Når de rødgrønne, som skulle være det frivillige Norges støttespillere, tilbyr lommerusk fremfor en milliard, må forklaringen være at Kristin Halvorsen har gjort knefall for momsbremseklossene i Finansdepartementet, skriver redaktør Magne Lerø.

Hovedregelen i vårt samfunn er at det skal betales moms på alle produkter og tjenester. Som andre regler, har også denne unntak. Det er blant annet momsfritak på det trykte ord. Grunnen er at staten ikke vil legge en avgift på en virksomhet som i alle fall historisk, hadde som formål å sikre ytringsfrihet, demokrati og mangfold.

Det frivillige organisasjonsarbeidet i Norge har i årevis krevd fritak for moms. I Soria Moria- erklæringen står det at man vil vurdere å innføre en slik ordning. Det ble i det politiske og frivillige miljøet med rette oppfattet som om noe avgjørende ville skje.Regjeringen har lagt ideen om momsfritak på hylla. KrF, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet går inn for at regjeringen skal legge fram et opplegg som fritar hele frivillig sektor for momsbelastningen knyttet til innkjøp i revidert budsjett for 2009.

Frivillighet Norge mener at regjeringen bryter momsløftet i Soria Moria når den sørger for at forslaget ikke får flertall. Generalsekretær Birgitte Brekke i Frivillighet Norge, som representerer 180 medlemsorganisasjoner, sier til Vårt Land i dag at hun er mektig provosert og hevder momsen er en urettferdig avgift.

– Vi mener at det er absurd å bli belastet med en momsregning på 1 milliard kroner i året for å få lov til å engasjere folk i samfunnsnyttige aktiviteter. Det spesielle er at det frivillige Norge må betale moms på varer og tjenester, mens næringslivet og det offentlige slipper, sa styreleder i Frivillighet Norge Sven Mollekleiv til NRK. I denne saken har Høyre vært prisverdig klar.

– Vi mener at det er behov for å gi frivilligheten bedre armslag i Norge enn i dag, og den skal i alle fall ikke være en inntektskilde for det offentlige. Det holder ikke bare å snakke om frivillighetens betydning uten å sikre den økonomi til opprettholde aktivitetsnivået og helst øke det. Da må det innføres ordninger som er rettferdige og som sikrer sektorens uavhengighet, uttalte Erna Solberg til NRK for noen uker siden. Regjeringen legger opp til å øke støtten til de frivillige organisasjonene. I Vårt Land betegner de det de får i forhold til det de har krevd, som ”lommerusk”.

Et særlig kjennetegn for den norske samfunnsmodellen, er at vi har hatt en sterk frivillig sektor. Det er fremdeles et stort engasjement blant folk som får utløp gjennom frivillige organisasjoner. Det er imidlertid blitt vanskeligere enn tidligere for flere av organisasjonene å sikre rekrutteringen av både ledere og medlemmer.

Det frivillige arbeidet er demokratifremmede. Her lærer både unge og eldre å ta ansvar og får trening i demokrati. Derfor fortjener det frivillige arbeidet å få nyte godt av et momsfritak slik det er tilfelle for aviser og bøker for eksempel.

Det er ikke bare banker og næringer som trenger statlige stimuleringstiltak for tiden. Det frivillige arbeidet trenger så absolutt en slik stimulans som et momsfritak vil være. Det er rett og slett god samfunnsøkonomi å sette det frivillige Norge i stand til å øke sin aktivitet og ikke måtte bruke enda mer tid og krefter på å få samle inn penger mens primæraktiviteten går tilbake.

Kristin Halvorsen burde gitt regnemesterne og portefølgeberegnerne sine i Finansdepartementet beskjed om å komme opp med en løsning. I Finansdepartementet begynner ekspertene å sukke og stønne bare de hører ordet ”fritak for moms” nevnt. De ser for seg problemer store som isfjell. De hevder vi kun ser overflaten av problemene med å trekke grensene for hva som er en momsfri aktivitet og hva som ikke er det. Og de snakker med frykt for konsekvensene med et alvor som skulle tro det var landets sikkerhet som var truet. Det er i Finansdepartementet bremseklossene og problemprodusentene finnes. Det er den eneste forklaringen på at det frivillige arbeidet får momsdøren slengt rett i ansiktet.

Skal Frivillighet Norge komme videre med denne saken, hjelper det ikke med enda en meningsmåling som viser at 85 prosent av befolkningen støtter kravet om momsfritak. En må rett og slett leie inn momseksperter som kan representere et motvelt til motviljen i Finansdepartementet.

Det er oppsiktsvekkende og kritikkverdig at regjeringen i praksis har satt til side et løfte i Soria Moria-erklæringen. De har ikke fortatt en skikkelig vurdering en gang. Kun lagt saken bort og sagt de vil gi støtte i stedet. Men det er vitterlig ikke det saken handler om.

Kristin Halvorsen bør ikke gå ut døren i Finansdepartementet før hun i det minste har forklart for det norske folk hvorfor det er umulig å gi frivillige organisasjoner det momsfritaket som alle andre enn de rødgrønne vil gi.

I det fagmiljøet AFI er en del av bør de diskutere hvem de vil være leiesoldater for og på hvilke premisser, skriver redaktør Magne Lerø.

Arild H. Steen og Asbjørn Grimsmos svar på min leder er en studie i ansvarsfraskrivelse. Mitt poeng er at de som sosiologer og jurister ikke har kompetanse til slå fast at arbeidsmiljøloven er brutt. Det er det mediene slår opp. Og det er slik de ansatte i KN leser den. Hvis noen er i tvil, kan en lese det ansatte skriver i kommentarfeltet under lederen.

De to skriver at de bare har lagt Arbeidstilsynets definisjon av mobbing til grunn og at deres anbefalinger ”ikke har til hensikt å argumentere juridisk”. Det er det om er problemet. De faller enn dom – konstaterer at arbeidsmiljøloven er brutt – uten å argumentere juridisk. De gjør de facto ledere til lovbrytere. De sier de bare videreformidler ansattes reaksjoner. Men det kan selvsagt ikke være noe balanse i det ved at også lederens versjon av de ansatte kommer fram. Det ville skjedd i en rettssak. Der vil den ansattes atferdsmønster bli beskrevet og vitner vil fortelle hva de har sett og hørt. Deretter vil det felles en som.

Men slik trenger ikke AFI jobbe. De går inn en organisasjon der spenningen er pisket opp, konfliktnivået høyt, der det tydeligvis foregår en maktkamp og mener de har funnet sannheten, også juridisk.

Steen og Grimso sier at de ikke ”ikke har omtalt noen personer spesifikt”. Betyr det at det er flere sjefer i KN som driver med mobbing? ” Vi videreformidlet miljøreaksjoner”, skriver de to. De gjør langt mer enn det. De konkluderer og gir råd.

Men når det gjelder å ta ansvar for det de skriver, lusker de vekk med halen mellom beina.

Her er det de skriver om lederen som ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finner en mer tilfredsstillende løsning (sitat slutt).

Mener AFI at de her ikke skriver om Leila Raustøl? Er det noen i landet som er i tvil om det? Spiller det noen rolle for AFI om navnet ikke står når alle vet hvem det er?

Og hva er sterke negative helsereaksjoner? Og alt er anonymt. Er det en lege som har stilt diagnosen? Og slikt skriver men i en åpen rapport.

Men AFI har vel en unnskyldning her også. De har ikke bestemt at rapporten skal legges ut på KN`s hjemmeside, åpne for alle og enhver.

Enhver om sitter med personalansvar vil vite at slik omtaler man ikke medarbeidere offentlig. Slike opplysninger kan finnes i en personalmappe, men å sette det på trykk for alle og enhver vitner om manglende kompetanse og empati.

Det AFI kunne ha skrevet var at det er reaksjoner på at vedkommende har fått en ny stilling og at miljøet fortsatt preges av de konflikter hun har vært involvert i og anbefalt generalsekretæren til å ta denne situasjonen på alvor.

I dag kritiserer arbeidsrettsekspert Harald Pedersen AFIs rapport i Vårt Land for bruk av anonyme kilder. I det fagmiljøet AFI er en del av, trengs det en debatt om hvem man vil verre leiesoldater for og på hvilke premisser.

Det er mye bra å lese i AFIs rapport, men det forhindrer ikke at de får tåle kritikk for å ha opptrådt uansvarlig i forhold til personvern og rettsvern.

Hva personvernets fremste ridder, Georg Apenes, mener om AFI-rapporten, aner vi ikke. Den er etter vår mening bornert så det holder.

De anlegger et sneversyn til grunn for sin konfliksstudie som leder til en juridisk konklusjon som de ikke har kompetanse til å trekke.

Kristin Halvorsen oppfordrer folk til å bruke mer penger i julehandelen. Dagfinn Høybråten er overrasket over SV-lederens oppfordring til materialisme og mener vi ikke har vondt av at kjøpefesten flater litt ut. De har rett begge to, skriver redaktør Magne Lerø.

KrF og SV står gjerne sammen om å advare mot usunn materialisme og høyt forbruk. De flagger internasjonal solidaritet høyt og er kritiske til den markedsliberalistiske vekstideologien. I møte med den økonomiske krisen sender de signaler som går hver sin vei. Kristin Halvorsen oppfordrer folk til å bruke mer penger i julehandelen. Mer og mer. Poenget er i alle fall at folk ikke må være redd for å bruke de pengene de har i frykt for framtiden. Det samme mener lederne for verdens største økonomier, G20- landene, som møttes nylig. Det samme har myndighetene i USA sagt flere ganger. Hvis folk begynner å spare istedenfor å bruke i nedgangstider, forsterkes de negative tendensene. Det er ved økt kjøp og salg en får fart på økonomien igjen.

Det er den samme tenkning som ligger bak når regjeringen åpner for å bruke mer penger neste år på vei og oppussing av kommunale bygg, for eksempel. Det fører til at flere kommer i arbeid. Ved økt arbeidsledighet blir forbruket lavere. Folk som har fast inntekt bruker mer penger enn de som går arbeidsledig. Økt kjøpe og salg gir igjen flere arbeidsplasser. Slik henger økonomien sammen.

Det er ikke bare de som opererer på børsen som preges av rykter, frykt og spekulasjoner. Også befolkningen preges av det inntrykk som skapes. Kristin Halvorsen mener det skapes et inntrykk av at folks økonomiske situasjon blir verre enn det hun mener det er grunnlag for. Som en motvekt mot alt krisestoffet i avisene, oppfordrer hun derfor til en solid julehandel. Hun viser seg gjerne på Karl Johan med bæreposer som viser at hun er ute og handler.

Dagfinn Høybråten (KrF) sier til VG at han er overrasket over at en finansminister fra SV oppfordrer til kjøpefest når det nettopp er materialismen som har skapt krisen. Han mener vi ikke har vondt av at kjøpefesten flater litt ut.

Det er litt for enkelt å si at det er materialismen som har skyld i krisen. Det er ikke summen av de kjøpsbeslutninger den enkelte forbruker har foretatt seg, som har skapt finanskrisen. Det som har utløst krisen er et ukontrollert jag etter profitt, ikke hos befolkningen, men hos aktørene i finansmarkedene. Og politikerne innså for seint at det er behov langt sterkere regulering av verdens finansmarked.

I det lange løp er imidlertid det norske forbruksnivået et gigantisk problem. Vi forbruker mer energi og ressurser enn det vi kan forvente blir akseptert av det internasjonale samfunn i framtiden. Nå kan ingen tai fra oss oljerikdommene våre. Det kan være vi i mange årtier framover vil kunne ha et høyere forbruk enn alle andre land i Europa. Men når det gjelder CO2-utslipp som gjerne har sammenheng med forbruk, får vi neppe gjøre som vi vil. Vi må kraftig ned med utslippene, og vi kommer neppe til å kunne løse problemet med å støtte klimaprosjekter i utlandet.

Vi vil ikke komme utenom en sterkere avgiftsbelastning på forbruk som har negative klimaeffekter. Det vil virke dempende, slik Høybråten tar til orde for. Men her snakker vi om en styrt utvikling over tid.

Når Kristin Halvorsen oppfordrer til en solid julehandel har hun finansministerrollen – og tillater seg å være en kortsiktig pragmatiker, mens Jens Stoltenberg kan tillate seg å være en langsiktig ideolog.

I jagerflysaken er det ingen som har overkjørt SV. De har falt for eget grep, skriver redaktør Magne Lerø.

I Klassekampen og Dagsavisen i dag kan vi lese at SV er blitt både nedkjempet og overkjørt i flysaken. En bør imidlertid ikke sammenligne denne saken med innstramningene i asylsakene og tjenestedirektivet. SP og SV ble overkjørt av Ap når det gjelder EUs tjenestedirektiv. Deres mening ble enkelt og greit satt til side, ikke tatt hensyn til i det hele tatt, fordi det ikke var mulig å lage noe kompromiss. Det var ja eller nei til direktivet – uten noen som helst endringer eller unntak. Det krever EU når det gjelder direktivene.

Ap kunne vel ha strukket seg litt lenger for å komme SV i møte når det gjaldt innstramninger i asylpolitikken. Men det ble umulig for SV å gå inn på Aps innstramningspremisser.

SV kunne ha valgt å kjøre på at de var imot kjøp av nye jagerfly. F16 holder noen år til. De ville kanskje ha greit å skyve beslutningen om flykjøp til over neste valg. Istedenfor valgte SV å bli jagerflyentusiaster, men vel å merke, kun for svenske JAS Gripen. SV laget politikk på høyt plan av jagerflykjøpet. Flykjøpet skulle innlede et nytt strategisk samarbeide mellom Norge og Sverige som skulle få store ringvirkninger for industri og næringsliv. Også politisk skulle vi i større grad opptre som parhester. Og Haakon Lie så for seg et nytt og sterkt nordisk forsvarssamarbeid på grunnlag av at Norge valgte JAS Gripen.

JAS Gripen har drevet et imponerende lobbyarbeid. Men jevne mellomrom har det dukket opp politikere og eksperter som har snakket om JAS Gripens fortreffelighet sammenlignet med F 35 Joint Fight Striker.(JFS). For få dager siden skrev mediene at det gikk i retning av JAS Gripen. Statssekretær Espen Barth Eide som har holdt alle tråder i sin hånd, har med stigende undring fulgt mediedekningen av flykjøpet. Han har visst at JAS Gripen har svekket sin posisjon etter hvert som de ulike arbeidsgruppene som har evaluert i alt 1000 kriterier, har trukket sine konklusjoner. Mediene har skapt det motsatte inntrykk.

Forsvaret er ikke i tvil: Det amerikanske JFS er overlegent bedre enn JAS Gripen i forhold til Norges behov. Og det er billigere. Dette kunne ha blitt en vanskelig sak for regjeringen. Eksperter, økonomer og kvalitetssikrere har gjort det til en enkel sak. Det er ikke tvil om hvilket fly som skal velges. Avgjørelsen er tatt på faglige premisser, ikke på politiske. Forsvaret skal få de flyene ekspertene mener er best og økonomene mener er billigst.

SV sier at de ikke vil ta dissens. Selvsagt kan de ikke det. Det ville i tilfelle vært å ta dissens mot at forholdene er som de er. SV har ikke hatt innvendinger kort prosessen eller kriteriene. Derfor bør de nå si seg enig med regjeringen. Det vil være uansvarlig om SV skulle konkludere med at SV vil ha SAS Gripen. Det vil også være påfallende om de skulle gå tilbake til sitt gamle standpunkt at vi ikke trenger nye fly nå. Hvis de finner på at de ta forbehold om hvor mange fly som skal kjøpes inn, er det til å leve med. Det er i tilfelle noe Kristin Halvorsen finner på at rent ”indremedisinske grunner”.

SV kan vanskelig vri seg unna at de må regnes som tilhenger av at det kjøpes inn nye amerikanske jagerfly. Havner SV utenfor regjeringskontorene til høsten, ser vi ikke bort ifra at de vil forsøke å finne grunner til at man kan øke motstanden jagerflykjøpet. Det blir nok mulig å føre jagerflydebatten videre.

Det er surt for SV å måtte svelge unna enda et nederlag. I denne saken har SV selv skaffet seg stor fallhøyde ved å gjøre seg selv som ambassadører for et fly som viser seg ikke å holde mål i forhold til de kravene som er stilt.

I Sverige er de selvsagt skuffet. Her snakker de om at Norge har følt seg forpliktet til å velge det amerikanske flyet fordi vi er med i Nato. Men regjeringen bedyrer at det ikke er slike premisser som ligger til grunn. Espen Barth Eide er når som helst klar for å dokumentere hvor omfattende og uavhengig prosessen har vært. Og alt har pekt i en retning. SV trenger ikke like det, men de må forholde seg til det.

Ved å ikle seg dommerkapper har sosiologene og psykologene i AFI gjort ledelsen i Kirkens Nødhjelp rettsløse. Omtalen av Leila Raustøl, som har trukket seg som leder, er forkastelig og vitner om mangel på dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet serverer Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ramsalt kritikk av ledelsen i Kirkens Nødhjelp for et elendig arbeidsmiljø. I møte med de ansatte i går la generalsekretær Atle Sommerfeldt seg flat.

–         Jeg beklager overfor nåværende og tidligere medarbeidere som har hatt vonde arbeidsdager i Kirkens Nødhjelp. Jeg uttrykker min medfølelse med dem som har blitt såret og urettferdig behandlet på jobb. Rapporten bekrefter at jeg ikke har handlet tilstrekkelig tidlig og effektivt i konkrete arbeidsmiljørelaterte saker. Jeg er lei meg for at vi ikke har klart å legge arbeidsforholdene godt nok til rette for ledere og medarbeidere og slik ikke sikret en god nok personalbehandling, sier Sommerfeldt. For virkelig å understreke at han tar rapporten alvorlig, kunne han opplyse om at han har tatt kontakt med Arbeidstilsynet for å få deres vurdering.

Enda en rapport? Skal dette ingen ende ta?

Atle Sommerfeldt sier til Vårt Land at han ikke har planer om å trekke seg fra stillingen. Og styreleder Inger Johanne Wremer sier selvsagt ikke noe annet enn at styret har tillit til Sommerfeldt. Han viser til at de er i en god prosess med å forbredere arbeidsmiljøet i Kirkens Nødhjelp. De bekrefter representanter fra de ansatte.

Det kan godt være at Sommerfeldt mener mye i rapporten ikke henger på greip, at den er en oppsamling av misnøye over åtte år, og at det legges for stor vekt på de ansattes opplevelser og ikke ledelsens behov for effektivitet og målstyring av ressurser. Det kunne han i tilfellet ikke ha sagt. Den eneste mulighet en leder har i en slik situasjon, er å legge seg flat. Det var det Kjell Inge Røkke, av alle, ringte Gerd-Liv Valla om. Men Valla ville ikke. Hun ville ikke beklage bare fordi noen krevde det. Hun sa at hun sto for det hun hadde sagt og gjort.

Atle Sommerfeldt er en helt annen type. Han innser nok at det er en god del ting han burde gjort annerledes og at han har ansvaret. Og han som elsker å være utenriksminister, har for lengst innsett at nå er det de interne utfordringen han må lykkes med.

Når Sommerfeldt beklager, kan det gi ham en plattform for å rydde opp. Men hvis det pågår en maktkamp i KN der et av målene er å fjerne Sommerfeldt, er denne rapporten en lissepasning. Skal han klare å snu stemningen, må han vinne tilbake noe av den tilliten han har mistet hos sentrale medarbeidere. Noen sjefer klarer det, andre gir opp.

AFI har intervjuet 100 personer. 30 av dem arbeider ikke lenger i KN. Slik sett har AFI solid bakgrunn for å lage en rapport. I alt seks konsulenter har vært inne, og de har konsultert Arbeidstilsynet og arbeidsrettslig ekspertise. Det er nesten ikke til å tro at en organisasjon som offentlig fremstår så pass sterk og vellykket kan være preget av så mye elendighet internt som rapporten bærer bud om.

Det mest underlige i denne saken, er at AFI, som stor sett består av psykologer, sosiologer og samfunnsvitere, har tatt mål av seg til også å opptre som dommere. Vi kan ikke se at har fått et mandat til å ta stilling til om KN har brutt arbeidsmiljølovens bestemmelser om mobbing. Men når de først har vært i gang, har de også tatt på seg dommerkappene. I granskningen av Gerd- Liv Valla, var dette eksplisitt mandatet. Derfor ble det satt ned et utvalg av tre jurister som leide inn en psykiatere og psykolog som underleverandør. AFI gjør det motsatt. De snakker med en eller flere jurister – og så feller de dommen.

–         Med de vurderingskriteriene og metoden, de individuelle samtale som bakgrunn, er AFIs konklusjon at noe av det som har skjedd i Kirken Nødhjelp kan betegnes som trakassering eller utilbørlig opptreden og derfor regnes som brutt på Arbeidsmiljøloven § 4-3.

Etter Valla-saken har vi hatt en debatt om grunnlaget for å trekke konklusjoner av rettslig karakter av en presumptivt objektiv instans uten skikkelige partsforklaringer og avhør av vitner. Denne problematikken hopper AFI over.

I omtalen av den lederen det gjelder, Leila Raustøl, har AFI mistet hode og dømmekraft fullstendig. Hun ble sykemeldt da saken eksploderte i mediene, har sluttet som leder og arbeider nå som konsulent i utenlandsavdelingen. Men AFI skriver:

Det har imidlertid vist seg at dette tiltaket ikke har vært tilstrekkelig til å dempe alle sider ved konflikten. Konflikten hadde allerede medført så dype sår hos enkelte ansatte, at bare det å møte vedkommende rapporteres å gi sterke negative helsereaksjoner. Vi vil derfor anbefale at man i fellesskap finne r en mer tilfredsstillende løsning.

Dette kan ikke forstås på andre måter enn at AFI ber om at en leder som har gått av, skal få sparken. Hvor er det arbeidsrettslige grunnlaget for det? AFI bør beklage at de på denne måten herjer med en leder som er gått av. Ved å sette den slags i en rapport som er tilgjengelig for offentligheten, viser AFI en ufølsomhet og en personalmessig uforstand som vi ikke hadde ventet fra den kanten. Raustøl er en ansatt. Hun er gjort fullstendig rettløs. Det er forkastelig å angripe henne slik AFI gjør.

En strålende opplagt Åslaug Haga er tilbake i manesjen, fristilt til å drive Sp-profilering som kan bli vanskelig å takle for Jens Stoltenberg. Idag korrigerer hun Jonas Gahr Støres «Kongokurs» og stiger øverst opp på Nei til EU-barrikaden, skriver redaktør Magne Lerø.

De som hørte på Aslaug Haga i går, fikk inntrykk av at beste som har hendt henne på årevis, var at hun ble tvunget til å gå av som statsråd. For nå har hun virkelig fått levd livet i fem måneder. Hun har aldri hatt det så bra. I går var hun tilbake, i kjempeslag, i kjempehumør, utvilsomt med ny kraft og glød. Nå vil hun ”utfordre regjeringen til å ha et tydeligere prosjekt de neste månedene”, for dersom de rødgrønne skal vinne valget neste år, ”fordrer det et prosjekt som skinner av handling”, som hun sa. Det hun ikke sa, men som alle forsto, var at det etter hennes mening ikke skinner nok av Stoltenbergs regjeringsprosjekt. Nå skal Haga gjør vei i vellinga. Sp-leder, Liv Signe Navarsete, har begrenset handlingsrom til å drive Sp-profilering. Det kan Haga ta seg av, slik Audun Lysbakken gjør det i SV.

På nyhetssendingen i NRK i dag, er hun i gang. Jonas Gahr Støre har sagt at det ikke er naturlig for Norge å sende tropper til Kongo. Men for ”den nye” Aslaug Haga er ikke Støres ord lov. Hun vil gjerne vurdere det – og, som hun sa, ”det tror jeg kan få Sp med på”. Hun snakket som en partileder. Eller som en spiller med innbytterpuls. Etter fem måneder på benken er hun på banen igjen. Og ingen skal være i tvil om at hun duger. Hun nøyde seg ikke med kun å snakke om at Kongo. Hun ville se behovet her i sammenheng med situasjonen i Afghanistan. I morgen rykker hun kanskje ut til fordel for det svenske jagerflyet Jas Gripen.

I NRK var hun i debatt med Høyres leder, Erna Solberg om EU. Her gjorde hun det klart at det ville få konsekvenser for EØS-avtalen om Island søker om medlemskap i EU. Det samme sier flere EØS-eksperter som Klassekampen har snakket med i dag.

Sp er imot EØS-avtalen. Ifølge Haga er det beste en bilateral avtale mellom Norge og EU.

Haga har tydeligvis ingen ting imot at EU-saken kommer på dagsorden igjen. Det vil kunne gi Sp økt oppslutning.

En del i SV vil kunne ende opp som EU-tilhengere dersom EØS-avtalen ryker. Det samme vil skje i KrF. Sp kan bli stående igjen som det neste parti der EU- motstanden er sterk og udelt.

80 pasient av befolkningen på Island mener landet bør søke EU-medlemskap. Om kort tid kan det være full politisk enighet om det. Det hevdes også at EU-søknaden er skrevet og kan bli sendt over nyttår.

I Dagsavisen i dag varsler Norges Fiskarlag at de ønsker en ny debatt om Norge bør bli med i EU dersom Island søker om medlemskap. De ser mørkt på å skulle forhandle fisk med EU med Island innenfor og Norge utenfor.

Jonas Gahr Støre sier Islands valg er viktig for Norge, men legger han til: Som utenriksminister i en regjering som bygge på Soria Moria-erklæringen, må jeg også understreke at vi ikke skal ha noen medlemskapsdebatt nå.

Slik må den varme EU-tilhenger snakke, inntil videre.

Strategen Åslaug Haga ser ventelig at tiden for Sp i regjering i denne omgang ebber ut. Det er lite sannsynlig at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre vil basere en ny rødgrønn regjering på at Norge ikke skal søke medlemskap i neste fireårsperiode selv om Island skulle bli med.

Åslaug Haga er nå klar til å stå fram som Stortingets tydeligste EU-motstander. Hun er tydeligvis i kjempeform til en nytt EU-slag. 

Georg Apenes burde ha vett nok til selv å melde seg ut av Høyre i protest. Fredrikstad Høyre som har ekskludert ham, må ha blitt rammet av et akutt tap av dømmekraft, skriver redaktør Magne Lerø.

Datatilsynets direktør og den tidligere stortingsmannen for Høyre, Georg Apenes, skapte bølger da han nylig rettet krass kritikk mot stortingsrepresentant Martin Engeset fra Østfold Høyre. Han kalte ham både udugelig og inkompetent. Han har også på radio gitt personkarakteristikker som noen vil kalle utskjelling. Det ligger an til at Høyre i Østfold vil satse på Engeset som listetopp også neste år. Når Apenes er så til de grader misfornøyd med partiets stortingsrepresentant fra det fylket han kommer fra, burde han ha vett til å melde seg ut av paritet. Han bør i alle fall ikke offentlig rakke ned på de politikerne partiet vil satse på. Så pass bør en gammel ringrev forstå.

Apenes får argumentere for den eller de kandidatene han mener partiet er best tjent med. Det går an å si offentlig at han mener andre kandidater ikke er dyktige nok. Det er forskjell på å si det og at en kandidat er ubrukelig og inkompetent. Apenes har gått så langt som å si at han ikke vil stemme på et parti som har Martin Engeset på topp og at han vil advare andre om å gjøre det samme. Når han er så kritisk til eget parti, bør en heller melde seg ut enn å herje på i offentlligheten slik han gjør i denne saken.

Det er greit at Georg Apenes er frittalende og at han opererer med et selvbilde som er litt ute av proporsjoner. Han kan selvsagt si at det er full ytringsfrihet her i landet. Det betyr rett til å si hva han vil om hvem som helst. Men denne retten må utøves med politisk gangsyn. Det er Apenes tydeligvis i ferd med å miste.

Det har de i alle fall mistet i Fredrikstad Høyre som på et møte i går vedtok å ekskludere Georg Apenes. Apenes sier til Dagbladet at han ikke vet om han skal le eller gråte og at tankene føres til Moskvaprosessene. Han frykter ekskluderingen kan skade både Østfold Høyre og Høyre på landsbasis.

Eksklusjonen har sendt en aldri så liten sjokkbølge inn i Høye sentralt, og det kan vel tenkes at enden på det hele blir at Apenes blir tatt inn igjen.

Inge Lønning (H) har ingen sans for eksklusjonen. Det har heller ikke Martin Engeset. Han sier til Dagbladet at det er uklokt og at Høyre ikke har tradisjoner for å ekskludere folk.

Men man trenger ikke gå helt til Moskva, som Apenes antyder, for å finne eksempler på denne typen ekskludering. Denne metoden har Carl I. Hagen benyttet i Frp med suksess, ifølge ham selv. Det er ingen som har lest boken hans (Ærlig talt) i tvil om. Han forteller der hvordan han la feller for de han ville ha ut for å skaffe seg et grunnlag for å ekskludere dem. Oppgjøret med liberalistene skjedde i form av en åpen kamp om en politisk linje. De ble i realiteten bedt om å trekke seg, og gjorde det. De politiske «avvikerne» Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen, for å nevne noen, ble drevet bort ved eksklusjoner eller aksjoner som Hagen tok initiativet til. Carl I. Hagen argumentere for at dette var nødvendig, fordi disse ikke ville innordne seg partiets beslutninger eller de motarbeidet Hagen som leder.

Alle politiske partier har paragrafer om ekskludering. Det blir mye offentlig støy når de benyttes. Det vanlige er at partimedlemmer som er dypt uenige med partiets politikk eller vedtak trekker seg ut etter eventuelt ha blitt bedt å vurdere sitt medlemskap.

I denne saken må Georg Apenes dessuten tåle at hans egne motiver kommer i fokus. Engeset sier Apenes i 10 år har næret på et hat til ham. Han viser til at han som gruppeleder for Høyre i Østfold fylkesting tok initiativet til at direktøren ved sykehuset måtte slutte. Den som var imot, var Ingrid Willoch. Seinere kom det frem at sykehusdirektøren hadde vært forlover for Georg Apenes da han gifte seg med Ingrid Willoch.

– Siden den dagen har Apenes hatt en personlig vendetta gående mot meg, uttalte Engeset for en tid tilbake til Fredriksstad Blad.

Dette tilsier at Georg Apenes bør gå noe stillere i dørene, i alle fall dersom han vil inn i Høyre igjen.  Inge Lønning kan jo ta en prat med ham, be ham jekke seg ned og opptre med større klokskap i omtalen av partifeller.

Politiet kan ikke lede an i en protestaksjon på vegne av de narkomane. Det er heller ikke deres oppgave å forflytte narkomane hvis de nå vil installere seg foran Stortinget framfor på Plata, skriver redaktør Magne Lerø.     

Fredag oppfordret stasjonssjef ven Grønland politikammer, Kåre Stølen, de narkomane som holder til på Plata utenfor Oslo Sentralstasjon, til å forflytte seg til plenen foran Stortinget.

–         Ingen politikere beveger seg i områder der de narkomane oppholder seg i dag. Hvis de skal få hjelp, må politikere se dem, snakke med dm og ta dem på alvor, sa Stølen til Dagsavisen.

Det gikk ikke lang tid før Oslos politimester Arnstein Gjengedal gjorde det klart at det ikke er politiets oppgave å ta lederskapet i en aksjon for å få de narkomane til å slå seg ned framfor Stortinget. I praksis fikk Stølen munnkurv av sin sjef, men det er ikke verre enn at han i dag sier til Dagsavisen at de ”narkomane har like stor rett som alle andre til å oppholde seg i byen og at de like gjerne kan være utenfor Stortinget som alle andre steder”.

Dagsavisen skriver på lederplass at det er svakt av Gjengedal å sette en stopper for et initiativ som kunne satt mer fart i debatten om narkotikapolitikken og ført til et bedre resultater for samfunnet.

Vi ser ikke grunn til å kritisere verken Stølen eller Gjengedal. De gjør begge jobben sin. Stølen har tatt et kontroversielt initiativ, og Gjengedal har pekt på at politiet ikke skal oppfordre til politiske aksjoner. Det vil være særlig uklokt i en situasjonen hvor politiet er på krigsstien i forhold til politikerne. De narkomane legger beslag en god del av politiets ressurser. Og politiet sier kraftig fra for tiden om at de ikke har de ressursene som trengs for å løse de oppgavene de er pålagt. Representanter for rusmisbrukeren sa da også til mediene at de ikke ønsket å bli brukt som et middel i politiets lønnskamp. Hvis politiet hadde gått i spissen for en politisk aksjon, ville en blitt beskyldt for å blande kortene. Derfor var det klokt at av Gjengedal å trekke opp grensen mellom polititjenestemenns ytringsfrihet og å stille seg i spissen for det som blir oppfattet som en politisk aksjon.

Nå tar imidlertid Foreningen for human narkotikapolitikk over for Stølen. De vil gjerne at de narkomane flytter fra Plata til Eidsvolls plass framfor Stortinget i dag. Jon Storaas i Rusmiddelbrukernes interesseorganisasjon er også positiv til aksjonen. Målet er å gi rusmisbrukerne bedre hjelp.

Helseminister Bjarne Haakon Hanssen avviser at han har sviktet rusmisbrukerne og viser til at det er satt av 300 millioner kroner mer til rusfeltet neste år. Det skal bli flere behandlingsplasser, og det skal opprettes et akuttmottak for rusavhengig i Oslo. Hanssen sier til Dagsavisen at Stølen må vente noen måneder før han ser resultater av den nye satsingen og at han tar feil når hans sier at politikerne ikke ser problemene.

Om flere rusmisbrukere slår seg ned foran Stortinget i dag, kan politikerne bruke anledningen til å slå av en prat. Politikernes oppgave er å ha kontakt med alle lag av befolkningen. Her hører selvsagt de rusavhengige med.

Det virker imidlertid som om regjeringen har sett rusmisbrukerne situasjon selv om de ikke har oppholdt seg foran Stortinget. Det vitner satsingen i neste års statsbudsjett om. Men om det er nok i forhold til den alvorlige situasjonen mange rusmisbrukere har havnet i, er ikke godt å si.

Andre yrkesgrupper slår nå neven i bordet og gjør det klart at de ikke vil finne seg i at politiet får lønnsmessig spesialbehandling. Sjansen for at Arne Johannessen vil gå på trynet med sine aksjoner øker, skriver redaktør Magne Lerø.

Tollere, yrkesbefal og ansatte i kriminalomsorgen hevder deres lønns- og arbeidssituasjon er like prekær som hos politiet. Forbundslederne i Befalets Fellesorganisasjon, Norsk Tollerforbund og Kriminalomsorgens Yrkesforbund skriver i et krast brev til partiene på Stortinget at de ikke må bli glemt.

– Samfunnets maktapparat er nå så svekket at vi ikke evner å gjennomføre de oppgaver som innbyggerne forventer at Staten stiller opp med for å ivareta landets samfunnssikkerhet og trygghet, heter det i brevet som Aftenposten refererer.

I brevet peker de på underbemanning, systematiske brudd på arbeidsmiljøloven og dårlig lønn.

– Derfor følger vi selvfølgelig med når justisminister Knut Storberget nå deler ut «små godteriposer» til politietaten. Et ensidig fokus på politiet, skjuler at samfunnets øvrige maktapparat er i ferd med å smuldre opp, sier forbundsleder Knut Are Svenkerud i Kriminalomsorgens Yrkesforbund. Han sier brevet ikke er et opprør mot politiet, men mot «politikerne som ikke ser helheten» og peker på at der en viss fare for at «politiviruset» som herjer i helgene kan smitte.

Forbundsleder Fredrik Støtvig i Norsk Tollerforbund sier til Aftenposten at hans medlemmer har et så godt immunforsvar at de står imot alle virus fram til lønnsoppgjøret 1. mai 2009. Men han kommer også med en advarsel.

– Vi må vurdere en helt ny strategi dersom politifolk skulle få noe nå midt i tariffperioden.

De tre forbundslederne får støtte av YS-leder Pål Arnesen som er opptatt av at spillereglene i samfunnet følges, men han forstår frustrasjonen over dårlige lønns- og arbeidsforhold i mange etater.

Utspillet fra de tre forbundslederne gjør det umulig for regjeringen å love politiet en eneste krone utenom lønnsforhandlingene. Det vil kaos i forhandlingssystemet.

I vår gikk lærere og noen sykepleiere til streik. De godtok ikke det lønnstilbudet de andre arbeidstakerne godtok i forhandlingene med Kommunenes Sentralforbund. Streikegeneral Helga Hjetland skapte et inntrykk av at hun ikke ville avblåse streiken før læreren fikk et bedre oppgjør. De fikk de selvsagt ikke. De fikk kun markert sin misnøye. Flere av de streikende ble frustrert over at de ikke oppnådde noe. Noen tok også til orde for at Helga Hjetland burde trekke seg for å ha ført medlemmer ut i en resultatløs streik.

Arne Johannessen har ikke ledet medlemmene ut i en resultatløs streik. Det skal derfor noe til før frustrasjoner over å ikke oppnå får utløp i et krav om å sparke Johannessen.

Norsk Politiforbund er en liten arbeidstakerorganisasjon. Når de våger å legge seg ut med Regjeringen, er det fordi de vet de har makt til å skape et kaos som befolkningen ikke kan godta. Regjeringen kan sette inn resolutte mottiltak. Det er uvisst hvordan en maktkamp mellom politiet og regjeringen vil slå ut. Det er grenser for hvor mye ureglementert oppførsel Arne Johannessen kan tillate.

Nå får vi i løpet av dagen se hvordan det står til med helsetilstanden i politiet. Hvis det skulle være noen som også denne fredagen melder seg syke, anbefaler vi Johannessen til å sin ”ingen kommentar”. Han burde selvsagt gjort det klart at denne slags aksjoner ikke er akseptable. Det er nok for mye å forvente slik situasjonen er. Men la oss for all del slippe å høre Johannesen si at han vil ha seg frabedt påstanden om at de ikke er syke.

Den norske kirke må si nei til Trond Giskes overbiskop. En erkebiskop kan kirken utnevne selv etter at myndigheten til å utnevne biskoper er overført fra regjeringen til kirken, skriver redaktør Magne Lerø.

I en luthersk kirke har en biskop egentlig ingen sjef. Om ikke biskopene vil si at de rapporterer direkte til absolutt øverste instans, så virker det i alle fall noen ganger slik. Slik opptrer også noen prester. Derfor blir det mye styr og uro i kirken knyttet til prester og biskoper som vil handle ut fra sin egen tolkning av Bibelen og sin egen samvittighet, selv om de er i mindretall. Er det noen de lar seg inspirere av, så er det Martin Luther som sprengte den katolske kirke med å insistere på at han ville følge sin egen samvittighet og bibeltolkning. Luther er jo beviset på at mindretallet hadde rett.

Men en kirke er også en organisasjon med sjefer og regler. Og en forventer at prester og biskoper følger de vedtak som fattes. En biskop kan imidlertid gjøre som han selv vil. De trenger ikke følge vedtak fattet på Kirkemøtet. Rose-Marie Køhn og Gunnar Stålsett gikk sin egen vei med å tillate homofile samboende prester. De satte til side vedtak i Kirkemøtet. Nå sier biskop Tor Berger Jørgensen at han akter å engasjere seg for at kirken skal få en egen forbønnsliturgi for homofile, selv om lederen for Kirkerådet, Nils Tore Andersen, sier at Kirkemøtet har vedtatt at det skal han ikke gjøre. Prester kan gjerne be for homofile som inngår ekteskap, men kirken vil ikke ha noen egen liturgi for det. Grunnen er at kirken ikke sidestiller et ekteskap mellom mann og kvinne med et ekteskap mellom to menn eller to kvinner. Det er noe staten har funnet på, sier flertallet i kirken.

Men Tor Berger Jørgensen er uenig. Spørsmålet er hvor lenge han vil holde seg til Kirkemøtets vedtak. Tiden arbeider nok for Jørgensen. Det er han som bestemmer hva han vil gjøre. Det er ingen som kan gi ham sparken hvis han bryter med de vedtak Kirkemøtet ha fattet.

Trond Giske vil nå gi de elleve biskopene en «overbiskop», ikke en sjef, men en talsmann, en som forbereder bispemøtene, en som kan representere kirken i ulike sammenhenger, nasjonal og internasjonalt. Han skal være biskop for et lite bispedømme slik at han får tid til alle ”overbiskop”-oppgavene.

Biskopene har i dag en ordning med en «preses» som er fremst blant likemenn. Denne oppgaven går på omgang. Andre kirker, også lutherske, har en erkebiskop i tillegg til biskoper. Det er i realiteten en erkebiskop Trond Giske tar til orde for. Dette er ikke noe han har funnet på helt av seg selv. Biskopene selv og det såkalte «Bakkevigutvalget» har tatt til orde for at «presesfunksjonen må styrkes».

Det kan jo skje ved at den biskopen som er preses får en «personlig assistent», en slags statssekretær med fullmakt til å opptre på biskopens vegne. Det er noe helt annet å innføre en erkebiskop.

Det har stått strid om flere av bispeutnevnelse. Vi kan bare tenke oss hvor mye oppstyr det ville vekke om Trond Giske som nå skal begynne med å oppnevne en erkebiskop for Den norske kirke. Det bør være en dødfødt tanke.

Først må Den norske kirke selv få ansvaret for å velge sine egne biskoper. Så får en ta diskusjonen om en av de skal bli erkebiskop. Å innføre en ordning med erkebiskop vil være en god markering av at Den norske kirke har sagt farvel til staten og opprettet sin eget lederskap ved et Kirkemøte og en erkebiskop.