SAS-sjefen går av

SAS må se seg om etter en ny sjef som er klar for å kutte kostnader og som ser det som en utfordring å skulle lede en stor flokk ansatte som ikke innser at deres eget lønnsnivå er den største trusselen selskapet deres står overfor, skriver redaktør Magne Lerø.

Jørgen Lindegaard går av som konsernsjef i SAS til høsten. Han har ledet selskapet siden 2001. I denne perioden har han kuttet kostnader for 14 milliarder. Allikevel må SAS notere seg for et tap på 9,1 milliarder i den perioden Lindegaard har vært konsernsjef.

– Det har vært fem år dominert av store endringer. September 11-aksjonen kom rett etter jeg tok over, og hadde en stor innflytelse på folks reisevaner. I løpet av disse årene, har også lavpriskonkurransen hatt et skikkelig gjennombrudd. De første stegene i de nødvendige innsparingene i selskapene er nå gjort unna. Jeg føler det er et riktig tidspunkt for en ny konsernsjef å ta over, sier Lindegaard i en kommentar.

Det har tært på kreftene å jobbe med nedbemanninger og kostnadskutt. Han sier han har brukt nesten all sin tid på SAS, og kun sporadisk har fått sett barnebarna sine. Nå var det nok. 

– Styret beklager at Jørgen Lindegaard har valgt å forlate sin stilling. Han har gjort en fremragende jobb for selskapet. Det er ingen overdrivelse å si at han har hatt en av de vanskeligste toppjobbene i Skandinavia. Han har lagt en stabil plattform for de endringene vi er nødt til å gjennomføre videre, sier styreformann Egil Myklebust i SAS.

Selv om SAS har tapt 9 milliarder den tiden Lindegaard har vært konsernsjef, kommer han til å bli omtalt som redningsmann for SAS. Flere selskaper har gått på ryggen de siste årene. Lindegaard har fått SAS på rett kurs.

John Lyng i Norsk Kabinforening sier til NTB at dette ikke kom overraskende. Lyng karakteriserer den avtroppende konsernsjefen som en «hard negl» rent profesjonelt. Lyng sier til N24.no at Jørgen Lindegaard bør gå av raskere enn han selv har varslet.

– SAS har ikke tid til å ha en leder sittende på oppsigelse i seks måneder, slik det nå legges opp til. Vi trenger en ny leder raskt på plass, lenge før det har gått et halvt år, sier han til Næringsliv24.

– Når det har vært kuttet så kraftig over lang tid, oppleves det som en lang nedtur for de ansatte. Nå som vi skal bygge videre, er det lettere for de ansatte å samle seg rundt en ny sjef, som ikke har de store besparelsenes stemplet i pannen. Men vi tåler ikke at SAS blir liggende i vakuum et halvt år uten ny leder, sier han.

Kjell Inge Røkke klarte å skaffe seg en ny sjef på dagen etter at Helge Lund varslet overgang fra Aker Kværner til Statoil. Styreformann Egil Myklebust er nok ikke så rask i snuen. Det er ikke uvanlig at styret bruker flere måneder på å finne ny toppsjef, og det går gjerne enda noen måneder før den nye kan tiltre. Lyng må nok smøre seg med tålmodighet. Har SAS Braathens fått en ny leder på plass til jul, får han være fornøyd.

SAS Braathens har mange problemer å hanskes med. At Jørgen Lindegaard blir sittende til høsten når han går av på eget initiativ, er ikke et problem. Det er bedre at Lindegaard er på post enn om man konstituerer en annen. Selvsagt vil styret jobbe for å få på plass en ny konsernsjef så raskt som mulig.

Lyngs kategoriske uttalelser om at SAS ikke kan leve med Lindegaard på oppsigelse, er et nytt eksempel på hans manglende evne til å bedømme den situasjonen selskapet er i.

SAS må fortsette å ta Lindegaards beske medisin. Det blir ikke mindre kostnadskutt med en ny sjef. Nye kostnadskutt på 2 milliarder er vedtatt. Kostnadene er det store problemet SAS har. Og kostnadene er først og fremst knyttet til høye lønninger.

Hvis Lyng tror han skal få en ny sjef med mindre fokus på kostnader, er det en søt dagdrøm han har blitt overveldet av. SAS må nok lete etter en sjef som er forberedt på å takle turbulens og som ser det som en utfordring å skulle lede en stor flokk ansatte som ikke innser at deres eget lønnsnivå er den største trusselen selskapet deres står overfor.

 

Artikkelen ble publisert 16.05.2006 kl 12:46, oppdatert 18.05.2006 07:46.

Djupedal med streikebekymring

Frustrasjonen sprer seg som ild i tørt gress i lærerpartiet SV. Djupedal sitter med ansvar for skolen, men det er kommunene som avgjør om de vil ha streik for å bli kvitt lærernes lesepliktsordning – som også SV-politikere mener er utgått på dato, skriver redaktør Magne Lerø.

Når lærerne de siste ti år har kjempet en durabelig kamp for å beholde staten som forhandlingsmotpart og ikke bli overført til Kommunenes Sentralforbund (KS), var det for å hindre at de skulle havne i den situasjonen de nå er i. Nå er det KS som avgjør om det skal bli streik i slutten av neste uke, ikke regjeringen.

Læreren har aldri lagt skjul på at de led et sviende nederlag da Kristin Clemet tvangsflyttet dem fra staten og over til kommunene. Begrunnelsen var at det er kommunene som har ansvar for skolens økonomi. Fra statens side har man ellers vært opptatt av at mindre skal avgjøres sentralt og mer lokalt, når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for alle grupper i offentlig sektor.

Lærerne har kommet godt ut av det med hensyn til lønnsutvikling de siste årene. Det striden nå står om er de sentrale bestemmelsene om hvor mange timer lærerne skal undervise. Lærerne vegrer seg mot kun å bli underlagt alminnelige bestemmelser om 37, 5 timers arbeidsuke.

Kommunene ønsker større fleksibilitet med hensyn til antall undervisningstimer. Å telle undervisningstimer er uttrykk for en gammeldags pedagogisk tenkning. I dag jobbes det jo i team og prosjekter. For en skoleleder er det mer relevant å fokusere på hvor mye lærerne arbeider istedenfor hele tiden å måtte omregne arbeidsoppgavene til antall undervisningstimer. Dette bør kunne skje uten å gjøre lærerjobben til en alminnelig 8 til 16-jobb.

Arbeidstakerorganisasjoner kjemper alltid for sentrale ordninger. De påstår at lokale tilpasninger og en oppmykning av lesepliktsbestemmelser blir en ulykke for skolen. De mener det vil gi færre lærere, flere elever i klassene og at kommunene vil utnytte den frihet de får til lokal tilpasning til å sultefôre skolene. Vi tror kommunene er klokere enn som så.

Rolf Reikvam, som sitter i Stortingets utdanningskomité for SV, har gitt støtte til KS i konflikten med lærerne. Det har ført til rabalder innad i stortingsgruppen. I går kunne også Dagbladet fortelle at SV-ere kommer til å melde seg ut, dersom ikke regjeringen tar KS i skole.

I dag rykker kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV) ut i Dagsavisen med noe som i alle fall Dagsavisen ønsker skal oppfattes som støtte til lærerne og kritikk til kommunene.

– Alle vet at jeg og SV er opptatt av skolen. Jeg tror også alle skjønner at en statsråd ikke kan gripe direkte inn i et lønnsoppgjør. Men jeg går nå ut med et tydelig politisk signal om hva vi vil med skolen, Jeg er veldig bekymret for den uforsonlige språkbruken og det høye konfliktnivået i skole-Norge, sier Djupedal.

SVs partisekretær Edle Daasvand åpnet fredag for at regjeringen kan bidra til en politisk løsning på lønnsoppgjøret i skolen. Djupedal bekrefter denne muligheten.

– Det er en tradisjon i Norge for at partene, og meklingsmannen finner fram til løsninger. Men hvis partene ønsker å snakke med meg, så er min dør åpen. Men dette er ikke noe vi har diskutert, understreker han.

Vi kan ikke helt se hva Djupedal kan bidra med slik konflikten nå står, annet enn å oppfordre partene om å komme til enighet. Selv om KS og lærere nå framstår som hund og katt, kan vi ikke forskuttere en streik. Vi har da også en riksmeglingsmann som skal forsøke å få partene til å innse at de er mest tjent med å finne en løsning.

Minister i klaseklister

Det finnes ingen kategori for «snille, norske klasebomber». Nå må regjeringen ta på alvor at de har gått inn for et forbud mot klasebomber og fjerne de norske klasevåpnene. Hvis ikke ender man opp med en dobbeltmoral, skriver redaktør Magne Lerø.

Det tok lang tid før regjeringen forsto at de var kjørt opp i et hjørne når det gjaldt ordningen med firmabiler som kun en engere krets visste eksisterte. Det var mye merkelig formuleringskunst å observere som forklaring på at Odd Enoksen skulle ha en bil til 800 000 kroner hjemme, mens han blir kjørt og hentet av privatsjåfør til alle døgnets tider den tiden han er i Oslo. Nå er det forsvarsminister Anne-Grete Strøm- Erichsen som har havnet i en uforståelig klase av bortforklaringer, forklaringer og presiseringer. Hun kommer ikke til å klare å snakke seg ut av det klisteret hun har havnet i. Regjeringen må rett og slett bestemme seg for om de er for eller imot klasebomber – og ta konsekvensen av det.

I mange år har vi trodd at det norske forsvaret ikke har klasebomber. Regjeringen har engasjert seg internasjonalt for å forby denne våpentypen. Så blir det kjent at det norske forsvaret har 53 000 granater med klaseammunisjon. Disse klasebombene vil regjeringen holde utenfor forbudet. Det er nemlig ikke «skikkelige» klasebomber.

Strøm-Erichsen forsøkte å forklare det norske folk på Dagsrevyen i forrige uke at de våpnene Norge har er «snillere» enn de klasevåpnene andre land bruker. Det er nemlig bare en prosent av «småbombene» som ikke går av, sa Strøm-Erichsen. Så viser det seg at hun er feilinformert. Det kan være 2–3 prosent av sprenglegemene som blir liggende udetonert på bakken – og som kan ramme sivilbefolkningen lenge etter at kamphandlingen er over. De klasebombene vi har, er av samme type som de britene slapp over Basra i Irak. De produseres av et israelsk-tysk firma som Statens Petroleumsfond ikke vil investere i på grunn av at de produseres klasebomber.

Koalisjonen mot klaseammunisjon (CMC), som har 160 organisasjoner som medlemmer, er krystallklare på at de norske klasevåpnene må omfattes av det forbudet de arbeider for skal bli innført.

Forsvarsministeren liker situasjonen dårlig. Hun har nå varslet full gjennomgang av treffsikkerhet og testrutiner. Dette viser at hun ikke er på høyde med situasjonen. Hvordan har hun tenkt seg dette? Skal hun be forsvaret skyte ut noen granater og telle etterpå hvor mange udetonerte sprenglandinger som ligger igjen?

Dette handler ikke om treffsikkerhet og testrutiner. Det handler om troverdighet. Hvis forsvaret mener at det må ha disse våpnene og at de er blant de «snilleste» som finnes, så får man stå for det. Da må man i anstendighetens navn ikke fronte kampen mot klasevåpen, men legge seg på den linjen de andre Nato-landene velger.

Den linjen regjeringen nå følger, ender med at vi blir beskyldt for dobbeltmoral. Forsvarministeren kan bare glemme å forsøke å vinne fram internasjonalt med en egen norsk definisjon av hva en klasebombe er.

Sterkere Erna på oppsigelse

Ved å gjøre det klart at hun vil gå av om to år dersom Høyre ikke kryper oppover på meningsmålingene, kan Erna Solberg skaffe seg  mer autoritet og få Høyre til å bestemme seg for hva de vil og ikke vil være, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre er å ligne med israelsfolket som i hine hårde dager satt ved Babylons flod og sang sine klagesanger. Deres storslagne tempel, det borgerlige regjeringssamarbeidet, er falt i grus, de rød grønne har fordrevet dem fra det forgjettede land som fløt av velsmakende makt og velgerne vender dem ryggen. Det er tid for klage og selvransakelse.

Når man taper et valg og tilbakegangen på meningsmålingene fortsetter, er det naturlig at det stille spørsmål med om man har den rette ledelsen. Erna Solberg forstår at hun er svekket som leder, men flertallet i partiet ønsker ikke et lederskifte nå. Høyre har ingen kronprins som er klar for å overta. Flertallet i Høyre innser også at det ikke er Erna Solberg som er problemet. Det viktigste er at Høyre framstår med en tydeligere politikk og at man samler seg om en strategi i forhold til Frp.

Erna Solberg har et utall ganger fått spørsmålet om hun vil trekke seg. I NRK i går gjorde hun det klart at hun vil overlate ledervervet til andre dersom Høyre gjør et dårlig kommunevalg og blir liggende like lavt på meningsmålingene som i dag.

Dette er klokt å sette seg selv på oppsigelse på denne måten. Det bør føre til at Høyre lar persondebatten ligge og konsentrerer seg om de politiske og strategiske utfordringenen det kommende året. De tillitslagte i Høyre kan slappe av. Det skal slippe å måtte bære Erna Solberg ut. Det ligger ikke an til en opprivende strid rundt Erna Solberg slik det ble i Ap rundt Thorbjørn Jagland.

Denne uken tok Høyre til orde for at rektorer som ikke oppnår resultater, må slutte eller omplasseres. Det er godt at Erna Solberg mener dette skal gjelde for ledere i Høyre også.

Etter valget for fem år siden havnet Jens Stoltenberg i grøfta. Den var ikke like dyp og vond å komme opp av som den Erna Solberg og Høyre har havnet i. Den gang ble det stilt spørsmål ved Stoltenberg hadde de rette egenskapene for å være leder i Ap og statsminister. Stoltenberg kunne imidlertid bruke fire år på å bygge seg opp som leder og statsministerkandidat. I fjor ble målet nådd. Jens Stoltenberg framstår i dag som en sterk politisk leder.

Ernas Solberg er i en vanskeligere situasjon enn Stoltenberg fordi hun ikke kan ta regien slik Jens Stoltenberg kunne. Siv Jensen ønsker å framstå som strategen på borgerlig side. Skal man ha noen som helst mulighet for å bygge bro mellom Venstre og Frp, må Erna Solberg innta en brobyggerposisjon.

Ved å gi seg selv to år på å snu utviklingen, kan Erna Solberg skaffe seg ny autoritet. Hun kan ikke forlange å få det som hun vil. Men hun må forsøke å ta styringen og bli tydelig på strategi og politikk. Skal Solberg lykkes, må hun komme ut av den ”forvaltningsposisjonen” hun har havnet i. Hun må ligge mer frampå, klare å framstå som sterk og nyskapende og ta styringen.

Nå er bedrift er i krise, trenger man et lederskap som tar grep og står og faller med at den strategien som blir valt gir resultater. Erna Solberg må våge noe av det samme. Hun må snakke om det Høyre hun vil være leder for, peke ut kursen og i fra når det blir avvik i forhold til den strategi som er valgt. Ved å bli tydeligere vil Erna Solberg kunne framstå med mer autoritet. Ved å si at hun går av om to år hvis partiet ikke er kommet seg et god stykke opp av grøfta, har hun mulighet for å styrke sin stilling i partiet.

Brende med verktøy

Det er klokt av Høyre å legge idealt om den tomme verktøykasse bort. Børge Brende bør få partiet med seg på å legge næringsnøytraliteten på hylla, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre vil legge næringsnøytraliteten på hylla. Børge Brende sier til Dagens Næringsliv (DN) at det er laget et karikert bilde av hva Høyres næringspolitikk går ut på.

– Ordet næringsnøytralitet er et uttrykk som er lett å misforstå. Derfor bruker jeg ikke ordet, og jeg er heller ikke for en næringnøytralitet. Det jer er tilhenger av, er en næringsvennlig politikk, sier Brende til DN.

Denne uttalelsen kan han få med seg alle stortingspolitikerne på. Brende går heldigvis lenger. Han vil ta et oppgjør med oppfatingen om at Høyre ikke er oppatt av å løfte fram enkeltnæringer ved hjelp av virkemiddelapparatet, slik både FrP og Ap taler varmt om. Brende nevner energi og bioteknologi som områder som fortjener politisk støtte i form av næringsrettet forskning og offentlige utviklingskontrakter hvor staten stiller opp ved å dekke deler av forskningskostnadene.

Dette er nye signaler for Høyre. Det er ikke overraskende at det er Børge Brende som målbærer dem. I fjor engasjerte han seg så pass sterkt i Union-saken at vi et øyeblikk trodde han var blitt rød-grønn.

Næringsnøytralitet er ikke noe Høyre har funnet på. Det er et begrep som har gitt mening og vært dekkende for den politikken Høyre har stått for. NHO står for den samme næringsnøytraliteten. Det er ikke et begrep noen liker spesielt godt å bruke. Å være nøytral skaper ikke noe profil og begeistring. Det var ingen som klappet da Høyres tidligere næringsminister Ansgar Gabrielsen sa at han ikke hadde verktøy i verktøykassa si. Han ønsket heller ikke å få det. Vi fikk inntrykk av at det var meningen at næringsministre skulle være så verktøyløs som mulig. Poenget er nemlig at det er markedet og kapitaleierne som skal sørge for næringsutvikling. Politikernes oppgave er å gi alle som driver næringsvirksomhet gode rammebetingelser og lave skatter og avgifter. De som bekjenner seg til næringsnøytraliteten ønsker ikke at staten skal dra inn skatter for deretter på gi pengene tilbake til de næringer politikerne i særlig grad ønsker å støtte. Staten skal hold seg nøytral i forhold til næringer – og i alle fall i forhold til bedrifter.

Dette har vært god latin i Høyre – og er det i NHO. Vi tror dette er uttrykk for en passiv linje og hilser Brendes oppgjør velkommen.

I Høyre har man stor kompetanse på næringspolitikk. Høyre må profilere seg på noe annet enn lavere bedriftskatt, bort med formueskatten og at statens bør selge seg lenger ned selskaper der de er en dominerende eier. Skattenivået er ikke det største problemet norske bedrifter har å slite med. Om staten skal selge seg ned noen 10-20 prosent i noen selskaper er heller ikke blant de viktigste spørsmålene. Fokusert satsing på bransjer der Norge har konkurransefortrinn, er viktig.

Det er spennende at Brende trekker fram energi som et område for å satse. Knapt på noe område er utfordringene større. Her handler det om å utnytte de konkurransefortrinn Norge har, sørge for reduksjon i utslippet av klimagasser og støtte til forskning som kan bringe Norge i front når det gjelder miljøteknologi knyttet til energi.

Olav Nils Sundes aksjonærovergrep

Olav Nils Sunde har valset over minoritetsaksjonærene og tvunget Gresvig-styret til å gjøre en handel som han selv tjener – og hans medaksjonærer taper – noen hundre millioner på. Den slags tvilsom eierstyring bør havne i retten hvis han ikke snur og ordner opp for seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Nils Olav Sunde har fått en 160 aksjonærer som eier 40 prosent av Gresvik på nakken. Sunde eier imidlertid 51,5 prosent av selskapet. Han eier også hundre prosent av Voice. Det er flere år siden Sunde gjorde det klart at han ønsket at Gresvik skulle kjøpe Voice. Prisen var stiv, og to ganger sa Gresvig-styret nei. For å få det som han ville, måtte Sunde da begynne å skifte ut styremedlemmer. Som tenkt, så gjort. Har man flertall, så har man flertall. Og makt er til for å brukes når viktige interesser står på spill. Til slutt fikk Gresvik et ”Sundevennlig styre”. Da var det duket for handel, en handel som for Sunde nærmest må fortone seg som en drøm som går i oppfyllelse og for medaksjonærene som et mareritt som blir virkelighet. Aksjonærene i Gresvik fikk hakeslepp da de fikk høre prisen; 850 millioner kroner måtte Gresvik ut med for overta Voice.

De 160 småaksjonærene mener Gresvik betalte 300 millioner for mye for Vioice. De hevder med andre ord at Sunde urettmessig har tjent 300 millioner – og det på minoritetsaksjonærens bekostning. Sunde har åpenbart sittet på begge sider av bordet i denne saken. Han har ikke holdt orden på hattene sine. Han har brukt sin makt for å tvinge Gresvig til å gjør en dårlig handel.

Hvis ikke Sunde ordner opp, ender saken i retten. Sunde har ingen god sak. Det ligger an til at han vil lide samme skjebne som Kjell Inge Røkke da han havnet i retten med samåaksjonærene i Norway Seafood.

Øyvind Bøhren, professor ved Handelshøgskolen BI, sier til Aftenposten at hele saken gir han en ekkel følelse og at dette er et typisk eksempel på at majoriteten sjeler fra minoriteten.

Disse forhold omtales også i ”Norsk anbefaling for Eierstyring og selskapsledelse” som Gresvik i sin årsberetningen sier de slutter seg til. Her står det at ”etter almennaksjeselskapsloven kan ikke generalforsamlingen eller styre treffe noen beslutninger som er egnet til å gi aksjeeiere en urimelig fordel på andre eiere eller selskapets bekostning”. De er ikke samsvar mellom liv og lære i Gresvig.

Sunde har stort sett vært taus som en østers i denne saken. Han snakker ikke med journalister, sies det fra selskap. Det bør han snarest gjøre. Han bør han stå fram og forkare og forsvare seg.

Minoritetsaksjonærene har gode kort på hånden. Det er imidlertid en komplisert sak å kjøre i rettsapparatet. Sunde er ikke tjent med å kjøre denne saken i retten. Han bør gå i forhandlinger med minoritetsaksjonærene og bli enige om hva Voice skal prises til. Han må være forberedt på at prisingen blir betydelig lavere enn han selv mener, i alle fall slik saken har utviklet seg.

Nesten-nakketak på Hagen

De ansatte i Orkla har elegant utnyttet Stein Erik Hagens brennende lyst på styrelederjobben, tatt over kroningssermonien og fått kvittering på at budskapet er mottatt og forpliktelsene til å innfri de ansattes forventninger er akseptert. Som eierstyring står det til stryk, skriver redaktør Magne Lerø.

Både Stein Erik Hagen og de tillitsvalgte i Orkla vet at det er makta som rår. De tillitsvalgte vet også at Hagen har fryktelig lyst til å bli ny styreleder i Orkla. Han synes det er en passende jobb for en av landets rikeste menn å være styreleder i landet største private selskap. Hagen ønsker ikke å bruke albuer og boksehansker for å kunne sette seg på styrelederplassen i det fasjonable møterommet i Orkla. Han vil helst at det skal se ut som om det nærmest er et kall, om ikke fra oven, så i det minste fra det store aksjonærfellesskapet, en plikt, en byrde som blir lagt på ham, som tynger såpass at han må droppe den planlagte jordomseilingsturen med sin kjære Mille Marie.

I dag avslører Dagens Næringsliv (DN) at det er en hestehandel etter godt gammelt merke, og som endatil var tenkt å holdes hemmelig, som bringer Hagen i styrelederstolen før sommeren.

De ansatte i Orkla gir ikke ved dørene. Frekt og freidig har de utnyttet Hagens styrelederiver for å sikre egne interesser best mulig. Stein Erik Hagen har pent måttet skrive under på en avtale i form av et møtereferat for å få de ansattes støtte og stemmer.

– Vi har en avtale om hvordan Hagen skal oppføre seg som styreleder, sier tillitsvalgt i Orkla, Aage Andersen, til DN. Samtidig understreker han at avtalen ikke innebærer at Hagen har gitt rene løfter eller garantier knyttet til Orkla Media, Borregaard eller andre selskaper. Det skulle da bare mangle. Først får nå administrasjonen komme med en anbefaling for styret.

Det er ikke vanlig at en aksjonær som eier 17 prosent av et selskap blir styreleder, når andre storeiere ikke er representert i styret. Her lukter det skjev ivaretakelse av alle aksjonærens interesser, og det er i strid med god eierstyring, mener Folketrygdfondet.

Det er selvsagt ikke vanlig at posisjonshungrige styremedlemmer inngår avtaler med de ansatte for å oppnå den posisjonen man vil ha. Styremedlemmer skal ikke møte med delvis bundne mandater. De skal være uavhengige og opptatt av å sikre selskapets og aksjonærenes interesser.

Vi har fått et nytt eksempel på at Orkla er noe for seg selv på styre- og eiersiden. Det har i årevis vært knyttet til Stein Erik Hagen som person. De ansatte har kalkulert med at Hagen før eller senere blir styreformann. Det er like godt å skjære igjennom nå og sette ham i styrelederstolen med så mange bindinger og løfteliknende formuleringer som mulig.

Istedenfor å la valgkomiteene opptre som valgkomiter flest, har de ansatte tatt seg av kroningssermonien av ny styreleder. Det gir alltid makt og innflytelse å være den som kroner, innsetter eller utpeker. Her er det såpass åpenbart at de ansatte sitter igjen med en kvittering på at budskapet er mottatt og forpliktelsene akseptert.

De ansatte mener de nå har skaffet seg et aldri så lite nakketak på Stein Erik Hagen. Hagen ser det ikke slik. Han vil helt sikkert si at han ikke har lovet noe annet enn det han flere ganger har sagt offentlig, at han vil være langsiktig, ta hensyn til de ansattes syn og så videre. Han bør imidlertid kalkulere med å få høre at han er en løftebryter og ting som verre er, dersom han ikke opptrer som de ansatte forventer.

Nå ønsker Hagen å framstå som en langsiktig, industriell, industribygger – en Jens P. Heyerdahl jr. nummer to, nei nummer en, for Hagen er også største eier. RimiHagen som tjente seg søkkrik på å kjøpe opp dagligvarebutikker for så å selge det hele ut av landet, vil nå demonstrere at det ikke er slik han er. Orkla vil han eie i generasjoner framover. Desto større og sterkere Orkla blir, desto bedre er det. Slik sett er det en strek i regningen at Orkla Media skal selges.

Det som nå skjer, styrker Dagbladets mulighet for å få slått kloa i Orkla Media. Det vi tror Hagen helst ønsker, er en fusjon mellom Orkla media og Dagbladet. Da vil nok Orkla ha 33 prosent. Det bør Jens P. Heyerdahl jr, som er største eier i Dagbladet, kunne gå med på. Selv om Orkla kommer inn på eiersiden, vil Heyerdahl ha en større eierandel i Dagbladet enn Hagen har i Orkla.

Heyerdahl og Hagen har ofte har vært i tottene på hverandre, men de klarer nok å eie litt sammen, om bare posisjonen er klare. Hagen som styreformann i det store, mektige Orkla, og Heyerdahl som styreleder i det «lille Dagbladkonsernet» som Hagen også eier en bit av.

Stein Erik Hagen, skal forvalte den rikdommen som første og fremst Jens P. Heyerdahl skal ha æren for – men det var før eierne begynte å styre og herje med Heyerdahl livsverk. Eller kanskje ender det med at Jens P. Heyerdahl og Dagbladet får «hele greia». De ansatte vil juble. Og det er vel mer penger i sol enn i papiraviser framover.

Som eierstyring står Hagens opptreden til stryk. Vi vil bli litt mildere i formene om han nå legger fram det han har undertegnet på, og at det viser seg at det ikke er så galt som det kan virke.

På dobbeltspor med Siv Jensen

På sikt kan det bare gå en vei med Frp under Siv Jensen – nedover når det gjelder oppslutning og kanskje oppover når det gjelder politisk makt, skriver redaktør Magne Lerø.

Å overta som sjef etter en gründer som fremdeles skal være aktivt med både som eier og i det daglige, er en risikosport. Det er mye som kan gå galt når den som har hatt all reell og formell makt, skal overlate denne til en annen og trene seg selv på å holde fingrene fra fatet. De klarte det ikke i Kr.F. Valgerd Svarstad Haugland ble en stemmemagnet for Kr.F da hun overtok, men Kjell Magne Bondevik ble oppfattet som sjefen i partiet selv etter han sa i fra seg ledervervet. Mye tyder på at den historiske lederskifte i Frp kan gå bra. Et av tegnene på det er at Carl I. Hagen gjorde det tindrende klart at det er Siv Jensen som skal være Frps statsministerkandidat. Det er ingen vei tilbake. Siv Jensen har fått makten.

Carl I. Hagen har gründerens egenskaper: Visjonær, ensidig, til tider ubregnelig, selvopptatt, sta, emosjonell og med en teft og magefølelse som gjør at man velger rett i avgjørende situasjoner.

Siv Jensen er en profesjonell leder. Hun vil lede Frp etter boka, slik Gro Harlem Brundtland ledet Ap. Gro ledet Ap som en administrerende direktør leder en bedrift. Dagfinn Høybråten er samme type. Det blir ryddigere, skikkeligere, mer forutsigbart med Siv Jensen enn med Carl I. Hagen. Hagen er overbevist om at hun vil klare seg godt i partilederjobben, fordi hun har et riktig selvbilde: Hun vet hun kan drive politikk, men at hun trenger andre rundt seg som har bedre antenner for det som rører seg blant folk enn det hun har. Så lenge Hagen er der med sitt enorme antenneanlegg, går de bra. Hagen vet at Jensen vil lytte til det han og andre populister representerer selv om hun ikke er samme type selv.

Det kan bare gå en vei med Frp med Siv Jensen ved rattet, nedover på sikt– når det gjelder velgeroppslutning, men kanskje oppover når det gjelder mulighetene for å oppnå politisk makt. Siv Jensen trenger ikke velge mellom makt og oppslutning nå, men hun må gjøre det innen tre år.

Hun har alle muligheter for å holde Frp på det nivået de er på nå fram til over kommunevalget neste år. Hennes første mål er at Frp skal gjøre et brakvalg. FrP skal bli ordførerpartiet.

Siv Jensen vil ikke endre FrPs politikk før valget neste år. Hvorfor skulle hun det? Politikken er en suksess når det gjelde oppslutning. Det er over tre år til politikken eventuelt skal iversettes i posisjon.

Nå gjelder det å markere Frps politikk så sterkt som mulig, men samtidig forsøke å styrke dialogen med de andre borgerlige partiene. Siv Jensen har tidligere omtalt Erna Solberg i konstruktive ordelag. Når hun i VG i dag roser Dagfinn Høybråten opp i skyene, er det er viktig signal.

– Jeg har veldig stor respekt for Dagfinn Høybråten som partileder, og vi kommuniserer veldig godt. Han har flere ganger vist at han er handlekraftig og at han er til å stole på, sies Jensen.

Det skal mer til før Høybråten er rede til å føre samtaler med Frp om en felles borgerlig politikk. Nå blir svaret at Frp må nedre politikk før det er aktuelt med samtaler. Det vet Siv Jensen.

Hvis Frp gjør et godt kommunevalg i neste år, vil de satse maksimalt på å få til et samarbeide med de borgerlige partiene. På kommunalt plan skal det demonstreres at Frp tar ansvar og er et parti som er til ås tole på og like god på kompromisser og å sluke kameler som andre partier som får makt.

Det neste halvannet året vil Frp kjøre på to spor: De vil bli enda større og snakke om at de kan danne regjering alene. Det er lite sannsynlig, men det egner seg godt for internt begeistring.

Det andre sporet er samarbeidssporet som innebærer at Frp deltar i en regjering sammen med de andre borgerlige partiene. Hvis det skal skje, må Frp legge om den politiske kursen. Det vil føre til at de mister en del velgere. Det har de råd til.

Med et Frp på 30 prosent og Høyre på 12, vil Høyre vegre seg mot å gå inn i en regjering. Men Frp på 20, Høyre på 15 prosent, Venstre og KrF på fem prosent hver, øker sjansen for å få til en borgerlig regjeringsalternativ, men da blir ikke Siv Jensen statsminister.

Det hjelper ikke Frp å bli større, hvis de ikke får støtte slik at de får politisk makt.

Dette har Erna Solberg sett. Nå inviterer hun til drøftelser med de andre borgerlige partiene der målet er å få til en mer samordnet borgerlig opposisjon. Det handler om hvem som skal ta regien på borgerlig samordning. Den vil Erna Solberg ha. Erna Solberg og Siv Jensen vil nok sørge for en god dialog. Det er det begge tjent med.

Nesestyver til PFU

PFU er rammet av husblindhet. I likhet med Se og Hør har de ikke fått med seg at samfunnet ikke godtar at mediene tiltar seg eiendomsrettighetene til kjendisers privatliv til bruk i grenseløs kommersiell utnyttelse, skriver redaktør Magne Lerø.

Se og Hør, ansvarlig redaktør Odd Nelvik og to journalister fra bladet ble for vel et år siden dømt til å betale Big-Brother-kjendisene Rodney Omdahl Karlsen og Anette Young til sammen 445 000 kroner i erstatning og oppreisning for å ha krenket privatlivets fred og dekke parets saksomkostninger på 300 000 kroner. Se og Hør anket saken. I går ble det fullstendig tap i Borgarting lagmannsrett. Se og Hør må ut med 800 000 kroner.

Denne dommen er en kraftig nesestyver for Pressens Faglige Utvalg (PFU), som mener Se og Hør ikke har brutt god presseskikk.

– Det skal ikke være slik at pressens egne organer er mildere enn retten. Enten så er det noe galt med PFU, eller så er det noe galt med dommen, sier Se og Hørs advokat Cato Schiøtz til Dagbladet.

Dette var da en usedvanlig tøysete kommentar til Schiøtz å være. Han får da ta en dom i Lagmannsretten til etterretning. Er det noen det er noe galt med, er det PFU.

Se og Hør hevder at paret allerede fra første stund søkte offentlighet utenom det vanlige og derfor må finne seg i at mediene fortsatt skriver om deres privatliv. Det hele startet da de to hadde sex på tv. Senere ble de et par. Nå har de gått fra hverandre. Se og Hør trykket et intervju med en kvinne Omdal Karlsen skal ha hatt intim omgang med mens han var kjæresten til Anette Young. Uavhengig om saken er sann eller ikke, så er den krenkende, mener retten.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo for et par år siden at private bilder av kjente personer ikke kan trykkes uten deres samtykke. Bakgrunnen for dommen var at prinsesse Caroline av Monaco hadde klaget tyske ukeblader inn for domstolen etter at det var tatt bilder av henne og hennes barn i privat sammenheng. Oslo tingrett legger denne dommen til grunn, og konkluderer med at Se og Hør har vist manglende respekt for privatlivet.

– Kjendiser har krav på et privatliv, men personer som inviterer offentligheten inn i privatlivet, kan ikke bare skru av oppmerksomheten når det passer dem, sa Thor Woje, sjefredaktør i Romerikets blad og tidligere leder av Pressens Faglige utvalg etter at PFU hadde behandlet saken. Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, uttalte at det er pressen og ikke domstolene som må avgjøre hva som har offentlig interesse.

Det er første gang en sak som er frikjent i PFU er dømt i retten. Gunnar Bodahl Johansen ved Institutt for journalistikk undrer seg i Dagbladet over at jussen er blitt strengere enn etikken. Han snur jo tingene på hodet. Etikken er da ikke blitt strengere enn jussen. Det er PFU som viser sviktende etisk dømmekraft. PFU er ingen pavestol når det gjelder presseetikk.

Denne saken handler om hvor langt mediene skal kunne gå i kommersiell utnyttelse av enkeltindivider. Her preges PFU av en type husblindhet som vi også finner i andre bransjer og organisasjoner. Husblindhet oppstår når man er blitt så nærsynt på sine egen prinsipper og faren for hvor man kan ende dersom man aksepterer at grenser flyttes, at man blir blind i forhold til det man holder på med. Den husblinde har mistet evnen til å se seg selv slik omgivelsene ser en. PFU er blind for at samfunnet ikke godtar at mediene overtar eiendomsretten til kjendisers privatliv.

Kjendiser er fritt vilt i Se og Hør. I forrige uke avslørte MEMO hvordan de herser men mennesker for å få dem til å stå fram. De truer med å avdekke personlige forhold eller de lokker med store pengesummer. På denne måten skape de et inntrykk at det er helt normalt at vi kan lese om de mest intime forhold i enkeltmenneskers liv. Men mange er altså presset til å stå fram. Noen få har tatt kampen opp, blant dem Bjørn Eidsvåg, Eva Sannum og Ole Paus. Etter dommen som falt i går, vil langt flere våge å sette grensen. Se og Hør vil tvinges til å ta mer hensyn. Det er utmerket

Det er og blir moralsk forkastelig å skrive artikkel etter artikkel om personlige forhold når mennesker ber om å få være i fred. Det finnes ingen aktverdig grunn, annet enn at Se og Hør vil tjene penger, som tilsier at befolkningen skal inviteres til å grafse i disse to Big-Brother- kjendisenes privatliv mot deres vilje.

Pressen Faglige Utvalg (PFU) burde satt foten ned for denne typen krenking av privatlivet. Å snakke om at er enkeltindivider ikke kan slå av oppmerksomheten, holde ikke. Hvorfor har ikke enkelindivider rett til å slå av oppmerksomheten om sitt eget privatliv?

Mennesker som har makt, som forgriper seg mot samfunnets lover eller på andre måter utøver en aktivitet som får konsekvenser for grupper av andre mennesker, må finne seg i å få sider av sitt privatliv belyst. Men enkeltindivider og kjendiser må selv kunne trekke sine intimitetsgrenser.

Ytringsfriheten skal vi kjempe for. Men vi må lære å skille mellom å kjempe for ytringsfriheten og å forsvare medienes ønske om kommersiell utnyttelse av enkelindivider.

Oppsigelsevern framfor fallskjerm

Matz Sandman er kommet i tvil om fallskjermer. Det er nok arbeidsgiver som har størst grunn til å være fornøyd om den toppsjefen man vil ansette godtar å si fra seg oppsigelsesvernet mot en årslønn i fallskjerm, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Mediene skaper et inntrykk av at sjefer som har avtale om en fallskjerm på en rundt årslønn er spesielt heldige. Det er de aldeles ikke, mener lederen av rådmannsutvalget i Kommunenes sentralforbund, Matz Sandman. Han er skremt av den behandlingen rådmann Ernts-Otto Kristiansen i Nesset kommune har fått.

Kommunal Rapport skriver i dag at Matz Sandman på et seminar for rådmennene i Nordland sist uke ba de tenke seg veldig godt om før de signerer en arbeidsavtale der de sier fra seg oppsigelsesvernet mot å få en fallskjerm på 12-18 måneders lønn. Sandmann sier han var mer positiv til dette før, men at han nå har fått betenkeligheter

– Uten oppsigelsesvern kan kommunestyret når som helst be rådmannen gå. Politikerne trenger ikke si noe, de kan bare rekke opp hånda. Det kan være en helt tilfeldig politisk situasjon som uløser mistilliten, sier Sandman.

Det er slik det er. Har man først sagt fra seg stillingsvernet, holder det for arbeidsgiver å vise til den avtalen som er inngått. Det er slett ledelse og elendig utøvelse av arbeidsgiveransvaret å ikke begrunne manglende tillit til en leder. Poenget er imidlertid at arbeidsgivers begrunnelse er god nok med en slik avtale. Det hjelper ikke om den aktuelle leder som blir bedt om å slutte er aldri så uenig.

Det er ikke lett å bygge betingelser inn i en sluttavtale basert på at man har frasagt seg oppsigelsesvernet. Slike avtaler skal nettopp sikre at man raskt kan skjære igjennom uten å måtte koble inn jurister og kjøre lange prosesser for å få den aktuelle lederen til å slutte.

Slike avtaler er ganske vanlige i næringslivet. Har man en utsatt stilling, kan man ha avtaler både om to og tre årslønner om en må fratre som sjef.

Hvis man slutter med en fallskjerm og får ny jobb igjen etter kort tid, har dette vært en meget lukrativ avtale. Er man i slutten av femtiårene eller enda eldre, kan det ende med at man må gå arbeidsledig i årevis.

Å kunne bli kvitt en leder man ikke har tillit til med å betale en årslønn, vil de fleste arbeidsgivere både i privat og offentlig sektor synes er en fordelaktig. I de frivillige organisasjonene blir det stadig bråk når slike avtaler blir kjent. For vel en uke siden rykket idrettsledere ut i NRK og klaget over at toppsjefer i idretten hadde avtaler om en fallskjerm på et år. Den slags skulle ikke idrettens penger bruke på. Det er forståelig at man mener det, men når konflikten er et faktum, er det mange arbeidsgivere som er svært så fornøyd at den kan løses med 12-18 måneders lønn.

Hvor lykkelig ville ikke styret i Redningsselskapet vært om man måneder før Monica Kristensen Solås måtte slutte, kunne løst det hele med 18 måneders lønn. Flere måneders krig mellom styret og generalsekretæren kostet selskapet millioner i tapte inntekter og tap av tillit som de enda lider under.

Vi forstår godt at Mads Sandman ber rådmenn tenke seg godt om før man sier fra seg oppsigelsesvernet. Det bør også andre ledere gjøre.

Hvis arbeidsgivere ikke inngår en slik avtale, må en være meget nøye med hvordan man opptrer dersom det oppstår en konflikt som kan ende med at en toppleder må slutte. Her er det helt sentralt at årsaken til misnøyen blir nøye beskrevet, kravet til lederen blir presisert og at man gir lederen en mulighet for å rette opp igjen, reparere, velge en ny kurs, ny lederstil eller hva det skal være. Det handler om å etablere et grunnlag for å be vedkommende slutte. Dersom arbeidsgiver har kjørt en skikkelig prosess, vil ofte lederen innser at det beste er å trekke seg. Da blir man gjerne enige om en årslønn om man har avtale om det eller ikke. Dersom arbeidsgiver bare har flesket til, uttalt mistillit og gjort arbeidssituasjonen umulig for den aktuelle sjefen, kan det fort bli mange årslønner av det.