Leder: Ulltveit-Moe provoserer

Ulltveit-Moe må legge vekk provokasjonene og diskusjonene rundt arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, industrieier og nylig avgått president i NHO, fortsetter å mene at vi må jobbe mer for samme lønn for å kunne beholde flere industriarbeidsplasser i Norge. Først trodde vi han mente at dette kunne være en kriseløsning for ansatte i spesielt truede bedrifter. Nå virker det som om Ulltveit-Moe mener det bør gjelde over hele fjøla. Og han uttaler seg som om det ikke er noen vei utenom, nærmest som en dommedagsprofet over norsk industri dersom vi ikke foretar oss noe.

Hvis Ulltveit-Moe hadde tatt saken opp internt i de bedrifter han selv er deleier i, hadde han nok oppnådd mer. Når han gjentar dette gang etter gang, provoserer han fagbevegelsen til å klatre opp på barrikadene. Nå står de der hele bunten.

– Dette er uhørt, jeg holdt på å si middelaldersk, sier LO-sjef Gerd-Liv Valla til Dagens Næringsliv. Konserntillitsvalgt Eldor Fjermestad ved Kvernelands fabrikker, hvor Ulltveit-Moe har en stor eierandel, sier Ulltveit-Moes tanker er urealistiske og tåpelige. Klubbleder Jan Olav Treen ved livbåtprodusenten Schat, hvor Ulltveit-Moe også er inne på eiersiden, sier at mer jobbing for samme lønn ikke er aktuelt å diskutere en gang.

Anders Folkestad i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, Randi Bjørgen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Odd Håker i Akademikerne, rister alle oppgitt på hodet.

Også arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten virker lite begeistret for Ulltveit-Moes tanker.

– Det er langt viktigere å inkludere dem som er utenfor, enn å få de som allerede er i arbeid til å jobbe enda flere timer, mener Høybråten.

NHO-sjef Finn Bergesen sier han er opptatt av å få større fleksibilitet i forhold til regelverket, og at det må være mulig for en bedrift på kanten av stupet å diskutere ulike løsninger for å unngå konkurs eller utflytting. Fleksibilitet er stikkordet. En måte å gjøre det på er å definere det antall timer en skal jobbe i løpet av et år, men akseptere at man må jobbe mer enn 40 timer noen uker og kanskje ned mot 30 timer i uker der det er mindre å gjøre. Denne typen fleksibilitet kan være et bidrag til å sikre levering til konkurransedyktige priser – og dermed sikre arbeidsplasser.

Vi anbefaler Ulltveit-Moe å legge vekk provokasjonene og diskutere arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen selv om debatten er i gang ute i Europa. Tiden er heller ikke inn for å kreve mer ferie eller mer permisjon. Og sekstimersdagen er det heldigvis ingen som snakker noe særlig om lenger.

Leder: Ulltveit-Moe provoserer

Ulltveit-Moe må legge vekk provokasjonene og diskusjonene rundt arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, industrieier og nylig avgått president i NHO, fortsetter å mene at vi må jobbe mer for samme lønn for å kunne beholde flere industriarbeidsplasser i Norge. Først trodde vi han mente at dette kunne være en kriseløsning for ansatte i spesielt truede bedrifter. Nå virker det som om Ulltveit-Moe mener det bør gjelde over hele fjøla. Og han uttaler seg som om det ikke er noen vei utenom, nærmest som en dommedagsprofet over norsk industri dersom vi ikke foretar oss noe.

Hvis Ulltveit-Moe hadde tatt saken opp internt i de bedrifter han selv er deleier i, hadde han nok oppnådd mer. Når han gjentar dette gang etter gang, provoserer han fagbevegelsen til å klatre opp på barrikadene. Nå står de der hele bunten.

– Dette er uhørt, jeg holdt på å si middelaldersk, sier LO-sjef Gerd-Liv Valla til Dagens Næringsliv. Konserntillitsvalgt Eldor Fjermestad ved Kvernelands fabrikker, hvor Ulltveit-Moe har en stor eierandel, sier Ulltveit-Moes tanker er urealistiske og tåpelige. Klubbleder Jan Olav Treen ved livbåtprodusenten Schat, hvor Ulltveit-Moe også er inne på eiersiden, sier at mer jobbing for samme lønn ikke er aktuelt å diskutere en gang.

Anders Folkestad i Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon, Randi Bjørgen i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Odd Håker i Akademikerne, rister alle oppgitt på hodet.

Også arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten virker lite begeistret for Ulltveit-Moes tanker.

– Det er langt viktigere å inkludere dem som er utenfor, enn å få de som allerede er i arbeid til å jobbe enda flere timer, mener Høybråten.

NHO-sjef Finn Bergesen sier han er opptatt av å få større fleksibilitet i forhold til regelverket, og at det må være mulig for en bedrift på kanten av stupet å diskutere ulike løsninger for å unngå konkurs eller utflytting. Fleksibilitet er stikkordet. En måte å gjøre det på er å definere det antall timer en skal jobbe i løpet av et år, men akseptere at man må jobbe mer enn 40 timer noen uker og kanskje ned mot 30 timer i uker der det er mindre å gjøre. Denne typen fleksibilitet kan være et bidrag til å sikre levering til konkurransedyktige priser – og dermed sikre arbeidsplasser.

Vi anbefaler Ulltveit-Moe å legge vekk provokasjonene og diskutere arbeidstid med de lokale tillitsvalgte i de tilfeller der arbeidsplasser står på spill. Tiden er ikke inn for å ta opp innføring av 40-timers uke igjen selv om debatten er i gang ute i Europa. Tiden er heller ikke inn for å kreve mer ferie eller mer permisjon. Og sekstimersdagen er det heldigvis ingen som snakker noe særlig om lenger.

Leder: Ledermedaljens bakside

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en – og om det er verd å betale den prisen år etter år, skriver redaktør Magne Lerø.

Prisen for å være toppleder i bedrifter med harde resultatkrav, kan bli meget høy. Bjørn Rune Gjelsten sier han spilte et spill i 20 år og brente lyset sitt i begge ender uten å innse det. Etter å ha mistet to av sine nærmeste venner i løpet av kort tid, begynte han å innse den alvorlige situasjonen han befant seg i.

– Reaksjonene kom i etterkant. Det var veldig mange paralleller til meg selv, fant jeg ut. Kroppen jukset. Jeg hadde direkte blackouts etter perioder med lite søvn, mye arbeid, ekstremt mye reising. Jeg hadde et par episoder der lyset gikk faktisk, sier han til Dagbladet.

Sammen med Kjell Inge Røkke jobbet Gjelsten knallhard år etter år. De oppnådde topp resultater både i forretningslivet og innen idrett. Men Gjelsten sier nå at han aldri gledet seg. Livet ble en stadig jakt på resultater og prestasjoner.

Etter at han bestemte seg for å trekke seg fra stillingen som administrerende direktør for Aker RGI, ble han rastløs, fikk nærmest panikk og abstinenssymptomer.

Det er prisverdig at Gjelsten åpenhjertig snakker om den prisen han måtte betale for å nå de mål han satte seg. Han satte stopp for hardkjøret før det var for sent. Nå er han opptatt av å leve på en annen måte.

Noen ledere har helse til å jobbe steinhardt år etter år og holde det gående med tilfredsstillende resultater. Men om de ikke knekker fysisk, kan de ende opp som verdimessig skadeskutte mennesker. Dersom jobb i praksis blir det eneste som virkelig engasjerer en, blir man ensporet og mister kontakten med sine nærmeste.

De fleste mennesker har et behov for å utvikle nærhet og høre til i en sammenheng der en blir verdsatt og tatt hånd om fordi en er seg selv, uavhengig av hva en presterer. Det gjelder å finne en balanse i livet der en får ro og tid til å dyrke nærhet. Hvis ikke mister man etter hvert kontakten med de personer som kunne ha gitt en den nærhet man i det lange løp søker. Man ender som ensom og ulykkelig, selv om man kan vise til utmerkede resultater på det profesjonelle område.

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en og om det er verd prisen år etter år. Det handler ikke bare om å lede andre. En leder skal også lede seg selv i forhold til det som gjør livet verd å leve.

Leder: Ledermedaljens bakside

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en – og om det er verd å betale den prisen år etter år, skriver redaktør Magne Lerø.

Prisen for å være toppleder i bedrifter med harde resultatkrav, kan bli meget høy. Bjørn Rune Gjelsten sier han spilte et spill i 20 år og brente lyset sitt i begge ender uten å innse det. Etter å ha mistet to av sine nærmeste venner i løpet av kort tid, begynte han å innse den alvorlige situasjonen han befant seg i.

– Reaksjonene kom i etterkant. Det var veldig mange paralleller til meg selv, fant jeg ut. Kroppen jukset. Jeg hadde direkte blackouts etter perioder med lite søvn, mye arbeid, ekstremt mye reising. Jeg hadde et par episoder der lyset gikk faktisk, sier han til Dagbladet.

Sammen med Kjell Inge Røkke jobbet Gjelsten knallhard år etter år. De oppnådde topp resultater både i forretningslivet og innen idrett. Men Gjelsten sier nå at han aldri gledet seg. Livet ble en stadig jakt på resultater og prestasjoner.

Etter at han bestemte seg for å trekke seg fra stillingen som administrerende direktør for Aker RGI, ble han rastløs, fikk nærmest panikk og abstinenssymptomer.

Det er prisverdig at Gjelsten åpenhjertig snakker om den prisen han måtte betale for å nå de mål han satte seg. Han satte stopp for hardkjøret før det var for sent. Nå er han opptatt av å leve på en annen måte.

Noen ledere har helse til å jobbe steinhardt år etter år og holde det gående med tilfredsstillende resultater. Men om de ikke knekker fysisk, kan de ende opp som verdimessig skadeskutte mennesker. Dersom jobb i praksis blir det eneste som virkelig engasjerer en, blir man ensporet og mister kontakten med sine nærmeste.

De fleste mennesker har et behov for å utvikle nærhet og høre til i en sammenheng der en blir verdsatt og tatt hånd om fordi en er seg selv, uavhengig av hva en presterer. Det gjelder å finne en balanse i livet der en får ro og tid til å dyrke nærhet. Hvis ikke mister man etter hvert kontakten med de personer som kunne ha gitt en den nærhet man i det lange løp søker. Man ender som ensom og ulykkelig, selv om man kan vise til utmerkede resultater på det profesjonelle område.

Med jevne mellomrom bør ledere stoppe opp, kjenne etter og snakke åpent med de som står en nærmest om hva jobbpresset gjør med en og om det er verd prisen år etter år. Det handler ikke bare om å lede andre. En leder skal også lede seg selv i forhold til det som gjør livet verd å leve.

Leder: En ikke-grådig jurist

Retthjelpere kan tilby advokater konkurranse. Økt konkurranse gir mindre grådige advokater. Derfor må ikke rettshjelpere informasjonsmessig holdes nede, skriver redaktør Magne Lerø.

Nina Dybedal (33) er en av landets beste jurister og kunne velge og vrake blant de store advokatfirmaene. Men hun var ikke interessert i å delta i det pengejaget som preger advokatbransjen. Derfor hoppet hun av og ble rettshjelper. Men landets 52 rettshjelpere sliter med å bli gjort kjent at de finnes, skriver Aftenposten.

Juristforbundet og advokatforeningen driver i fellesskap jus.no. Rettshjelperne er medlem i Juristforbundet og ønsker at det på samme sted som det står «finn en advokat» skal stå «finn en rettshjelper». Men ansvarlig redaktør Marit Aschehoug har satt foten ned. Nå sier generalsekretæren i Advokatforeningen at det beror på en misforståelse.

En rettshjelper tilbyr de samme tjenester som en advokat, men kan ikke føre saker for retten. Nina Dybedal tar 420 kroner timen pluss moms.. De store advokatfirmaene fakturer i alle fall 1200 kr pluss moms.

Det aner oss at grunnen til at rettshjelperne holdes nede informasjonsmessig, er at advokatene ikke er interessert i å tape kunder til rettshjelperne.

Politikere mener de høye advokathonorarene truer rettsikkerheten. Folk har ikke råd til å søke bistand hos advokat. Derfor har Knut Storberge (Ap) tatt til orde for at det bør settes en makspris for advokattjenester. Vi er ikke sikker på at jussmarkedet skal reguleres på denne måten. Det er viktigere å gi personer og bedrifter alternativer til de rådyre advokatene som kanskje skuffer inn både fem og ti millioner kroner hvert år.

Når rettshjelpere og andre får anledning til å føre saker for domstolene, får advokatene virkelig konkurranse. Det er ikke lenge før advokater tvinges til i langt sterkere grad å konkurrere på pris. Det liker nok ikke de store og mektige i Advokatforeningen, men vi tror ikke de makter å sikre seg slik at de fortsatt kan opptre temmelig grådig i møte med mennesker som trenger juridisk bistand.

Leder: En ikke-grådig jurist

Retthjelpere kan tilby advokater konkurranse. Økt konkurranse gir mindre grådige advokater. Derfor må ikke rettshjelpere informasjonsmessig holdes nede, skriver redaktør Magne Lerø.

Nina Dybedal (33) er en av landets beste jurister og kunne velge og vrake blant de store advokatfirmaene. Men hun var ikke interessert i å delta i det pengejaget som preger advokatbransjen. Derfor hoppet hun av og ble rettshjelper. Men landets 52 rettshjelpere sliter med å bli gjort kjent at de finnes, skriver Aftenposten.

Juristforbundet og advokatforeningen driver i fellesskap jus.no. Rettshjelperne er medlem i Juristforbundet og ønsker at det på samme sted som det står «finn en advokat» skal stå «finn en rettshjelper». Men ansvarlig redaktør Marit Aschehoug har satt foten ned. Nå sier generalsekretæren i Advokatforeningen at det beror på en misforståelse.

En rettshjelper tilbyr de samme tjenester som en advokat, men kan ikke føre saker for retten. Nina Dybedal tar 420 kroner timen pluss moms.. De store advokatfirmaene fakturer i alle fall 1200 kr pluss moms.

Det aner oss at grunnen til at rettshjelperne holdes nede informasjonsmessig, er at advokatene ikke er interessert i å tape kunder til rettshjelperne.

Politikere mener de høye advokathonorarene truer rettsikkerheten. Folk har ikke råd til å søke bistand hos advokat. Derfor har Knut Storberge (Ap) tatt til orde for at det bør settes en makspris for advokattjenester. Vi er ikke sikker på at jussmarkedet skal reguleres på denne måten. Det er viktigere å gi personer og bedrifter alternativer til de rådyre advokatene som kanskje skuffer inn både fem og ti millioner kroner hvert år.

Når rettshjelpere og andre får anledning til å føre saker for domstolene, får advokatene virkelig konkurranse. Det er ikke lenge før advokater tvinges til i langt sterkere grad å konkurrere på pris. Det liker nok ikke de store og mektige i Advokatforeningen, men vi tror ikke de makter å sikre seg slik at de fortsatt kan opptre temmelig grådig i møte med mennesker som trenger juridisk bistand.

Leder: KrF svikter sitt soneoffer

Det er ikke Valgerd Svarstad Haugland som er KrFs problem, men den politikken regjeringen fører under ledelse av Kjell Magne Bondevik. Derfor er det ingen grunn til at KrF presser ut sin tidligere leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Et overveldende flertall av lokallagene i Akershus vil ha Dagfinn Høybråten, ikke Valgerd Svarstad Haugland, på førsteplassen til Stortinget neste år. Sentralstyret mener Østfold eller Møre og Romsdal bør sikre Høybråten en sikker plass.

– Det er kanskje ikke noe særlig vilje i KrFs ledelse til å gjøre all verden for å hjelpe den avgåtte leder. De vet at Svarstad Haugland kan løse alle problemer ved å trekke seg fra Stortingskampen. Kanskje er det dét de gambler på. Det er kynisk dersom den nye ledelsen faktisk tenker slik, og konkluderer med at det nå vil bli et så sterkt press på Svarstad Haugland at hun trekker seg. Den avgåtte partilederen oppfattet ganske sikkert at hun fikk et løfte om stortingsnominasjon da hun trakke seg. Nå kan det virke som om løftet ikke blir holdt, skriver redaktør i Politisk analyse, Aslak Bonde, i Ukeavisen Ledelse i dag.

Det har snart gått et halvt år siden Dagfinn Høybråten overtok som partileder. Partiet kan konstatere at det definitivt ikke ble noen Høybråten-effekt. Det er nå klart for alle og enhver at Valgerd Svarstad Haugland ikke var «problemet» for KrF. Ettertiden kan komme til å gi Svarstad Haugland er langt bedre attest som partileder enn den hun fikk fra partiets tillitsvalgte i fjorårets evalueringsrapport – som førte til at hun valgte å trekke seg. Hun representerte en fornyelse av partiet da hun tiltrådte som leder. Med Dagfinn Høybråten er man så langt tilbake der man var.

Høybråten har sagt at han ikke vil stille opp til en kampvotering mot Svarstad Haugland. Men han har ikke sagt at det et utelukket at han stiller i Østfold fordi han mener partiet trenger Svarstad Haugland fortsatt. Han har holdt døra på gløtt for at han kan komme til å toppe Akershuslisten.

Det er ingen grunn for Valgerd Svarstad Haugland til å trekke seg. Både Jan Petersen og Thorbjørn Jagland vil fortsette som politiker etter at de har gått av. Svarstad Haugland kan gjøre en god politisk innsats for KrF selv om hun ikke lenger er leder for partiet. Ender det med at Svarstad Haugland lar seg presse ut, spår vi at KrF vil falle ytterligere på meningsmålingene. Det er ikke Valgerd Svarstad Haugland som er KrFs problem, men den politikken regjeringen fører under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

Leder: KrF svikter sitt soneoffer

Det er ikke Valgerd Svarstad Haugland som er KrFs problem, men den politikken regjeringen fører under ledelse av Kjell Magne Bondevik. Derfor er det ingen grunn til at KrF presser ut sin tidligere leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Et overveldende flertall av lokallagene i Akershus vil ha Dagfinn Høybråten, ikke Valgerd Svarstad Haugland, på førsteplassen til Stortinget neste år. Sentralstyret mener Østfold eller Møre og Romsdal bør sikre Høybråten en sikker plass.

– Det er kanskje ikke noe særlig vilje i KrFs ledelse til å gjøre all verden for å hjelpe den avgåtte leder. De vet at Svarstad Haugland kan løse alle problemer ved å trekke seg fra Stortingskampen. Kanskje er det dét de gambler på. Det er kynisk dersom den nye ledelsen faktisk tenker slik, og konkluderer med at det nå vil bli et så sterkt press på Svarstad Haugland at hun trekker seg. Den avgåtte partilederen oppfattet ganske sikkert at hun fikk et løfte om stortingsnominasjon da hun trakke seg. Nå kan det virke som om løftet ikke blir holdt, skriver redaktør i Politisk analyse, Aslak Bonde, i Ukeavisen Ledelse i dag.

Det har snart gått et halvt år siden Dagfinn Høybråten overtok som partileder. Partiet kan konstatere at det definitivt ikke ble noen Høybråten-effekt. Det er nå klart for alle og enhver at Valgerd Svarstad Haugland ikke var «problemet» for KrF. Ettertiden kan komme til å gi Svarstad Haugland er langt bedre attest som partileder enn den hun fikk fra partiets tillitsvalgte i fjorårets evalueringsrapport – som førte til at hun valgte å trekke seg. Hun representerte en fornyelse av partiet da hun tiltrådte som leder. Med Dagfinn Høybråten er man så langt tilbake der man var.

Høybråten har sagt at han ikke vil stille opp til en kampvotering mot Svarstad Haugland. Men han har ikke sagt at det et utelukket at han stiller i Østfold fordi han mener partiet trenger Svarstad Haugland fortsatt. Han har holdt døra på gløtt for at han kan komme til å toppe Akershuslisten.

Det er ingen grunn for Valgerd Svarstad Haugland til å trekke seg. Både Jan Petersen og Thorbjørn Jagland vil fortsette som politiker etter at de har gått av. Svarstad Haugland kan gjøre en god politisk innsats for KrF selv om hun ikke lenger er leder for partiet. Ender det med at Svarstad Haugland lar seg presse ut, spår vi at KrF vil falle ytterligere på meningsmålingene. Det er ikke Valgerd Svarstad Haugland som er KrFs problem, men den politikken regjeringen fører under ledelse av Kjell Magne Bondevik.

Leder: Solberg som regjeringsprovokatør

Erna Solberg er i ferd med å gjøre seg selv til argument mot fortsatt regjeringsdeltakelse i sentrale KrF-kretser. Jan Petersen må ta en prat med henne, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg har snakket sammen. Nå kan ikke Solberg si noe annet til Aftenposten enn at hun ikke har noe imot det initiativet Bondevik har tatt for å få de nordiske landene til å danne en front mot senking av alkoholavgiftene. Men med sin uttalelse om at Bondeviks initiativ var både naivt, urealistisk og et soloutspill, er skaden skjedd. KrF er kraftig provosert over at Solberg på denne måten forsøker å sette statsministeren på plass, og det på et område som er viktig for KrF og endatil etter at Bondevik hadde vunnet fram overfor de nordiske regjeringssjefene.

I Dagsrevyen tirsdag sa Erna Solberg nei til FNs generalsekretær som ønsker at vi skal ta i mot flere kvoteflyktninger. I den tiden Solberg har vært kommunalminister, har antallet kvoteflyktninger blitt halvert. At Solberg avviser henvendelsen fra FN såpass kontant, liker man heller ikke i KrF og Venstre. Venstres nesteleder, Olaf Thommessen, sier at et av verdens rikeste land burde kunne klare å integrere 1500 flyktninger hvert år, slik FN ber om. Det virker lite overbevisende og smålig når Solberg skylder på at kommunene ikke klarer å skaffe boliger.

Erna Solberg er i ferd med å gjøre seg selv til argument mot fortsatt regjeringsdeltakelse i sentrale KrF-kretser. Hun er tydelig og direkte. Dette er egenskaper vi ofte etterlyser hos politikere. Men når Solberg åpenhjertig forfekter det Høyre vil, erter hun på seg KrF.

Jan Petersen bør ta Erna Solberg i skole og lære henne hvordan hun ikke bør uttale seg dersom hun vil ha et nært og forpliktende samarbeid med KrF. Hun er i ferd med å skyve KrF fra seg, og det i en situasjon hvor hun burde gjort det motsatte hvis hun ikke vil havne i de politiske skyggers dal. Det ligger nå an til at Erna Solberg etter valget neste år må belage seg på et liv i opposisjon. Da vil hun få frihet til å mene sterkt og tydelig som hun vil. Men i Høyre trives man dårlig med stor meningsfrihet og liten politisk smakt.

Regjeringsmotstanden i KrF øker. Nå sier statsminister Bondevik at det er landsmøte til våren som skal avgjøre om KrF skal fortsette i regjering med Høyre. Slik taler ikke en statsminister som ivrer for å fortsette i regjeringskontorene. En del KrF-ere synes det nesten er som 40 år i ørkenen å være et helt år til i regjering i Høyres favn. De ser helst at KrF kommer seg ut av regjeringen så fort anledningen byr seg. Årets budsjettforhandlinger er første mulighet.

Leder: Naiv statsminister

Når Erna Solberg antyder at statsministeren er naiv og driver solospill på alkoholpolitikkens område, kan hun ikke vente noe annet enn at KrF setter seg på bakbeina, skriver redaktør Magne Lerø.

Høyre-leder Erna Solberg har maktet å erte på seg KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, med sine uttalelser om at Kjell Magne Bondevik er naiv når han tror det nytter å kjempe mot lavere avgifte på alkohol. Det er lett å forstå at Lilletun reagerer. Kjell Magne Bondevik tok opp saken på møtet mellom de nordiske regjeringssjefene sist helg. Han fikk ministrene med på å ta et initiativ overfor EU der målet er å få aksept for at avgifter skal brukes som et virkemiddel for å redusere alkoholforbruket og dermed skadevirkningene.

Høyre vil ha alkoholavgiftene ned på det nivået de har i Sverige. Sverige sier de kan komme til å senke avgiftene ytterligere for å demme opp for grensehandelen i andre EU-land. Og senker svenskene avgiftene, kan vi ikke utelukke at det samme vil skje i Norge, sier Bondevik. Han innser at Norge ikke kan opptre som en isolert øy på det alkoholpolitiske området. Dermed skulle en tro Bondevik vil bestå Erna Solbergs realismetest. I alle fall er det flere i KrF som gjør det. KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, minner om at resultatet er viktigere enn prinsippene.

Det er imidlertid politikernes oppgave å få gjennomslag for det de mener er best for land og folk. Her er Høyre og KrF uenige. Det kan da ikke være meningen at politikerne skal legge seg paddeflate for trender og utviklingstrekk. Bondevik har nå sørget for at sammenhengen mellom pris, forbruk og skadevirkninger settes på dagsorden i EU. Om det blir en reell diskusjon eller om EU bare vil avvise dette som sære nordiske standpunkter, gjenstår å se.

Vi er nå ikke helt sikre på at Bondeviks initiativ faller steindødt til jorden.

Jon Lilletun vil ikke ha noe av at Erna Solberg offentlig går ut mot statsministeren på denne måten. Han sier til Aftenposten at han ikke vil ha noe av nye kutt i alkoholavgiftene, slik Høyre ønsker.

Kjell Magne Bondevik og Erna Solberg greier nok å rydde opp. At KrF og Høyre er uenige når det gjelder avgifter på alkohol, er ikke noe nytt. Men det er ikke ofte vi ser uenighet mellom statsministeren og et medlem av regjeringen som utspiller seg så tydelig. Jan Petersen ville ikke uttalt seg på denne måten. Erna Solberg tyr ikke til de samme diplomatiske vendinger når hun skal markere uenighet. Å si at statsministeren opptrer naivt på et av KrFs kjerneområder, blir det reaksjoner på. For mange i KrF blir dette et nytt eksempel på at KrF ikke hører hjemme i en regjering med Høyre.