Intimitetstyrannen Halvorsen

LEDER: Med sitt angrep på Dagfinn Høybråten har Kristin Halvorsen kommet med valgkampens mest usmakelige og simple utspill. Hun avslører seg som en uberegnelig intimitetstyrann uten evne til prinsipiell refleksjon over sine verbale, forurensede utslipp. Hun er langt verre enn Carl I. Hagen, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen mener Dagfinn Høybråten krymper folk, at han til og med får vellykkede mennesker til å føle seg mislykket, og at den valgfriheten han snakker om bare gjelder for kristne, heterofile kjernefamilier som verken røyker eller drikker. I Dagbladet i går tok hun et oppgjør med de fordømmende holdninger KrF formidler når de snakker om homofili, ekteskap og kjernefamilie.

Gjennom hele intervjuet snakker hun om følelser, og det topper seg da hun forteller om den intense følelsemessige motvilje hun har mot Dagfinn Høybråten som person. På innsiden av klesskapet hennes på kontoret henger det et bilde av Høybråten. Det har medarbeiderne hengt opp for at en «sakte tilvenning skal gjør henne roligere i studio».

– Fungerer det å se på bildet?

– Det henger der for at jeg skal gjør en bedre jobb når jeg møter ham i diskusjoner. Da nytter det ikke å fly i ansiktet på ham.

Dette er jo hakket før en SV-variant av sort magi. I så fall kan hun stikke ham på nesa med en knappenål og se om det hjelper.

Kristin Halvorsen sier til Dagbladet i dag at hun ikke angrer og står ved alt hun har sagt. I går sa hun at dette ikke måtte oppfattes som et personangrep. Lars Sponheim sier til Dagbladet at han har vanskelig for å forstå at sanne demokrater kan bidra til slikt.

– Jeg er opprørt over hvordan hun står fram og underbygger hat-begrepet i norsk politikk. Dette er en amerikanisering, og en forsimpling av den politiske meningsutvekslingen som er uverdig for demokratiet vårt, sier Sponheim.

Dagfinn Høybråten sier han ble trist og overrasket over Halvorsens uttalelser. Han ringte henne for å forvisse seg om at hun virkelig mente det som sto på trykk før han uttalte seg til pressen. Det endte med at de to drakk kaffe sammen og klargjorde at det ikke er noe uoppgjort dem imellom, og at de ikke hadde noe imot å møte hverandre. Men Høybråten stiller som krav at de skal diskutere saker og at hun avstår fra personangrep.

I en artikkel i Samtiden i fjor ble Inga Marte Torkildsen (SV) utpekt som landets fremste politiske intimitetstyrann. Den plassen har Kristin Halvorsen nå overtatt. Intimitetstyrannen kjennetegnes ved at de snakker om egne følelser og opplevelser for å underbygge politiske poenger. De bruker seg selv som sannhetsvitne, og sauser sammen følelser, sak og person. Det blir nesten umulig å diskutere med en intimitetstyrann. Enten må en da angripe med samme mynt eller trekke seg unna. Høybråten trakk seg unna. Halvorsen har scoret et poeng i Dagbladsfæren. Avisen har for lengst stemplet Høybråten som mørkemann, og de som vil bekrefte det inntrykket slipper lett til i spaltene.

Men i det politiske miljøet er Kristin Halvorsen er i ferd med å tape posisjon. Hun går i Carl I. Hagens spor. SV og Frp er de mest populistiske partiene. Carl I. Hagen og Kristin Halvorsen er også de to partilederne som kvier seg minst for ufine angrep og utspill, som andre politikere karakteriserer som verbal politisk forsøpling.

Når Kristin Halvorsen nekter for at intervjuet i Dagbladet er et personangrep, er det som å høre Carl I. Hagen. Selvsagt er det er personangrep.

Carl I. Hagens bebudelse om at han skal avsette Bondevik som statsminister uansett valgutfall, er et knallhardt utspill. Med det er politisk begrunnet. Halvorsen utspill mot Høybråten er av en annen karakter. Det er nettopp, som Lars Sponheim sier, egnet til å gjøre hat legitimt i den politiske debatten.

Og selvsagt er det dumt. Den dumme siden av det flirer bare Halvorsen bort. Hun evner ikke å reflektere over sin egen retorikk, og ser ikke at hun er i ferd med å flytte grenser for anstendighet i den politiske debatt her i landet.

 

Oksum i hengemyra

LEDER: Jan Oksum har havnet i hengemyra, og det er ikke godt å komme seg opp igjen så lenge naive skogeiere med doble agandaer ikke vil innse at løpet er kjørt for Union som en del av Norske Skog, skriver redaktør Magne Lerø.

Norske Skog-sjefen, Jan Oksum, har havnet i hengemyra. Det er nå skapt tvil om han vil få bedriftsforsamlingen med på å legge ned Union så raskt det lar seg gjøre i 2006. Skogeierne er i ferd med å skape en offentlig strid om Norske Skogs strategi framover. Konkurransetilsynet har bedt om få informasjon for å ta stilling til om Norske Skog misbruker sin markedsmakt. Og det som skjer med Union, gjør at konkurransemyndighetene i EU mener det er enda større grunn til å undersøke om Norske Skog deltar i et kartellsamarbeid med de to andre store papirprodusentene i Europa, finske Stora Enso og svenske Holmen.

– Det er selvsagt relevant for vår etterforskning når et selskap vi mistenker for kartellvirksomhet, vil legge ned en lønnsom bedrift med redusert produksjonskapasitet som begrunnelse, sier fungerende talsmann for EU-kommisjonen i konkurransesaker, Luke Dehert, til Dagsavisen.

Erik Nes, førsteamanuensis ved BI og medlem av Herrevassdraget skogeierlag, peker på at Norske Skog alene ikke har kapasitet til å bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel i Europa, og at argumentene for å selge bokpapirproduksjonen kun er logiske dersom de samarbeider med andre papirfabrikker i Europa.

I dag melder en ny kjøper til Union seg. Investor og bokpapirprodusent Roar Paulsrud og forretningspartner Terje Hagelund sier de er rede til å legge inn bud på Union. Skogeier Otto Løvenskiold har antydet at det også kan være andre interessenter.

Når så mange kjøpere har meldt seg, har Jan Oksum mister troverdighet. Han sto fram på Dagsrevyen og sa at Union ikke hadde oppnådd gode nok resultater og at bedriften ikke var lønnsom. Han fikk folk til å tro at de ansatte ikke helt visste hva de snakket om da de hevdet at Union var lønnsom. Nå er det ingen tvil lenger: Union er en lønnsom bedrift.

Et tegn på at Oksum er presset, er at han i møte med bedriftsforsamlingen onsdag begynte å snakke om lekkasjer og mane til konfidensialitet. Han kan bare glemme konfidensialitet i en sak der de ansatte ved Union har varslet krig mot nedleggelse. Istedenfor bør han konsentrere seg om å gi korrekt informasjon.

Skogeierne eier 21 prosent av Norske Skog, men har hele seks representanter i Bedriftsforsamlingen. Fire av dem, sammen med de ansatte, kan stoppe nedleggelse av Union. Det er etter hvert blitt klart for alle at skogeierne har en dobbelt agenda. De vil ha størst mulig lønnsomhet i Norske Skog, men det er enda viktigere å få avsetning for tømmeret sitt. Derfor vil de stille krav om at Norske Skog skal investere i de andre fabrikkene i Norge, og gi garantier for at produksjonsvolumet i Norge skal opprettholdes. Da godtar de nok å legge ned i Skien. Det blir bare litt mer tømmerkjøring for en del.

Men det er naivt å tro at Jan Oksum kan gi slike garantier. Som leder for et børsnotert selskap, skal Oksum sørge for størst mulig avkastning for aksjonærene. Det er langt fra sikkert at det er god butikk for Norske Skog å produsere like mye papir i Norge som de gjør i dag. Med 21 prosent eierandel har ikke skogeierne nok makt til å tvinge igjennom en strategi som er mest lønnsom for dem som leverandører – og mindre lønnsom for de resterende 79 prosent av aksjonærene.

Det blir håpløst å lede Norske Skog hvis skogeierne forsøker å tvinge konsernet til å drive Union videre. Dagene bør være talte for Norske Skog som eier. Når skogeierne er opptatt av å sikre sine leveranser av tømmer, bør de gå for et salg av Union.

Hvis skogeierne går for en nedleggelse av Union, har de gitt støtte til en kommersiell tenkning som utvilsomt er mest lønnsomt for aksjonærene, og som i neste omgang kan føre til nye nedleggelser i Norge. Det mest lønnsomme for skogeierne kan være å sørge for at papirprodusenter der de ikke er medeiere, og som konkurrerer med Norske Skog, får vokse seg sterkere.

 

KrF på vei ut av regjeringen

LEDER: Kjell Magne Bondevik har høy troverdighet. Det har ikke Carl I. Hagen. Så når Hagen ikke vil godta Bondevik som statsminister, blir det som Bondevik sier. Han tar KrF med seg ut av regjeringen, KrF blir et sentrumsparti igjen og Jens Stoltenberg overtar, skriver redaktør Magne Lerø.

– Det er klart de har en plan B, slo Carl I. Hagen fast på Frps pressekonferanse i går. Den planen går ifølge Hagen ut på at Høyre, KrF og Venstre vil inngå et forpliktende samarbeid med Frp etter at Kjell Magne Bondevik har gått av som statsminister. Hagen gjentok at det ikke er aktuelt for Frp å forhandle med en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik.

Det er ingen grunn til å tvile på at Hagen mener dette. Og vi tror han har rett i at Høyre har en plan B. De vil heller velge å samarbeide med Frp i regjering, eller ha Frp som støtteparti, enn å rigge seg til i opposisjon i fire år.

Men en slik plan B har ikke Kjell Magne Bondevik. Til Dagsavisen i dag sier han at dersom Frp sørger for at nåværende regjering går av, vil han be Jens Stoltenberg om å danne regjering. Han minner om at det er den sittende statsminister som har oppgaven å peke ut hvem som skal forsøke å danne regjering i en slik situasjon.

Det er ingen grunn til å tvile på at Bondevik vil gjøre dette. Han har tre grunner for det. For Kjell Magne Bondevik er den regjering han leder en regjering med sentrumsprofil. Det at de har muligheten for å inngå et samarbeidet med Ap, som de gjorde for to år siden, er helt avgjørende for Bondevik. Han vil ikke gifte seg med Frp i form av at de blir med i regjeringen eller inngår som formelt støtteparti.

Den andre grunnen er at han ikke vil finne seg i å bli skviset ut av politikken av Carl I. Hagen. Da vil han sørge for at KrF går med. Alt annet vil være en politisk og personlig ydmykelse. KrF vil heller ikke kunne akseptere å droppe Bondevik som statsminister, og fortsette i en regjering som er helt avhengig av Frp.

Den siste grunnen er at personkjemien mellom Bondevik og Hagen er dårlig. Bondevik stoler ikke på Hagen. Hagen mangler politisk troverdighet i alle leirer.

Dette regner vi med at Carl I. Hagen forstår. Han bør regne med at KrF kan velge å inngå budsjettsamarbeid med de rød–grønne i høst, framfor å droppe Bondevik og regjere sammen med Frp.

Carl I. Hagen er fullstendig klar over at han spiller høyt. Han mener så langt at dette er en god markering av Frp i valgkampen. Sannsynligvis har han rett. Stadig flere i Høyre står fram og sier et samarbeid med Frp ikke må utelukkes. Hagen går langt i å love fullt gjennomslag for KrFs hjertesaker dersom Frp blir tatt med i en regjering. På denne måten sår han splid i KrF som kan slå ut etter valget, og han henter velgere fra KrF.

Det er umulig å forutsi hva som kommer til å skje før etter valget. Det mest sannsynlige er at Kjell Magne Bondevik kommer til å gå ut av politikken i høst, og at KrF ikke kommer til å delta i en regjering. Det er utelukket at KrF dropper Bondevik og inngår samarbeid med Frp i høst. Frp kan bli det største borgerlige partiet, men uten nevneverdig innflytelse fordi de har tvunget KrF ut av en regjering de tross alt hadde betydelig innflytelse over.

 

Dobbeltrolletrøbbel for Kulturdepartementet

LEDER: Kulturdepartementet har havnet i gråsonen i forhold til de statlige anbudsreglene. Valgerd Svarstad Haugland bør forklare hvorfor styreleder Kjell Torkildsen også bør stå for salget av Norske Filmstudioer på Jar, skriver redaktør Magne Lerø.

Kulturdepartementet høster berettiget kritikk for den måten de har håndtert salget av Norske Films studioer på Jar. De kan ha gode grunner for å ha valgt den framgangsmåten de nå kritiseres for, men da må de si det rett ut. Ågot Valle (SV), som er leder for kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at saken er hårreisende. Jørgen Kosmo (Ap) sier det er uhørt, og Carl I. Hagen (Frp) sier saken er håndtert på en uklok måte. Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland sier at hun ikke vil forets seg noe nå, annet enn å svare på spørsmål Stortinget stiller. Dette blir for passivt når det skytes med såpass tungt skyts.

Kjernen i saken er at Kjell Torkildsen har fått oppdrag å selge lokalene til Norske Film på Jar, samtidig som han er leder av styret. Det er advokatfirmaet Haavind Vislie, der Torkildsen er ansatt, som formelt har fått oppdraget med å selge studioene. Det har ikke vært innhentet anbud. Ifølge statens regelverk skal det innhentes anbud når slike oppdrag skal plasseres. Og det er flere ganger slått ned på at styremedlemmer ikke bør utfører oppdrag for det selskap de sitter i styret for. Også i næringslivet advarer man mot at styreledere kommer i dobbeltroller. Styremedlemmer bør kun ha én hatt på seg.

I første omgang virker dette som en stygg sak, dersom vi vurderer den i forhold til statens anbudsplikt og anbefalte normer for god styreledelse. Men så ille er det ikke. Departementet har sannsynligvis rett i at et aksjeselskap som eies av staten (77 prosent) og Oslo kommune (11 prosent) ikke omfattes av de statlige anbudsreglene. Kjell Torkildsen gjorde det også klart, da han ble spurt om han ville påta seg oppgaven som styreleder, at det var en forutsetning at han ville ha kontroll på advokatarbeidet som knyttet seg til salget. Det er det ikke noen grunn til å kritisere Torkildsen for. Her er det spilt med åpne kort hele tiden. Styrets oppgave var å selge, ikke å drive virksomheten videre. Det var salget som var jobben, ikke styrelederansvaret.

Departementet kunne valgt å sette inn en annen styreleder, og deretter be styret om å innhente anbud på salg av studioene. Istedenfor valgte de å gi hele oppdraget til Kjell Torkildsen. Sannsynligvis fordi de mente at det i denne situasjonen var best og billigst.

Torkildsen vil ikke opplyse om hva han har fakturert for jobben eller hva det ligger an til at de samlede kostnadene blir. Da kunne vi ha hatt en mening om dette kunne sies å være en god og effektiv måte å jobbe på.

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland bør snarest gi en redegjørelse for saken. Det er skapt for mye politisk støy til at hun kan la saken ligge.

Vi er langt fra overbevist om at dette i realitetens er en såpass alvorlig sak som det virker i første omgang. Her er det i praksis snakk om hvorvidt styret, i kraft av styrelederens kompetanse, skal stå for salget av det de eier.

 

Jens vil være industripartner

LEDER: Hvis Jens Stoltenberg vil gi mer støtte eller ha mer styring for å redde eksisterende arbeidsplasser, er han på en blindvei. Men mer støtte kan ha mening, dersom det fremmer nyskaping og industri som etter relativt kort tid gir god lønnsomhet uten støtte, skriver redaktør Magne Lerø.

Senere i dag lanserer Jens Stoltenberg Arbeiderpartiets næringspolitiske manifest. Til Dagsnytt sier han at Ap ønsker et sterkere partnerskap med industrien, og mener det vil føre til økt sysselsetting innen industrisektoren.

Næringsminister Børge Brende mener industrien har styrket sin stilling de siste årene, fordi skatter og avgifter er redusert og renten er rekordlav. Han hevder dette er et direkte resultat av regjeringens politikk, og peker på at antallet nyetableringer innen industrisektoren øker. Brende hevder både rente og skatter vil øke dersom Jens Stoltenberg kommer til makten – og da blir det tyngre å drive industri i Norge.

Det er Norske Skogs planer om å nedlegge Union som har brakt industripolitikk høyt opp på den politiske dagsordenen. Her har Brende engasjert seg så sterkt at det er vanskelig for Ap å peke på hva mer de skulle gjort for å redde Union fra nedleggelse.

Brende har god grunn til å hevde at regjeringens samlede politikk har hatt en positiv virkning for industrien. Det er Høyre som har satt sitt stempel på en næringspolitikk der næringsnøytralitet står sentralt. Det kan heller ikke nektes for at Høyre har satt av mindre både til arbeidsmarkedstiltak og ulike former for støtte til industrien, formidlet for eksempel via Innovasjon Norge. Høyre er redd for at bedrifter som det ikke er et marked for, blir holdt kunstig i live en periode dersom staten gir støtte. For at næringslivet skal utvikle seg og arbeidskraften trekkes til de bedrifter som det er et marked for, må noen bedrifter dø. Alle forstår at det ikke kan være et mål å holde liv i flest mulig bedrifter som eierne ikke mener det er marked for.

Ap har imidlertid et poeng når de peker på at det er behov for å gi støtte til omstillingstiltak som vil sikre ny lønnsomhet og å skaffe finansiering til nyetablering. I teorien skal de som har kapital i samfunnet ha interesse av å investere i bedrifter som kan bli lønnsomme. Men i praksis viser det seg at mange bedrifter som har vist seg å ha livets rett, aldri ville sett dagens lys om man ikke hadde fått midler fra SND eller Innovasjon Norge.

På samme måte som vi satser på forskning, må vi satse på å gi støtte til innovasjon. Det er kun i en fiktiv ideell verden at næringslivet selv, helt uten noe som helst støtte fra staten, sørger for at ulønnsomme bedrifter nedlegges og nye oppstår.

Jens Stoltenberg snakker om å gjeninnføre noe tilsvarende den gamle ervervsloven. Det betyr altså at han vil har mer kontroll og styring over næringslivet. Dette vil ikke føre fram. Det er positivt at Stoltenberg vil satse sterkere på støttelinje i forhold til næringslivet, men å forsøke seg på mer direkte styring er å begi seg inn på en blindvei. Så var da også den gamle ervervsloven i praksis en sovende bestemmelse.

Når vi hører Jens Stoltenberg og Børge Brende diskutere, virker det som om det er en betydelig avstand mellom dem i næringslivspolitikken. Det er det ikke. Jens vil gi litt mer støtte og skattlegge bedriftene noe hardere. Brende vil gi mer skattelette for næringslivet, men gi mindre støtte til omstilling og mindre kapital til nyetableringer.

Ap bruker gjerne noen hundre millioner mer av statens penger. De må ikke brukes til å redde eksisterende arbeidsplasser, men til å skape nye.

 

Kremmer Stordalen som papirprodusent

LEDER: Norske skog er i ferd med å gå seg vill med sine begrunnelsen for å nekte å selge Union. De kan ende med at skogeierne lar fabrikken leve i eget selskap, eller la Spetalen og Stordalen prøve seg som papirprodusenter, skriver redaktør Magne Lerø .

Det er i ferd med å floke seg til for Norske Skog. I dag rykker to skogeiere, Thomas N. Fernley og Halvor Western, ut med en oppfordring til leveranseboikott av Norske Skog dersom de legger ned Union. De kritiserer skogeiernes representanter i styret og hevder de har glemt hvorfor Norske Skog ble opprettet og eksisterer.

Samtidig blir Norske Skog minnet om at EUs konkurransemyndigheter holder på å gå dem kritisk etter i sømmene. Det har ingen ting med Union å gjøre. Her handler det om et mulig kartellsamarbeid med Store Enso i Finland. Spørsmålet er om Norske Skog stilltiende har gjort en avtale om å kutte produksjon av 100 000 tonn papir, mot at svenske og finske produsenter kutter tilsvarende på grunn av overproduksjon.

Konkurransetilsynet antyder nå at det kan bli aktuelt å se på saken, men at de gjerne vil avvente hva EU sier. Tidligere konkurransedirektør Einar Hope mener at dette er en opplagt sak for konkurransetilsynet.

I går troppet Øystein Stray Spetalen og Petter Stordalen opp og sa at de vil overta Union for 100 millioner kroner og føre papirproduksjonen videre.

Stordalen er en kremmer som har fått det til både innen handel og hotell. Nå vil han prøve seg på tradisjonell industriproduksjon. Han vil i alle fall makte å sette Union på kartet. Er det noe investor Stray Spetalen kan, så er det å regne på lønnsomhet i investeringer. Når de to vil kjøpe, lyder det hult at Norske Skog sier at Union ikke er lønnsom.

Stray Spetalen har nok også regnet på det alternativet at det viser seg at papirproduksjon ikke blir lønnsom. Da vil det koste minimum 150 millioner i avviklingskostnader. Men en sitter da igjen med mange kvadratmeter bygninger og tomteareal. Det er verd atskillig, selv om det ligger i Skien og ikke i Oslo.

Det vil bli morsomt med papir med Spetalen og Stordalen, men er de ansatte og lokalmiljøet sikre på at de to har kompetanse og styrke nok til å løfte Union fram til lønnsomhet i en tøff konkurransesituasjon? De ansatte venter seg skikkelige sluttpakker ved nedleggelse av Union, og fra kommunens side antydes det at de vil kreve at det ryddes opp for flere hundre millioner. Dette kan Norske Skogs økonomi til å ta ansvar for. Men kan Stordalen og Spetalen garantere at de vil legge like mye på bordet dersom det viser seg at det ikke blir pluss i Union-regnskapene og driften må innstille?

Norske Skog avviste tilbudet på direkten en times tid etter det ble framsatt. Senere sendte de ut i en pressemelding at de vil møte Spetalen og Stordalen for å drøfte en overtagelse, under forutsetning av at de ikke vil drive papirproduksjonen videre. Men det er jo nettopp det de to sier de vil.

Det er ingen ting som går Norske Skogs vei for tiden. De blir presset stadig hardere fra flere hold, ikke fordi de vil legge ned, men fordi de nekter å la andre overta. Tidligere rektor på BI, Torger Reve, forsvarer Norske Skog. Han mener det vi skje en videre nedbygging av tradisjonelle norske industriarbeidsplasser, og at Norske Skog som et internasjonalt selskap ikke vil vise noe annet samfunnsansvar enn det et amerikansk eid selskap ville gjort.

Her får ikke Reve med seg at poenget for Norske skog ikke er å tjene mest mulig penger isolert sett, men å sikre levering av tømmer fra norske skogeiere. Skogeierne har to representanter i styret. Det kan være skogeierne ser seg tjent med at andre overtar Union framfor nedleggelse, eller de vil gå imot at Norske Skog kvitter seg med Union. I denne saken kan vi komme til å se at det nasjonale eierskapet har en avgjørende betydning.

Det er lite sannsynlig at det vil ende med at Spetalen og Stordalen får overta for 100 millioner. Sjansen kan øke om prisen øker og de ansatte inviteres inn på eiersiden. Eller kanskje det er fornuftig å gå i drøftinger med Hellefoss papirfabrikk på Notodden som produserer bokpapir? Også andre investorer kan dukke opp.

Nedleggelse av Union er så visst ikke noe plankekjøring for Norske Skog, slik ledelsen forsøkte å framstille det etter styremøtet tirsdag. Norske Skog har ikke klart å levere en skikkelig begrunnelse for hvorfor andre ikke kan få overta driften. Det stemmer ikke at et selskap insisterer på selv å ta avviklingskostander i flere hundre millioners klassen når de alternativt kan tjene 100 millioner på et salg og være kvitt selskapet i løpet av noen måneder.

 

Helsepolitisk uorganisering

LEDER: Politikerne begynner i feil ende når de er så opptatt av styringen av sykehusene. Istedenfor bør de gjøre jobben sin og besvare de spørsmål som bare de som har makten over pengene kan svare på, skriver redaktør Magne Lerø.

Et flertall på Stortinget mener vi vil få et bedre helsevesen om vi endrer styringsmodellen. Dette er for det meste godtroenhet, og dessverre et uttrykk for at politikerne har grepet fatt i bisak istedenfor hovedsak.

SV vil oppløse de regionale helseforetakane og la regionalpolitikere overta styringen. Sp vil gå alle skritt tilbake og overføre sykehusene til fylkene, slik det var tidligere. Ap vil justere dagens foretaksmodell, men sørge for politisk representasjon i styrene. KrF mener omtrent det samme. Frp vil legge ned de regionale helseforetakene og overlate ansvaret til et nytt statlig sykehusdirektorat. Høyre vil også legge ned de regionale foretakene og delegere ledelse til lokal helseforetak. Frp og Høyre vil satse langt sterkere på private helseaktører.

Dette lover ikke bra. Det er underlig at partiene har slik hast med å gjøre endringer i en styringsmodell som ennå ikke er evaluert. Politikerne begynner i feil ende. De bør først besvare to spørsmål som det er vesentlig for helseforetakene å få svar på:

Skal det drives sykehusvirksomhet på færre arealer, slik bevilgningene synes å forutsette? I så fall betyr det mer samordning og færre lokalsykehus med akuttberedskap døgnet rundt. Da må politikerne akseptere bråk fra lokalbefolkningen en del steder i landet.

Og hva slags type behandling skal ikke dekkes fullt ut av det offentlige?
Hvis ikke politikerne strammer inn på hvilke helsetjenester som skal dekkes fullt, vil vi oppleve en eksplosjon i helsekostnadene i årene framover.

Når sykehusene ennå ikke er i driftsbalanse, skyldes det at disse spørsmålene ikke er besvart og at bevilgningen ikke strekker til i forhold til de behandlinger som skal utføres på alle landets små og store sykehus.

Det blir ikke det spor bedre å sette politikere inn i styret i helseforetakene. De vedtak styrene i helseforetakene gjør, skaper få problemer. Senterpartiets forslag om å føre sykehusene tilbake til fylkene, vil føre sykehusene ut i den hengemyra helsereformen langt på vei har ført de opp av.

Det er gode grunner til å vurdere en sterkere sentralisering, slik Frp går inn for. Skal en legge opp til sterkere politisk styring, bør det skje sentralt og ikke regionalt. Lokalt, slik Høyre går inn for, vil gjøre det riktig ille.

– Hensikten med sykehusreformen var å få en nasjonal helsepolitikk, ikke fem regionale varianter. Med sin egenrådende opptreden har de fem regionale helseforetakene gjort seg selv overflødige og uønsket, sier Bent Høie, Høyres helsepolitiske talsmann, til Dagens Næringsliv. Han hevder at helseforetakenes dobbeltrolle både som sykehuseier og overordnet tjenstekjøper har ført til fredning av offentlige sykehus.

– Norge har en svært lav privatsykehusandel, og effektviseringsgevinster blir ikke tatt ut slik systemet er i dag. For å sikre åpen konkurranse om behandlingskontrakter, vil vi ta fra Helsedepartementet eierskapet til de offentlige sykehusene og delegere ledelsen til lokale helseforetak, sier Høie.

I årevis har Høyre anbefalt konkurranseutsetting innen eldreomsorgen. Dette er det ikke blitt mye innsparing av. Å satse på utstrakt konkurranseutsetting innen sykehussektoren, er å gi seg eksperimentene i vold. Det kan ikke dokumenteres at private sykehus er mer effektive enn offentlige. Dagens Næringskliv har forsøkt seg med noen enkle oppstillinger som viser at det offentlige får mer enn de private for å utføre samme typen operasjoner. Dette blir misvisende, fordi det ikke tas hensyn til at de offentlige sykehusene har et totalansvar med døgnkontinuerlig beredskap og ansvar for kronisk syke som private ikke har.

Vi trenger et supplement til det offentlige i form av privatklinikker. Men jevne mellomrom må det offentlige sjekke ut om private kan tilby å gjøre jobben rimeligere enn det det koster på de offentlige sykehusene. Men løsningen i vårt vidstrakte land er ikke flere private sykehus og færre offentlige, når det er det offentlige som skal betale likevel. Det går ikke bra å forsøke å snekre sammen et marked på denne måten.

 

Bernanders dødfødte lisenstanke

LEDER: Det er overraskende at en mann med såpass mye politisk teft som John. G. Bernander ikke med en gang tok livet av tanken om at det skal innførers NRK-lisens på pc-er og mobiltelefoner, skriver redaktør Magne Lerø.

Statssekretær Yngve Slettholm gjør det tindrende klart at det ikke er aktuelt å utvide grunnlaget for kringkastingsavgiften. Bakgrunnen er at NRK i forbindelse med forslaget til ny forskrift om fjernsynsmottakere, har gått inn for at kringkastingsavgift skal legges på «alle skjermer som kan motta tv-signaler». Det betyr altså at nye sterke pc-er og mobiltelefoner kan bli avgiftsbelagte.

– Dette er en dårlig idé, fordi snart alle mulige duppeditter kan ta i mot tv-signaler. Mange flere vil måtte betale, selv de som ikke kjøper for tv-signalenes skyld. Dette er noe jeg ikke har sansen for, sier Slettholm til Dagens Næringsliv. Han mener dessuten det blir en håpløs oppgave å definere hvilke produkter som skal avgiftsbelegges.

Forbrukerrådet har også sagt at de er skeptiske til NRKs forslag.

Det er overraskende at en mann med såpass velutviklet politiske teft som kringkastingssjef John G. Bernander ikke tok livet av en slik tanke med en gang. Han må ha sløvet hen i sommervarmen.

NRK burde nøyd seg med å peke på problemet med de nye tekniske plattformene og at utviklingen går i retning av at flere kan «lure seg unna» lisensen. Men å forsøke å innføre lisensavgift både på pc-er og mobiltelefoner, vil bidra til å undergrave lisensordningen. NRK må regne med økt diskusjon om lisensbetaling er en god ordning for framtiden, nettopp ut fra det forhold at man i dag kan ta imot tv-signaler på flere tekniske plattformer. Debatten går i flere land i Europa. Lisensbetalt fjernsyn er under press. Venstres nestleder, Trine Skei Grande, har gått inn for å droppe lisensen og heller gi NRK støtte over statsbudsjettet. Lisensbegeistringen er nok liten både i Høyre og Frp.

NRK vil holde på lisensen. Selvsagt er det å foretrekke, men det er ikke sikkert NRK er best tjent med dette når flere dropper den tradisjonelle tv-en.

NRK gjør best i å stikke fingeren i jorda. Får vi en rød–grønn regjering etter valget, tviler vi på om de vil slå følge med NRK på den lisensveien de har hatt en sommerdrøm om.

 

1–0 til Brende

LEDER: Fordi Norske Skog ikke er avhengig av privatkunder, kan de leve med omdømmesvikt og politikerne på nakken. Og Brende har vunnet en politisk valgkampseier uansett hvordan det går, skriver redaktør Magne Lerø.

Planene om nedleggelse av Union kunne blitt en lei sak for regjeringen, som har skapt et inntrykk av at de ikke har noe verktøy de kan bruke overfor enkeltbedrifter. De rød–grønne så muligheten for et løp der de ville fremheve egen handlekraft og kritisere regjeringen for å sitte med hendene i fanget og bare se på at industrien dunster vekk. Men fra dag én av, tok nærings- og handelsminister fatt i tømmene. I går overrasket han med å vifte både med verktøy, gulrøtter, pisk og skape meninger. Stort mer enn det Brende sa han ville gjøre, kan ikke politikerne foreta seg. De er alle i samme båt, med unntak av Frp som ikke deltar i kjøret mot Norske Skog. Det ble 1–0 til Brende i en kamp Høyre kunne tapt 5–0.

Brendes gulrot er noen millioner til omstilling, men innenfor gjeldende regelverk.
Trusselen er å frata de den subsidierte kraften som er tiltenkt Union andre steder.

Og Brende hevdet at å nedlegge en bedrift som andre kan ha interesse av å drive videre, er å ikke vise samfunnsansvar.

Politikerne var i går enige om at dette kunne være en sak for Konkurransetilsynet. I Dagsavisen i dag sier imidlertid jussprofessor Olav Kolstad, ekspert på konkurranserett ved Universitetet i Oslo, at dette ikke er en sak for tilsynet.

Etter all sannsynlighet vedtar styret i Norske Skog å holde fast på at Union skal nedlegges.

Noen mediekommentatorer skriver i dag at det betyr at politikerne med dette har vist sin maktesløshet. Det er ikke poenget. Vedtar Norske Skog nedleggelse, kan politikerne konkludere med at de har gjort det de kunne gjøre. Det er ikke et nederlag for politikerne. Det er ikke meningen at politikere skal ha store gulrøtter å dele ut til enkeltbedrifter. Heller ikke skal de bruke pisk til å tvinge bedrifter til å opprettholde virksomheter som ledelsen mener ikke er lønnsomme. Men det er meningen at politikerne skal engasjere seg, slik de har gjort.

Dagsavisen mener Norske Skog har satt norgesrekord i dårlig markedsføring. Dette er i beste fall særdeles upresist. Dette har da ingen ting med markedsføring å gjøre.

– En bedrift som har sine røtter i norsk jord, er avhengig av politisk støtte og sympati for å utvikle seg videre. Norske Skog har trolig allerede tapt mer på å legge seg ut med det politiske Norge, enn de kronene de kan spare på å legge ned Union, heter det videre på lederplass.

Nytt bomskudd. Så lenge Norske Skog har arbeidsplasser i Norge, kan de regne med politisk støtte. Politikerne vil selvsagt ikke legge kjelker i veien for NorskeSkog slik at fabrikkene på Follum og Skogn også kommer i faresonen.

Det er ille å få på seg at man ikke viser samfunnsansvar. Men Norske Skog kan leve videre med en slik kritikk, framsatt av en næringsminister som mener han representerer det mest næringslivsvennlige partiet her i landet. Andre bedrifter ville ikke våget et slik konfrontasjon med politikerne. Tine er en slik bedrift. De er avhengig av en politisk spesialbehandling, noe som ikke er tilfelle med Norske Skog. Telenor ville også fått problemer, ikke først og fremst fordi staten har en stor eierandel i selskapet, men fordi kundene trolig ville reagert sterkt. Det er bedrifter som relaterer seg direkte til kunder som har all mulig grunn til å frykte en slik omdømmesvikt som Norske Skog, med eller uten god grunn, nå opplever. NorskeSkog klarer seg, fordi de vet at trykkerier og andre som kjøper papir er opptatt av pris og kvalitet, ikke om man har lagt ned en fabrikk eller hva politikerne mener.

I dagens forbrukermarked har kunden større makt enn politikerne. Det er fordi politikerne har valgt å overlate makten til markedet. Og på papirmarkedet har Norske Skog stor makt – og politikerne særdeles liten makt.

 

Norske Skog i klemme

LEDER: Børge Brendes utspill om at Norske Skog kan si farvel til billig kraft om de legger ned Union, understreker at en bedrift skal ivareta både eiernes og samfunnets interesser, skriver redaktør Magne Lerø.

Skal man legge ned en stor hjørnestensbedrift i Norge, ikke gjør det kjent en måneds tid før et stortingsvalg. Den leksa har konsernsjef Jan Oksum i Norske Skog allerede lært seg. Det er mye fornuft i de begrunnelser Oksum gir, men han er på defensiven. Det virker ikke som om Norske Skog har vært skikkelig forberedt på det de burde vite måtte komme, da planene om nedleggelse av Union i Skien ble kjent.

I dag fikk Norske Skog også Høyres næringsminister Børge Brende som motstander. Han reagerer på at Norske Skog motsetter seg at andre skal få anledning til å redde arbeidsplassene. Ifølge Brende bør Norske Skog åpne for et salg. Hvis Norske Skog bestemmer seg for nedleggelse, blir det ikke aktuelt å få med seg den subsidierte kraften som driften ved Union er basert på. Mediene skriver at dette årlig kan dreie seg om nærmere 100 millioner kroner for Norske Skog. Og fagforeningens representanter mener å kunne vite at Norske Skog har forutsatt at de får beholde den subsidierte kraften – selv om Union nedlegges.

En av markedsliberalismens mest hardkokte og konsekvente forsvarere her til lands, Kåre Valebrokk, skrev i Aftenposten søndag at alle forsøk på å redde Union er dømt til å mislykkes og bør også mislykkes. For et internasjonalt konsern som Norske Skog er det rimeligere å produsere papir andre steder i verden enn i Skien. Så enkelt der det med den saken. Kapitalen rår.

Et langt stykke på vei er det rett. En nedleggelse av Union er ikke noe annet enn det som skjer i mindre målestokk hver eneste måned i Norge. Det er billigere å produsere andre steder enn her til lands. Og dessuten sliter papirindustrien med overkapasitet.

Av de mer talentløse politiske utspillene som er kommet, er Kristin Halvorsen utspill om et lovforbund mot å slakte lønnsomme bedrifter. Nå kan det reises spørsmål ved om Union er lønnsom slik den drives i dag. Ledelsen i Norske Skog mener ikke det. Men uansett hva man måtte mene om lønnsomheten i Union, kan det ikke være andre enn bedriftens ledelse og eiere som avgjør slike spørsmål.

De rød–grønne har samtidig gjort det klart at de ønsker en lovendring som gjøre det mindre lønnsomt å avvikle bedrifter. Det kan skje ved å gi de ansatte langt større fallskjermer enn lønn i oppsigelsestiden. I Tyskland har ansatte rett til lønn i fire år dersom en lønnsom bedrift blir avviklet. I Nederland kan de motta lønn i to og et halvt år. Det er god grunn til å utrede dette spørsmålet nærmere. Det kan godt koste mer å avvikle bedrifter som tjener penger. Ledere som må slutte i slike tilfeller, får som regel en fallskjerm. Og det er slett ikke uvanlig at bedrifter som må nedbemanne tilbyr gode etterlønnsavtaler. Etterlønnsavtaler ut over oppsigelsestid kan slås fast i lovverket.

Næringsminister Børge Brende har lagt seg på en fornuftig linje i denne saken. Han inviterer til dialog, og gir tydelige signaler om at samfunnet forventer at Norske Skog viser et helhetlig ansvar.

Jan Oksum må nå velge. Han kan svare på Brendes kraftutspill med å antyde at også bedriften i Follum kan komme i faresonen dersom kostnadsnivået ved papirproduksjon i Norge øker, eller han kan gi de ansatte 100 dager som de ber om til å utrede ulike alternativer. Velger Oksum utsettelse, kan han roe gemyttene i valgkampen. Velger han å kjøre hardt på nedleggelse, risikere han at Norske Skog i høst vil framstå som en bedrift som setter samfunnsansvaret til side til fordel kapitaleiernes interesser. Hvis Norske Skog er overbevist om at de står overfor en nedbygging av produksjonen i Norge, og er sikre på å få eierne med seg på en slik strategi, velger han nok å stå løpet ut. Er det rom for alternativer, gir Norske Skog de ansatte de 100 dagene de ber om.

Så bråhast kan det vel ikke ha med å få stoppet maskinene på Union – som har gått i flere mannsaldere?