Leder: Livstruende helsekutt

Det er positivt at sosial- og helsedirektoratet tar ledelsemessige grep for å minske sjansene for at alvorlig psykisk syke innvandrere ender opp som mordere. Det krever økte ressurser for å gi oss denne sikkerheten, skriver redaktør Magne Lerø.

Når leger skriver ut en pasient, skjer dette ofte ut fra en avveining mellom helse og økonomi. Alle de som en lege ut fra et medisinsk eller sosialt perspektiv ville beholdt på institusjonen noen dager eller uker til, er det ikke plass til. Man har ikke bevilgninger til det. Legens jobb er å prioritere hvem som er sykest. De er de som til enhver tid må sikres plass. Og hvis budsjettene ikke gir rom for det, må plasser stå tomme.

Det er ikke lett å avgjøre hvem som er sykest. Dersom en person er en fare for seg selv og andre, skal en sikres behandling. Men i praksis er det mange mennesker som ut fra et medisinsk synspunkt burde vært på institusjon, som går ute blant oss måned etter måned. De representerer en sikkerhetsrisiko. I ettertid kan det godt være at legen ved Ullevål som tok avgjørelsen om at den 40 års gamle somalieren skulle sendes «på gaten» innser at han ikke burde vært sendt på gaten. Men ingen kan vite når det «klikker» for et menneske under press. Antagelig var legen i tvil, og man har nå den praksis at man skriver ut så mange som mulig før helgen, når bemanningen er lavere.

Ullevål sykehus har nå levert en rapport om de vurderinger som ble foretatt til fylkeslegen i Oslo. Dersom helsemyndighetene kommer til at legen har foretatt en feil vurdering, risikerer han en disiplinærreaksjon fra helsemyndighetene.

Vi vil bli overrasket dersom ikke manglende ressurser er en del av forklaringen i det som skjedde. I så fall er det en systemsvikt, og da kan ikke en enkelt lege klandres. Somalieren ble sendt ut fra Ullevål uten sted å bo. Man regnet med at han ville bo hos noen venner. Vi har ikke vanskelig for å forstå at det kan klikke for en alvorlig syk mann med lite sosial nettverk som blir sendt på gata. Heldigvis er det sjelden noen går amok med kniv på denne måten. Men hver eneste uke skjer det at mennesker med psykiske forstyrrelser begår vold mot andre.

Politikerne har sagt at det skal satses på psykiatrien. Knivdrapet i forrige uke dokumenterte at det som er blitt gjort så langt ikke er nok.

Sosial- og helsedirektoratet tar nå affære. Psykiatriske pasienter skal ikke skives ut til ingen ting. De presenterer i dag seks strakstiltak som skal sørge for at det psykiske helsevernet for flyktninger og asylsøkere blir ivaretatt, skriver Aftenposten.

Denne saken har illustrert et problem. Det finnes neppe en person som kan stilles til ansvar, og somalieren selv var vel uberegnelig i gjerningsøyeblikket. Vi har fått et nytt eksempel på at en tragedie fører til at det må tas ledelsemessige grep for å minske sjansene for at dette kan skje igjen. Det er positivt at direktoratet raskt griper inn og tar grep som skal bedre situasjonen. Samfunnet må være villig til å bruke penger på at en del av våre innvandrere og asylsøkere kan få bearbeidet sine alvorlige psykiske traumer. Det går på sikkerheten løs å la være. Denne sikkerheten må vi være villige til å betale mer for enn det vi gjør i dag. Og mennesker som er psykisk skadeskutte gjennom tortur eller alvorlige overgrep har rett til behandling.

Leder: Sovende toppleder på vei ut

Et selskap må ha en ledelse som har tillit, hvis ikke kan hele selskapets eksistens bli truet. Det spørs om styret i OVDS kan foreta seg annet enn å avsette Tor J. Strand, skriver redaktør Magne Lerø.

Fem ledere i transportselskapet Ofoten og Vesteraalens Dampskipselskap (OVDS) er dømt til ubetinget fengsel for svindel med offentlige bevilgninger og triksing med regnskaper. Nåværende administrerende direktør, Tor J. Strand, var styreformann i selskapet i den tiden ulovlighetene skjedde. Strand var en ukes tid tiltalt, men tiltalen ble trukket tilbake. Salten tingrett retter imidlertid ramsalt kritikk mot toppledelsen og styret i selskapet. Retten mener de har sovet i timen. De burde reagert på de signalene de fikk om triksing med tall.

Denne dommen understreker styret og toppledelse ansvar for at regnskapet er korrekt. De har en plikt til å sette i gang undersøkelser dersom de får mistanker eller signaler om at ikke alt er som det bør være. OVDS-ledelsen har toet sine hender og stemplet de ansatte som nå er dømt som illojale. Dette reagerer retten på. Dommerne mener tydeligvis at toppledelsen har sluppet for lett unna.

Nå sitter Tor Strand utrygt i direktørstolen. Om han har sitt på det tørre på det strafferettslige området, tyder alt på at han har sviktet som leder. OVDS har lenge slitt med manglende tillit. Etter dommen fredag, falt tilliten igjen til et bunnivå. De to største samarbeidspartnerne, fylkeskommunene og Vegdirektoratet, legger ikke fingrene i mellom. De krever at selskapet må foreta seg noe for å gjenopprette tilliten.

– Jeg vil ikke si at direkte at Tor J. Strand må gå. Det får bli opp til ledelsen. Dommen sier at OVDS ikke har ryddet opp. Nå må eierne ta drastiske grep, sier fylkesrådsleder Geir Knutson i Nordland Fylkeskommune til Dagens Næringsliv. Vegdirektør Olav Søfteland minner om at det ikke bare er de fem som er dømt som retten kritiserer.
Det antydes at man kan bryte samarbeidet med selskapet dersom det ikke ryddes opp skikkelig slik at tilliten kan gjenopprettes.

Tor J. Strand har valgt taushet som kommentar til den situasjonen som er oppstått etter dommen, med henvisning til at det er styreformann Ole Fredrik Hillen som skal uttale seg.

Men hva skulle Strand ha sagt? Det er ikke enkelt å rykke ut mot det som står i tingrettens dom. Strand har fått lagt fram sin versjon i retten. Og retten har svart med «ikke bestått» i forhold til de krav en skal stille til et styre.

Det spørs om styret i OVDS kan foreta seg annet enn å avsette Tor J. Strand. Det kan godt hende Strand mener det ikke er rettferdig og at han på nytt vil bedyre sin uskyld overfor styret. Men et selskap må ha en ledelse som har tillit, hvis ikke kan hele selskapets eksistens bli truet.

Leder: Utroskap som skandale

«Svennis» får fortsett som sjef for den engelske landslaget. Men han er ikke den eneste leder som har erfart at det å være utro med en ansatt kan få de alvorligste konsekvenser, skriver redaktør Magne Lerø.

Sjefen for det engelske fotball-landslaget, Sven-Gøran «Svennis» Eriksson, får ikke sparken. Bakgrunnen fro oppstyret er at Svennis skal ha hatt et forhold til Faria Alam, som er sekretær i fotballforbundet. Alam skal samtidig ha hatt et forhold til direktøren i forbundet, Mark Palios. Hvis vi skal tro alt de engelske tabloiden skriver, da. Palios har imidlertid blitt sex-skandalens første offer. Sist helg trakk han seg. Men styret i fotballforbundet konkluderte i går med at Eriksson fortsatt har tillit. Engelske aviser skriver i dag at han egentlig ikke har tillit og at fotballforbundet gjerne ville ha sparket ham, men de har ikke penger til det. Det ville kostet de et par hundre millioner å bli kvitt Svennis. Slik fortsetter spekulasjonene. Men det er ikke over med dette. Faria Alam skal ha solgt sin historie til mediene for noen millioner. Skandalepressen venter på avsløringene om Svennis’ prestasjoner som elsker.

Ingen slår engelskmennene når det gjelder sex-skandaler. Enhver kjendis som innleder et utenomekteskapelig forhold, må være forberedt på å havne på tabloidenes forsider. Her i landet ville vi aldri laget skandale av om en leder var utro. Stort sett lar mediene utroskap forbli en privatsak. Men dersom et utenomekteskapelig forhold får arbeidsmessige konsekvenser eller kan påvirke den jobben en leder gjør, melder mediene sin interesse.

Det går et skille mellom ledere som er valgt av folket og ledere som er ansatt i en bedrift. Når man stemmer på en politiker, gir man tillit til en person. Hvis en som har profilert seg på å være ærlig og pålitelig er utro, er fallhøyden stor.

En leder som innleder et forhold til en ansatt, beveger seg også ut i et minebelagt terreng. Det har mange næringslivsledere erfart. Utroskap er forbundet med løgn, fortielse og uærlighet. Dette bryter med den kultur en leder gjerne vil fremme. Utroskap i forhold til en ansatt er en form for dobbeltkommunikasjon som gjør at en leder taper tillit. Som regel reagerer en del ansatte meget sterk på at en sjef er utro med ansatte. En leder kan også ha sine fiender både internt og eksternt. Utroskap kan bli brukt i en maktkamp mot lederen.

De fleste mener utroskap er galt. Når det skjer mellom sjef og ansatte er det i tillegg eksempel på dårlig lederskap.

Leder: Advokatsalærer i fri galopp

Vi får stadig bevis på at advokater skriver fakturaer med gaffel og at de store advokatformane forsøker å suge ut det de kan fra sine klienter, skriver redaktør Magne Lerø.

Advokat Jonas W. Myhre i Wikborg Rein i Oslo krevde 3,5 millioner kroner i salær for en sak han førte for Høyesterett. Høyesterett kuttet honoraret med 1,5 millioner.

– Jeg mener mitt salærkrav etter forholden var rimelig i en så komplisert sak og i henhold til markedsmessige betingelser. Dette har ikke noe med grådighet å gjøre, sier Myhre til Aftenposten.

Dette er ikke noe annet enn et eksempel på at advokater skriver fakturaer med gaffel og at man forsøker å få så mye som mulig ut av sine klienter. Inntjeningskravene i de store advokatfirmaene er høye. Myhre, og andre med ham, forsøker å hente ut det markedet tåler. Det er ikke noe galt i det, i og for seg. Det er denne måten advokatfirmaene skaffer seg millioninntekter på. I dette tilfellet var det motparten som protesterte og Høyesterett skar igjennom.

I bedrifter er det nesten blitt regelen at man bare betaler advokatregningene uten å spørre om timesatser og medgått tid. Mange advokater ønsker ikke å fakturere medgått tid til avtalt pris når de bistår ledere i forretningssammenheng. De vil helst prise sine tjenester ut fra det de finner rimelig ut fra markedsmessige betingelser, som Myhre sier. Advokattjenester koster mye. Det er dyrt og forblir dyrt fordi bedrifter «gifter seg» med en advokatforbindelse og ikke henter inn anbud på de tjenester man har behov for. Når man ser hvor mange millioner hundrevis av advokater tjener, er det god grunn til å hevde at de er grådige. De tjener mer enn de fortjener.

Advokat Ola J. Strømsmoen i Steenstrup Stordrange er en versting i advokatklassen. Han er felt seks ganger for å ha tatt for høye salærer fra sine klienter og for ikke å opplyse om hvordan salærene er beregnet.

Strømsmoen sier til Aftenposten at heller ikke han er grådig, men at han bør bli flinkere med formalia. Når advokatfirma Steenstrup Stordrange lar dette skje gang etter gang, forteller det at ledelsen ikke gjør jobben sin. Nå sies det at Strømsmoen har fått en irettesettelse og at rutinene skal skjerpes. Hva annet skal de si? Det må vaskes med sterk lut i Steenstrup Stordrange dersom den ukultur som Strømsmoen representerer skal vaskes bort. Det kan føre til at det blir noen færre millioner igjen på bunnlinjen.

Leder: Heldigvis høyere flypriser

Det er godt at flyprisen øker. Det gir lavere priser på lang sikt, skriver redaktør Magne Lerø.

SAS Braathens setter opp flyprisene. Norwegian var ikke sene med å følge opp. En hundrelapp ekstra for de fleste som reiser med fly, gir sårt tiltrengte inntekter for lille Norwegian, som forsøker å klore seg fast i det norske flymarkedet. I det lange løp kunne neppe Norwegian fått det til å gå rundt med de flyprisene vi har hatt siden i vår. Norwegian-sjef Bjørn Kjos står fast på at selskapet skal gå med overskudd i annet halvår i år. Dermed ser det altså ut til at Norwegian vil overleve som flyselskap – i alle fall på kort sikt. Og det er bra for konkurransen i markedet. Dersom Norwegian måtte ha kastet inn håndkleet, ville SAS Braathens kunne økt prisene mye mer enn de nå gjør. Derfor bør vi være nå fornøyd med at prisene økes.

Priskonkurransen på flyreiser er fortsatt sterk. Men vi nærmer oss nå en grense for hvor billig det er mulig å frakte folk med fly. Ryanair varslet i sommer at de ville sette prisene ytterligere ned neste år, men da forutsatte de at de reisende droppet å ta med seg bagasje. Om det er marked for egne fly for folk som lar kofferten stå hjemme, tviler vi på. Men Ryanair må jo gjerne teste det ut.

– Konkurransetilsynet troppet opp hos SAS Braathens på forsommeren fordi de mente selskapet kunne drive med ulovlig priskonkurranse. Undersøkelse er ferdig til høsten. Da blir ikke vi overrasket om SAS Braathens får seg ei skrape. Den prisøkningen som nå kommer, kan oppfattes som en foreløpig 1–0 seier til Konkurransetilsynet. Konkurransedirektør Knut Eggum Johansen er i alle fall fornøyd med det som nå skjer.

Kommunikasjonsdirektør i SAS Braathens, Cathrine Foss Stene, er meget uklar når hun kommenterer det selskapet nå foretar seg. I en samtale med Dagen Næringsliv avviser hun at det har vært snakk om noen priskrig og at selskapet har tapt penger på priskrigen. Hun mener lavprisstrategien kun har gitt merinntekter fordi plassen i flyene er blitt bedre utnyttet. Foss Stene kaller ikke det som nå skjer for en prisøkning, kun en justering. Og det skjer for å bedre inntjeningen slik at selskapet kan ekspandere med flere ruter.

Det virker som om Foss Stene har Konkurransetilsynets granskning i tankene når hun uttaler seg. Vi velger å tro at når SAS Braathens nå øker prisene, er det for å sikre seg en fornuftig inntjening på det de driver med. Selskapet trenger sårt å tjene penger. Verken SAS Braathens eller Norwegian kan leve av mange kunder hvis de ikke betaler det det koster.

Leder: Beruselse til besvær

Når de nordiske regjeringssjefene samles om en liten uke, vil statsminister Kjell Magne Bondevik ta et oppgjør med EUs alkoholpolitikk. All forskning viser at det er en sammenheng mellom pris, tilgjengelighet og skadenivå, skriver redaktør Magne Lerø.

Derfor vil Bondevik at de nordiske landene skal danne en front mot lavere alkoholavgifter og lettere tilgjengelighet. Norge og EU, med land som Italia, Spania, Frankrike og Tyskland, representerer to alkoholpolitiske ytterligheter. Vi har vinmonopol, strenge skjenkebestemmelser og høye avgifter for å redusere alkoholbruken.

I de fleste EU-land får en kjøp alkohol hvor som helst og når som helst – og prisene er lave.

Både danske og svenske politikere vil nå ha lavere avgifter på alkohol. De vil ha slutt på grensehandelen, og de kjenner presset fra velgere som vil at øl og vin skal koste så lite som mulig. Blir avgiftene i Sverige satt ned, går det neppe lang tid før det må kuttes i de norske avgiftene.

Det virker altså som om det går EUs vei. Dette synes Dagens Næringsliv (DN) er strålende. DN skriver at det nå kan gå mot slutten på flere års alkoholpolitisk mishandling. DN tror folk vil drikke mer dersom prisen på vin og brennevin halveres, men mener vi heller får leve med noen flere slåsskamper, mer promillekjøring og flere leverskader. DN bruker også det siste metadondødsfallet som et argument mot den alkoholpolitikken som føres og mener at «portugisere, spanjoler, franskmenn og italienere ser ut til å trives med den alkoholpolitikken de har valgt».

Det er greit og som forventet at DN hyller den frie konkurranse og lave avgifter på mest mulig. Men avisen bommer stygt når den forsøker å gjøre EU til et alkoholpolitisk lykkeland. Alkoholbruk representerer et av de alvorligste helseproblemene i Europa. Det er spenninger innad i EU om alkohol kun skal betraktes som en hvilken som helst vare der markedet avgjør pris og tilgjengelighet eller om samfunnet skal gripe inn med regulerende tiltak for å begrense skadevikningene. Fri flyt av alkohol er dårlig samfunnsøkonomi.

Vi støtter Kjell Magne Bondevik i forsøket på å få Norden til å representere et alternativ til EUs alkoholpolitiske liberalisme. En slik markering vil det bli lagt merke til i EU.

Leder: Lavere lønn for å redde arbeidsplassen

LO får mene hva de vil, men det er et faktum at ansatte i flere bedrifter foretrekker mindre lønn – eller å jobbe mer for samme lønn – framfor å miste jobben, skriver redaktør Magne Lerø.

Jens Ulltveit-Moe, en av Norges største industrieiere og tidligere president i Næringslivets Hovedorganisasjon, sier til NRK i dag at nordmenn må jobbe flere timer og få mindre betalt hvis de vil beholde arbeidsplassene sine. Han mener vi ikke kan stanse utflaggingen av arbeidsplassene i konkurranseutsatt industri dersom alle skal beholde det lønnsnivået vi har i dag.

I Tyskland har arbeiderne i Siemens gått med på øke den ukentlige arbeidstiden til 40 timer for å hindre at arbeidsplasser forsvinner. De ansatte i SAS har også akseptert å gå ned i lønn og jobbe mer for å klare seg i konkurransen med lavprisselskapene. For å hindre utflagging av bryggerivirksomheten, har de ansatte i Hansa Borg Bryggeri akseptert å gå frivillig ned 15 prosent i lønn.

Ulltveit-Moe sier til NRK at det i gjennomsnitt forsvinner en bedrift med 50 ansatte i konkurranseutsatt industri hver dag. Han har allerede lagt ned en del industriarbeidsplasser og nå vurderer han framtiden for Kverneland på Klepp med 550 arbeidsplasser. Kverneland produserer blant annet landbruksutstyr. Det kan være aktuelt å endre arbeidsvilkårene slik at de kan produsere mer på våren når etterspørselen er størst.

LO er selvsagt opprørt over Ulltveit-Moes uttalelser. Man det spørs om Finn Erik Thorsen helt tror på sine egne uttalelser om at problemet er kapitaleiere som ikke er fornøyd med den lønnsomheten de kan oppnå i Norge. Det er forståelig at LO på en generelt grunnlag er imot lavere lønn og økt arbeidstid. Men ute i de enkelte bedrifter finner vi mange eksempler på at ansatte ser de sammenhenger LO helst ikke vil snakke om.

Vi har hatt et moderat lønnsoppgjør for den konkurranseutsatte industrien i år. LO stilte ikke urimelige krav og viste den nødvendige forhandlingsvilje. Selv om situasjonen for konkurranseutsatt industri fortsatt er vanskelig, bør ikke arbeidsgiverne på et generelt grunnlag kreve lavere lønn og økt arbeidstid. Disse diskusjonene får en føre i de bedrifter som er særlig konkurranseutsatt.

Forslag fra ledelsen om lavere lønn eller å arbeide mer for den lønnen man får, blir som regel i første omgang møtt med protester. Men dersom ledelsen går i dialog med de ansatte og man får en felles forståelse av den konkurransesituasjonen man er i, vil ansatte kunne innse at å gå ned i lønn eller jobbe mer for samme betaling er det miste av to onder. Utflagging er alltid negativt, i alle fall sett fra de ansatte og lokalsamfunnets ståsted. I et samfunnsmessig perspektiv kan utflagging av deler av den konkurranseutsatte industri være fornuftig. Men før en eier tar en slik beslutning, bør de ansatte ha vært trukket inn i en dialog som blant annet har som formål å finne ut av om ansatte kan bidra til den nødvendige lønnsomhet med å få mer produksjon ut av hver krone.

Leder: Skarpere lederstrid i Orkla

Det må ryddes opp i Orkla. Hvis Christen Sveeas skal fortsette som styremedlem, må han gjøre det klart at han har tillit til Finn Jebsen og akseptere en langsiktig strategi for selskapet, skriver redaktør Magne Lerø.

Maktkampen i Orkla, landets største privateide selskap, utvikler seg nå til en kamp der flere av de store aktørene i norsk næringsliv vil delta. Folketrygdfondet har tidligere gått ut med støtte til Finn Jebsen. I dag rykker sjefen i DnB Nor, Svein Aaser ute med en støtteerklæring til Jebsen, som ønsker Christen Sveaas ut av styret. Dersom en regner med de selskaper som DnB har kontroll over, er DnB Nor gruppen den femte største eieren i Orkla.

En annen av Orklas dominerende eiere, Stein Erik Hagen, serverer nok en gang påstander om at det er den avgåtte konsernsjefen Jens P. Heyerdahl som har skyld for de problemene som har oppstått. Han mener Heyerdahl har satt i gang en kampanje for å få Sveaas fjernet fra styret. Det virker som om han betrakter Jebsen nærmest som en løpegutt for Heyerdahl.

AFFs styreekspert, Arne Selvik, mener det blir vanskelig for Sveaas og Jebsen å fortsette i samme selskap. Han mener kampen mellom de to handler om uenighet om en langsiktig eller en kortsiktig strategi.

– Her foregår det en klassisk kamp mellom det vi kan kalle administrative ledelsesinvestorer og finansinvestorer med motstridende interesser. I denne kampen sitter ledelsen i den gamle modellen og er forsiktige, langsiktige og har sine strategiske planer. De har god tid og vil bruke fire år på å plassere disse pengene. Og så har du de utålmodige som vil ha rask avkastning og økt aksjekurs for sine investeringer. Det er en konflikt som vi ser i mange selskaper, men det er sjelden det kommer ut så tydelig som det nå har gjort i Orkla, sier Selvik til Aftenposten.

Trygve Hegnar skriver på lederplass i Finansavisen at styrets kontrollfunksjon svekkes når administrasjonen blander seg inn i hvem som skal sitte i styret.

– Denne kulturen eller ukulturen som Jens P. Heyerdahl d.y. innførte i Orkla, er det nå Jebsen følger opp med sitt angivelige angrep på Sveaas. Det er meget uklokt av Finn Jebsens. En ny solkonge på toppen av Orkla er det selskapet trenger minst av alt, skriver Hegnar. Han mener Orkla går bra og at det ikke er noen grunn til å skifte ut Jebsen. Orkla bør tåle såpass mye uenighet om strategien. Hegnar mener det først og fremst er Jebsen, med sine utspill mot Sveaas, som har ansvar for den situasjonen man har havnet i.

Forvalter Trygve Tøraasen i fondsgiganten Fidelity Investment mener Orkla sitter på for mye penger og for få investeringsmuligheter.

– Orkla er fullstendig overkapitalisert. De bransjer Orkla opererer i er allerede dominert av store aktører, og det er vanskelig å se at selv med de pengene Orkla har til å kjøpe for, kan bli store nok til å oppnå storskaladriftsfordeler i sine divisjoner. Selskapet har derfor en veldig stor utfordring i å få investert pengene til en avkastning som aksjonærene forventer, sier Tøraasen til Dagens Næringsliv. Han mener Jebsens tidshorisont på fire år for å finne oppkjøpskandidater er for lang.

Skal administrasjonen i Orkla ha mulighet for å lede selskapet på en god måte, må det legges en klar strategi. Man kan ikke opptre langsiktig den ene dagen og kortsiktig den andre. Det kan aksjeeiere gjøre, men ikke et stort industrilokomotiv. Hvis Sveaas skal fortsette som styremedlem i Orkla, bør han gjøre det klart at han har tillit til Finn Jebsen som konsernsjef og en langsiktig strategi for selskapet. Hvis uenigheten dreier seg om aksjonæren skal få utbetalt 5 eller 8 milliarder av det selskapet har tjent på salget av Ringnes, må det kunne la seg løse. La de nå få 6 milliarder, så kan Sveaas roe seg ned.

Magne Lerø 18. mars 2004

Leder 30. september

Denne lederartikkelen ble basert på en artikkel i Dagsavisen.
Statsråd Skogsholm har gjort Ukeavisen LEDELSE oppmerksom på at hun ble fullstendig feilsitert i Dagsavisen, og vi har valgt å trekke artikkelen i sin helhet.

Red.

 

Leder: Rydd opp i den kirkelige ledelse

Når det gjelder ledelse er kirken et såpass uryddig landskap at selv de beste ledere kan rote seg bort. Særlig representerer prestene en ledelsesmessig hard nøtt. Kirken holder seg fremdeles med et todelt – prestene og de andre ansatte – som er en rest fra den gamle embetsmannskirken. Prestene er statsansatte og rapporterer via sokneprest og prost til biskopen. De øvrige ansatte rapporterer gjennom en daglig leder til menighetsråd og kirkelige fellesråd.

Kirken sitter fast i en profesjonsfokusering som andre faggrupper er i ferd med å vikle seg ut av. I kirken har man vært opptatt av å hive på båten mye gammeldags embetsmannstekning, men man har ikke kommet til rette med hvordan kirkens dominerende yrkesgruppe, prestene, skal forholde seg det kirkelige lederskap. I løpet av de siste 30-40 år har man utvikle en rådsstruktur ved siden av embetsstrukturen. Noe forenklet kan man si at man har overlatt ledelsen til rådsstrukturen og latt prestene holde på med ”forvaltning av ord og sakrament”. Denne todelingen er kilde til mange av de ledelsesproblemer som kirken strir med. Nå bør det ryddes opp. Man kan aldri oppnå god ledelse på lokalplanet når en dominerende yrkesgruppe har en annen rapporteringsvei og en annen arbeidsgiver. Det finnes ingen paralleller til en slik struktur på andre samfunnsområder.

Ledelse i dag handler om ikke å ha flere ledelsestillinger enn nødvendig. Den mest unødvendige lederstillingen i Den norske kirke i dag er soknepresten. En sokneprest har nesten ikke noe å lede annet enn å sørge for å bli enige med kapellanen om gudstjenesteliste og andakter på alderhjemmet. Han har ingen økonomiske midler han rår over og minimal beslutningsmyndighet over det andre skal foreta seg. Soknepresten er rådgiver og koordinator. Som person er han eller hun viktig, men ikke som leder.

Mange sokneprester er imidlertid utmerkede personer med store lederevner. Prestene er i ferd med å bli kirkens store ubenyttede lederressurs. I flere menigheter er det riktignok soknepresten som i praksis fungerer som leder, selv om man har en 30 åringen som daglig leder og med årevis av administrativ utdannelse. I andre menigheter går soknepresten på tå hev, klokelig nok, fordi man har en annen daglig leder som virkelig vil være det – og er det. En del sokneprester hadde selvsagt fungert aldeles utmerket som daglig leder underlagt menighetsrådet, men med en faglig rapporteringslinje via til bispekontoret.

Om det er en prest eller en annen fagperson som er daglig leder i en menighet, er ikke avgjørende. Det viktigste er at menigheten har en leder som er motivert og som greier oppgaven. Selvsagt kan en prest være daglig leder ved siden av oppgaven som prest.
Kirken har ikke råd til å sette den dominerende yrkesgruppen i kirken på siden i forhold til de lederoppgaver som skal løses. Blant prestene finnes høy kompetanse, stort engasjement og ledertalenter i fleng. Mange prester egner seg utmerket som daglig ledere og forstår utmerket godt hva det betyr å rapportere til menighetsrådet.

Ledelse handler først og fremst om personer og personlige egenskaper. Gode ledere skaper gode resultater. Noen klarer lederoppgaven aldeles utmerket uten et eneste vekttall i ledelse. Men selvsagt må teologer som andre fagpersoner utdanne seg inne ledelse om man ønsker å være leder. Kirken er først og fremst en frivillig organisasjon. Det aller viktigste for kirken er å identifisere mennesker med lederpotensialer. Det er ikke alltid de som har flest kurs og vekttall i administrasjon.

I iveren etter å selvstendiggjøre og profesjonalisere kirken står en i fare for å utvikle en dvask, byråkratisk styringsstruktur etter modell av den kommunale forvaltning. Ansettelsesprosessen er et grufullt eksempel. Ansettelse av en kontorfullmektig skal behandles i tre, fire instanser og det er ikke sikkert menigheten er representert en gang i det utvalget som til slutt foretar ansettelsen. Istedenfor skal det produseres en haug med saksdokumenter som skal kopiers til en lite hærskare av velmenende mennesker. Ledelsesmessig står dette til stryk.

Kirken må være mer personfokusert. Kirken, som alle andre frivillige organisasjoner, må ha frihet og talent til å sette de riktige folkene på rett plass til rett tid. Kirken er stor nok til at den kan tikke og gå som et annet byråkratisk urverk. Men skal kirken vokse, må man hente fram og slippe løs ledere. De må få avgjørende innflytelse over hvem de har tror på er best skikket til å løse de oppgave som skal løses – og passe inn i kulturen og miljøet.

Når et styre i en bedrift ser at ledelsen får det til, blander de seg lite inn. Slik må det være i kirken også. La gode ledere få utfolde seg. De må ikke druknes som sekretærer i rådsstrukturen.