Det ble «Drillo», selvsagt ikke Marit Breivik. Seniorsaken kan juble. Og Fotballforbundet har demonstrert at et sjefsvalg også er et strategivalg. Nå må landets beste fotballspillere omprogrammere seg og få «drillofilosofien» inn i hodet og beina, skriver redaktør Magne Lerø.

Mange nevnt, ingen glemt i mediene når det gjelder spekulasjoner om hvem som kunne tenkes å bli ny landslagssjef i fotball. Ingen foreslo den som regnes som landets beste idrettstrener, Marit Breivik. Men hun er jo kvinne og driver med håndball? De som sverger til legendariske Georg Kenning som lederguru, og han påvirket norsk ledelsestenkning på 70 og 80-tallet, mener sannsynligvis at det ville gått bra. For Kennings tese er at en god leder kan lede nær sagt hva som helst. Det er kommunikasjon, motivasjon, mål, beslutninger læring, ansvar og tydelighet ledelse handler om. Fagkunnskap og bransjekunnskap er ikke så viktig, mente Kenning. En leder kan ha andre rundt seg som kan kompensere for manglede fag- og bransjekunnskap. En av landets mest berømte trenere, Stein Johnson, var landslagstrener både inne skøyter, roing og sykkel.

Kenningtenkningen er på retur. I dag legges det betydelig mer vekt på at en sjef må ha solid bransjekunnskap. Det holder ikke å bare være god til å trene og lede. Åge Hareide har usedvanlige gode evner til å lede og motivere. Så en kan med god grunn stille spørsmålet om det er Åge Hareide som har skylden for at Norge har tapt de siste åtte kampene. Men noen må ta ansvar. Presset mot Hareide ble til slutt så stort at han mistet gnisten. Da nytter det ikke å være sjef.

Ingebrigt Steen-Jensen, reklamemann og fotballelsker, mente Norges Fotballforbund burde tilby en årslønn på 30 millioner kroner for å få noen av Europas beste trenere til å trene det norske landslaget. Men hvorfor skulle noen av de beste ønske seg til et land som ikke vinner og stadig synker lavere på rankingen over verden beste og dårligste landslag? Steen- Jensen var i dømmeland. Det er de gode lagene som får de beste trenerne. Dette handler ikke bare om kroner og øre, men i hvilken divisjon en vil være i.

At det har vært vanskelig å finne en ny trener, har mediene rapportert utallige ganger siden Hareide takket for seg. Vi har også kunne lese om hvem som ikke er spurt, ikke om råd en gang. En av de som alltid er med i diskusjonen når et topplag skal ha ny trener, er Trond Sollid, som nå trenger Heerenveen. I går sa han til Dagbladet at han synes det er rart at ikke han er spurt, ikke om råd en gang. Her mangler det tydeligvis ikke på selvtillit og ønske om å ”være blant de aktuelle”.

Det ble ”Drillo”- som vikar inntil videre. Men begynner landslaget å vinne kamper igjen, kan ”Drillo” fortsette så lenge han vil.

En av landets mests profilerte trenere, Kjetil Rekdal, sier til NRK at valget av ”Drillo” er et tilbakesteg for norsk fotball. Han tror ikke på den fotballfilosofien ”Drillo” står for og som bragte Norge til VM både i 1994 og 1998. Egil Olsen var sjef for landslaget fra 1990 til 1998. I den perioden vant vi 46 av 88 kamper.

Norges Fotballforbund har tydeligvis vært i villrede. Det skjer svært sjelden at gamle sjefer hentes tilbake i samme stilling. Det mest berømte eksemplet er vel Seve Jobs. Han bygde opp Apple til en kjempsuksess, sluttet, det gikk dårlig, kom tilbake for ti år siden og suksessen fortsatte. Det er noe slikt Fotballforbundet håper på. Men å ansette en 66 år gammel mann i fast stilling, er dog for drøyt. Men la han få prøve seg. Vi har ikke så mye å tape. La oss få litt ”Drillo-sirkus” igjen og hissige diskusjoner om fotballfilosofi. Slik må de ha tenkt i Fotballforbundet.

Det er ikke så dumt å prøve en gammel sirkushest.

Det er modig av Fotballforbundet å satse på ”Drillo” fordi det betyr et strategivalg. Han er klar på at det første han må ta fatt på, er å få spillerne til å være med på den spillestilen og den kampstrategien han står for. Han tenker annerledes enn Åge Hareide.

”Drillo” må starte med å ”avlære” spillerne en del som var god latin under Hareide og som er det i den klubben de til vanlig spiller for. Nå er det ”drillometoden” som gjelder, ellers er det ut.

Egil Olsen har ikke hatt spesiell stor suksess som trener der han har prøvd seg etter landslaget. Men nå spennes forventningene til mirakelmannen i norsk fotball. I dag kan de juble i Norsk Fotballforbund. ”Drillo” preger hele førstesiden med en uttalelse fra avisens egen sportsredaktør: Drømmen er at Drillo skal bli for landslaget det Snåsamannen er for syke og troende: Mirakelmannen.

”Drillofeberen” er løs. Landslagets frelser er stått opp igjen. Vi møtes på Ullevål for å se underet skje: Det norske landslaget vinner en fotballkamp.

Hadde Eivind Reiten fortsatt vært styreleder ville han sannsynligvis satt seg på bakbeina i møte med olje- og energiminister Terje Riis-Johansen som nå presser igjennom at styret skal ombestemme seg og la selskapet hete Statoil, skriver redaktør Magne Lerø.

To dager etter Eivind Reiten kunngjorde at han trekker seg som konsernsjef i Hydro, kan VG fortelle at det går i retning av at Statoil blir det nye navnet på StatoilHydro. Reiten har for lengst gått av som styreleder i selskapet, så slik sett har ikke hans avgang noen direkte sammenheng med at navnesaken. Men hadde Eivind Reiten fortsatt vært styreleder slik planen var, er det lite sannsynlig at han ville akseptert at det fusjonerte StatoilHydro skulle fortsette med Statoil som navn.

Det er fornuften som nå er i ferd med å seire. Det var Eivind Reiten, med full støtte av Jan Reinås som da var styreleder i Hydro, som insisterte på at Statoil ikke skulle være navnet på det nye selskapet. Så kom motstanden både internt og ikke minst fra politisk hold. Det endte med Statoil Hydro som navn på selskapet det første året. Det var god grunn til å riste på hodet. To av landets desidert største selskaper hadde greid å bli enige om alt, bortsette fra hva ”barnet skal hete”. Det koster noen milliarder å skifte navn, og det koster noen millioner å lansere et midlertidig navn. Men et selskap som er tjukk av penger, kan tillate seg slik som mindre bedrifter ikke har råd til.

Jens Stoltenberg er påpasselig med å ikke blande seg inn i saksbehandlingen i et børsnotert selskap selv om staten er majoritetseier. I fjor da navnesaken dukket opp igjen, var han nær ved å gjøre det. Han sa riktignok ikke mer enn at staten som eier på generalforsamlingen vil ta stilling til det styret foreslår og at det ikke er noe automatikk i at styrets forslag blir vedtatt. Og så sa han noen generelle ord om at Statoil er et bra navn, men at det er opp til styret å legge fram forslag for generalforsamlingen. Han sa egentlig bare selvfølgeligheter. Det var mer enn nok. Det var nok til at styret forsto at de måtte finne et navn som staten kunne godta. Det ville vært drepen for et styre å bli nedstemt i en slik sak på generalforsamlingen.

I starten på denne saken måtte konsernsjef Helge Lund uttale seg i tråd med det som var bestemt: Selskapet skulle få et nytt navn, og dct skulle ikke være Statoil. I fjor kom den nye styrelederen, Svein Rennemo, på banen. Han tok signalene. Han skrev en lang kronikk der han la vekt på prosessen med å finne et nytt navn og der man skulle lytte både i øst og vest slik at man til slutt landet på noe som det var bred enighet om. Han skrev ikke og har aldri sagt at han innledet en prosess som skulle ha som resultat at styrets beslutning om navnendring ble omgjort. Det var realiteten – og den prosessen går nå mot sin avslutning.

Den viktigste personen Helge Lund og Svein Rennemo har snakket med, er olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.

–          Det er helt naturlig at Statoil-navnet blir seriøst vurdert. Jeg begynner å se for meg en klar landing av dette spørsmålet, sier Riis-Johansen til VG.

–           

Det kan ikke forstås på annen måte enn at navnet blir Statoil. Det kan være at det navnet får et tillegg, for eksempel Energy, for å markere at det ikke bare er olje det skal satses på. Det høres ut som en god ide. Da ivaretar man noe av det som var anliggendet i fusjonsvedtaket om navneendring. Det skulle markeres at det fusjonerte selskapet hadde fått et nytt navn som følge av fusjonen.

I praksis blir selskapet hetende Statoil. Det er nok ikke de ansatte som kommer fra Hydro, særlig fornøyd med. Men det vil være mindre følelser knyttet til dette nå enn før fusjonen. Nå er de i gang i et Statoil. Eivind Reiten er ute. Det er stort sett bare Statoilfolk igjen i toppledelsen. Det er Statoils kontorer man i hovedsak har flyttet til og det er Statoils interne infrastruktur man forholder seg til.

I realiteten var det Statoil som kjøpte Hydros olje -og gassdivisjon. Det er i praksis et oppkjøp og ikke en fusjon som har skjedd. De som har tjent seg rike på dette, er aksjonærene i Hydro.

Statoil har imidlertid anstrengt seg for å få ta i mot de nye ansatte som kom fra Hydro. Utfordringen for Statoil har vært å ta i mot den fornyelsen de Hydro-ansatte representerte slik at StatoilHydro fikk et kompetanseløft.

De merker nok tydelige kulturforskjeller og spenninger mellom ansatte som kan knyttes til om de kommer fra Statoil eller Hydro. Men det blir neppe slik at Hydrofolket begynner å rive seg i håret av fortvilelse når de forstår at den største eieren, staten, har presset fram at Statoli-navnet skal beholdes. Eivind Reiten kommer heller neppe til å ta det så tungt. Hans nederlag var at han måtte trekke seg som styreleder da beskyldningene om at Hydro hadde vært involvert i korrupsjon i Libya ble satt fram.

Hadde Reiten fortsatt som styreleder, ville han sannsynligvis satt seg på bakbeina i navnsaken i møte med olje- og energiminister Terje Riis-Johansen.Han hadde hatt gode kort på hånda. Et vedtak i forbindelse med en fusjon av børsnoterte selskaper er ikke noe som man enkelt knipser vekk etter en del hyl og skrik fra politisk hold. Eivind Reiten kunne kommet til og sagt det så pass provoserende. Og de som i lang tid har ønsket Reiten dit pepperen gror ville fått enda mer vann på mølla. Nå har Reiten gått selv, men før vi vet ordet at av det kan han være tilbake igjen, ikke som skyteskive, men som en som øver innflytele i kulissene gjennom viktige styreverv.

Denne gangen hadde ikke Eivind Reiten noe å vinne på å si fra seg millioner han hadde rett på. Den nye sjefen får en lønn som viser at styret har endret kurs bort fra Reitens lukrative ordninger, skriver redaktør Magne Lerø .

Den nye konsernsjefen i Hydro, Svein Richard Brandtzæg, får en årslønn med bonus på inntil 7,5 millioner kroner og en fallskjerm på en årslønn dersom han får sparken. Eivind Reiten går frivillig av etter åtte år som sjef og får med seg 17,7 millioner kroner som tilsvarer tre årslønner. Det forteller med all tydelighet at det har skjedd en liten revolusjon i Hydro når det gjelder avlønning av øverste leder. Det er nok et resultat av regjeringene press for å holde lederlønningene i selskaper der staten er en betydelig eier i sjakk, og en konsekvens av den økonomiske krisen. Det hadde vært umulig for Brandtzæg å starte i jobben med Reitens lukrative betingelser.

Ansatte i selskapet har bedt Eivind Reiten si fra seg sluttpakken på 17,5 millioner. Han sa fra seg åtte millioner i opsjoner som han hadde rett på i forbindelse med opsjonsbråket i 2007. Da hadde situasjonen helt låst seg i forhold til regjeringen, opinionen og store grupper av de ansatte. Han måtte vise vilje til kompromiss for å komme videre. Det var på sett og vis til hans egen fordel.

Hvilken fordel ville Reiten nå ha av å avstå fra tre årslønner som han vitterlig har en avtale om? Knapt noen. Reiten har mange kritikere som forlengst har gjort han til et kremeksempel på en grådig næringslivsleder. Om Reiten hadde sagt fra seg halvparten av det han hadde rett til, ville ikke Reitens kritikere endret mening om ham. Han er og blir grådig.

Han er en rød klut blant mange rødgrønne. Han ville ikke oppnådd noen gunst i dette miljøet heller, om han hadde sagt fra seg noen millioner.

Og blant de private aksjonærene er det få eller ingen som reagerer på Reitens lønn og opsjoner. De legger vekt på at Reiten har skaffet dem atskillige milliarder de årene han har stått ved roret. For dem er 17 millioner er grei «takk for flott innsats». Det er småpenger i den store mangemilliarder-sammenhengen.

I dag skriver VG at Eivind Reiten i løpet av åtte år har klart å hente 186 millioner ut av selskapet, Aftenposten mener det er 175 millioner og Dagens Næringsliv skriver 96 millioner. Det spørs altså hvordan man regner, med eller uten pensjon.

Hvor mange millioner Kjell Inge Røkke, John Fredriksen, Petter Stordalen, Stein Erik Hagen, Olav Thon, Jens Ulltveit-Moe eller Celina Middelfart har tjent i denne perioden, er ikke få. Men disse kan ikke Reiten sammenlikne seg med. Disse er eiere og ikke ansatte. Den eneste av disse som regjeringen har inngått partnerskap med er Kjell Inge Røkke. Staten er medeier i AkerKværner. Og her har Røkke gjort det klart at det er den tenkningen han står for når det gjelder lederavlønning som skal gjelde, ikke regjeringen. Røkke er særdeles raus med avlønning av ledere som gjør det bra. Røkke ville neppe stusset på å gi Reiten en skikkelig «avslutningsbonus».

Reiten har nå en gang an avtale om å få tre årslønner ekstra når han slutter. Det er få som hadde sagt nei til å motta den lønn som de har i sin arbeidsavtale.

Nå er styret i Hydro kommet på bedre tanker. Avlønningen av Svein Richard Brandtzæg ligger på et fornuftig nivå. Sjefer som slutter frivillig bør ikke få sluttpakker. Om man gir en halv årslønn i tillegg, får så være.

Eivind Reiten har vært i Hydro siden 1986. De siste åtte årene som konsernsjef. Det er ennå 12 år til han er pensjonist. Han sier han ikke er interessert i en ny toppjobb. Han vil neppe få problemer med å få tiden til å gå. Nå vil han sannsynligvis i den neste tre årene kunne tjene mer enn han ville gjort i Hydro. Det viser hvor urimelig slike ordninger er. Skal man ha så pass lange etterlønnsavtaler, må det være som en lønnsgaranti. Det betyr at inntekter fra andre oppdrag går til fradrag. Dette kan være aktuelt når man har stått lenge i en krevende sjefsstilling, men det er ennå noen år til en går av med pensjon. Men i tilfelle Reiten passer det ikke. Han er ikke mer enn 55 år.

Eivind Reiten kommer neppe til å forvinne fra norsk næringsliv. Han vil snart bli å finne i styrer for større bedrifter. De styrer Eivind Reiten bør velges inn i, er de hvor staten har en eierandel eller det kreves et utstrakt samarbeid med staten. Dette er Reiten ekspert på. De siste årene ble han riktignok stående som et symbol på næringslivets motstand mot å la seg diktere av politiske utspill. Det er de rødgrønne som ser rødt når Reiten uttalte seg, ikke politikere fra borgerlig side.

Reiten provoserte, og han visste hva han gjorde. Han mente det var nødvendig å realitetsorientere politikere om hva det betyr å befinne seg i en børsvirkelighet. Eivind Reiten har hatt rett i det meste han har sagt.

Prisen han måtte betale er å bli herjet med i offentligheten. Nå fant han ut av nok fikk være nok. Han forlater Hydro som en av landets dyktigste næringslivsledere, som riktignok har vært heldig og fått med seg flere millioner enn han strengt tatt har fortjent.

Så lenge det ikke er kommet fram noen om tyder på at Eivind Reiten kan knyttes til korrupsjon i Libya, kan ikke dette hefte ved ham og forringe den store innsatsen han har gjort i Hydro.

Barneombud Reidar Hjermann burde sagt at barn ikke har noe å gjøre i en demonstrasjon som kan bli voldelig. Istedenfor går han seg vill i en tenkning om at barn har rett til å demonstrere, skriver redaktør Magne Lerø.

Når barn ned i fem-seks-årsalderen stilles i front i et demonstrasjonstog som man måtte regne med ville ende opp i bråk, er det et overgrep som skjer. Under Palestina-demonstrasjonen i Oslo lørdag, brøt det ut panikk blant barna som var med, og politiet måtte ta seg av dem. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) sier til VG at hun er rystet over at barn males med ”blod”, men hun har ingen innvendinger mot at barn deltar i fredlige demonstrasjoner.

Arrangørene mente det ville virke konfliktdempende og signalisere at man ønsket en fredelig demonstrasjon når barn var med. Da burde de ikke malt de ”blodrøde”.

Man kan selvsagt diskutere om dette ville skjedd dersom det var en demonstrasjon utelukkende knyttet til forhold i Norge som frustrerte ungdommer fra minoritetsmiljøene ikke ville hatt interesse av. Det denne saken viser, er at tenkningen om barns rettigheter er i ferd med å spore av. Barneombudet Reidar Hjermann er selv i ferd med å have på en blindvei.

–          Hvis barn skal være med til steder der man kan tenke seg at det vil bli utøvd vold, bør voksne være med og kunne håndtere situasjonen, sier han til Aftenposten.

Det manglet da ikke på voksne i demonstrasjonen. Det han burde sagt var at barn ikke har noe å gjøre i demonstrasjoner som kan bli voldelige. Men utgangspunktet for Hjermann er at barn har rett til å demonstrere og gå i demonstrasjonstog.

–          Det er like naturlig at det skal være plass til barn som voksne i et demonstrasjonstog for fred, sier Hjermann.

Det er det alleles ikke. Barn har ikke fulle borgerrettigheter. De har ikke stemmerett. De er ikke myndige.  Barn forholder seg til sine foreldre. Når de sendes på gaten, er det for å fremme foreldrenes syn. Barn i denne alderen har ingen selvstendig mening eller forutsetning for å forstå hva Midt-Østen konflikten handler om. Like så lite om de har forutsetninger å opptre som politiske aktører i det offentlige rom, enten det skjer i form av deltagelse i en debatt eller at de bruker sin ytringsfrihet. En far og en mor skal påvirke sitt barn ved å formidle verdier og skape holdninger. Barna må selv få velge når de vil opptre som politiske aktører. De skal ikke presse fram i det offentlige rom av overengasjerte foreldre.

Vi ser stadig at mediene bruker barn som en aktuell vinkel i aktuelle saker. Det kan være ”søtt” å spørre et barn en mener om statsbudsjettet eller endringer i barneloven, men dette betyr null og niks. Det er sikkert mulig å få et barn også til å uttale seg Norge bør trekke soldatene våre ut av Afghanistan eller om den nye ekteskapsloven. Det som kommer ut, er det voksne har puttet inn. Det er når barna blir tenåringer de har forutsetninger å forstå de kompliserte sammenhengene dagens aktuelle politiske spørsmål er vevd inn i.

Barn skal lyttes til i det som gjelder dem. En gruppe barn i en klasse skal lyttes til fordi det gjelder dem som gruppe. Gjennom samtale, refleksjon og diskusjon trenes barna til å bli gode borgere.

Hvis barn kjøres inn som aktører i samfunnsmessige konflikter, utstyrt med slagord og meninger som ikke er barnets, men de voksnes, forstyrres prosessen med at de skal utvikle sitt samfunns- og livssyn på egne premisser og under foreldrenes påvirkning som må skje i respekt for at deres barn er et selvstendig individ, ikke en aktør som står til disposisjon for dem selv.

Dette bør Reidar Hjermann si noe om. Han bør si til foreldre at de bør få la barn få være barn. Det er det beste for at de skal gode, samfunnsbevisste borgere når de blir voksne.

Stortinget svikter fullstendig som arbeidsgiver. Det er skandaløst at to statsministere ender opp hos Økokrim fordi Stortinget ikke gjør jobben sin, skriver redaktør Magne Lerø.  

Stortinget har så kompliserte regler for hva den enkelte skal ha i pensjon, at ikke en gang Riksrevisjonen forstår seg på det. Thorbjørn Berntsen og Erik Dalheim er blitt «hengt ut som kjeltringer», for å bruke Berntsens uttrykk, fordi Riksrevisjonen som er eksperter på å tolke regler og revidere, har misforstått reglene. Det slår ekspertutvalget som har undersøkt stortingspensjonene, fast. Vi har altså en Riksrevisjon vi ikke helt kan stole på .

Men det er altså seks stortingsrepresentanter som har fått for mye utbetalt. Det var godt at det ikke var flere. Vi fikk absolutt det inntrykket da saken ble offentlig kjent. Det bidro ikke minst Jørgen Kosmo til.

En av de seks er Kjell Magne Bondevik. Han har skrevet brev for å få klarhet i hva han skulle ha i pensjon. Han får svar og forholder seg til det. Da er det arbeidsgiver som har ansvaret. Dersom en ansatt spør hva en har rett på, får et svar, og tar i mot det arbeidsgiver tilbyr, er det arbeidsgiver som har ansvaret om de har gitt et feil svar som har ført til at de har fått for mye utbetalt.

Stortinget er faktisk arbeidsgiver for stortingerepresentantene. Hvis en arbeidsgiver har uklare regler og arbeidstaker viser at han ønsker å opptre i samsvar med reglene, kan ingen i ettertid komme å anklage arbeidstaker. Dersom arbeidstaker har lurt seg unna, unnlatt å gi opplysninger, gitt uriktig informasjon, er det noe annet. Det avgjørende er god tro.

Alt tyder på at de seks det gjelder har opptrådt i god tro. Det taler for at Stortinget ikke skal kreve tilbakebetalt det som er utbetalt en gang. Stortingets presidentskap bør si: Det er vår feil. Det er vi som ikke har hatt klare nok regler. Det er vi som ikke har gitt fyllestgjørende svar når vi er blitt spurt.

Som ansatte burde Kjell Magne Bondevik og Gro Harlem Brundtland slått i bordet og sagt at «dette finner vi oss ikke i».

Stortinget har en pensjonsordning som er så uklar at ikke en gang Riksrevisjonen forstår seg skikkelig på den. Da kan en ikke velte ansvaret over på den enkelte pensjonsmottaker. En kan ikke forvente at Thorbjørn Jagland og Inge Lønning og de andre i presidentskapet er eksperter. Vi tviler på om Stortingets eget pensjonsutvalg forstår skikkelig hvordan reglene er å forstå. Den som bør vite er Stortingets direktør Hans Brattestå.

Riksrevisjonen mener Stortinget i løpet av et år brøt loven om offentlige anskaffelser hele 179 ganger. Hvis vi korrigerer for at Riksrevisjonen også her ikke helt forstår seg på alle sider av regelverket, er det ikke mange. Brattestå forsvarte seg i VG med at «regelverket ikke er så lett å følge».

– Det er meget ressurskrevende, men vår ambisjon er at vi skal få dette raskt i orden. Han mener også at en del av «lovbruddene» skyldes at «protokollene ikke lå der de skulle». Stortinget har flere ganger fått kritikk for at innkjøpsreglene ikke følges.

Det må være grunn til å stille spørsmål om hvorvidt Stortinget har en god nok administrasjon. Brattestå er dessuten utydelig på sitte eget ansvar. 

Hvis Brattestå ikke forstår hva lover og regler for pensjon og offentlige innkjøp betyr i praksis, må han løfte dette frem for sine overordnede, presidentskapet. Hvis han ikke gjør det, er det han som blir sittende med ansvaret. Vi har ikke kunnskap om de interne prosesser, men det virker som om Hans Brattestå i begge disse sakene har opptrådt kritikkverdig. Vi må kunne stille spørsmålet om han bør ta ansvaret ved å trekke seg. Men dette er det Stortingets presidentskap som må vurdere.

Thorbjørn Jagland sier dette er en alvorlig sak. Han har tidligere uttalt at det må helt andre kontrollrutiner på plass og at det Stortingets kal få en ny pensjonsordning. Så for framtiden blir det nok orden på det.

Nå vrir Jagland seg i ubehag. Han vil ikke ta mer kritikk  enn høyst nødvendig på Stortingets vegne. Han mener nok ikke han har noe større reelt ansvar enn de andre som er i presidentskapet, blant annet Carl I. Hagen og Inge Lønning.

Det som har skjedd i denne saken er såpass kritikkverdig at det norske folk fortjener en unnskyldning. Den bør et samlet presidentskap formulere.

Nå, etter at skandalen har skjedd og etter at stortingerepresentanter har fått en behandling i offentligheten som aldri vanlige ansatte ville fått, skal man behandle saken formelt riktig. Jagland sender den over til riksadvokat Thor-Aksel Busch som sier han vil sende den videre til Økokrim. Han vil ikke si noe til VG annet enn at «politimyndighetene behandler alle likt».

Hvor mange pensjonister har Økokrim til behandling for tiden?

Du skal bare se det ender opp med at Kjell Magne Bondevik må betale en bot for brudd fordi noen i Stortinget administrasjon ikke gjorde jobben sin.  Denne sakene kan bli enda mer pinlig enn den er blitt. 

Jens Stoltenberg lover konkurranse som får bedrifter til å bukke under. NHOs konkurransetekning bryr han seg lite om, skriver redaktør Magne Lerø.

NHOs årskonferanse som ble avviklet onsdag, fungerer som et slags mekka for landets mektigste. Denne gangen hadde om lag tusen sentrale personer i norsk samfunns- og næringsliv satt hverandre stevne for å høre hva nasjonale og internasjonal eksperter mener om finanskrisen og konkurranse.

Et par dager før konferansen kommer gjerne NHO med en undersøkelse eller et politisk utspill for å sette i fokus det tema de tar opp. I år snublet de før de var kommet skikkelig i gang.

Mandag kunne NHO fortelle at vi måtte få mer konkurranse i offentlig sektor for å komme oss ut av den økonomiske krisen. Medisinen var skole, helse og eldre på anbud. Og skattelette selvsagt. I tillegg advarte NHO-sjef Finn Bergesen jr. mot at det ble flere ansatte i offentlig sektor.

Tirsdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at ”Høyre sier nei til NHOs krisepakke”. Onsdag  kunne vi lese at Kristin Halvorsen ”ler av NHOs forslag”. Hun sier at hun i alle fall ikke vil bruke skattepolitikken til å stimulere nok en runde med oppussing av kjøkken og bad for middelklassen.

Basis for NHO utspill om hvor mye en kunne spare på mer konkurranseutsetting i offentlig sektor, var en rapport fra analyseselskapet Econ Pöyry hvor de presenterte ulike scenarier. Disse ble brukt av NHO inn i den aktuelle politiske debatten. Fagfolk har slaktet rapporten for åpenbare metodiske svakheter. Og Econ Pöyry innrømmer at noen av tallene de opererer med er løse anslag og gjetninger. En kunne imidlertid får inntrykk av at dette var forskningsbaserte tall.     

Statsminister Jens Stoltenberg holdt et gnistrende tale der han gjorde det klart at han er en sterk tilhenger av marked og konkurranse, men at han vil ha offentlig styring for å dekke opp for skadevirkninger av fri konkurranse. Det var ingen ting i det Stoltenberg sa som tydet på at han hadde lyttet til NHO. Årets konferanse bidro ikke til at NHO kom på sporet igjen. For mange opplevde at NHO med sine konkurranseutspill denne gangen kom trekkende med gammelt nytt.

Å fokusere på troen på konkurranse i møte med den økonomiske krisen, er på sin plass. Ikke minst som front mot de tendensene vi ser til økt proteksjonisme. Veien ut av krisen er ikke at økonomien i de enkelte land lukker seg til, men at finansmarkedene legger under transnasjonal kontroll.

Om en skole eller et sykehjem skal drives av staten eller en privat aktør, er vel ved å diskutere. Men dett er lite sentralt i forhold til den aktuelle økonomiske krisen.

Jens Stoltenberg snakket så overbevisende om betydningen av konkurranse, at Dagens Næringsliv på lederplass i dag nærmest irriterer seg over at de er så enige med ham. De vil bare, som NHO, at markedet skal få ta seg av noen flere oppgaver. Det virker ikke Stoltenberg opptatt av i det hele tatt. Han snakker varmt om en stor offentlig sektor som skal sikre rettferdighet og en akseptable fordeling av samfunnets felles goder.

Ap går 2,7 prosent fram på den siste meningsmålingen. Det er ingen tvil om at Jens Stoltenberg er i ferd med å styrke sin stilling som statsminister. Han brukte også talen på NHOs konferanse til å befeste sin posisjon. Det var nok godt under 30 prosent i salen som stemte Ap, men Stoltenberg talte, nærmest uten manus, med kraft og overbevisning. Han framsto med sikkerhet og etterlot en inntrykk av at han har kontroll og vet hva han driver med. Så er da også økonomisk politikk Stoltenbergs spesialfelt.

26 januar kommer regjeringens krisepakke. Regjeringen vil hive innpå nye oljemilliarder for å få fart på økonomien. Og det blir økte bevilgninger slik at de som blir arbeidsledige kan omskoleres. Hvis regjeringen hadde fått velge, hadde de vel omskolert de fleste til en jobb i helsesektoren. Her vil behovet øke kraftig i årene framover.

Bedriftene som sliter, kan ikke vente direkte hjelp fra staten. De får imidlertid en indirekte hjelp ved at rentene går ned. Regjeringen kan også komme til å redusere momsen. Det vil stimulere til økt forbruk som vil være positivt for næringslivet.

Regjeringen kommer ikke til å legge opp til sterkere konkonkurranse om offentlige tjenester. Den slags høyrepolitikk står ikke regjeringen for.

Bedriftene kan neppe regne med generell skattelette, men mye tyder på at regjeringen kan være innstilt på å gi en skattemessig stimulans til investeringer. Sp er nå klare på at de vil bidra til å lette situasjonen for små og mellomstore bedrifter. Det kan skje ved å øke avskrivingene. Regjeringen går nok ikke tilbake på skjerping av arveavgiften eller endringer i formueskatten som bedrifter klager over.

2009 blir et særdeles vanskelig år for mange bedrifter, Det var ikke mye trøst å få på NHOs årskonferanse. Men bildet er ikke helsvart. Det er de som ser muligheter og som bruker krisen til å bygge seg opp på det de er best på.

Mulighetene for å gjøre feil blir særdeles gode i 2009, både for
politikere, næringslivsledere og folk flest. Men å innrømme feil må en
tydeligvis være forsiktig med, skriver redaktør Magne Lerø.

Når våre mest profilerte personer uttaler seg ved et årsskifte om tingenes tilstand, snakker de fint lite om de feil en har begått i 2008. Desto mer makt en har, desto farligere er det å innrømme feil, virker det som.

I år representerer en av landets mektigste og hardt pressede næringslivsledere, toppsjefen i DNB NOR, Rune Bjerke et unntak. I en samtale med Aftenposten tar han selvkritikk på rentefastsettelsen i høst. Da alle ventet at banken ville sette renten ned, satte DNB NOR den opp. Politikere ristet oppgitt på hodet og noen tok til orde for at Bjerke burde få sparken. Det gikk over. Nå har DNB NOR tatt til vettet og renten ligger omtrent der den bør ligge for at ikke kundene skal vende dem ryggen.

Bjerke ble for opptatt av å markere at det var han og banken, ikke politikere og kundene som skal bestemme renten. Selvsagt har han rett i det. Men der og da viste han ikke den musikalitet, den lyttende holdningen en sjef som er prisgitt et marked bør vise. Bjerke innser det. Ved å innrømme feilen reparerer han skaden. Han sier egentlig ikke noe annet enn det vi all vet – at det hele tiden gjøres feil. Og det gjøres flere og grovere feil når situasjonen er uoversiktlig, for ikke å si kaotisk, slik finansbransjen har vært i høst.

De to mektigste på den politiske arena, Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg, har fått besk kritikk av opposisjonen for å ha gjort for lite i møte med den økonomiske krisen, og nesten hver eneste dag er det en eller annen interessegruppe som forlanger ekstra milliarder og diverse nye tiltak nå. I mediene brer det seg en oppfatning om at regjeringene er for seint ut. Men Stoltenberg og Halvorsen innrømmer ikke en eneste feil. De har bestemt seg for å lukke ørene for kritikk for at de er for seint ute, fordi de ikke vil gjøre feil. De trenger tiden. De må ha ekspertene med seg på å bergegne og kvalitetssikre. Halvorsen og Stoltenberg må opptre med sikkerhet, fasthet og overbevisning. Ledere i krise kan ikke innrømme feil, kan ikke si de er i tvil og at ”kanskje er ikke de beslutningene vi nå fatter riktige”. I krise kan man ikke vite sikkert. Det er under stabile forhold, i situasjoner der en har god tid til å vurdere alle sider av en sak man reduserer feilkildene. Når det er Texas, trår man feil før man vet ordet av det.

2009 blir tvilen og usikkerhetens år. Bedriftsledere vil plages over tvil om hva som er riktig å gjøre. Ansatte vil plages av tvil over om de skal søke ny jobb, flytte på seg, omskoler seg. Det vil være underskudd på klare råd og overskudd på motsetningsfylte meninger om hva fremtiden vil bringe. Det blir mye valgets kvaler i 2009. Både for de med mye penger og mye makt og for dem som knapt har nok til å klare seg.

En av dem som falt dypest i 2008, fra en høy posisjon med god råd, til uten fast jobb og personlig konkurs, er biskop Ernst Baasland. Han ble viklet inn i sønnens spillgalskap, og han maktet ikke å vise den årvåkenhet som samfunnet krever av oss når vi skal stifte gjeld. Han gikk rettens vei for å slippe å bli slått konkurs, men det endte med at retten slo fast at han hadde vært ”bevisst uaktsom”. Men ikke engang biskop Baasland, som burde vite bedre enn noen at vi mennesker gjør feil, er i stand til å innrømme sin egen feil. Det er sønnen og kona som har gjort feilene. Han sier til Dagsavisen at han kan stå for det han har gjort, men at han gjerne på familiens vegne kan be om unnskyldning.

De som har makt har gjerne oppnådd sin posisjon ved vise at de kan gjøre det som er riktig. Det blir etter hvert en del av ens selvbilde. Troen på egne evner til å treffe riktige beslutninger gjør at en beholder makten – og forsterker selvbildet. Derfor er innrømmelse av feil så truende.

Åslaug Haga har lagt sitt fall som statsråd bak seg og er i gang med ny glød. Manuela Ramin Osmundsen er ute av tunnelene og klar for nye utfordringer. Det blir vel en ny trenerjobb på Åge Hareide snart. Den avgåtte OL-sjefen, Bjørge Stensbøl, har nok andre oppdrag. Og noen tusener som har tapt stygt mye penger på børsen, kommer seg i gang i det nye året også.

Mulighetene for å gjøre feil blir særdeles gode i 2009. Det er lurt å være seg bevisst egne motiver og drivkrefter, tenke seg godt om, være åpen og snakke med andre. Det pleier å hjelpe – på antallet feil og spare oss for de groveste.

At Stortinget i løpet av et år har brutt loven om offentlige
anskaffelser hele 179 ganger, er pinlig og ille. Dette må få
konsekvenser for dem som har ansvaret, skriver redaktør Magne Lerø.

I dag avslører VG et internt notat som viser at Stortinget brøt loven om offentlige anskaffelser hele 179 ganger i fjor.

– Stortinget har ikke hatt kontroll over sine anskaffelser, sier riksrevisor Jørgen Kosmo. Det er en særdeles mild uttalelse til ham å være. Det er skandaløst at Stortinget selv gir blaffen i det de vedtar. De lager lover for andre, men gidder selv ikke bry seg. Politikere hyler opp når andre blir knepet i lovbrudd. En bedrift eller næringslivsleder kunne blitt kjeppjaget i mediene i lang tid for en slik grov forsømmelse som Stortinget har gjort seg skyld i. Men i politikken er det ikke snakk om å feie for egen dør.

Mange bedriftsledere landet over er sinte i dag. Politikerne dynger over dem regler og skjemaer som de må fylle ut til punkt og prikke. Og staten er ikke nådig om noen lurer seg unna. Slik må det være. Lover skal følges.

Med denne saken bør få Stortinget til å revurdere sin loviver. Når de glatt selv lar være å følge det de selv vedtar fordi det er for tungvint eller de ikke anser det for viktig nok, kan det umulig være så viktig å innføre den typen lover. Og andre lovbestemmelser. Vi har nådd grensen for lovregulering av normal virksomhet.

Hadde det nå bare vært Stortinget som ikke fulgte opp. De fleste av departementene har store svin på skogen. Noen er på nivå med Stortinget. Men det får ingen konsekvenser for noen.

I dag skal det innhentes offentlige anbud hvis et oppdrag er på over en halv million. Beløpet er tydeligvis for lavt. Det er bedre å øke det til en million. Og så gi den som bryter loven sparken.

Lover er til for å følges. Det skal ikke være slik at politikere og byråkrater får opptre som glatte åler i møte med landets lover.

Medlemmene av Stortingets presidentskap sier de ikke har kjent til saken. Det er de som har ansvaret. Men de oppfatter seg tydeligvis ikke som et styre som skal påse at Stortinget følger landets lover. Denne saken viser at det trengs klarere regler for hvilket ansvar Stortingets presidentskap faktisk har. Hvis dette er klart nok, er det stortingsdirektør Hans Brattestå som ikke gjør jobben sin.

Stortingets presidentskap bør stå fram i dag, alle som en, legge seg flate, en etter en, og beklage overfor det norske folk at de har sviktet å gjøre det de forventer at alle gode borgere gjør, å følge landets lover.

Israels invasjon i Gaza har ført til at Midt-Østen står øverst på prioriteringslisten til Barack Obama når han om under to uker tiltrer som president. Det kan det knyttes et ørlite håp til, skriver redaktør Magne Lerø.

Det nye året kunne ikke ha startet mer elendig enn det har gjort i Midt-Østen. Det går imidlertid an å nære et tynt håp til det faktum at det noen ganger åpnes for løsninger når det ser som mørkest ut.

I Midt-Østen er dette håpet knyttet til Barack Omaba. Obama har ikke sagt noe som tyder på at han ser for seg en radikal omlegging av amerikansk Midt Østen-politikk. Det ville skaffet han massiv motstand fra sterke krefter i valgkampen. Det ligger samtidig i kortene at Obama ikke kan fortsette i det sporet som George W. Bush har tråkket opp.

Hvis Obama 20. januar ikke svarer noe annet enn «Hamas har først og fremst ansvaret for det som skjer fordi de over lang tid har skutt raketter inn over Israel», vil det bre seg en bølge av skuffelse over hele verden. Hvis Obama sier at den forandring han kommer med også skal gjelde israelere og palestinere, at han vil kreve at både Israel og palestinerne revurderer sine posisjoner og at han vil samarbeide bredt med alle land som har interesser i Midt-Østen om en varig fredsløsning, vil han kunne bidra til å spre optimisme.

Det er Obama som sitter med nøkkelen til at den vanvittige krigen som nå utspiller seg, kan bli erstattet med forhandlinger om fred, der palestinerne får egen stat og det internasjonale samfunn bidrar til å gjenreise det som krig og okkupasjon har ødelagt. Sannsynlig trengs det FN-styrker i områdene for å sikre fred og stabilitet.

Israel sier de går inn i Gaza for å ta knekken på den militære delen av Hamas. Om de lykkes, er et åpent spørsmål. Det kan komme til å avhenge av om de er villig til å betale det koster av tap av egne liv og en massiv fordømmelse av verdenssamfunnet. Det er grenser for hvor mange sivile Israel kan meie ned.

At de har rett til gjengjeldelse, kan det ikke herske tvil om. Men de som nå skjer, er en «uproporsjonal gjengjeldelse», som Jonas Gahr Støre sier. Derfor krever den norske regjeringen at Israel må trekke bakkestyrkene ut av Gaza. De får leve med at Hamas sender raketter mot dem. Ingen regjering i et land med betydelig militær overmakt, ville latt være å gjengjelde slik Israel nå gjør. Vi kan selvsagt mene at vi ville ha «gjengjeldt proporsjonalt».

«Proporsjonal gjengjeldelse» har ikke akkurat preget de militære konflikter USA har vært involvert i de siste tiårene.

Når Israel går til storoffensiv nå, har det sammenheng med at det skal være valg om vel en måned. Regjeringen vil vise at de er i stand til å ta alle midler i bruk for beskytte landets innbyggere. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at den voldsomme maktbruken de nå setter inn, har sammenheng med at de er langt tryggere på George W. Bush enn Barack Obama.

Er langt stykke på vei må Israel sikre seg amerikansk aksept for det de vil foreta seg. Hvis Obama stiller seg bak invasjonen i Gaza på samme måte som George W. Bush har gjort, vil Obama spolere en stor del av sine muligheter for å gi amerikansk utenrikspolitikk en annen retning.

Det kan være Israel er såpass usikre på Obama at de vet at det er nå eller aldri de kan få brukt sin militære styrke for å nedkjempe palestinerne militært. Det kan være de innstiller seg på at blir fire år langs den tunge forhandlingsveien de vil måtte gå med Barack Obama i kulissene.

Situasjonen i Midt-Østen virker håpløs. Det er ikke sikkert Barack Obama klarer å ta grep i situasjonene. Men politikk er å ville – og forsøke. Historien byr faktisk på en del eksempler på at konflikter som framsto som uløselige, fikk sin løsning. I slike situasjoner spiller alltid enkeltpersoner en avgjørende rolle. Det er modige menn og kvinner som går i krig – og som stifter fred.

Å stifte fred kan være det tyngste. For når konflikter har vart lenge, hatet har slått rot, bitterheten har satt seg fast og ekstremistene har tatt styringen, kan det å våge å begi seg inn på fredsveien være det samme som å måtte gå i krig med sine egne. Det er situasjonen for palestinerne. Hamas og Al Fatha, representert ved president Mahmoud Abbas, er faktisk i krig med hverandre. Og skulle Israel bestemme seg for å trekke sine styrker tilbake fra okkuperte områder, unngår de neppe krigshandlinger fra egne ekstremister og nybyggere på de etablerte områdene.

2009 kan bli året da alt ble verre i Midt-Østen. Det kan også bli året da mange nok innså at slik som dette kan det ikke fortsette og at man startet prosessen som kan lede til fred.

Vi mistenker ikke Svein Gjedrem for spille på de psykologiske strenger ved å gi folk et aldri så lite rentesjokk for å fordrive tungsinn og pessimisme. Men det kan kanskje bli virkningen, skriver redaktør Magne Lerø.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem er nyansenes og de små skritts mann. Egentlig avskyr han brå bevegelser. Vanligvis tar han seg framover langsomt og planmessig. I går overrasket han med et rentekutt på 1,75 prosent.  

Alle visste renten ville bli kuttet. Noen hadde tatt til ordet for to prosent og enda mer. Men realistene snakket om minimum en prosent i denne omgang. Når kuttet ble på 1,75 prosent, har det selvsagt sammenheng med at Sentralbanken nå har oppdaget de mørke, dystre skyene som siger inn over norsk økonomi. Det har pessimistene snakket om lenge. Sentralbanken baserer seg imidlertid ikke på synsinger fra mer eller mindre kompetent hold. De skal ha fast grunn under føttene. De er opptatt av å forankre sine beslutninger i påviselige trender og faktisk utvikling. I løpet av de siste ukene har de fått det. Når Svein Gjedrem setter ned renten med 1,75 poeng, er det alvor.

Rentenedsettelsen kommer samtidig med meldingene om at regjeringens bankpakke ikke virker helt som den skal. Banken sikrer seg. Solide bedrifter har problemer med å få lån. Enda verre er det for dem som må låne for å finansiere vekst.

Økonomer, finansanalytikere og bedriftsledere liker å tenke om seg selv at de opptrer rasjonelt og i samsvar med solide analyser. Virkeligheten er ikke så enkel. Følelser, hva andre tenker og foretar seg, rykter og synsing har stor betydning, særlig for dem som kjøper og selger aksjer. Også i befolkningen brer det ser en usikkerhet som påvirker folks atferd som kjøpere. Folk er blitt så forsiktige at både Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg må oppfordre til skikkelig julehandel.

Vi mistenker ikke Svein Gjedrem for spille på de psykologiske strenger ved å gi folk et aldri så lite rentesjokk for å fordrive tungsinn og pessimisme. Dette kan imidlertid bli virkningen. I alle fall håper Stoltenberg og Halvorsen det. Og mediene kvitterer i dag for rentekuttet med reportasjer det er lenge siden vi kunne lese. I dag finner vi regnestykker som viser hvor mange titusener folk med et vanlig boliglån vil spare neste år. Eiendomsmeklere smiler igjen og tror rentenedsettelsen vil et større fall i boligprisene.

Regjeringen sier at vi nå bare skal feire jul i god, gammel tradisjon, kjøpe julegaver som før, spise og kose oss og ikke tenker for dystert om framtiden. For i januar kommer det flere krisepakker. 30 milliarder snakker LO om. Og rundt om i kommunene jobber de på spreng for å finne gode bygge- og oppussingsprosjekter. Også i kirken jobber de seint og tidlig for å få oversikt over hvilke kirker som raskt og effektivt kan pusses opp. Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

I går møtte også Jens Stoltenberg LO-ledelsen. Der ba han LO vise moderasjon i sine lønnskrav neste år. Det var den rette dagen å be om det på. Det var omtrent det de tillitsvalgte ventet å høre. En kan leve godt med en beskjeden lønnsøkning om Svein Gjedrem fortsetter sin renteritt nedover i en tempo vi aldri har sett ham i.