Leder: Høybråten mot Gabrielsen

Tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten er på kollisjonskurs med nåværende helseminister, Asgar Gabrielsen, om lokalsykehus. Dette er ikke bra for regjeringen. Det er et eksempel på at KrF nå blir mer opptatt av egenmarkeringer enn å gå i flokk med Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder og tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten, sier til Avisenes Nyhetsbyrå at han ikke vil legge ned lokalsykehus. Det er stikk i strid med det nåværende helseminister Ansgar Gabrielsen mener. For et par uker siden sa han at det kan bli aktuelt å legge ned lokalsykehus for å klare å oppnå budsjettbalanse i helseforetakene. Høybråten sier lokalsykehus er viktig for å gi befolkningen trygghet og kvalitet. Han presiserer at han ikke uttaler seg som tidligere helseminister, men som leder for KrF.

Dette holder ikke. Det er nettopp som tidligere helseminister uttalelsen hans er interessant. Nå gjør Høybråten det klart at han ikke støtter den høyredreining på det helsepolitiske området som Ansgar Gabrielsen står for. Men det er Ansgar Gabrielsen som så langt har tolket Stortingets vedtak riktig. Sykehusene skal i balanse i løpet av 2005. Stortinget har ikke gitt et arealtilskudd som tilsvarer det antall kvadratmeter som landets sykehus i dag disponerer. Dette kan tolkes som om Stortinget forutsetter at man skal kunne drive på færre antall kvadratmeter. Å redusere antall bygninger det drives sykehusvirksomhet i, er da en nærliggende mulighet.

Det er store innsparinger knyttet til å legge ned et lokalsykehus. Minuset er at pasientene får mer reisetid. Men ikke mer reisetid enn det store deler av befolkningen har. Derfor kan Gabrielsen hevde at det kan være både rett og fornuftig å legge ned et lokalsykehus. Bruker man penger på at folk skal reise én istedenfor to timer til sykehuset, betyr kan det bety lengre køer for operasjon eller at behandlingstilbudet svekkes. Men lokalsykehus er politikk. Sterke følelser settes i sving i et lokalmiljø. Det er dannet en egen organisasjon som skal kjempe mot nedleggelse av lokalsykehus. Det blir garantert bråk. KrF vil tydeligvis ikke være med på å ta belastningen med å legge ned lokalsykehus. Dette kan være et signal på at KrF nå ønsker sterkere egenmarkering framfor å gå i flokk med Høyre. Det er forståelig at KrF må markere seg for ikke å tape velgere. Men det er uheldig at den tidligere helseministeren uttaler seg stikk i strid med nåværende helseminister om spørsmål som opptar befolkningen sterk. Man skal ikke ha mange slike saker før klimaet innad i regjeringen blir betraktelig kjøligere.

Leder: Høybråten mot Gabrielsen

Tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten er på kollisjonskurs med nåværende helseminister, Asgar Gabrielsen, om lokalsykehus. Dette er ikke bra for regjeringen. Det er et eksempel på at KrF nå blir mer opptatt av egenmarkeringer enn å gå i flokk med Høyre, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF-leder og tidligere helseminister, Dagfinn Høybråten, sier til Avisenes Nyhetsbyrå at han ikke vil legge ned lokalsykehus. Det er stikk i strid med det nåværende helseminister Ansgar Gabrielsen mener. For et par uker siden sa han at det kan bli aktuelt å legge ned lokalsykehus for å klare å oppnå budsjettbalanse i helseforetakene. Høybråten sier lokalsykehus er viktig for å gi befolkningen trygghet og kvalitet. Han presiserer at han ikke uttaler seg som tidligere helseminister, men som leder for KrF.

Dette holder ikke. Det er nettopp som tidligere helseminister uttalelsen hans er interessant. Nå gjør Høybråten det klart at han ikke støtter den høyredreining på det helsepolitiske området som Ansgar Gabrielsen står for. Men det er Ansgar Gabrielsen som så langt har tolket Stortingets vedtak riktig. Sykehusene skal i balanse i løpet av 2005. Stortinget har ikke gitt et arealtilskudd som tilsvarer det antall kvadratmeter som landets sykehus i dag disponerer. Dette kan tolkes som om Stortinget forutsetter at man skal kunne drive på færre antall kvadratmeter. Å redusere antall bygninger det drives sykehusvirksomhet i, er da en nærliggende mulighet.

Det er store innsparinger knyttet til å legge ned et lokalsykehus. Minuset er at pasientene får mer reisetid. Men ikke mer reisetid enn det store deler av befolkningen har. Derfor kan Gabrielsen hevde at det kan være både rett og fornuftig å legge ned et lokalsykehus. Bruker man penger på at folk skal reise én istedenfor to timer til sykehuset, betyr kan det bety lengre køer for operasjon eller at behandlingstilbudet svekkes. Men lokalsykehus er politikk. Sterke følelser settes i sving i et lokalmiljø. Det er dannet en egen organisasjon som skal kjempe mot nedleggelse av lokalsykehus. Det blir garantert bråk. KrF vil tydeligvis ikke være med på å ta belastningen med å legge ned lokalsykehus. Dette kan være et signal på at KrF nå ønsker sterkere egenmarkering framfor å gå i flokk med Høyre. Det er forståelig at KrF må markere seg for ikke å tape velgere. Men det er uheldig at den tidligere helseministeren uttaler seg stikk i strid med nåværende helseminister om spørsmål som opptar befolkningen sterk. Man skal ikke ha mange slike saker før klimaet innad i regjeringen blir betraktelig kjøligere.

Leder: Nedbygging av skolen

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. I høyrestyrte Bærum kommune er det i alle fall det stikk motsatte som skjer, skriver redaktør Magne Lerø.

Tirsdag, samme dag som Høyre markerte sin 120-årsdag, la kommunalsjef Wenche Grinderud i høyrestyrte Bærum kommune fram sitt forslag til hvordan det kan kuttes 83 millioner i Bærumsskolen. Og ingen er i tvil om at dette vil gå ut over kvalitet og kvantitet i utdanningen. Det blir fem timers mindre undervisning i småskolen, en lærer mindre på hver skole, oppsigelse av skolebibliotekarer, redusert voksenopplæring, mindre aktivitet i musikkskolen og dårligere tilbud til svake elever – blant annet.

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. Det er ikke lett for Høyrepolitikere i Bærum å forklare hva det betyr i praksis. Det er jo det motsatte som skjer.

Og det skjer i Bærum, en kommune som oser av profesjonalitet og en ressursrik befolkning. Her har den politiske ledelse heller ingen ideologiske skrupler mot å konkurranseutsette det som konkurranseutsettes kan. Her er både bestemødre på anbud og det shoppes tjenester der det er billigst over en lav sko.

Så når Erna Solberg sier at kommunene må effektivisere og at det er mulig å omdisponere resurser til det man vil prioritere, lyder det ikke særlig godt i bærumske høyreører. Det har vi gjort, sier de, om ikke høyt, så er det i alle fall det de mener.

Faktum er at ikke en gang rike Bærum har ressurser til å ta på alvor de prioriteringer politikeren snakker om på landsplan. Det blir en dårligere skole og mindre utdanning. Det blir også mindre hjelp til de svake og redusert omsorg for de som trenger hjelp og pleie.

Dette er praksis. Dette er sannheten.

Noen vil mene det er positivt fordi det vil tvinge seg fram private løsninger som folk er villige til å betale mer for. Men dette er ikke offisiell politikk. Allikevel kan det bli resultatet dersom nedskjæringene i kommunene fortsetter.

Det er her skattediskusjonen hører hjemme. For å stanse nedbyggingen av tjenestetilbudet i kommunene, er det nå politisk flertall for ikke å redusere skattene ytterligere. Det er et fornuftig standpunkt. Ellers så får en si rett ut at man ønsker å svekke tjenestetilbudet såpass mye at det tvinger seg fram private løsninger for de som er villig til å betale mer for å få den utdanning og omsorg de ønsker

Leder: Nedbygging av skolen

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. I høyrestyrte Bærum kommune er det i alle fall det stikk motsatte som skjer, skriver redaktør Magne Lerø.

Tirsdag, samme dag som Høyre markerte sin 120-årsdag, la kommunalsjef Wenche Grinderud i høyrestyrte Bærum kommune fram sitt forslag til hvordan det kan kuttes 83 millioner i Bærumsskolen. Og ingen er i tvil om at dette vil gå ut over kvalitet og kvantitet i utdanningen. Det blir fem timers mindre undervisning i småskolen, en lærer mindre på hver skole, oppsigelse av skolebibliotekarer, redusert voksenopplæring, mindre aktivitet i musikkskolen og dårligere tilbud til svake elever – blant annet.

Høyre sier de vil satse på skole og utdanning. Det er ikke lett for Høyrepolitikere i Bærum å forklare hva det betyr i praksis. Det er jo det motsatte som skjer.

Og det skjer i Bærum, en kommune som oser av profesjonalitet og en ressursrik befolkning. Her har den politiske ledelse heller ingen ideologiske skrupler mot å konkurranseutsette det som konkurranseutsettes kan. Her er både bestemødre på anbud og det shoppes tjenester der det er billigst over en lav sko.

Så når Erna Solberg sier at kommunene må effektivisere og at det er mulig å omdisponere resurser til det man vil prioritere, lyder det ikke særlig godt i bærumske høyreører. Det har vi gjort, sier de, om ikke høyt, så er det i alle fall det de mener.

Faktum er at ikke en gang rike Bærum har ressurser til å ta på alvor de prioriteringer politikeren snakker om på landsplan. Det blir en dårligere skole og mindre utdanning. Det blir også mindre hjelp til de svake og redusert omsorg for de som trenger hjelp og pleie.

Dette er praksis. Dette er sannheten.

Noen vil mene det er positivt fordi det vil tvinge seg fram private løsninger som folk er villige til å betale mer for. Men dette er ikke offisiell politikk. Allikevel kan det bli resultatet dersom nedskjæringene i kommunene fortsetter.

Det er her skattediskusjonen hører hjemme. For å stanse nedbyggingen av tjenestetilbudet i kommunene, er det nå politisk flertall for ikke å redusere skattene ytterligere. Det er et fornuftig standpunkt. Ellers så får en si rett ut at man ønsker å svekke tjenestetilbudet såpass mye at det tvinger seg fram private løsninger for de som er villig til å betale mer for å få den utdanning og omsorg de ønsker

Leder: Solberg som skattelettesvikter

Høyre er i ferd med å gi opp å få til vesentlig større skattelette. Fjern for all del ikke boligskatten, sier «alle» økonomiske eksperter. Skattelettelser fungerer ikke lenger som en velgermagnet. Det kan Høyre like godt innse i dag når de markerer sine 120 år, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til VG i dag at Høyre ikke makter å innfri løftene fra Sem-erklæringen om å redusere skattene med 31 milliarder. Det gjenstår 12 milliarder, og Solberg vil ikke si noe om skattelettelser i statsbudsjettet som legges fram i oktober. Sentrale politikere i KrF har krevd at regjeringen Bondevik legger bort planene om skattelettelser for at det skal bli nok midler til helse og utdanning.

Tidligere i uken har Aps nestleder, Hill-Marta Solberg, åpnet for å fjerne skatten på fordelen ved å bo i egen bolig. Hun vil heller ha en lokal eiendomsskatt, og understreker at Ap vil gå inn for at det samlede skattenivået skal holdes på dagens nivå. Dette er trist, skriver Dagens Næringsliv på lederplass.

– Skatten på fordelen av å bo i egen bolig er en skatt som er vanskelig å forklare for folk flest, og en skatt som opprører mange. Nå har selv Arbeiderpartiet skjønt det, skrev DN i går.

De som ikke har skjønt det er landets økonomiske eksperter. 20 av 21 som avisen har snakket med, advarer regjeringen mot å droppe boligskatten. De frykter det vil føre til enda høyere boligpriser i et allerede opphetet boligmarked, blant annet som følge av at renten er lav. Skaugeutvalget, som la fram forslaget om endringer i skattesystemet, foreslo å øke boligskatten og heller redusere formuesskatten. Økt boligskatt har minimal med utilsiktede virkninger. Folk «flagger ikke ut» eller finner på noe annet enn å bo i egen bolig. Men det kan dempe interessen for å investere i dyre boliger. Velger noen å kjøpe aksjer istedenfor en ny, råflott villa eller en luksushytte fordi man regner med bedre avkastning, er det samfunnsøkonomisk positivt.

Høyre vil helst avvikle boligskatten. Det skjærer i alle fall Per-Kristian Foss i hjertet når han får presentert forslag om å øke boligskatten. Om det er fagøkonomisk aldri så smart, så er det fullstendig på kollisjonskurs med Høyres skattepolitikk. Og Høyre vet at et forslag om økt boligskatt vil blir grovt utnyttet i Frps populistiske retorikk. Høyre har heller ikke lyst til å legge seg ut med fagøkonomene. Så det taler for at det ikke blir endringer i boligskatten i høst. Det er forståelig at Høyre ikke vil utsette seg for et lite skattepolitisk selvmord like før et valg.

Men redusert skatt appellerer ikke til velgerne like sterkt som tidligere. En undersøkelse som MMI har utført viser at lavere skatter ligger på 17. plass på listen over hva velgerne er mest opptatt av. 33 prosent sier det er viktig. Det er 13 prosent færre enn i 2001. Ingen andre av de 20 sakene har falt like mye i viktighet siden 2001.

Vi kan konstatere at det er et politisk flertall for skatter omtrent på det nivået vi har i dag. Men det er all grunn til å ta diskusjonen som Hill-Marta Solberg inviterer til. Å kombinere boligskatt og kommunal eiendomsskatt kan være en god ordning. Staten må da pålegge alle kommuner å innføre en eiendomsskatt og definere et minimums- og et maksimumsnivå. Å la kommunene få større ansvar for egen inntekter, er positivt. Denne typen desentralisering tåler vi godt.

Leder: Solberg som skattelettesvikter

Høyre er i ferd med å gi opp å få til vesentlig større skattelette. Fjern for all del ikke boligskatten, sier «alle» økonomiske eksperter. Skattelettelser fungerer ikke lenger som en velgermagnet. Det kan Høyre like godt innse i dag når de markerer sine 120 år, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til VG i dag at Høyre ikke makter å innfri løftene fra Sem-erklæringen om å redusere skattene med 31 milliarder. Det gjenstår 12 milliarder, og Solberg vil ikke si noe om skattelettelser i statsbudsjettet som legges fram i oktober. Sentrale politikere i KrF har krevd at regjeringen Bondevik legger bort planene om skattelettelser for at det skal bli nok midler til helse og utdanning.

Tidligere i uken har Aps nestleder, Hill-Marta Solberg, åpnet for å fjerne skatten på fordelen ved å bo i egen bolig. Hun vil heller ha en lokal eiendomsskatt, og understreker at Ap vil gå inn for at det samlede skattenivået skal holdes på dagens nivå. Dette er trist, skriver Dagens Næringsliv på lederplass.

– Skatten på fordelen av å bo i egen bolig er en skatt som er vanskelig å forklare for folk flest, og en skatt som opprører mange. Nå har selv Arbeiderpartiet skjønt det, skrev DN i går.

De som ikke har skjønt det er landets økonomiske eksperter. 20 av 21 som avisen har snakket med, advarer regjeringen mot å droppe boligskatten. De frykter det vil føre til enda høyere boligpriser i et allerede opphetet boligmarked, blant annet som følge av at renten er lav. Skaugeutvalget, som la fram forslaget om endringer i skattesystemet, foreslo å øke boligskatten og heller redusere formuesskatten. Økt boligskatt har minimal med utilsiktede virkninger. Folk «flagger ikke ut» eller finner på noe annet enn å bo i egen bolig. Men det kan dempe interessen for å investere i dyre boliger. Velger noen å kjøpe aksjer istedenfor en ny, råflott villa eller en luksushytte fordi man regner med bedre avkastning, er det samfunnsøkonomisk positivt.

Høyre vil helst avvikle boligskatten. Det skjærer i alle fall Per-Kristian Foss i hjertet når han får presentert forslag om å øke boligskatten. Om det er fagøkonomisk aldri så smart, så er det fullstendig på kollisjonskurs med Høyres skattepolitikk. Og Høyre vet at et forslag om økt boligskatt vil blir grovt utnyttet i Frps populistiske retorikk. Høyre har heller ikke lyst til å legge seg ut med fagøkonomene. Så det taler for at det ikke blir endringer i boligskatten i høst. Det er forståelig at Høyre ikke vil utsette seg for et lite skattepolitisk selvmord like før et valg.

Men redusert skatt appellerer ikke til velgerne like sterkt som tidligere. En undersøkelse som MMI har utført viser at lavere skatter ligger på 17. plass på listen over hva velgerne er mest opptatt av. 33 prosent sier det er viktig. Det er 13 prosent færre enn i 2001. Ingen andre av de 20 sakene har falt like mye i viktighet siden 2001.

Vi kan konstatere at det er et politisk flertall for skatter omtrent på det nivået vi har i dag. Men det er all grunn til å ta diskusjonen som Hill-Marta Solberg inviterer til. Å kombinere boligskatt og kommunal eiendomsskatt kan være en god ordning. Staten må da pålegge alle kommuner å innføre en eiendomsskatt og definere et minimums- og et maksimumsnivå. Å la kommunene få større ansvar for egen inntekter, er positivt. Denne typen desentralisering tåler vi godt.

Leder: Blodig urettferdig erstatning

Når en britisk soldat får 16 millioner og foreldrene som mistet sin åtte år gamle datter 5000 kroner viser at man i den amerikanske og britiske forsvarledelsen mangler moralsk anstendighet i møte med mennesker uten advokater og et skikkelig rettssystem, skriver redaktør Magne Lerø.

For noen uker side tok politikere til orde for at det bør settes et tak for hvor høy timepris advokater kan ta for å bistå privatpersoner. Politikerne frykter at stive priser på advokattjenester i praksis truer rettsikkerheten. Folk vegrer seg for å søke råd hos en advokat fordi man frykter at man ikke vil være i stand til å betale regningen.

Vårt Land skriver i dag om hvor blodig urettferdig ulik tilgang på advokattjenester kan slå ut i et internasjonalt perspektiv.

En tidligere britisk soldat, som ble skadd av et amerikansk helikopter i Afghanistan, får nå utbetalt nærmere 16 millioner kroner i erstatning. De etterlatte, etter at amerikanske bombefly ved en feil drepte 48 gjester på en bryllupsfest i Afghanistan, har fått tilbud om knappe 1400 kroner i erstatning. De 117 som ble såret, er tilbudt 500 kroner hver. I et annet tilfelle betalte det britiske forsvaret 5000 kroner i erstatning til foreldrene som opplevde at deres datter på åtte år ble skutt og drept av en britisk soldat i Basra i Irak.

– Det handler om hvem som har tilgang til et godt rettsystem og gode advokater. De store forskjellene gjenspeiler et grunnleggende rettferdighetsproblem, sier filosof og forsker ved fredsforskningsinstituttet Prifo, Henrik Syse, til Vårt Land.

Denne saken viser at det er når tung advokatbistand blir satt på en sak at man kan oppnå høy erstatning. Den som kommer i en erstatningsposisjon, vil forsøke å komme ut av det med så lavt beløp som mulig, forståelig nok. Men noen ganger er man ikke en gang i nærheten av anstendighetsgrensene. 5000 kroner for et foreldrepar i Afghanistan er betydelig mer verd enn 5000 kroner for oss. Men det er jo en skammelig lav sum. Like ille er det å tilby etterlatte etter de drepte bryllupsgjestene 1400 kroner.

Det går ikke an å gradere mennesker så blodig urettferdig. Det er tydeligvis mangel på moralsk anstendighet blant juridiske rådgivere og ledelsen både i det amerikanske og britiske forsvaret. Vi har også sett utallige eksempler her hjemme på at forsikringsselskaper har forsøkt seg med latterlig lave erstatninger. Da er det advokatenes jobb å sørge for at den som er blitt påført tap eller skade får en erstatning som er rett og rimelig.

Skal rettsikkerhet og rettferdighet sikres, må vi ha jurister som vil bistå de svake til honorarer folk flest kan betale.

Leder: Blodig urettferdig erstatning

Når en britisk soldat får 16 millioner og foreldrene som mistet sin åtte år gamle datter 5000 kroner viser at man i den amerikanske og britiske forsvarledelsen mangler moralsk anstendighet i møte med mennesker uten advokater og et skikkelig rettssystem, skriver redaktør Magne Lerø.

For noen uker side tok politikere til orde for at det bør settes et tak for hvor høy timepris advokater kan ta for å bistå privatpersoner. Politikerne frykter at stive priser på advokattjenester i praksis truer rettsikkerheten. Folk vegrer seg for å søke råd hos en advokat fordi man frykter at man ikke vil være i stand til å betale regningen.

Vårt Land skriver i dag om hvor blodig urettferdig ulik tilgang på advokattjenester kan slå ut i et internasjonalt perspektiv.

En tidligere britisk soldat, som ble skadd av et amerikansk helikopter i Afghanistan, får nå utbetalt nærmere 16 millioner kroner i erstatning. De etterlatte, etter at amerikanske bombefly ved en feil drepte 48 gjester på en bryllupsfest i Afghanistan, har fått tilbud om knappe 1400 kroner i erstatning. De 117 som ble såret, er tilbudt 500 kroner hver. I et annet tilfelle betalte det britiske forsvaret 5000 kroner i erstatning til foreldrene som opplevde at deres datter på åtte år ble skutt og drept av en britisk soldat i Basra i Irak.

– Det handler om hvem som har tilgang til et godt rettsystem og gode advokater. De store forskjellene gjenspeiler et grunnleggende rettferdighetsproblem, sier filosof og forsker ved fredsforskningsinstituttet Prifo, Henrik Syse, til Vårt Land.

Denne saken viser at det er når tung advokatbistand blir satt på en sak at man kan oppnå høy erstatning. Den som kommer i en erstatningsposisjon, vil forsøke å komme ut av det med så lavt beløp som mulig, forståelig nok. Men noen ganger er man ikke en gang i nærheten av anstendighetsgrensene. 5000 kroner for et foreldrepar i Afghanistan er betydelig mer verd enn 5000 kroner for oss. Men det er jo en skammelig lav sum. Like ille er det å tilby etterlatte etter de drepte bryllupsgjestene 1400 kroner.

Det går ikke an å gradere mennesker så blodig urettferdig. Det er tydeligvis mangel på moralsk anstendighet blant juridiske rådgivere og ledelsen både i det amerikanske og britiske forsvaret. Vi har også sett utallige eksempler her hjemme på at forsikringsselskaper har forsøkt seg med latterlig lave erstatninger. Da er det advokatenes jobb å sørge for at den som er blitt påført tap eller skade får en erstatning som er rett og rimelig.

Skal rettsikkerhet og rettferdighet sikres, må vi ha jurister som vil bistå de svake til honorarer folk flest kan betale.

Leder: Søkkrik på operasjoner

Når spesialister gir anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin, er det ikke rart at operasjoner blir god butikk og leger grådige, skriver redaktør Magne Lerø .

Operasjoner må være noe av det mest lønnsomme en kan holde på med her i landet. Selskapene som legen Magne Tvinnereim driver, med Eurosleep i spissen, hadde i fjor en omsetning på 47 millioner kroner og et resultat før skatt på 23,6 millioner. Tvinnereim er spesialist på snorkeoperasjoner.

– Jeg klarer meg godt, men våre resultater er ingenting i forhold til hva privat industri kan tjene med tilsvarende virksomhet, sier Tvinnereim til Dagsavisen og minner om at han tross alt må levere det billigste anbudet for å få utført en operasjon.

Professor ved Handelshøyskolen i Bergen, Trond Bjørnenak, sier dette er ren og skjær utnytting av systemet. Og Tvinnereim er ikke den eneste som forsyner seg grovt fra hardt pressede helsebudsjetter. Fürst Medisinske Laboratorium har de to siste årene hatt et resultat på henholdsvis 37 og 48 millioner av en omsetning på rundt 200 millioner.

Det offentlige helsevesenet benytter private klinikker, delvis fordi man ikke har kompetanse og kapasitet selv og delvis fordi man ønsker konkurranse i markedet. På papiret er dette bra. Men i praksis blir det dyrere når det offentlige benytter private tjenester på denne måten.

Professor Steinar Westin peker på at noe av årsaken til den store veksten og lønnsomheten i private helsetilbud, er at det er de samme spesialistene som både stiller diagnoser og utfører operasjoner. I 2003 ble det utført 2300 snorkeoperasjoner. I 2003 var tallet økt til 5700. Kostnadene med å få bukt med snorking økte i samme periode fra 50 til 116 millioner. Og ingen skal få oss til å tro at det har vært en eksplosjonsartet økning i snorkingen i befolkningen. For snorkeekspert Tvinnereim ble det en gullgruve at snorking kom i fokus. Men helseforetakene har våknet. De har nå sagt at de ikke vil betale mer enn 6500 for en snorkeoperasjon som de tidligere betalte 20 500 kroner for. De økonomiske glansdagende for Tvinnereim og andre snorkeeksperter ser ut til å være over.

Professor Westin peker på at massiv markedsføring fra de private klinikkenes side i kombinasjon med helseartikler i avisene, bidrar til en sykeliggjøring av befolkningen. Leger opplever et press fra pasienter om å få operasjoner for relativt små lidelser. Dette reiser spørsmålet om hva slags operasjoner det offentlige skal dekke.

Private aktører ikke er ensbetydende med større effektivitet dersom ikke det er en reell konkurranse i markedet. I praksis mangler denne konkurransen mange steder. Private aktører blir dermed sittende med bukken og havresekken. På medisinske premisser gir de anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin.

Hvis helsevesenet ikke sikrer seg tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, kan de fort havne i lomma på private spesialister. Dette blir dyrt. For private aktører opptrer som forretningsfolk flest – man henter ut den prisen man kan få i et markedet enten det er private eller det offentlige som betaler. Men det er grovt, grådig og ufortjent med rundt 50 prosent resultatmargin på snorkehjelp.

Leder: Søkkrik på operasjoner

Når spesialister gir anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin, er det ikke rart at operasjoner blir god butikk og leger grådige, skriver redaktør Magne Lerø .

Operasjoner må være noe av det mest lønnsomme en kan holde på med her i landet. Selskapene som legen Magne Tvinnereim driver, med Eurosleep i spissen, hadde i fjor en omsetning på 47 millioner kroner og et resultat før skatt på 23,6 millioner. Tvinnereim er spesialist på snorkeoperasjoner.

– Jeg klarer meg godt, men våre resultater er ingenting i forhold til hva privat industri kan tjene med tilsvarende virksomhet, sier Tvinnereim til Dagsavisen og minner om at han tross alt må levere det billigste anbudet for å få utført en operasjon.

Professor ved Handelshøyskolen i Bergen, Trond Bjørnenak, sier dette er ren og skjær utnytting av systemet. Og Tvinnereim er ikke den eneste som forsyner seg grovt fra hardt pressede helsebudsjetter. Fürst Medisinske Laboratorium har de to siste årene hatt et resultat på henholdsvis 37 og 48 millioner av en omsetning på rundt 200 millioner.

Det offentlige helsevesenet benytter private klinikker, delvis fordi man ikke har kompetanse og kapasitet selv og delvis fordi man ønsker konkurranse i markedet. På papiret er dette bra. Men i praksis blir det dyrere når det offentlige benytter private tjenester på denne måten.

Professor Steinar Westin peker på at noe av årsaken til den store veksten og lønnsomheten i private helsetilbud, er at det er de samme spesialistene som både stiller diagnoser og utfører operasjoner. I 2003 ble det utført 2300 snorkeoperasjoner. I 2003 var tallet økt til 5700. Kostnadene med å få bukt med snorking økte i samme periode fra 50 til 116 millioner. Og ingen skal få oss til å tro at det har vært en eksplosjonsartet økning i snorkingen i befolkningen. For snorkeekspert Tvinnereim ble det en gullgruve at snorking kom i fokus. Men helseforetakene har våknet. De har nå sagt at de ikke vil betale mer enn 6500 for en snorkeoperasjon som de tidligere betalte 20 500 kroner for. De økonomiske glansdagende for Tvinnereim og andre snorkeeksperter ser ut til å være over.

Professor Westin peker på at massiv markedsføring fra de private klinikkenes side i kombinasjon med helseartikler i avisene, bidrar til en sykeliggjøring av befolkningen. Leger opplever et press fra pasienter om å få operasjoner for relativt små lidelser. Dette reiser spørsmålet om hva slags operasjoner det offentlige skal dekke.

Private aktører ikke er ensbetydende med større effektivitet dersom ikke det er en reell konkurranse i markedet. I praksis mangler denne konkurransen mange steder. Private aktører blir dermed sittende med bukken og havresekken. På medisinske premisser gir de anbefalinger om hva som bør foretas og i samme øyeblikk vet de at de etter all sannsynlighet har skaffet seg en kunde og en saftig margin.

Hvis helsevesenet ikke sikrer seg tilstrekkelig kompetanse og kapasitet, kan de fort havne i lomma på private spesialister. Dette blir dyrt. For private aktører opptrer som forretningsfolk flest – man henter ut den prisen man kan få i et markedet enten det er private eller det offentlige som betaler. Men det er grovt, grådig og ufortjent med rundt 50 prosent resultatmargin på snorkehjelp.

Om ledelse, politikk og medier