskje ville sagt at hun ville gi seg som partileder for ikke å få for mye å gjøre? Eller at Åslaug Haga kanskje vil si nei til å bli utenriksminister til høsten fordi det blir for liten tid til å reise innenlands for å besøke partilag? Og Kristin Halvorsen vil heller være fiskeriminister enn finansminister for å få bedre tid til partiarbeid?

Vi tror Aarebrot og Simonsen er kommet i skade for å ha produsert en temmelig luftig, men ikke desto mindre moteriktig idé.

Dyr konkurranse om operasjoner

LEDER: Konkurransedirektør Knut Eggum Joahnsen misliker de offentlige sykehusens dobbetrolle og ivrer for mer konkurranse. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak han kan bringe til torgs som pasientene kan ha glede og nytte av, skriver redaktør Magne Lerø.

Direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet ivrer for konkurranse. Med den nye konkurranseloven har han utvilsomt fått et effektivt våpen for å skyte ned det som hindrer kunder og forbrukere å få gode tjenester og varer til lavest mulig pris. Konkurranse er den medisinen Eggum Johansen har fått til utdeling. Den virker mot mye, men Eggum Johansen må ikke tro han disponerer over en effektiv universalmedisin.

Aftenposten kjører for tiden en serie om privatiseringen i helsevesenet. Den viser at de private klinikkene er rene gullgruvene for sine eiere. Mens de offentlige sykehusene går med store underskudd, har private klinikker resultatmarginer både på 20, 30 og 40 prosent. Mens kirurger på de offentlige sykehusene kan tjene en million, kan kirurgene på enkelte private klinikker dra inn tre millioner i årslønn på å utføre enklere operasjoner. Man ser tendenser til at det offentlige tappes for spesialkompetanse fordi de private klinikken tilbyr langt bedre lønn.

Knut Eggum Johansens kommentar til Aftenposten i denne forbindelse er at han misliker de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Han mener det er behov for en opprydning innen helsesektoren, og peker på at private aktører mener de blir holdt utenfor.

Når man ser hvor lukrativt det er å drive privat klinikk, under det oss ikke om det er en lang kø av privat aktører som gjerne vil ha et godt ben innenfor helsemarkedet. Men vi er ikke overbevist om at Knut Eggum Johansen er på rett spor når han snakker om de offentlige sykehusenes dobbeltrolle. Hva er det han har tenkt seg? At det skal lages nye strukturer som skiller klart mellom den som bestiller og den som leverer en tjeneste? Det er dødfødt å se for seg slike strukturer i sykehussektoren. Det får holde med at vi har helseforetak som har et overordnet ansvar for at det blir kjøpt inn private tjenester der det er best og billigst.

Hadde det nå vært slik at økt bruk at private klinikker hadde vært en suksess, kunne vi forstått at det nå ble tatt til orde for mer konkurranse. Men det er ingen ting som tyder på at private klinikker klarer å levere biligere tjeneste enn de offentlige sykehusene. Det virker som om det koster samfunnet mer å ha så liten kapasitet på de offentlige sykehusene at man må kjøpe dyre tjenester hos private klinikker.

I teorien skal nå leger og pasienter kunne shoppe sykehustjenester der det er best og billigst. I praksis skjer ikke det. Før en operasjon oppfører vi oss ikke som vi gjør når vi skal kjøpe bil. Det finnes ikke et marked for sykehustjenester som fungerer slik andre markeder gjør. Derfor passer ikke vanlig konkurranseteori. Vi tror det er få kloke tanker eller effektive tiltak Knut Eggum Johansen kan bringe til torgs som pasientene vil få glede og nytte av.

Den høye fortjenesten de private klinikken opererer med skal det gjøres noe med, sies det fra Helsedepartementet. De varsler styringssignaler til helseforetakene om at de må være tøffere i anbud og forhandlinger med de private klinikkene. Det er bare å ønske lykke til.

Helsesektoren kjennetegnes av knapphet på ressurser og kompetanse og et stadig økende behov i befolkningen for medisinske tjenester. I denne situasjonen tviler vi på om løsningen er mer konkurranse mellom offentlige og private aktører. Private klinikker er kommet for å bli, men de må i større grad leve av et marked og ikke basere seg på fullfinansierte tjenester som det offentlige betaler.

Korrupsjonspåstander i dagligvarebransjen

LEDER: Vi kan ikke forstå annet enn at det skjer et misbruk av markedsmakt i dagligvarebransjen. De som har tjent seg søkkrike på dagligvarer må nå legge alle kortene på bordet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har sluttet med å betale korrupsjonsbidrag. Nok er nok, sier direktør Rune Fosberg ved Hval sjokoladefabrikk i Sandefjord til Dagens Næringsliv. Over ni sier lørdag og tre sider i dag kan avisen fortelle om tilstander i dagligvarebransjen som neppe tåler dagens lys. De store matvarekjedene presser leverandører til å betale hemmelige pengebeløp i milliardklassen for å få innpass for sine produkter. Man forsøker å få det til å likne på en slags markedsstøtte som går til sentralleddet, ikke til de enkelte butikker. Det har også utviklet seg en smørekultur i bransjen der eksklusive gaver og ferieturer kamuflert som forretningsmøter inngår.

Leverandører som ikke vil betale det kjedene forlanger, blir i praksis boikottet. Det skal svi dersom man ikke innfrir kravene fra de som eier tilgangen til kundene. Flere leverandører føler seg såpass hardt presset at de må øke prisene for å kunne finansiere det de mektige kjedene krever.

Men nå ser det ut til at systemet slår sprekker. I landets største kjede, Norgesgruppen, er det et lite opprør på gang mot det hemmelige innbetalingssystemet. Trond Lykke, som eier 100 «Bunnprisbutikker» i gruppen forlanger at Norgesgruppen underlegges revisjon og at det ryddes opp.

Nettopp det akter moderniseringsminister Morten Meyer å gjøre. Han tok allerede lørdag kontakt med direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet. Saken kan havne både på Økokrims og ligningsmyndighetenes bord. Eggum Johansen minner om at det er forbudt å misbruke markedsmakt, og sier han umiddelbart vil ta kontakt med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

– Matvarebransjen burde gå i seg selv og rydde opp. Selv om ikke alt rammes av loven, er pressing, trusler og skvisning et alvorlig etisk problem, sier Eggum Johansen til Dagens Næringsliv.

De er med på uvesenet alle sammen, Odd Reitan i Reitangruppen, Coop med Svein Fanebust i spissen, Johan Johansen i Norgesgruppen og Stein Erik Hagen i Ica/Hakon. Det kan se ut som om tre av landets rikeste menn har skaffet sin rikdom ved å balansere på kanten av det lovlige eller etisk forsvarlige. Dersom de vil korrigere det inntrykket som nå skapes, må de legge kortene på bordet. Vi forstår at det er fristende å begrunner nei til åpenhet med at dette er forretningshemmeligheter, men da kommer det til å ende med at de blir presset fra skanse til skanse. Dagligvarekjedene gjør lurt i å begynne å rydde i eget hus med en gang. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon bør også komme på banen og sette en standard for hva slags kampmidler som skal godtas i kampen om profitten i dagligvarehandelen.

Vi må imidlertid vokte oss for å gjøre dette for enkelt. En kjede må ha anledning til å hive ut en leverandør dersom de ikke blir enige om pris og rabatter. De må fritt kunne velge samme vare hos en annen leverandør. Forthandlinger mellom leverandør og butikkjede kan ofte ende opp som et bikkjeslagsmål der man opplever at det brukes både trusler og ufin makt. Det kan man ikke unngå i tøffe forhandlinger. Smørekulturen, som nærmer seg et pinlig nivå når styreformannen i Norgesgruppen minner om konsernsjef Sverre Leiros femtiårsdag, må det ryddes opp i. Og det må være et krav om at det som skal innbetales til kjeden sentralt må være betaling for en tjeneste kjeden yter, for eksempel til en markedsføringskampanje. Hvis kjedene foranger noe som man ikke yter noe for og betalingen kamufleres, kan det ikke forsvares. Det er brudd på konkurranseloven dersom man må betale bare fordi man vil gjøre forretninger med en aktør som har stor markedsmakt.

Om ledelse, politikk og medier