Hagen tar makten

Flere måneder før valgkomiteen kommer med sin anbefaling, har Stein Erik Hagen avsatt Johan Gr. Odfjell og innsatt seg selv som ny styreleder i Orkla. Slik er det når makta rår og lysten på posisjon ikke er til å holde ut, skriver Magne Lerø.

Stein Erik Hagen har nå bestemt seg for å ta makten i Orkla. I går utpekte han seg selv som styreleder, og det flere måneder før valgkomiteen skal legge fram sin innstilling.

– Aksjonærene som har flertall på generalforsamlingen har oppfordret meg til å ta styrledervervet i Orkla, sier Hagen til Finansavisen. Valgkomiteen er bare et plunder og heft når han har bestemt seg. Styreleder Johan Fr. Odfjell skal settes på oppsigelse nå, og det skal bli tydelig for alle og enhver hvem som er Orklas sterke mann.

Hagen eier 17 prosent av Orkla, og han har støtte fra den tredje største aksjonæren, Franklin Mutual, og Ferd Invest. Det betyr at over 30 prosent av aksjonæren vil ha Hagen som styreleder. I Orkla er det 34 000 aksjonærer, men bare rundt halvparten er representert på generalforsamlingen. Det gir Hagen flertall.

Det betyr ikke at det er strake landeveien for Hagen fram til styrelederposisjonen. Lederen i Orklas bedriftsforsamling, Harald Arnkværn, liker ikke det som skjer. Han sier til Dagens Næringsliv at valgkomiteen skal ta hensyn til alle aksjonærene, ikke bare de som møter på generalforsamlingen.

Folketrygdfondet, som eier 11 prosent av Orkla og tidligere har vært kritisk til Hagen, er provosert over at Hagen tar seg til rette og ikke bryr deg om de organer som skal behandle slike spørsmål. Lars Tronsgaard, konstituert administrerende direktør i Folketrygdfondet, sier rett ut til DN at han har prinsipielle innvendinger mot at Hagen overtar.

– Ut fra en ren corporate governance-tankegang kan det argumenteres for at en stor minoritetsaksjonær ikke bør ha styrelederposisjonen, sier Tronsgard. Han mener det kan forrykke balansen i styret. Han spiller ballen over til valgkomiteen, og forventer i dette tilfellet en begrunnelse for å velge Hagen.

Hagen bryr seg ikke med den slags prinsipper. Han vil styre, eller rettere sagt: Han vil ha posisjonen. Den er sannsynligvis viktigere enn hva han vil utrette som styreleder.

Det er i strid med god eierstyring at administrerende direktør overtar som styreleder. Dette valgte også Hagen å se bort fra da han for noen uker siden aksjonerte for at Svein Aaser skulle overta som styreleder i DnB Nor.

– For meg er kompetanse viktigst, sa Hagen da. Han vil vel ikke si at det er struttende kompetanse som gjør at nettopp han bør overta som styreleder i Orkla. Her handler det nok om at eiere har rett til å tilta seg den makt og de posisjoner som er mulige.

På lederplass i Finansavisen i dag sluker Trygve Hegnar argumenter om at det her dreier seg om eiermakt.

– For Orkla, som var administrasjonsstyrt under Jens P. Heyerdahl d.y., er overgangen ganske stor. Nå er det aksjonærene som bestemmer, og det pleier å være best slik, skriver Hegnar. Det får tiden vise. Det er da nok av eksempler på at aksjonærer ikke har samlet seg om det som er i et selskaps interesser. Eiere kan framstå som et mangehodet troll. Stein Erik Hagen har rykket ut og sagt at han ikke er sikker på at Orkla Media skal selges, at man kanskje istedenfor skulle ha satset på Orkla Media. Og det skjer lenge etter at styret har satt i gang en salgsprosess. Hvis Orklas eiere skal virre fram og tilbake slik Hagen har gjort i denne saken, er det neppe grunnlag for å si at det er «best at eierne styrer». Det er bare best når eierne styrer ut fra den eierandel de har, og respekterer prinsipper og kjøreregler for god eierstyring. Eiere som tar seg til rette, er ikke god eiere. Hagen eier bare 17 prosent av Orkla, men later som om han er majoritetsaksjonær.

Vi kan bare spekulere i om Hagens valg av seg selv som styreleder har sammenheng med prosessen rundt Orkla Media. I går rykket Kjetil Haanes, tillitsvalgt i Orkla Medier og styremedlem i Orkla, ut med støtte til Hagen som styreleder.

– Det er flott at Hagen tar ansvar. Det viser at han er i Orkla for å bli. Hittil har vi sett en Hagen som ter seg som en langsiktig industribygger både i ord og gjerning, sier Haanes til Finansavisen. Han sikter da til prosessen rundt Orkla Media. Dette er liflig musikk i Hagens ører. Det er nok det han ønsker å framstå som. Og når Orkla Media blir solgt, kan Hagen si at han egentlig var imot, men valgte å lytte til administrasjonens anbefalinger, flertallet i styret og de andre aksjonærene. Egentlig vil han ha satset. Tro det den som vil.

Hagens tvilsomme Spaniaferier

Carl I. Hagens sug etter solen i Spania er nå så sterkt at en kan lure på om Stortinget vil vedta en egen «lex-Hagen» for å få ham til å være på jobb sammen med de andre representantene. Foreløpig slipper han med kritikk fra president Thorbjørn Jagland, skriver redaktør Magne Lerø.

Igjen blir Carl I. Hagen kritisert for å tøye Stortingets regler for å flest mulige feriedager i Spania. Han har vært i Spania siden 1. april, og droppet tre møter i Stortingssalen og et møte i kontroll- og konstitusjonskomiteen uken før påske. Han søkte ikke om permisjon, men om såkalt «utbytting», som innebærer at en representant fra Ap unnlater å stemme. Stortingets president, Thorbjørn Jagland, er tydelig i sin kritikk av sin visepresident og Frps partileder.

– Når det er møter, bør vi møte på jobb, sier Jagland til VG.

På telefonen fra Costa Blanca forvarer Hagen seg med at han uken før påske hadde møter med Frps lokallag i Torrevieja og Alfas del Pi. Han har dessuten brukt tiden i Spania til å skrive talen han skal holde på landsmøtet.

Det er ikke første gangen Hagen velger bort Stortinget til fordel for solen i Spania. I fjor skrev Dagsavisen at Hagen var i Spania i januar med full lønn fra Stortinget, men uten å ha søkt om permisjon. Også i 2003 forlenget Hagen den allerede tre uker lange juleferien med opphold i Spania.

Hagen har levd et helt liv i politikken. Vi forstår at han mener seg fortjent til noen ekstra uker i Spania i løpet av året når det ikke går ut over noe som helst. Og det er i alle fall ikke slik at Hagen lukker seg selv ute fra det politiske liv når han setter seg på flyet til Spania. Han er oppdatert og i stand til å gi en treffende kommentar til det meste når journalister ringer. «Sier Carl I. Hagen på telefonen fra Spania», står det jevnlig å lese i norske aviser – vi hadde nært sagt til alle årets tider.

Carl I. Hagen er særdeles ivrig – og dyktig – når det gjelder å anvende Stortingets og det offentliges regelverk mot andre politikere som havner i gråsoner. Vi har Hagens oppgjør med Victor Normans representasjonskontoer friskt i minne. For noen måneder siden allierte også VG seg med Frp når det gjaldt stortingsrepresentanters etterlønn. Da fikk Valgerd Svarstad Haugland gjennomgå for at hun etter et halvt liv i politikken mottok lønn fra det offentlige. Som om det er noe uvanlig at ledere eller politikere har ordninger som gjør at de ikke må leve på arbeidsledighetstrygt tre måneder etter at de har sluttet som statsråd.

I saker som handler om politikeres betingelser og ordninger, er Frp alltid opptatt av signaleffekter. De bedyrer at de er imot at politikere skal kunne ta seg til rette og gi seg selv fordeler som andre folk ikke har. Ser ikke Hagen inkonsekvensen? Hvem «folk flest» er det han sammenlikner seg med som kan ta seg tre ukers påskeferie i Spania – eller lang ferie i januar? Og det er ikke få uker han tilbringer hver sommer i Spania.

Hagen bør lytte til kritikken fra Jagland. Hagen vinner ikke frem med å framstille tre ukers påskeferie i Spania som den rene selvfølgelighet. Han må ikke stille seg slik at Stortinget vedtar en egen «lex-Hagen», som innskjerper at Stortingets presidenter skal holde seg i huset når Stortinget er samlet. Vi unner Hagen gode dager i Spania, men et langt liv i politikken gir ikke grunnlag for spesialordninger. Det er som om Hagen skulle sagt det selv.

Erna ikke problemet

Nest etter de kabinansatte i SAS Braathens, er de tillitsvalgte i Høyre de som er dårligst til å bedømme den situasjonen de befinner seg i. I ren frustrasjon gjør de Erna Solberg til problemet. Det er et blindspor. Problemet er politikken og Frp, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå har også Stein Erik Hagen funnet de opportunt å henge seg på kritikken av Erna Solberg. På første side i VG forkynner han at han nå melder seg ut av Høyre, som han har vært medlem av siden han var 15 år. Og Høyre kan ikke lenger regne med en million eller to som Hagen har hatt for vane å støtte partiet med i hver valgkamp. Det blir ikke en krone mer, hvis ikke Høyre endrer politikken, sier Hagen. Han vil at Høyre skal føre den politikken Siv Jensen står for. Og en av Norges rikeste menn vil selvsagt ha forandringer i skattepolitikken. Bort med formuesskatten, behold tomtefesteloven og dropp nøytraliteten i næringspolitikken. Det er Hagens medisin – og selvsagt det han selv vil ha størst fordeler av.

Erna Solberg sier det er trist at Hagen melder seg ut, og at hun ikke forstår hans begrunnelse. Hun kunne sagt at det Hagen ønsker seg, ikke henger på greip. Høyre får ikke flere stemmer på å droppe formuesskatten, beholde tomtefesterloven eller senke skattene. Vi fikk jo skattelette i store doser under den forrige regjeringen.

At også Stein Erik Hagen nå taler Frps sak, gjør situasjonen enda vanskeligere for Høyre. Nesten hver eneste dag står det fram en tillitsvalgt i Høyre, lufter sine frustrasjoner og sier at noe må gjøres. Og det som må gjøres, er å skifte ut Erna Solberg. Som om det løser problemet. Høyres problem er ikke Erna Solberg. Høyres problem heter først og fremst Fremskrittspartiet. Dernest handler det om hva slags politikk Høyre skal stå for.

Kristin Clemet har forstått hva de dreier seg om. I det stille har hun samlet en gruppe av mer eller mindre sentrale personer i Høyre, Frp, Venstre og KrF for å finne ut av om det kan være grunnlag for en samling om en ny borgerlig politikk. Clemet har innsett at ved å holde Frp utenfor, vil Høyre ikke ha noen som helst mulighet til å komme i regjeringsposisjon etter valget om tre år. Veien videre går sannsynligvis gjennom et tettere samarbeid med Frp. Frp på sin side må nærme seg både Venstre og KrF betydelig, dersom det skal være mulig å få til et samarbeid omkring en regjering.

Erna Solberg har såvidt åpnet døren på gløtt for Siv Jensen. Hvis landsmøtet ønsker at døren skal åpnes mer, vil neppe Erna Solberg sette seg imot det. Manglende samarbeidsvilje med Frp kan derfor ikke være grunn til å kaste henne som leder nå.

Det er Børge Brende som kjøres fram som Høyres nye redningsmann. Han har ikke framstått som mer Frp-vennlig. Han har stått – og står, så langt vi er i stand til å oppfatte det, for den politikken Høyre har ført og fører. Han bestyrte to departementer i den forrige regjeringen. Han førte den politikken Stein Erik Hagen nå sabler ned.

Det var ingen heiarop i Høyre da Jan Petersen ble valgt til leder. Men han gjorde en god jobb, ned og opp av bølgedaler, og han klarte å sikre partiet regjeringsmakt. Da Erna Solberg ble valgt, skjedde det til stormende jubel fra tribunen. Hun ble lansert som høyresidens «nye Gro» og som en framtidig statsminister. Erna Solberg ble berømmet for å være en modig, kunnskapsrik og dyktig iverksetter med en folkelig appell.

I KrF var det mange som forventet ny framgang for partiet etter at Valgerd Svarstad Haugland ble skiftet ut med Dagfinn Høybråten. Det skjedde ikke. KrF fortsatte i regjering med den samme politikken. KrF befinner seg på mange måter i samme situasjon som Høyre. De må slikke sine sår og samle seg om en politikk som vil tilrekke seg nye velgere.

Valgkomiteen foreslår ingen endringer i ledelsen. Det er en dårlig strategi. Når det først er såpass mange som vil ha Børge Brende inn i ledelsen, burde han blitt en av nestlederne.

Høyre bør samle seg om Erna Solberg som leder de neste to årene. Hvis motstanden mot Solberg øker i styrke, bør hun trekke seg. Hun er kommet bakpå og vil ikke fungere godt som leder dersom hun hele tiden må forsvare sin posisjon mot angrep fra egne sirkler. En leder kan ikke tvilholde på sin posisjon. Ledere bør ikke bæres ut. De bør selv finne ut av om de har den nødvendige oppslutning. Det er tross alt de tillitsvalgte som bestemmer – selv om de tar feil når det gjelde hva partiet er tjent med.

SAS Braathens-ansatte som tragedie

De kabinansatte i SAS Braathens har fremmet horrible lønnskrav. Nå streiker de og graver sin egen grav. Det er en tragedie for et selskap å ha ansatte som har meldt seg ut av den konkurransevirkeligheten de befinner seg i, skriver redaktør Magne Lerø.

På Norsk Kundebarometer, som Handelshøyskolen BI la fram denne uken, fikk SAS Braathens jumboplassen med 49 poeng. Skandiabanken topper listen med 81,8 poeng.

– Dette er katastrofetall og signaliserer et fullstendig tillitsbrudd hos kundene, sier den som er ansvarlig for undersøkelsen, Pål Silseth, til Dagens Næringsliv.

I denne situasjonen, idet påsketrafikken skal i gang, presterer selskapet å stelle i stand en streik. I SAS Braathens ser de ansatte ut til å ønske sin egen ulykke.

Det var kabinpersonalet som forkastet meklingsmannens skisse til løsning og forlot forhandlingsbordet ved 06-tiden. Det er 1070 medlemmer i Norsk Kabinforening som arbeider i SAS som nå er i streik. Forhandlingene med de tidligere ansatte i Braathens fortsetter ut over torsdag.

Administrerende direktør Petter Jansen beklager situasjonen for de påskereisende. Jansen hevder at kabinforeningen sa nei til et lønnstilbud med en samlet økning over det siste året på cirka 5 prosent, i tillegg til en reduksjon av arbeidstiden med cirka én arbeidsuke.

– De kabinansatte som nå streiker, har en gjennomsnittslønn på godt over 400 000 kroner, inklusive diett. For dem som har stått lengst i yrket dreier det seg om vel 500 000 kroner. Lønnen ligger opptil 25 prosent over hva vår nærmeste konkurrent betaler sine kabinansatte. De har sagt nei til et tilbud som kanskje ingen andre grupper i næringslivet vil komme i nærheten av, sier Jansen til sas.no. Han opplyser at lønnsglidningen de siste årene har vært på rundt 8 prosent.

Vi antar Jansen har rett. I så fall er det en streik uten noen som helst berettigelse. Vi har igjen fått eksempel på at en relativ høytlønnet gruppe bruker streikeretten for å presse seg til en lønn som de ikke fortjener. De ansatte i flyselskaper kan ramme all flytrafikk. De har stor makt, som de vet å bruke.

SAS har drevet med underskudd de siste årene. Det er først i år de har kommet på plussiden, men de er langt fra ute av den økonomiske krisen. De ansatte i SAS burde vært fornøyd med den lønnen de har. De kan bli utkonkurrert av Norwegian og andre billigselskaper. Norwegian legger opp til sterk ekspansjon i antall avganger i år. Både flygere og kabinansatte tjener mindre i Norwegian enn i SAS Braathens. De gir Norwegian et konkurransefortrinn på pris. I denne situasjonen fremmer de kabinansatte et krav om en lønnsøkning på 10 prosent og 5 uker ekstra ferie.

Da Jansen overfor journalister i natt hevdet at de kabinansattes lønnskrav er langt høyere enn det SAS kan leve med, svarte de med å henvise til at Jansen selv har en lønn på 2,7 millioner kroner. Mener de styret skal innkalle til ekstraordinært møte for å sette ned Jansen lønn?

De kabinansatte i SAS Braathens er i ferd med å ødelegge sin egen arbeidsplass. Sas Braathens tåler ikke en lønnsøkning på 10 prosent. Selskapet har ikke et overskudd de kan dele ut av. De er i krise. Det er en tragedie å ha ansatte som ikke forstår hvilken situasjon selskapet er i – og sitt eget beste.

De ansatte i SAS Braathens kan sammenliknes med de to som konkurrerte om hvem som kunne bøye seg lengst utfor stupet. Plutselig vant den ene.

Håpet er nå at det finnes mer kollektiv fornuft blant de kabinansatte enn i forhandlingsutvalget ledet av John Lyng.

 

Ramin-Osmundsen blir gransket

Bjarne Håkon Hansen har vist handlekraft. Enten nåværende UDI-sjef Manuela Ramin-Osmundsen eller den tidligere, Trygve Nordby, tar feil og tar seg til rette, skriver redaktør Magne Lerø.

De siste dagene er det virvlet opp så mye støv rundt UDI at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Haakon Hanssen ikke hadde noen annen mulighet enn å sette i gang en granskning for å finne ut hva som har skjedd. Det ble bestemt på et krisemøte i natt etter at tidligere direktør i UDI ga sin versjon av saken på NRK i går kveld.

Hanssen er krystallklar i sin kritikk mot at UDI ga 182 irakere opphold i Norge uten at de har oppfylt kravet til fast arbeid.

– UDI har med viten og vilje etablert en praksis de visste ikke var politisk klarert, sa Hanssen til VG, som avslørte saken for et par uker siden.

Til Aftenposten sier han i dag at han ikke vil diskutere dette mer. Han slår fast at slik er det – og slik skal vi ikke ha det. Er man i tvil, skal avgjørelser sjekkes ut med den politiske ledelse.

Men så enkelt er det ikke. Justisdepartementet hevder i et brev til Hanssen at «det ikke er grunnlag for å hevde at UDI har gått ut over sin kompetanse». Det samme syn har tidligere UDI-direktør Trygve Nordby, som nå er generalsekretær i Norges Røde Kors. Han hevder at det politiske ledelsen var tilstrekkelig informert, og at reglene som gjelder gir UDI et handlingsrom.

UDI-direktør Manuela Ramin-Osmundsen har tatt initiativet til en granskning av hva som har skjedd. Erna Solberg mener dette ikke er godt nok. Frp mener det som er skjedd er såpass ille at Trygve Nordby bør politianmeldes. Det har nå gått såpass mye politikk i denne saken at Bjarne Haakon Hanssen måtte ta en grep for å få kontroll over situasjonen.

Ramin-Osmundsen har sagt seg sagt seg en enig med Bjarne Haakon Hanssen i kritikken av UDI. Hun var nestleder i UDI før hun 17. mars i år ble utnevnt til direktør og hevder at hun ikke kjente til den praksisen som Trygve Nordby godkjente i oktober i fjor. Den ble i alle fall ikke drøftet i UDIs ledergruppe, sier hun.

Trygve Nordby hevder at både Ramin-Osmundsen og Kommunaldepartementet var informert om denne praksisen.

– Det er plent umulig å ha vært med i min ledergruppe i UDI uten å ha fått med seg dette. Alt skjedde helt åpent, og alle ble informert praksisen. Det ville være umulig å drive UDI uten denne åpenheten, sier Nordby til Dagbladet.

Trygve Nordby og Manuela Ramin-Osmundsen er altså på kollisjonskurs om hva som har skjedd, og om hvorvidt dette var i strid med god forvaltningspraksis.

Hvis Ramin-Osmundsen har holdt skjult noe om sin egen rolle i forhold til Bjarne Håkon Hanssen, har hun et problem. Det kan være misforståelsen om hva man legger i begrepene å være «informert om». Hvis dette betyr å ha lest dokumenter, kan Ramin-Osmundsen ha rett. Noe annet er det å være uvitende, altså ikke ha fått med seg det som faktisk skjedde. Ramin-Osmundsen hevder at hun nærmest er like uvitende som den politiske ledelse. Er det mulig når man er nestleder i UDI?

Det er ubehagelig for Ramin-Osmundsen å selv bli omfattet av en granskning. Hanssen har nok rett i at det er nødvendig for å gi henne den legitimitet hun trenger som sjef. Det er mulig hun kunne latt være å gå såpass klart ut med kritikk av sin tidligere sjef, Trygve Nordby. Hun har nok hatt et sterkt ønske om å markere at hun er på linje med sin statsråd. I en slik tilspisset situasjon ville det vært helt uholdbart om det ble skapt usikkerhet om nåværende sjef for UDI ikke var på linje med den politiske ledelse.

Bjarne Håkon Hanssen har – med å være tindrende klar om hva han mener og med å ta kontroll over situasjonen – vist seg som en handlekraftig statsråd.

Trygve Nordby kan gå såpass friskt ut fordi han har støtte fra Justisdepartementet. Det er påfallende at han rykker ut med såpass hard kritikk av sin tidligere høyre hånd i UDI, Ramin-Osmundsen. Det virker merkelig at Ramin-Osmundsen ikke skal ha visst om den praksisen som ble fulgt. Hvis det er tilfelle, er det grunn for å stille spørsmål om hva slags ledelse som ble bedrevet i UDI. På den andre side: Har Nordby som sjef først tatt en avgjørelse om en praksis, er det han som har ansvaret for å gi informasjon. Det gjelder ikke en plikt for underordnede til å protestere, si sin mening eller spørre. Om man er informert om den avgjørelsen en sjef tar er ikke avgjørende. Det er etatssjefen som har ansvaret.

 

Borgen som begivenhet

Fremdeles forsøker noen å få oss til å tro at redaktørene i NRK skjelver i buksene av et brev de har fått fra Aker Kværner. Ellers er det betryggende at NRK går grundigere til verks enn Per Edgar Kokkvoll når de skal ta stilling til hva de skal vise, skriver redaktør Magne Lerø.

At NRK har sagt nei til å vise en dokumentar – som ifølge Dagbladet.no er så dårlig at den kun fortjener én på terningen – er i ferd med å bli en stor mediebegivenhet. Det handler nemlig om Erling Borgen, som mener at er det noe han kan – så er det å lage dokumenterer. Han har laget nærmere åtti av dem i de årene han har vært journalist. Den forklaringen han har på at den enogåttiende ikke blir vist, er at Aker Kværner har presset NRK til å si nei til visning. De har nemlig skrevet brev der de påstår at Borgen, som nå framstår både som journalist og fredsaktivist, har trukket konklusjoner før han har innhentet all informasjon.

– Vi ville sette pris på NRKs forsikring om at redaksjonen også i denne saken følger de høyverdige etiske retningslinjer som vi er vant til fra NRK, skriver informasjonsdirektør Torbjørn S. Andersen i Aker Kværner.

Dette skal altså ha fått hele redaktørkorpset i NRK med John G. Bernander i spissen til å få den helt store skjelven. Dette er bare eventyr.

Ågot Valle (SV) mener også at Bernander har lagt seg paddeflat for Aker Kværner. Når hun sier at det må få konsekvenser for Bernander, må det bety at han må få sparken. Enten har man tillit til redaktører, eller så har man det ikke.

John G. Bernander er ingen ektefødt journalist. Men han har vist at han våger å ta modige redaksjonelle avgjørelser, senest da han viste Nokas-dokumentaren. Er det noe Bernander og redaktørene i NRK hadde ønsket seg, så var det å kunne vise en avslørende reportasje om Aker Kværner. NRK vil stå for god avslørende journalistikk. De frykter ikke at Kjell Inge Røkke ringer og skjeller ut journalister på telefonene (det har han gjort tidligere) og eller at Aker Kværner bringer en sak inn for Pressens Faglige Utvalg.

Det er god grunn til å diskutere om Aker Kværner har opptrådt kritikkverdig når de har utført oppdrag på Guantanamobasen. Men hva Aker Kværner faktisk har foretatt seg, blir borte i den store debatten om Borgen.

NRKs Brennpunkt-redaksjon har gode tradisjoner for hardtslående dokumenterer. Redaktør Arne O. Holm sier til Dagens Næringsliv i dag at brevet fra Aker Kværner er noe av det mildeste han har vært borti.

I dag skriver både Dagbladet og DN at NRK har underslått å informere Erling Borgen om uttrykket i dette brevet. Lars Kristiansen, sjef for NRK fakta, sier til DN at det er beviselig galt at Borgen er nektet innsyn. En del journalister begynner nå å bruke uttrykket «det hemmelige brevet». Er det stemplet konfidensielt? Er det noen som ikke vil at det skal bli kjent? Er det ikke for lengst kjent at Aker Kværner har henvendt seg til NRK?

Når man bruker uttrykk som «det hemmelige brevet» skal det bygge opp omkring påstanden om at NRK ikke våger å stå oppreist og i åpent terrenget med det de har foretatt seg i denne saken. Det gjør de da. NRK mener rett og slett at Erling Borgens dokumentar ikke holder mål i forhold til saklighet. Han har ikke dokumentert sine påstander godt nok. Hver eneste dag tar redaktører slike avgjørelser.

Og ytringsfriheten er da på ingen måte truet. Flere ønsker å få se dokumentaren. TV 2 sier de vil vise den, men den skal bearbeides. Hvor mye vet vi ikke.

Per Edgar Kokkvoll i Norsk Presseforbund forsvarte NRKs rett til ikke å vise dokumenterer. Etter a han hadde sett den på Skup-konferansen, sa at han NRK burde sendt den. Er det så enkelt å ta stilling til om en dokumentar holder mål eller ikke? Det er betryggende at NRK går grundigere til verks enn Per Edgar Kokkvoll når de skal ta stilling til hva de skal vise.

 

Aaser i maktkamp

Stein Erik Hagen har igjen spredt forvirring. Denne gangen har han trukket Svein Aaser med seg i spillet. Aser måtte rykke ut og gjøre det klart at han ikke vil delta i et kompisopplegg om å presse ut sin egen styreleder og ta hans plass, skriver redaktør Magne Lerø.

«Hjelper du meg til et verv, hjelper jeg deg. Klør du meg, så klør jeg deg.»
Det handler om Svein Aaser i DnB Nor og Stein Erik Hagen i Orkla. Fredag sto Hagen fram i Dagbladet og sa at han ønsket at Svein Aaser skulle ta over som styreleder i DnB Nor, underforstått at nåværende styreleder, Olav Hytta, burde få sparken. Dermed var det duket for et stort oppslag på første side i Dagens Næringsliv lørdag med tittelen: «Maktkamp i DnB Nor». I helgen måtte Svein Aaser skrive leserinnlegg der det heter at han ikke er kandidat til styret.

Ønsker han ikke å bli styreleder i DnB Nor når han går av ved årsskiftet? Er det Stein Erik Hagen som har misforstått? Eller er det Hagen som igjen har slengt med leppa og ødelagt spillet? Eller var det Aaser selv som så lyset i helgen, og avlyste den planen han hadde?

Stein Erik Hagen og Svein Aaser har på ingen måte framstått som noen turtelduer. De har vært i kamp både rundt Storebrand og Orkla. Men ting forandrer seg. Det er bare interesser som er evige. Allianser kan skifte.

I en samtalen med Aftenposten på de internasjonale sjefsmøte i Davos i år, skrøt Hagen over alt Aaser hadde fått utrettet i DnB Nor, og stilte spørsmål med om man hadde råd til å gi slippe på en så dyktig konsernsjef. DN mener å vite at Aaser på den tiden hadde tatt opp med styret i DnB Nor at han ønsket å fortsette i stillingen, selv om det er avtalt at han skal gå når han fyller 60 år. Det ønsket ikke styret. Aaser skal da ha vist interesse for styrelederposisjonen.

Å gå fra å være administrerende direktør til styrelder er ikke i samsvar med retningslinjene for god eierstyring og selskapsledelse. Men for dyktige allierte, må det jo være unntak, mener Hagen.

For et par uker siden ble det kjent at Svein Aaser hadde sendt et brev til valgkomiteen i Orkla og anbefalt at John Fr. Odfjell ble avviklet som styreleder og at Stein Erik Hagen overtok.

– Ingen kommentar. Jeg vil i alle fall ikke drive valgkamp, sa Hagen kledelig beskjedent. Alle forsto at dette har han lyst til. Spørsmålet er om hans maktbase er sterkt nok til å få denne posisjonen eller om han må handle enda flere Orkla-aksjer for å komme i den posisjonen han ønsker.

Mye taler for at Aaser kunne tenkt seg å fortsette noen år til som konsernsjef i DnB Nor. Det er jo nesten slik at arbeidsminister Bjarne Haakon Hansen burde grepet inn og sagt at sjefer bør være gode forbilder: å arbeide til de er 67 år like viktig som ikke å få mer enn 4 prosent i lønnsøkning. En mann som Olav Thon må jo lure på hvorfor folk slutter å være sjef i så ung alder.

Under normale omstendigheter burde en konsernsjef som Aaser kunne stått på post i alle fall til han fylte 62 år. Men ifølge DN, mener Nor-fløyen i DnB Nor at det er på tide å få inn en konsernsjef utenfra. Å bytte ut Hytta, som kommer fra Nor, med Aaser, er i alle fall ikke aktuelt.

Stein Erik Hagen er ikke utstyrt med antenner for hvordan hans gjøren og laden virker. Det er tvilsomt om han har forstått hva han satte i gang med offentlig å rykke ut med forslaget om å bytte ut Hytta med Aaser. Derfor måtte Aaser rykke ut i dag og si at han ikke er kandidat til styret.

Hagen vil nok gjerne framstå som den som innsatte Aaser i et nytt, viktig verv. Han var imidlertid ikke klok nok.

Aaser har klokelig ikke sagt et eneste ord om at han har foreslått Stein Erik Hagen som ny styreleder i Orkla. Aaser kan maktspillet. Han sier ikke et ord for mye. Han vet når han skal tale og når han skal tie. Det er det Stein Erik Hagen ikke kan. Hagen har mye makt, men er lite klok.

 

Bernander ingen reddhare

Erling Borgen og Ågot Valla bør lære seg forskjellen på journalistikk og ytringsfrihet. Vi tror ikke John G. Bernander er en pingle av en redaktør som ikke våger å utfordre makten i Norge. Borgen må skjerpe seg i forhold til presseetikken, skriver redaktør Magne Lerø.

Ågot Valle, SVs representant i Utenrikskomiteen, utnevnte seg selv til «sette-kringkastingssjef» i går. Hun forlanger at NRK viser Erling Borgens dokumentar «Et lite stykke Norge». Hun sier til Klassekampen og Dagbladet at dette er et angrep på ytringsfriheten og undersøkende journalistikk, og at det må få konsekvenser for kringkastingssjef John G. Bernander. Hun krever svar på om det er hensynet til Kværner som styrer NRKs sendeskjema. Dette er tilnærmet fri fantasi.

Ågot Valle har ingen kompetanse på å vurdere et tv-innslag i forhold til kildebruk og Vær Varsom-plakatens krav til saklighet og dokumentasjon. Det er heldigvis ikke ofte politikere krever å få direkte styring over NRKs programpolitikk.

I dokumentarfilmen «Et lite stykke Norge» forteller Erling Borgen om hvordan Norge er langt mer involvert i krig, borgerkrig, tortur og terror enn det både politikere og medier forteller. Han hevder at norske marinefartøyer deltok i transporten av krigsmateriell til Irak, at norskeiet radarutstyr ble brukt til invasjonen av Irak, at norskproduserte eksplosiver brukes i den mye brukte Hellfire-raketten og at Aker Kværner har utført arbeid med torturinstrumenter på Guantanamobasen.

– Jeg er både overrasket og sjokkert. Jeg føler at NRK trekker mine journalistiske evner og integritet i tvil, sier Borgen til Dagbladet. Til Klassekampen sier han at NRK ikke har påvist en eneste faktafeil, og at dette handler om ytringsfrihet.

Etter det Aftenposten erfarer, skal forholdet mellom NRK og Borgen ha endret seg etter at NRK-ledelsen mottok et brev fra Aker Kværner. Et av elementene i dokumentaren omhandler nemlig at Aker Kværner har utført 327 oppdrag på den mye omtalte Guantanamo-basen.

Både fjernsynssjef Annika Bjørnstad og John G. Bernander avviser at det ligger politiske føringer bak avgjørelsen om å droppe Borgen-dokumentaren.

– Det ligger en helhetlig vurdering bak denne beslutningen. Dokumentaren består av syv ulike sekvenser med ulikt innhold, som på hver sin måte har bidratt. Noen steder er det bredden og relevansen i forhold til kilder, andre steder er det bruken av virkemidler, type musikk og montasje, sier Bjørnstad til Aftenposten. Hun minner om at NRK har en plikt som redaktører å vurdere alle programmer ut fra pressens Vær Varsom-plakat.

NRK har vist og vil vise mer av det Erling Borgen har laget. De mener han avslører en rekke forhold som fortjener oppmerksomhet og debatt, men vil ikke vise «hele pakka».

Det er selvsagt surt for Erling Borgen å bli gjenstand for den typen kvalitets- og saklighetsvurderinger som redaktører hver eneste dag foretar i forhold til det journalister produserer. Lang fartstid gir ingen fribillett til produksjon. Det virker nesten som om Borgen mener det er trykkeplikt på det han lager.

Han bommer når han gjør dette til en sak om ytringsfrihet. Han kan jo ytre seg i vildens sky. Han har da full tilgang til alle medier om hva han mener og har funnet ut. Borgen er journalist. Journalister skal levere kvalitet. Det som skal trykkes eller sendes skal være i samsvar med god presseskikk. Journalister er ikke meningsprodusenter som ytrer seg. Borgen bør ta til seg kritikken har får fra redaksjonsledelsen i NRK, istedenfor å påstå at John G. Bernander er i lomma på Aker Kværner eller hvem det nå skulle være Bernander er redd for å tråkke på tærne.

Vi nekter å tro at John G. Bernander har gitt beskjed til sine folk at Borgens produksjon ikke skal vises.

La oss ikke få en navlebeskuende debatt om Borgen, hans kvaliteter, følelser og behov for å ytre seg. La oss få en debatt om noen av de påstander Borgen framsetter, så kan vi se om de holder mål.

Slik saken står i dag, biter vi ikke på påstanden om at John G. Bernander er en pingle av en redaktør som ikke våger å utfordre makten i Norge. Det tror vi NRK ønsker. NRK ledes ikke av en samling redaksjonelle reddharer. Men de bøyer seg ikke i beundring for det Borgen serverer. Også Borgen trenger en redaktør som sørger for kvalitet og saklighet.

 

Fransk ledelsefalitt

Statsminister Villepin kan tape. Han har ikke har nok makt til å tvinge igjennom en arbeids­livs­reform han er overbevist om at de unge som protesterer vil ha fordeler av. Det er ikke første gang ledere har måtte gi opp i kampen mot ukontrollert uforstand, skriver redaktør Magne Lerø.

Kaoset i Frankrike vil ikke ta slutt. Ingen ting tyder på at studentene og fagbevegelsen vil gi opp den massive motstanden mot den nye CPE-loven, som gir arbeidsgivere rett til å gi arbeidstakere under 25 år avskjed uten grunn. Det høres unektelig brutalt ut å innføre en lov der de svakeste, de unge uten arbeid, ikke omfattes av den beskyttelse som andre arbeidstakere har. Dominique de Villepin hadde nok regnet med protester, men ikke at det skulle ta av slik det har gjort. Noen kommentatorer drar sammenlikninger med de voldsomme studentopprørene i 1968, som spredte seg over hele Europa. Det er imidlertid en forskjell: De streikende og protesterende har ikke et program de samler seg bak denne gangen. I den grad de har noe som samler dem – ut over at de er imot CPE-loven – er det motstand mot de endringene som skjer i Vestens arbeidsliv, blant annet som følge av globaliseringen. Det er frykt og uro som driver demonstrantene.

Av de toneangivende landene i Europa, er Frankrike et av de som har kommet kortest med å ta inn over seg globaliseringen. Storbritannia er blant landene som har kommet lengst. Det har gått hardt for seg til tider, men den britiske politiske ledelsen har fått folket med på at velferdsordninger må legges om, og at man må utsette seg for konkurranse på arbeidsmarkedet. I Frankrike vil man tviholde på en sterk stat, sterk beskyttelse mot omverdenen, solide rettigheter for de som er i arbeid og store subsidier blant annet til landbruket. Når arbeideledigheten blant unge er 20 prosent, og i enkelte miljøer nærmere 40, så har man et gedigent samfunnsproblem. I fjor var det opptøyer blant arbeidsløs innvandrerungdom. Den politiske ledelsen i Frankrike frykter at situasjonen skal komme ut av kontroll.

Det er statsminister Villepin som kjører saken. Etter hvert som uroen har vokst, har han mistet støtte og er blitt mer og mer isolert. Neste år er det presidentvalg i Frankrike. Her vil Villepin stille opp mot innenriksminister Nicolas Sarkozy. Sarkozys støtte til den nye loven er blitt mer lunken. Han oppfattes ikke som solidarisk med Villepin. Loven er imidlertid vedtatt. I dag ventes det at Grunnlovsrådet vil ta stilling til påstanden om at CPS strider mot grunnloven. Hvis det blir konklusjonen, har Villepin tapt.

President Jacques Chirac har varslet at han vil komme på banen. Han har så langt støttet Villepin. Det er varslet nye aksjoner tirsdag. Det kan være Villepin og Chirac sammen forsøker å komme opp med noe som roer gemyttene. Begge sliter imidlertid med å kunne opptre med autoritet.

Ledelsen i en bedrift kan tvinge igjennom noe som hovedtyngden av de ansatte er imot. Den samme makten har ikke en politisk leder. Makten er jo gitt dem av folket. Regjeringen har faglig støtte for at CPE-loven vil føre til at flere unge kommer inn i arbeidslivet. All fornuft tilsier at man bør prøve dette virkemiddelet. Men studenter og fagbevegelsen er imot og forlanger at regjeringen skal finne på noe annet. Stemningen er pisket opp, slik at det også er vanskelig å nå fram med kompromisser. Det er et emosjonelt virvar som rir Frankrike for tiden. Det er tragisk. Når nesten et «halvt folk» setter seg på bakbena i en slik sak, lover det ikke godt for framtiden. Landet som ga de revolusjonerende ideen om frihet og likhet i brorskap framstår som protestenes land. De stemte også ned forslaget til ny grunnlov for EU. Det er uklart hva man vil ha istedenfor. Man samler seg bare i en protest mot utviklingen.

Det står om Dominique de Villepins politiske liv. Det får så være. Verre er det at det står om Frankrikes evne til å tilpasse seg den verden de er en del av. Det kan bli skikkelig ille for det frihetselskende franske folk.

 

Heller Siv enn Carl Ivar

Det mest naturlige er at partilederen blir statsministerkandidat. Men hvis Frp ikke orker gi slipp på Carl I. Hagen, er ikke Siv Jensen typen som vil ta plass i skyggen av eks-sjefen slik Valgerd Svarstad Haugland måtte gjøre, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er hyggelige problemer de har i Frp for tiden. Tre og et halvt år før neste stortingsvalg har de nemlig startet diskusjonen om det er Siv Jensen eller Carl I. Hagen som bør bli statsminister. I går kunne Dagsavisen fortelle at sterke krefter i partiet mener at Hagen bør bli statsminister. Det er en gedigen tanke, selv for Carl I. Hagen som offentlig ikke har drevet det lenger enn til å dagdrømme om å bli stortingspresident. Fire år senere ble han visepresident. Om det skulle skje at han om fire år også blir statsminister, vil han kunne summere opp sitt liv med å si at han har vært heldigere enn han som vant både prinsessen og halve kongeriket.

At Frp kan få statsministeren om fire år, er lite sannsynlig. Velger de å kjøre fram Hagen som statsministerkandidat, øker i alle fall ikke sjansen. Både KrF, Høyre og Venstre har trolig mindre tillit til Hagen enn til Siv Jensen som samarbeidspartner. Hun har vært opptatt av å bygge tillit hos dem hun vil være avhengig av støtte fra. Det avgjørende for de andre partiene er forutsigbarhet. De orker ikke forholde seg tett til Carl I. Hagen, som hopper som haren der han ser det er mulig å hente oppslutning fra velgerne.

Om så skulle skje, at Frp skulle havne i regjering, hvilken posisjon skal da Carl I. Hagen ha? Skal han ikke være med i regjeringen? Skal han bli helse- og omsorgsminister – med Siv Jensen som statsminister?

Når man først begynner å snakke om hvem som skal være statsminister, er det forståelig at Carl I. Hagens navn bringes på banen. Han er fortsatt leder for partiet. Få, om noen, er i tvil om at Siv Jensen vil klare partilederjobben på en utmerket måte. Men har hun det samme politiske talentet som Carl I. Hagen? Hun har ennå ikke fått prøvd seg på å takle interne stormer som sjef. Det er forskjell på å være nummer en og nummer to i en slik situasjon.

Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, lar ikke sjansen gå fra seg til å servere bombastiske meninger. Han skriver i dag at det vil være mistillit til Siv Jensen å kjøre fram Carl I. Hagen som statsminister. Det kan han gjerne mene, men det avgjørende er jo hvordan Frp og Siv Jensen ser på det. Vi har da en solid tradisjon her til lands for at partilederen ikke samtidig er statsminister. Slik gjorde de det i KrF med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, i Høyre med Kåre Willoch og Erling Nordvik og i Ap med Reiulf Steen og Oddvar Nordli, og med Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Arne Strand skriver også at å kjøre fram Carl I. Hagen vil være en «så kraftig nedvurdering av Siv Jensen at hun antagelig ville trukket seg fra partiledelsen». Det var da voldsomt. Er det slik at den garvede politiske kommentatorer også er blitt velsignet med profetiske evner?

Nå ser det ut til at VG kan gi hjelp. De har fått utført en meningsmåling i full fart. De fleste ønsker seg Siv Jensen som statsminister framfor Carl I. Hagen. Det er praktisk talt jevnt mellom dem blant Frps velgere, men i befolkningen som helhet er det 41,8 som vil ha Jensen og 25,3 som vil ha Hagen. Hagen berømmer Siv Jensen for at hun på så kort tid har fått en så sterk posisjon i befolkningen. De henviser selvsagt til partiet når det blir spørsmål om hvem som er partiets statsministerkandidater. Er det noen som har respekt for folkemeningen, er det Frp. Så saken skulle vel dermed være avgjort?

Dette kan bli en sak som dukker opp ubehagelig ofte for Frp framover. Det vil bringe de interne forholdene i Frp i fokus. Her kan det også ligge en kime til personstrid. I så fall må Frp avklare hvem som skal fronte partiet som statsministerkandidat tidligere enn de hadde tenkt.

Partilederne i KrF, Venstre og Høyre vil ikke kommentere hvem Frp vil ha som statsminister. Det spørs om de i sitt stille sinn tenker at det bør bli Siv Jensen, i den grad de er i stand til å tenke den tanken at Frp skal stikke av med statsministeren etter valget neste gang.

Det mest naturlige vil være å kjøre fram partilederen som statsministerkandidat. Selv om Valgerd Svarstad Haugland var partileder, måtte hun leve i skyggen av Kjell Magne Bondevik. Han fortalte åpent at det var både vondt og vanskelig at Bondevik ble lyttet mer til enn henne på landsmøtene. Siv Jensen kan komme til å oppleve noe av det samme. Men ikke i like stor grad. Jensen er en annen type enn Svarstad Haugland. Hun vet å bruke den makten hun får. Hun vil ikke finne seg i å være nummer to i skyggen av Carl I. Hagen, dersom hun faktisk blir partileder.