Næringslivsmodellen i Vålerenga fungerer ikke. Martin Andresen har tatt seg vann over hodet og risikerer å mislykkes både som sjef, trener og spiller med mindre klubben gir ham autoritet og avslutter diskusjonen om hvorvidt han skal sparkes, skriver redaktør Magne Lerø .

Martin Andresen var kaptein og stjerne i Brann og har mye av æren for at Brann tok seriegullet i 2007. Det pleier ikke være ro rundt Martin Andresen. Mediene rapporterte jevnlig om at trener Mons Ivar Mjelde og Martin Andresen ikke var på linje i Brann. Men de klarte samarbeidet godt nok til at Brann i alle fall vant nok fotballkamper.

Martin Andresen var eslet til noe mer enn å være kaptein. Han ble sett på som et sjefs- og ledertalent. Det ble Vålerenga som kapret ham. I november 2007 ble han ansatt som «stjerne» i klubben. For han skulle ikke bare være trener. Han skulle også være den øverste ansvarlige på det sportslige området, altså en manager etter godt engelsk merke. Og ikke nok med det, han skulle også være kaptein og spiller på laget. Martin Andresen, ingen over, ingen ved siden. Her skulle det satses på et kort. Her skulle alle eggene legges i én kurv. For Marin Andersen var rasende dyktig, som spiller og operativ leder, og de som kjente ham mente også han hadde de pedagogiske, faglige og motiverende egenskapene som kreves av en trener, og den strategiske, langsiktige og merkevarebyggende kompetanse som kreves av en manager.

Det er slik mange i næringslivet liker å tenke. Gi all makt til administrerende direktør. La ham så gjøre hva han vil, bare han skaffer resultater. Det er John Fredriksen som har puttet mest penger inn i Vålerenga. Han er en av de tøffeste risikotakerne i norsk næringsliv. Han har lyktes ved å ta risiko der andre ikke våget. Nå skulle det satses på Marin Andresen. Han var den rette og beste. Med Martin Andresens skulle Vålerenga heve seg til toppen i norsk fotball. Det skulle bare mangle at hovedstaden ikke skulle ha et lag som kunne hamle opp med trøndernes Rosenborg og bergensernes Brann.

Men Martin Andresen ble ingen suksess. Vålerenga endte på 11. plass i Tippeligaen i 2008. Det hjalp selvsagt på at de vant cupfinalen. Når resultatene uteblir, rettes fokuset mot treneren. I fjor fanget mediene opp en gryende misnøye med Andresens lederstil. Kritikken økte på i vår.

Nå ligger Vålerenga på 12. plass på tabellen. De har tapt de siste syv kampene. Søndag sto Martin Andresen i dress på sidelinjen og konstaterte at det ble 3-2 tap mot Stabæk. I går kunne VG fortelle at spillerne er delt i synet på om Andresen bør fortsette som trener ut sesongen. Til NRK sier Tor Olav Trøim at Martin Andresen fortsetter. Han taler på vegne av John Fredriksen. Pengemakten holder altså fortsatt sin vernende hånd over Andresen. I alle fall utad. Martin Andresen forsøkte å lette litt av presset mot seg ved å si at han etter sesongen er villig til å drøfte om han skal fortsette som trener eller spiller neste år. Han innrømmet av det var blitt mer krevende enn han hadde regnet med å både være spiller, trener og manager.

Nå fungerer han ikke godt nok i noen av rollene. Martin Andersen må finne seg i å spille rollen som syndebukk. Han er imidlertid ikke alene om å ha ansvaret. Vålerenga har måttet selge flere spillere som Andresen gjerne skulle hatt på laget.  

Vålerenga fremstår også som et lag der ansvarsforholdene ikke er tydelige. Det snakkes om at Andresen må ha tilstrekkelig tillit både hos spillere og ledere. Og selvsagt hos eierne. Og Klanens representanter lar seg ikke be to ganger om å uttale seg. Det som skjer nå, bidrar til å svekke Andresens autoritet. Sannsynligvis er Vålerenga best tjent med å samle seg om Martin Andresen ut denne sesongen i alle fall.

Martin Andresen er i ferd med å innse at han ikke mestrer rollen som manager og spiller godt nok. Å være spiller er en heltidsbeskjeftigelse. Å være trener for et lag i eliteserien er også en heltidsjobb. Trenere må være tett på, kommunisere med og motivere minst 15 spillere. I tillegg skal han bidra til å bygge et sterkt lederteam i klubben.

Rollen som kollega og sjef, som spiller og trener, kan fungere godt i godvær. Når uværet melder seg, er rollekombinasjoner alltid mer kompliserte. Kanskje er det beste for Martin Andresen å kaste kortene som trener etter sesongens slutt og satse som spiller på Vålerenga neste sesong. Han kan komme tilbake som trener i norsk fotball seinere.

I fotball er det i alle fall slik at trenere som mislykkes, kan få nye sjanser. Nå er Tom Nordli aktuell som ny trener i Fredrikstad melder VG. Og Åge Hareide som gikk lei landslagsjobben, prøver å få svenske Ørgryte opp av gjørma. Han er nok tilbake i Norge snart.  

Kristin Halvorsen har tabbet seg ut i forhold til de fattige to ganger. Finansministeren glemte at hun også er SV-leder. Hun viste godt lederskap da hun tok saftig selvkritikk og ba de fattige om unnskyldning, skriver redaktør Magne Lerø.

Kristin Halvorsen har rett. Det er meget vanskelig å utrydde fattigdommen. Det har hun erfart som finansminister i fire år. Problemet er at hun for fire år siden lovet det. Da var ikke vanskelig i det hele tatt. Det handlet bare om politisk vilje, sa hun den gang. «De fattige slo leir» utenfor Soria Moria for å passe på at de ikke ble glemt.

Realiteten er at det er blitt flere fattige under de rødgrønne. Det har Kristin Halvorsen problemer med å ta inn over seg. Hun viser til at det er tall for 2007 som nå foreligger og at de dermed ikke fanger opp alt regjeringen har foretatt seg. Dessuten er det uenighet om hvilke definisjoner av fattigdom som skal brukes. I partilederdebatten på TV2 og i intervjuer etterpå fremholdt Kristin Halvorsen at regjeringen hadde gjort «mye» for å hjelpe de svakeste i samfunnet. Hun tok ikke selvkritikk og ville ikke be om unnskyldning for at hun hadde lovet de fattige noe hun ikke kunne holde. 

Representanter fra de fattige rykket ut med ramsalt kritikk. Halvorsen ble også møtt med sterk intern kritikk for at hun ikke tok selvkritikk. Fredag kveld la hun seg flat.

– Jeg har fått en skikkelig oppstrammer av Karin Andersen (SV). SV har bygget forventninger i forhold til de fattige som vi ikke har innfridd. De som fremdeles ikke har opplevd store forbedringer, har grunn til å være skuffet. Så nå må vi bare si unnskyld for det, sa Halvorsen til TV2 nyhetene til slutt.

Kristin Halvorsen kom så til de grader på defensiven i denne saken. Kritiske spørsmål ble møtt med det som alle, unntatt henne selv, oppfattet som bortforklaringer. Hun trengte en dag på å komme ut av den modusen hun var i. Hun lyttet til sviende intern kritikk. Hun innså at hun satt med en vond tapersak i fanget. Denne ville mediene komme til å hente fram med jevne mellomrom.

Det skjer til stadighet at politikere blir konfrontert med løfter som ikke er innfridd. De har god trening i å snakke seg bort fra en del av det de sier i valgkampen. Men det er neppe noen det smerter SV mer å skuffe enn de fattige. Dette gikk rett i sjelen på SV.

Saken fikk også en personlig dimensjon. Kristin Halvorsen ble stående som en leder man ikke kunne stole på – og en som ikke hadde evnen til å innrømme sine feil.

Til slutt innså Kristin Halvorsen at hun satt i klisteret. Den eneste måten å komme seg ut av det på, i den grad det er mulig, var å be om unnskyldning. Da ble brodden tatt ut av saken.

Det var Bjarne Håkon Hanssen fikk oppgaven med å «utrydde fattigdommen». Hans grep var ikke å øke alle satser for offentlig støtte. Hanssen snakket om «arbeidslinjen» og at alle måtte «komme seg opp om morran. Han fryktet nok, og ikke uten grunn, at for høy offentlige støtte fører til at en del slutte å anstrenge seg for å komme i jobb.

Nå viser det seg at arbeidslinjen heller ikke har vært noen suksess. Det er flere som er syke og på trygd nå enn under den forrige regjeringen, viser statistikk som Aftenpostens offentliggjorde i går. Noen av dem som mister jobben ender opp som fattige.

Kristin Halvorsen er i en kattepine. Hvis hun får fortsette som finansminister, vil hun bli utsatt for et voldsomt press internt for å kunne levere en bedre statistikk i kampen mot fattigdom. Men hun vil ikke få med seg Ap og Sp på at en radikal øking i den offentlige støtten slik de fattige krever.  

Ledere som andre gjør tabber. I denne saken har Halvorsen gjort en dobbelt tabbe. Det var feil nærmest å gi garantier for utryddelse av fattigdom for fire å siden og det ble feil å ikke innrømme at på dette området har de rødgrønne ikke lykkes i forhold til det SV sa.

Gode ledere klarer imidlertid å ta seg selv inn igjen før det er for seint. Det klarte Kristin Halvorsen. Og hun gjorde det på en måte som gir respekt. Det er ikke ofte partiledere åpent sier de er tatt i skole av en underordnet i partiet. Halvorsen ga Karin Andersen rett og innrømmet at hun selv hadde tatt feil.

NHO og Kristenfolket er uttrykk for de smalsporede perspektivers plass i politikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Denne uken ble organisasjonen «Kristenfolket» lansert. Her er ikke hjertesakene mange, men tydelige. Norge skal støtte Israel i kampen mot palestinerne, aktiv dødshjelp skal ikke tillates og vi skal ikke ha en ekteskapslov som sidestiller homofile og heterofile. På forhånd har de bestemt seg for at de vil bli kvitt den rødgrønne regjeringen.

Når Siv Jensen nå har satt en strek over landsmøtets vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, kommer FrP særdeles godt ut. De virker mer helhjertet i sin støtte til Israel enn KrF. Av den grunn vil  nok en del av de som sokner til «Kristenfolket» melde overgang fra KrF til Frp. Mange har gjort det allerede. For KrF er det selvsagt kjelkete at høyresiden har organisert seg på denne måten.

Som pressgruppe har Kristenfolket betydning. Siv Jensen vet hva hun gjør når hun dropper dødshjelp. Kristenfolkets protest er neppe avgjørende. Frp har nok innsett at aktiv dødshjelp ikke er noen vinnersak i møte med velgerne.

Hvis de rødgrønne mister flertallet, vil Kristenfolket gå på banen for å få KrF til i det minste å støtte Siv Jensen fremfor Jens Stoltenberg. Dagfinn Høybråten kan regne med saftig internt bråk dersom han tenker seg å velge «Jens fremfor Jensen».

At religiøse grupperinger engasjerer seg på tvers av partitilhørighet for å få gjennomslag for egne hjertesaker, er ikke et spesielt norsk fenomen. I USA er konservative kristne velgere en betydelig maktfaktor. I land der muslimene står sterkt, er det vanlig at troen kjøres fram som en politisk maktfaktor. I vår sammenheng har KrF maktet å samle opp i seg de fleste gruppene som har vært opptatt av hjertesaker med en religiøs begrunnelse. Slik er det ikke lenger. I dag fordeler mennesker med et kristent livssyn seg på alle partier, men med en hovedvekt på KrF.

Det spesielle med organisasjonen «Kristenfolket» er at de fleste som hører hjemme her, stemmer KrF eller Frp.

I siste nummer av Ny Tid listes det opp ti saker som ideelle organisasjoner mener bør få større plass i valgkampen og som de ber velgerne legge vekt på. En organisasjon som har en sak eller et perspektiv som oppgave, kan selvsagt rangere partiene ut fra i hvor stor grad de vil føre den politikken interesseorganisasjonen ivrer for. Slik kan for eksempel landets beste miljøparti kåres eller man kan kåre det partiet som vil gå lengst i å støtte eller ivareta u-landenes interesser.

NHO ivaretar bedriftenes interesser. De mener de har funnet ut hvilke partier som fører en politikk som har «best effekt på vekst, verdiskaping og arbeidsplasser i næringslivet og som fremmer en langsiktig, omstillingsdyktig og verdiskapende utvikling for Norge».

Høyre får 5+, Venstre 5, Frp 4+ og Ap 4. SV havner på 2+.

NHO gir SV 1 for klima og energipolitikken og Høyre 5. Det har fått tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe til å reagere. Han stemmer ikke SV og er ikke enig med dem i alt de mener om energi, men SV burde fått fem og Høyre 1 på dette området, mener han.

Hadde Venstre gått inn for oljeboring i Lofoten, ville de blitt «landets beste parti» sett med NHO-øyne.

NHO mener nok selv at de med sine åtte områder, har et bredt perspektiv på politikken. Og de vil hevde at det de legger vekt på, er det landet er tjent med. Det er som å høre William Nygaard snakke om bokbransjen. Det som er bra for Aschehoug er alltid bra for bokbransjen.

Politikk handler om mer enn det NHO synes er viktig.

NHOs president, Paul Christian-Rieber bor i Bergen. Det gjør Bjarte Ystebø, frontfiguren for Kistenfolket også. Rieber og Ystebø er enige om to ting: De rødgrønne må vekk. Og de borgerlige må danne regjering. Kanskje de to kommer til å lage et stunt sammen.

Men de har ikke flertallet av folket med seg. En meningsmåling i dag viser at de fleste vil at de rødgrønne skal fortsette.

Når Frp og Høyre vil selge statlige eierandeler for 70 milliarder, betyr det økt utenlandsk eierskap og at oljefondet kan investere mer i utenlandske selskaper. Det er billig valgflesk å late som disse pengene kan brukes til veibyggig, skriver redaktør Magne Lerø .

Frp vil selge statlige eierandeler for mer enn 70 milliarder kroner. Pengene skal de bruke til å bygge veier. Men salg av aksjer og bygging av veier har da absolutt ikke noe med hverandre å gjøre.

I løpet av de første 100 dagene vil Frp gi fullmakter til at staten kan starte nedsalg i 13 selskaper. Blant disse er Kongsberggruppen, Telenor, Cermac og SAS. I tillegg skal Statkraft børsnoteres. Frp vil at staten skal beholde 34 prosents eierandel.

– Vi skal ikke pøse ut masse aksjer i markedet i løpet av 100 dager. Vi selger ikke hvis vi ikke får en god pris, sier partiets finanspolitiske talsmann Ulf Leirstein til Dagens Næringsliv. Det var de godt å høre.

Det er ingen bombe at Frp mener dette. Den borgerlige regjeringen i Sverige har gjort det samme, med blandet hell. Og både Ap og de borgerlige har tidligere solgt statlige eierandeler.

Høyre går faktisk lenger enn Frp i sin aversjon mot høye statlige eierandeler i bedriter. Frp var med å rope hurra da Terje Andersen fortalte at staten hadde kjøpt seg inn i Aker Kværner og skaffet Kjell Inge Røkke sårt tiltrengte milliarder. Når Frp i denne saken støttet regjeringen, skyldes det at Aker Kværner er en nøkkelbedrift. Og nøkkelbedrifter vil Frp har styring med, i alle fall så pass styring at en kan hindre fusjoner og oppkjøp og sørge for at hovedkontoret blir i Norge.

Staten eier i dag 50 prosent i Kongsberggruppen og 54 prosent av Telenor. Det spiller liten rolle om staten reduserer sin eierandel ned til 34 prosent. Selskapet vil bli ledet på samme måte som i dag. Styret i alle aksjeselskaper er forpliktet til å behandle alle eierne likt.

De rødgrønne har snakket mye om en aktiv eierstyring de siste fire årene. Det de rødgrønne har erfart, er at dette er det lett å snakke om, men vanskelig å få til i praksis. Det er ikke slik at noen fra departementet kan ringe styreformannen å gi signaler eller instruksjoner.

Når staten er eneeier, er det noe annet. Da har man ingen andre eier å ta hensyn til. Man kan likevel ikke styre på samme måte som man styrer et direktorat. Staten må nøye seg med å opptre som eier og forhold seg til aksjelovens bestemmelser om fordeling av ansvar og myndighet mellom daglig ledelse, styret og eiere i generalforsamlingen.

Det er ikke dramatisk om staten selger seg helt ut av Flytoget som i dag eies 100 prosent. Det er imidlertid grunn til å diskutere nedsalg av eiendomsselskapet Entra, Statkraft og Statsskog. Entra sitter på en del særpregede offentlige eierdommer. Statkraft og Statskog forvalter varige grunnverdier.

Det er verdt å merke seg at Frp stopper på 67 prosent når det gjelder Statkraft. De går heller ikke inn for at staten skal selge seg ned i Statoil Hydro. Staten har handlet for milliarder for å oppnå en slik eierandel etter at Statoil og Hydro fusjonerte. Det ser det ut til Frp mener har vært fornuftig.

Men hva er egentlig poenget med at staten skal selge seg ned i de selskaper hvor det ikke betyr noe i praksis? Hva vinner en egentlig på at Telenor får flere utenlandske eiere? Eller norske? Er det ikke bedre om norsk kapital brukes til nyskaping i små og mellomstore bedrifter så kan onkel Skrue stat holde på med gigantene i norsk næringsliv?

Frp kombinerer nedsalg av statlige eierandelen med at en vil bruke salgsgevinsten til å bygge veier. Men staten har da milliarder nok. Vi trenger ikke selge statsaksjer for å få råd til viktige investeringer. Slik er det i mange andre land, men ikke i Norge.

Hvor mye vi skal bruke på veibygging har sammenheng med hvor mange oljemilliarder norsk økonomi tåler at vi hiver innpå. Hvor mye som skal brukes på å bygge vier må avklares i forhold til de mange andre gode formål.

I neste uke kommer vel utspillet at man vil kutte 100 millioner i pressestøtten for å øke uføretrygden og uken etter kan det bli kutt i bevilgningen til Innovasjon Norge som skal brukes i kreftomsorgen. Den slags utspill kan saktens diskuteres, fordi det handler om prioriteringer i statsbudsjettet.

Inntekter fra salg av statlige aksjer er å betrakte som oljemilliarder. Det har vi temmelig mye av fra før. I praksis vil nedsalg av statene eierandeler bare bety at det statlige oljefondet kan få litt flere milliarder til å investere i utenlandske selskaper.  

Når sparekniven svinges hardt og brutalt, kan man, før man vet ordet av det, havne i en dødsspiral. SAS, aviser og fotballklubber må klare kontrollerte kostnadskutt uten å ødelegge kultur, profil og kundeopplevd verdi, skriver redaktør Magne Lerø .

Enhver idiot kan kutte kostnader, sier Magnus Reitan til Aftenposten, og minner om at det er vanskelig å skape vekst. Nå friskmelder han Narvesen og 7-Eleven og er klar for nye utfordringer. Reitan-konsernet vil ekspandere i Europa. Han vet ikke helt hva de skal satse på. Og ikke alt som Reitan-folkene tar i, blir gull. Bensinpumper, reisebyrå, fotoautomater og netthandel ble ikke noen suksess. Man så tidlig  at det ikke gikk og kuttet rakst alle kostnader. Kort prosess fremfor seigpining med kostnadskutt. Enten eller. Enten satse eller kutte ut.

Norske bedrifter har satt i gang 30 prosent flere kostnadskuttprosjekter i år enn i fjor. Halvparten av prosjektene lykkes ikke. De som alltid jubler når de hører begrepet «kostnadskutt» brukt er aksjonærer. De gleder seg ofte uten at et er særlig grunn til det.

– Bedrifter er raske med å love store kutt til eiere og finansmarkedet, men klarer ikke å levere gode nok resultater i neste fase når prosjektene møter realitetene, sier Bjørn Grenman, partner i Deloitte og ekspert på kostnadskutt til Dagens Næringsliv.

En undersøkelse som Deloitte har gjennomført, viser at 62 prosent at bedriftene har satt i gang kostnadskuttprosesser det siste året. 44 prosent lykkes med målene for kostnadskuttene. Det viser seg at bedriftene lykkes godt med første fase som gjerne er å kutte etter ostehøvelprinsippet, altså litt over det hele. Det er i neste fase, som handler om ressursbruk, effektivitet og arbeidsprosesser, problemene melder seg.

SAS har holdt på med å kutte kostnader i fem, seks år. Først var det vel 10 milliarder. Nå svinges sparekniven på nytt. SAS driver nemlig fortsatt med tap. Konsernsjef Mats Jansson sier selskapet vil gå på rygg dersom en ikke får kostnadene ned på nivå med konkurrentene

Professor ved BI, Tor W. Andreassen tror ikke SAS når målet ved å velge kostnadskutt som en varig strategi.

– Dessverre har praksis vist at kostnadskutt ofte treffer kundens opplevde verdi av tjenesten. For å kompensere for dette leter man etter ytterlige områder å kutte kostnadene. Dermed har man kommet inn i en dødsspiral, skriver han i et innlegg i Aftenposten.

Janne Carlsson satset sterkt på kundefokus i SAS. Han innførte en servicekultur basert på at noen var villige til å betale mer for bedre service. Selskapets konkurrenter har satset på lavpris for alle. Er det kostnaden som er problemet for SAS eller er det det at folk ikke lenger er villige til å betale for «noe ekstra»? Andreassen er redd Mats Jansson skal overfokusere på kostnadskutt og neglisjere tradisjonen i SAS med å tilføre kundeverdier, det ut over pris som kunder legger vekt på.

SAS er nå et av de selskapene i Europa som er mest presise. Dette legger forretningsreisene vekt på. SAS har også i sommer annonsert med at både mat, bagasje og ekstra service inkludert er i grunnprisen, mens man i Norwegian må betale tillegg. De har altså ikke kostnadskutt som eneste fokus.

Hvis SAS prøver på å bli et lavprisselskap som Ryan Air, har de tapt.

Hvis pilotene i SAS skal tjene mer enn pilotene i Norwegian eller Lufthansa, har SAS et problem selv om de leverer mer kundeverdi. Det er ikke pilotene som tilbyr det lille ekstra som kunder vil betale for. Et kvalifisert personale er som regel en forutsetning for å tilby kvalitet. Men det er nok ikke slik at de kabinansatte i SAS leverer merkbar mer kundeverdi enn de i Norwegian selv om de har betydelig høyere lønninger. Derfor er lønnsnivået i SAS et problem.

Lønnsnivået i TV2 er også et problem, fordi det ikke vil være reklameinntekter nok til å dekke kostnadene. Tidene forandrer seg. Enten må lønningene ned eller de må klare seg med færre journalister. Blir det for få journalister, vil det få konsekvenser for hva TV2 kan tilby seerne. Færre seere gir færre annonsekroner.

Fotballklubbene har også et problem med for høye spillerlønninger. Det er kul umulig å få de inntekter en trenger via billetter og sponsing. Det kan argumenteres mot å selge stjernespillere slik en del nå gjør. For da blir det færre som vil se kampene og laget kan levere dårligere resultater.

I Nettavisen kutter de ansatte til den stor gullmedaljen. Underskuddet i fjor ble på 90 millioner kroner. Færre journalister, betyr færre saker på nettet. Det gir igjen færre lesere og klikk som fører til lavere annonseinntekter. Spørsmålet er om det finnes et balansepunkt der kostnadene dekkes opp av inntektene.

Det er dette balansepunktet er vanskelig. Kostnadskutt kan raskt gjennomføres. Konsekvensene av kostnadskutt merkes som regel først over tid. Når kostnadskutt går ut over kvalitet eller kunde/leseropplevd verdi, løper man en stor risiko. Å ikke foreta seg noe, men fortsette med tap kan være en enda større risiko.

Det kan ta kort tid før kunder/lesere opplever et fall i kvalitet og verdi. Det tar mye lengre tid og koster gjerne langt mer å vinne tilbake tapte skanser.         

Erna Solberg har kjempet i motvind i måneder og år. I partilederdebatten i går fikk hun uttelling for sin omstridte «både og»-strategi. En partileder på oppadstigende kurs en måned før valget kan snu en utvikling, skriver redaktør Magne Lerø .

Erna Solberg kan smile fornøyd. I dag pryder hun forsiden i VG, ikke fordi hun slanker seg, men fordi hun gjorde det best i partilederdebatten på NRK i går. Hvis hun er riktig heldig, begynner avisen også å skrive mer om Høyres politikk.

Solberg maktet i går å fremstå som den sentrale politikeren på borgerlig side. Det er hun som sitter med nøkkelen, fordi hun er den «alle borgrlige» vil samarbeide med. Hun framsto i går med større sikkerhet og gjennomslagskraft enn tidligere. Hun lar seg definitivt ikke vippe av pinnen av dårlige meningsmålinger og saftig intern kritikk.

Mediene har en forsterkende effekt. Når Solberg i går var noe mer på offensiven enn man hadde ventet, blir hun gjort til en vinner. Det er mye å hente på å kunne gå inn i den avgjørende del av valgkampen på oppadstigende mediekurs.

Det interessante med en partilederdebatt er at partiene der og da utfordres til å forhold seg til hverandre. De sa ikke så mye nytt om plan a, b eller c. Det var stort sett en gjentakelse av kjente posisjoner. Men der og da fremsto ikke Siv Jensen som et troverdig alternativ til Jens Stoltenberg som statsminister. I den grad noen gjorde det, var det Erna Solberg.

Høyre kjørte selvsagt fram Jan Petersen som statsminister da de forhandlet med KrF og Venstre om å danne regjering. De tre partiene ga opp i første runde. Da sa Carl I. Hagen at de vær så god fikk gjøre et nytt forsøk og satse på Kjell Magne Bondevik. Slik ble det, selv om Høyre var størst.

Siv Jensen pukker på sin rett til å være statsministerkandidat, fordi hun er størst. Det er god indremedisin, men for Frps velgere er det nok viktigere at Frp få regjeringsmakt enn at Siv Jensen blir statsminister.

Lars Sponheim lukker ikke helt døren for et sak til sak-samarbeid med en regjering bestående av Høyre og Frp. Før man eventuelt skulle komme dit, vil Sponheim ha laget mye baluba. Det første han vil gå inn for er Erna Solberg som statsminister, ikke Siv Jensen.

Meningsmålingene oppfører seg litt for mye som en jojo for tiden. Det er altfor tidlig å spå hvilket utfall valget vil få. Av de tre alternativene som er mulig etter dette valget, er en regjering bestående av Høyre og Frp det minst sannsynlige. Det er slett ikke umulig for de rødgrønne å få et fornyet mandat fra velgerne. Da fortsetter de rødgrønne inntil de eventuelt ryker på oljeboring eller en EU-søknad.

Hvis Jens Stoltenberg fortsetter i en mindretallsregjering etter valget, vil Ap flytte seg noen hakk inn mot sentrum. Det passer Jens Stoltenberg utmerket. Han passer godt på i valgkampen å legge seg ut med KrF og Venstre.

Jens Stoltenberg og Siv Jensen har gjennomført sin første TV-duell. Her spiller hun rollen som den dristige utfordreren godt. Jens Stoltenberg spiller rollen som den erfarne statsmann, men uten å virke overlegen. Det blir en god forestilling av det, men det er ennå et godt stykke igjen før seerne får inntrykk av at her pågår det en duell mellom to reelle statsministerkandidater.

Så er da også Jens Stoltenberg den folk vil ha. 16 prosent foretrekker Siv Jensen som statsminister. Omtrent halvparten så mange vil ha Erna Solberg, mens tre dobbelt så mange vil ha Jens Stoltenberg, viser en undersøkelse som NRK har fått foretatt.

På borgerlig side er det ingen som gjør Jens Stoltenberg rangen stridig som statsminister. For fire år siden fremsto Kjell Magne Bondevik som et langt mer reelt alternativ enn Siv Jensen gjør i dag. 

Det kaos som hersker rundt en borgerlig regjering, startet med at Carl I. Hagen gjorde de klart at det for Frp var fullstendig uaktuelt å gi støtte til en regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. I den fastlåste posisjonen som har vart i fire år, valgte Høyre i vår å spille en brobyggerrolle.

Erna Solberg har blitt kritisert sterkt de siste månedene for at hun ikke har valgt side, Frp eller Venstre og KrF. Når meningene er sterkt delte i partiet, var det gode grunner for å utsette en slik avklaring til etter valget. Det gir Erna Solberg mulighet til å spille framstå som den samlende på borgerlig side. Den rollen gir henne i dag en sekser i VG og en femmer i Dagbladet. Det kan også gi uttelling hos velgerne etter hvert.

Politiforbundets Arne Johannessen og Frps Jan Aril Ellingsen snakker i tåka når de anklager Knut Storberget for å ha satt i gang en lekeprosess for å få ansatt ny PST-sjef. Man leker med søkere hvis man faktisk har bestemt seg, men later som om man ikke har det, skriver redaktør Magne Lerø .

Advokat Janne Kristiansen har søkt stillingen som ny sjef for Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Hun skal være blitt oppfordret av Knut Storberget til å søke. Det har også meldt seg tre andre kvalifiserte søkere.

Sist stillingen ble lyst ut, mente daværende justisminister Odd Einar Dørum at ingen av søkerne hadde de kvalifikasjoner han var ute etter. Da tauet man inn, eller rettere sagt, oppfordret Jørn Holme til å søke. Nå slutter han for å bli ny Riksantikvar.

– Hvis det er slik at toppstillinger er avgjort før søknadsfristen er ute, så er vi på gale veier, sier lederen av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, til Aftenposten. Han vet ikke om Kristiansen er lovet jobben. Han vil bare forsikre seg at det blir en reell prosess, ikke en lekeprosess.

– Alle søkere må være sikret likebehandling, sier han,

Frps justispolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, er generelt skeptisk til at noen blir oppfordret til å søke fordi det oppstår en avhengighet. Han tror Storberget allerede har bestemt seg for Kristiansen. Hvis man først vil oppfordre noen til å søke, så bør en oppfordre flere, sier han. Det er omtrent som å høre de som mener at det helst også bør være to kandidater ved alle valg. Siv Jensen burde hatt en motkandidat da hun ble valgt til å etterfølge Hagen. Det burde ikke vært avklart på forhånd.

Det er forskjell på å oppfordre noen til å søke en stilling og å gi garanterer for at man blir ansatt. Det vet de som blir oppfordret. Her har Storberget oppfordret Kristiansen til å søke før fristen var ute. Hun deltar derfor i ansettelsesprosessen på lik linje med andre fra starten av.

Ansettelse av toppsjefer i sentrale stillinger er et ledelsesansvar. Å være aktiv med å oppfordre noen til å søke, er ikke kritikkverdig. Det er ganske normalt at den som har ansvar for å ansette i viktige stillinger, engasjerer seg for å få fram aktuelle søkere. Noen ganger velger man i offentlig sektor å engasjere en hodejeger fra starten av. Man vet at de mest aktuelle som regel ikke stiller seg i kø på egen hånd.

Når en statsråd oppfordrer noen om å søke, er grunnen den at man er ute etter noen med tilleggskvalifikasjoner ut over tradisjonelle kriterier knyttet til utdannelse og relevant erfaring. Jørn Holme er jurist og hadde solid politisk erfaring. Janne Kristiansen er ikke politiker, men hun har bred samfunnsmessig erfaring gjennom å ha ledet gjennopptagelseskommisjonen og jobbet i flere tunge strafferettslige utvalg. De andre søkerne har en mer tradisjonell politifaglig bakgrunn, blant annet fra PST.

Det er gode grunner for at PST-sjefen skal komme utenfra og ha den type erfaring som Holme og Kristiansen har.

Det er fritt for enhver å mene noe offentlig om hvem av søkerne som bør få jobben. Det må Johannessen og Ellingsen gjerne mene noe om. De bør konsentrere seg om realitetene. Det er ikke begått noen formelle feil. Alt er som normalt.

Knut Storberget har vist at han er opptatt av å sikre seg de sjefer han mener fungerer best. Han sørget for å få utvidet Ingelin Killengreens åremål som politidirektør. Storberget fortok seg ikke noe formelt galt, men han valgte å opptre politiske kontroversielt. Storberget la vekt på realitetene. Han ville at Ingelin Killengreen skulle fortsette en ny periode.

Vi tror faktisk Knut Storberget har bestemt seg for Janne Kristiansen. Det kan han ikke kritiseres for.

Han man lyst ut en stilling, må det kjøres en prosess. Men dersom saken i realiteten er avgjort, blir det en lekeprosess dersom det kjøres full pakke med hodejeger dybdeintervjuer, personlighetstester og referansesjekk.

SAS-sjef Mats Jansson bør gå ned minst én million i lønn når han nå krever at ansatte skal redusere lønnen med 10-20 prosent. En toppsjef kan ikke unndra seg selv for de kostnadskutt han foreskriver. Bra at Jansson har tatt det første skrittet, skriver redaktør Magne Lerø .

Nordmenn flest tjener mer enn de fleste svensker. Når det gjelder toppsjeflønninger, er det motsatt. E24 sammenligner SAS-sjef Mats Janssons lønn med norske toppledere. Omregnet i norske kroner viser den følgende:

• Mats Jansson, SAS: 8,5 millioner kroner
• Dag Opedal, Orkla: 5 millioner kroner
• Sverre Leiro, Norges- Gruppen: 5,2 millioner kroner
• Eivind Reiten, Hydro: 6 millioner kroner
• Jon Fredrik Baksaas, Telenor: 4,8 millioner kroner
• Helge Lund, StatoilHydro: 6,8 millioner kroner

Bonuser og andre ytelser er ikke tatt med. Bildet er ikke så entydig. E 24 kunne ha tatt med at Stein Erik Hagen betalte Peter Ruzicka 10 millioner i fjor, da var bonuser riktignok med. En del av sjefene i Røkkes Aker, har også vært oppe på et slikt nivå.

SAS-sjef Mats Jansson har gjort et poeng av at norske ansatte er langt dyrere enn svenske – og antyder derfor kraftigere lønnskutt i Norge enn i de andre landene. Det har provosert ansatte i Norge. Hovedtillitsvalgt Hans Jacob Opsahl i SAS Personalklubb uttaler til Aftenposten at svenske Jansson selv kunne begynne å harmonere sin egen lønn med norske forhold.

Han har selvsagt et retorisk poeng, men argumentasjonen holder ikke. Et selskap må betale markedslønn til sin toppsjef. Det finnes ikke et objektivt sammenligningsgrunnlag for toppsjefer slik det gjør for piloter og kabinansatte. De vet hva piloter i Norwegian tjener. De ligger langt lavere. Jansson gjør det nå klinkende klart at SAS vi tape konkurransen med Norwegian og andre flyselskaper dersom de ikke får redusert kostnaden per ansatt. Det haster. Klokken er fem på tolv. Det må skje i høst.

Det kan være SAS i disse tider kunne rekruttert en toppsjef som hadde akseptert en lønn som lå et en millioner eller to lavere. Men nå har de nå en gang ansatt Jansson. Og han fikk ikke en urimelig høy lønn sammenlignet med hva toppsjefer i internasjonale selskaper tjener. Selv om Norge er inne på eiersiden i SAS, kan ingen forlange at toppsjefen skal lønnes ut fra norske forhold.

Mats Jansson er en sjef som forstår at han ikke kan kreve lønnskutt for andre og unnta seg selv. Han kuttet egen lønn med seks prosent tidligere i år og sa fra seg bonus for 2008. Han sa på pressekonferansen i går at han er villig til å vurdere nye lønnskutt for seg selv. Vel talt, og nødvendig for å få med de ansatte med på å redusere sin lønn, pensjon eller avstå fra andre opparbeidede rettigheter.

SAS har i årevis brukt sparekniven. Nå har konsernsjef  Mats Jansson trukket sparesverdet. Han ser ut til å forlate samarbeidslinjen med de ansatte for å kunne bruke alle maktmidler for å tvinge de ansatte til lønnskutt og oppsigelser. Han kan håpe at de ansatte tar krisen inn over seg på overtid, skriver redaktør Magne Lerø .

SAS tidligere konsernsjef Jørgen Lindegaard kuttet kostnader for over 10 milliarder de siste årene han var konsernsjef. De ansatte strittet imot. Aksjoner fra de ansatte førte til stor forsinkelser gang etter gang. Det gjorde situasjonen enda verre.

 

Da Mats Jansson ble konsernsjef, gjorde han det klart at det måtte bli slutt på streiker og aksjoner som rammet flytrafikken. Hvis ikke har vi tapt før vi er kommet i gang, var Janssons budskap. Den strategien han valgte var å inngå et mer forpliktende samarbeid med de ansatte. Ledelse og fagforeninger lovet hverandre at de skulle bli enige. De skulle slutte å vifte med streikevåpenet i tide og utide. Ledelsen skulle involvere de ansatte i beslutningsprosessen fra starten av.

 

Denne strategien har fungert. SAS er ikke blitt rammet av streiker de siste årene. De ansatte har frontet tøffe kostnadskutt. SAS er nå blant de mest pålitelige flyselskapene i Europa.

SAS-ledelsen har måttet godta at de ikke har fått de ansatte med på så store kostnadskutt som de har ment har vært helt nødvendig. Nå kan ikke SAS- ledelsen leve med smertefulle kompromisser lenger. De må presse de ansatte over deres smertegrense for redde selskapet.

 

Flere store flyselskaper har gått konkurs eller blitt kjøpt opp de siste syv-åtte årene. SAS har klart å holde seg på vingene, men nå er vi i ”deep, deep shit”, sier Mats Jansson hvis de ikke får gjennomført det gigantiske kostnadskuttet han nå lanserer. Han vil kutte lønningene til en del av de ansatte med 10-20 prosent. Lønnsnivået ligger høyt i Norge. Så her får sjefen for SAS Norge, Ola Strand, er kraftig utfordring. Han sier til Aftenposten at han regner med å måtte be 500 ansatte om å slutte. Hvor mange som må slutte, avhenger av hvordan det går med lønnskuttene.

 

Jon Lyng, leder for de kabinansattes forening, sier de ikke vil akseptere lønnskutt. Det får holde med de kuttene som er foretatt, mener han. Representanter for Parat sier de rede til å forhandle om lønnskutt.

 

Det er altså ikke bare samarbeidet mellom ledelse og fagforeninger som nå knirker. Konflikten fagforeningen imellom kan bli særdeles ille. Det vil Jansson kunne utnytte. Han har allerede oppnådd at Parat taler hans sak.

 

Mats Jansen kaller det som nå skal skje for det endelige oppgjøret med arven fra den tiden SAS var monopolist. Nå skal lønns og arbeidsbetingelser ned på nivået til konkurrentene. Konkurs er alternativet.

 

Det mest sannsynlige på sikt er at SAS blir overtatt av Lufthansa. Men man selger ikke høns i regnvær. SAS fremstår nå som lite attraktiv. Hvem vil overta et selskap med tusenvis av overbetalte ansatte i forhold til det som nå er vanlig i bransjen?

 

Vil du ikke, så skal du. Det er Mats Janssons nye strategi. Han vil ikke sitte å se på at det selskapet han har ansvar for går konkurs. SAS har i årevis brukt sparekniven. Nå har Jansson trukket sparesverdet.

 

Mats Jansson står imidlertid ikke fritt til å gjøre som han vil. Han er bundet både av arbeidsmiljølov og avtaleverk. Han må gå i dialog med de ansatte og håpe på at de går med på drastiske kostnadskutt for å berge ansatte – og flyruter. Og Jansson kommer opp med en plan for hva han vil foreta seg dersom de ansatte ikke akseptere kostnadskuttene, er ikke godt å si.

 

Mats Jansson kalkulerer nok med bråk og spetakkel. Det er ikke usannsynlig at saker havner i Arbeidsretten. Spørsmålet er hvordan arbeidsgivers styringsrett er å forstå hvis store grupper ansatte aksepterer kostnadskutt, mens en gruppe nekter å akseptere et lønnsnivå på nivå med det som er vanlig i bransjen.

 

De ansatte må vurdere hva som vil skje dersom Jansson kaster kortene og overlater SAS til Lufthansa. Da kan det bli enda flere oppsigelser og enda tøffere krav om lønnskutt.

Carl I. Hagen har rett i at Ap ikke kan gi garantier i eldreomsorgen uten å gå veien om lovgivning. Men vi kan ikke ende opp med eldre som ringer advokaten sin fordi de synes det er for lenge siden de har fått dusje, skriver redaktør Magne Lerø .

I går la Ap fram et tipunktsprogram for en styrket eldreomsorg. De lanserer en ny «verdighetsgaranti» der det står at ingen skal tvinges til køys på unormale tider, at alle skal få seg en dusj eller kunne gå ut når de har behov for det og ha rett til enerom. Alle skal få plass i sykehjem eller omsorgsbolig. 12.000 nye årsverk skal inn i eldreomsorgen.

Ikke dårlig, men Frp mener selvsagt at de er enda bedre. Frp vil ha en egen «eldreminister» i sin regjering, og Carl I. Hagen er nok tiltenkt den posisjonen.

– Aps eldreplan er null verd hvis det ikke finnes rettslige sanksjonsmidler, sier Carl I. Hagen som nå tituleres som Frps eldregeneral, til Aftenposten i dag. Han forstår ikke hva Ap mener med garanti. 

– Kan man ta den til retten? Ta den til domstolen? Hvilke sanksjonsmidler finnes hvis ikke løftene etterleves?, spør han og mener det må sanksjonsmidler til mot kommunene dersom det skal ha noen mening å snakke om garanti.

Carl I. Hagen har rett. Hvis staten skal gi garantier til befolkningen, gjøres dette ved å lage lover som det offentlige er forpliktet av. Staten kan ikke gi garanti på vegne av kommunene. Det er kommunene som har ansvaret for eldreomsorgen. Staten kan imidlertid gi øremerkede midler til kommunene. Som garanti betraktet er imidlertid Jens Stoltenbergs velferdsgaranti null verd. Dette må oppfattes som et løfte. Løftet er prisverdig konkret utformet. Det betyr at det blir mulig å bruke storslegga mot Ap dersom de ikke sørger for at det de sier i «garantiform» skjer i praksis.

Å tilby eldre en verdig alderdom er det bred politisk enighet om. Frp vil nasjonalisere mest mulig av helse- og eldreomsorgen. De andre partiene fastholder at de er kommunene som må ha ansvaret. Bjarne Håkon Hanssen vil endatil legge større ansvar på kommunene også for de som er syke. Kommunene skal engasjeres sterkere i forebyggende helsearbeid, og de skal i større grad ta hånd om enklere medisinsk behandling som i dag gjøres ved sykehusene.

Eldreomsorgen varierer fra kommunene til kommune. I enkelte kommuner har eldre det som plommen i egget sammenlignet med situasjonen for eldre i andre kommuner. Slik vil det fortsatt være så lenge det er kommunene som har ansvaret.

Hvor langt Frp vi gå i sin lovfesting er ikke godt å si. – Hvis jeg ikke får dusje nå, ringer jeg advokaten min? – er det slik Carl I. Hagen mener det skal være? Det skal bli tilstander rundt dersom det skal gå rundt en haug med jurister å føre saker for eldre som mener de ikke får den verdighet og omsorg som de ifølge loven har krav på.

Ap kan ikke garantere at alle ansatte får dusje når de selv ønsker det. Denne typen omsorg kan og bør ikke lovfestes. Det er noen annet å garantere årlig tannhelsekontroll for alle over 75 år, som de gjør. Det er rettighet eldre kan benytt seg av og som kommunene helt sikkert klarer å finne en løsning på.

Ap kaster blår i øynene på folk når de snakker om garantier, men det er utmerket at de gir håndfaste løfter. Det er neppe grunn til å tvile på at Ap mener alvor med å ville styrke eldreomsorgen. Det avgjørende i praksis er at kommunene har økonomi til å iverksette den verdige eldreomsorg som politikerne snakker om. Og ikke minst, at de får fatt i mange nok pleiere.

Vi får leve med at kvaliteten på omsorgen varierer, fordi det alltid vil finnes rike og fattige kommuner, og fordi kommunepolitikerne vil prioritere ulikt.