De som spådde at Jens Stoltenberg også denne gangen ville gi etter for press, ser ut til å ta feil. Han frigir ikke Schjøtt-Pedersen notatet. Stoltenberg opptrer mer prinsippfast, besluttsom, tydeligere og sterkere som sjef i motvind for tiden, skriver redaktør Magne Lerø .

En tid så det ut til at statsminister Jens Stoltenberg ville stå aleine mot ”hele verden” i kampen for å holde hemmelig det meget omtalte notatet som ble laget av statssekretær Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen etter samtalene med konsernsjef Rune Bjerke i DnB NOR. Per Kristian Foss (H) syntes til slutt det ble for ille om for lite, og sa det som det var: Det er slik det er, og slik det bør være. Dette er interne arbeidsnotater innad i regjeringen som kan holdes hemmelig.

Dermed gikk det meste av luften ut av ballongen.

Carl I Hagen forsøkte i går å dra opp en argumentasjon ut fra offentlighetsloven som tvinger regjeringen til å frigi notatet. Begrunnelsen var at når en statsråd snakker med en representant for landets største bank som ledd i en saksforberedelse, så faller dette inn under offentlighetsloven. En plikter å lage et notat som legges i saksmappen.

Denne argumentasjonen avviser nå Statsminsterens kontor  (SMK). I går kom det på nytt et nei fra SMK med en begrunnelse i to punkter:

For det første var statssekretærens personlige nedtegnelser ikke en del av beslutningsgrunnlaget i saken og notatet var heller ikke «et utslag av nedtegningsplikten».

For det andre inneholder notatet personlige betraktninger og en ufullstendig gjengivelse av saksbehandlingen som tilsier at en offentliggjøring kan danne grunnlag for misforståelser og slutninger på ufullstendig grunnlag, skriver regjeringsråd Nina Frisak ved Statsministerens kontor, SMK, i brevet til Sivilombudsmannen. Han har bedt om å få notatet utlevert.

I brevet fra SMK heter det at notatet ikke er utarbeidet med samme grundighet ved valg av ord og innhold som det ville vært hvis det var skrevet for å offentliggjøres. Frisak mener at når notater som ikke er ment å være en del av beslutningsgrunnlaget blir offentliggjort, kan det bidra til å skade de interne arbeidsrutinene ved SMK.

Hvis Jens Stoltenberg hadde villet, hadde selvsagt notatet blitt offentliggjort. Det er greit å mene at han burde praktisert ”meroffentlighet” og frigitt notatet. Kravet om offentliggjøring framstår nærmest som et unisont krav fra Medie-Norge, naturlig nok. I mediene lever vi at tilgang på mest mulig informasjon. Flere jurister mener Stoltenberg bør levere ut notatet, men ingen har kategorisk slått fast at han bryter offentlighetsloven ved ikke å gjøre det.

Stoltenberg har det med å gi etter for press. Det er i alle fall det inntrykket han har bidratt til å skape. Han framstår ikke som en prinsipprytter eller en som ikke kan ombestemme seg. Derfor har det vært mange som har spådd at han i denne saken også kommer til å måte gi seg. Så ser ikke ut til å skje. Han velger å leve med mistankene om at han har noe å skjule og kritikken fra medie-Norge og en hærskare andre med varierende motiver. Det kan det være to grunner til: Jens Stoltenberg er faktisk opptatt av prinsipper for korrekt saksbehandling. Han kutter ikke svinger.

Mye tyder også på at Stoltenberg har valgt å stå fram sterkere og tydeligere. Han vil ikke ha på seg at han ikke kan stå fast på en beslutning. Dette er en relativt ufarlig sak å markeder det på.

Hvis han nå skulle gi etter, blir det et eksempel på at det nettopp er det som preger han som politiske leder, at han gir etter når presset blir stort noe.

Kompisene Jens Stoltenberg og Rune Bjerke framstår som prinsippfaste motstrømsaktører for tiden. Stoltenberg sier nei til å offentliggjøre det interne notatet og Rune Bjerke sier nei til å sette ned renten i Dnb Nor.  De viser begge at de vil ha styringen med det som er deres ansvar.

Ledere som fatter en beslutning og står på den tross kritikk, fortjener en viss respekt. Men selvsagt vil vi ha lavere rente og lese notatet fra Schjøtt-Pedersen.       

Obama har usedvanlige evner til å bevege mennesker. Derfor kan han lykkes i å skape forandring. Han kan også visne hen i skuffelser og uinfridde forventninger hvis han taper basketakene med alle motkreftene, skriver redaktør Magne Lerø.

Det gjør inntrykk å registrere de forventningene Barack Obama skaper hos titalls millioner amerikanere. Han har selv lagt opp til at forventningene skal skrus til himmels.

– Amerika skal bli et bedre land å leve i og USA skal få et bedre forhold til andre land i verden, sa han i sin tale etter at han var blitt valgt. Her var det ikke mye «blood, sweat and tears». Det var en seierstale, et godt stykke unna den virkeligheten han nå får ansvaret for.

Forsiden av Vårt Land i dag består kun av en lang tekst i tittelstørrelse: Den nye presidentens utfordring: Upopulære og dyre kriger, behov for helsereformer, skakkjørt økonomi, skjev fordeling av velstand, finanskaos, splittet befolkning og klima i krise. 

I møte med de tøffe utfordringene Barack Obama står overfor, er en god del av de forventningene han har skapt for drømmer å regne. Han har lovet forandring, men vil erfare at i nedgangstider er det særdeles krevende å gjøre forandringer til det bedre. Millioner av amerikanere vil måtte oppleve at det blir vanskeligere i årene som kommer.

Den norske finansprofessoren Eirik Lie, som arbeider i USA, sier til Aftenposten at den første oppgaven til den nyvalgte presidenten blir å knuse den amerikanske boligdrømmen. Det er for mange amerikanere som ikke tjener nok til å kunne være huseiere. En del av årsaken til boligkrisen, som igjen utløste finanskrisen, var at mange med dårlig betalingsevne fikk statssubsidierte lån gjennom boliglånsforetakene Fannie Mae og Freddie Mac.

I nedgangstider er det også en fare for at det blir flere fattige. Mange fattige har satt sin lit til at Obama vil føre en politikk som minsker forskjellene i samfunnet. Her kan han komme til å skuffe mange.

Amerikanerne er verdens største energisløsere. Obama er nødt til gjennomføre upopulære tiltak for å få ned klimautslippene.

Selv om mange vil oppleve at Barack Obama svikter fordi han har lagt listen så høyt, er han den presidenten USA trenger. Obama har en fordel, en usedvanlig sterk side: Han kan bevege mennesker. Obama er en retorisk begavelse. Han er en mann med visjoner som utløser noe hos menneskene som kommer i kontakt med ham. Obama smitter. Han er en karismatisk leder som kombinerer sin utadvendthet med sindighet, ro og en analytisk tilnærming til de utfordringene han møter. Han strør ikke rundt seg med ord. Han velger sine ord med omhu. Og ordene hans har salt og kraft.

Det er nettopp en mann som kan bevege massene amerikanerne trenger. Amerikanerne må forandre seg. De må gjøre ting annerledes. De må lære seg av med noe av det de har stått for og trodd på, kaste det på båten, og lære seg noe nytt i møte med en ny tid. Obama har alt å vinne på å definere sin egen inntreden som president som en skillevei. Med ham skal noe bli annerledes. Det store spørsmålet er om han har mot og kraft nok til å handle, ikke bare snakke om forandring. Han kan la være å føre den samme ekspansive utenrikspolitikken som George W. Bush har ført. Det er ikke spesielt radikalt. Både Jimmy Carter og Bill Clinton sto for en annen kurs.

Verdens mektigste mann vil oppleve at det er blytungt å forandre et system og en kultur som er bygget opp for å bevare det som er. Men Obama kan klare det, fordi han kan bevege folket. Han kan få folket til å forstå at forandring er nødvendig.

Omaba har et bedre utgangspunkt enn knapt noen annen amerikansk president. I dag har han hele verden med seg, virker det som. Så lenge det varer. 

Thorbjørn Hansen (H) er tatt av den store aksjonærskjelven og blitt blind for Telenors muligheter i India. Bedrifter kan ikke slutte med å ta risiko selv om ikke alle nåværende eiere vil bidra med det som skal til, skriver redaktør Magne Lerø.

Ut fra en forretningsmessig vurdering er Telenor en mønsterbedrift. Det gamle Televerket er i løpet av 10-15 år blitt en global tungvekter. Telenor har fulgt læreboka, bygget stein på stein, sprengt de nasjonale grenser og blitt i front i verdenssammenheng. Det har ikke vært smertefritt. De er involvert i en rekke konflikter av forretningsmessig karakter og de ble hardt kjørt tidligere i år da det ble avdekket at deres underleverandører i Bangladesh drev med barnearbeid. Telenors omdømme sto på spill.

Nå har styret bestemt seg for å satse i India. Ved å kjøpe seg inn blir de den nest største mobilaktøren i Asia. Ikke dårlig.

Men aksjekursen stupte da oppkjøpet ble kjent. Det var ikke annet å vente i en tid da aksjonærene er opptatt av risiko. Styret i Telenor følger imidlertid en langsiktig strategi. De vil inn i det gigantiske indiske marked. Det forventer de vil gi høy inntjening etter hvert selv om inngangsbilletten er høy.

Det er surt å bli straffet i aksjemarkedet. Konsernsjef Jon Fredrik Baksaas er blitt noen titalls opsjonsmillioner fattigere. Det er da inderlig godt at han er mer opptatt av å følge en strategi han har tro på enn å tenke på egne opsjonsmillioner her og nå.

Denne saken er et nytte eksempel på at det ikke alltid er en sammenheng mellom aksjekurs og langsiktig strategi. Vi forutsetter at styret i Telenor vet hva de gjør. Det har de i alle fall vist tidligere. Telenor har stort sett lykkes med sin ekspansive satsing.

Men aksjonærene henger ikke med. Det har nok sammenheng med at oppkjøpet forutsetter en aksjeemisjon på 123 milliarder kroner. Sylvia Brustad har gitt beskjed om at Staten er rede til å ta sin del, omtrent halvparten. Spørsmålet blir om de andre aksjonærene, og en del av dem er temmelig skjelven i knærne for tiden, vil ta sin del. Hvis ikke blir de utvannet. Det er neppe tvil om at Telenor klarer å skaffe 12 milliarder. Det som bekymrer mange er at staten kan komme til å gå inn med mer, altså at staten øker sin eierandel.

Det er merkelig å se hvor trangsynt enkelte i aksjemarkedet er. Man snur tingene på hodet.

Telenor kan da ikke slutte med å gjøre det de mener er forretningsmessig riktig fordi om eierne for tiden har mindre penger å rutte med.

Merkelig nok er det oppstått strid blant de rødgrønne om staten skal ta en større andel i emisjonen dersom de andre aksjonærene ikke er med. SVs finanspolitiske talsmann, Heikki Holmås, er ikke i tvil. Ola Borten Moe (Sp), leder av næringskomiteen, sier til Dagens Næringsliv at det ikke er statens jobb å gjøre dette.

Per Østvold og Arne Strand har diktet seg opp en rødgrønn verden som ikke eksisterer. Der er det lav rente og en lang rad med nikkende og bukkende banksjefer, skriver redaktør Magne Lerø

For å si det med Gro Harlem Brundtland: Jeg trodde ikke han kunne være så dum. Nå er det ikke Thorbjørn Jagland vi har i tankene, men Per Østvold. Han sier til VG at Rune Bjerke bør få sparken hvis han ikke setter ned renten. Han krever at staten bruker sin eiermakt over banken for å tvinge fram en rentenedsettelse nå.

Flere fagforbund truer med å skifte bank dersom renten ikke blir satt ned. Det bør de da ikke nøle med. Er man sikker på å få bedre betingelser av andre, er det jo bare å skrifte bank. Det er da ikke noe poeng å være gift med DnB NOR med mindre de er best og billigst. Å skifte bank, det er et språk Rune Bjerke forstår.

Østvold er rene Frp-eren når det gjelder å fornemme hvor vinden blåser- og blåse med. Og ingen har større baller enn Østvold: Bjerke må få sparken. Så tydelig har ikke kravet vært fremsatt. Hvis dette nå kobles sammen med bonus, påstander om innsidehandle, sms til Stoltenberg og at redningspakken for bankene er skreddersydd til DnB NOR, kan de bli en ekkel grøt av det. Men det kan fungere når målet er å drive en sjef ut i mørket.

Per Østvolds utspill får neppe Rune Bjerke til å bli skjelven i knærne.

Næringsminister Sylvia Brustad har også meldt seg på banen. Hun vil ha møte med Bjerke og legge alvoret inn over ham. Hennes jobb er å bedrive ord. Det samme kan Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gjøre. De kan, som han gjort, snakke høyt og tydelig om at forventer rentenedsettelse og at de er bekymret for DnB NOR omdømme. På den måten øver de et press på Rune Bjerke. Det er greit.

Men Jens Stoltenberg vil aldri forsøke å tvinge styret til å sparke Rune Bjerke. Dag Terje Andersen ga styreleder i Hydro, Jan Reinås, sparken fordi han ikke ville danse etter de rødgrønnes pipe, men behandle saken om opsjoner slik styret mente det var riktig. En slik tabbe gjør ikke Jens Stoltenberg en gang til.

En annen som lar seg beruse av de rødgrønnes store styringsprosjekt, er Arne Strand, politisk redaktør i Dagsavisen. Han mener det er skamløst av Rune Bjerke å ikke sette ned renten og krever at staten tar ”full kontroll” over DnB NOR.

Hva er det han tenker på? At staten skal tvinge de andre aksjonærene til å selge sine aksjer til staten? At det skal innkalles til ekstraordinær generalforsamling for å få sparke styret og satt inn et styre som vil sparke Bjerke? Det er ikke andre enn styret som kan avsette Bjerke.

Strand skriver også at majoritetseiere i næringslivet ikke ville akseptert at en daglig leder ikke fulgte majoritetseieren vilje. Det er et bomskudd. Strand tror tydeligvis at børsnoterte selskaper skal styres av politikere, Det skal de aldeles ikke. Bjerkes og styrets jobb er å drive en bank som leverer gode resultater og er solid. Staten kan ikke drive eierstyring som en solospiller. Styret vil argumentere med at det ikke er i alle aksjonærenes interesser å sette renten ned nå. Da blir det slik. Børsen vil gripe inn dersom staten forsøker å tvinge styret til en rentenedsettelse.

Men Strand er tydeligvis hektet opp i en misforståelse knyttet til statens rolle i næringslivet. Hvis staten bestemmer, blir det slik, tror Strand. Men i et samfunn som vårt har vi en aksjelov som sikrer at en aksjonær ikke kan overkjøre aksjonærenes interesser på politiske premisser.

DnB NOR er satt under press. Det får de leve med. Men Per Østvold og Arne Strand kan sette fra seg hagla og lese aksjeloven og dokumentet om ”god eierstyring” som næringslivet, børsen og bankene står bak.

Rune Bjerke våger å opptre politisk ukorrekt. Jobben hans er å sørge for best mulig resultat for sine aksjonærer, ikke å drive politikk og tekkes velgere, skriver redaktør Magne Lerø.

LO-leder Roar Flåthen sier det er fullstendig uakseptabelt. Kundene synes det er grovt. Finansminister Kristin Halvorsen er skuffet og oppfordrer folk til å skifte bank hvis de kan få lavere rente.

Det er DnB NOR med Rune Bjerke i spissen som provoserer med å sette renten 0,3 prosentpoeng opp istedenfor å sette den ned. Sentralbanken satte renten 0,5 prosent ned tirsdag. Siden den tid har alle som har hatt munn og mæle sagt at nå må bankene følge opp.

Og så setter DnB NOR den opp. Og ikke nok med det. I går la de fram et driftsresultat for fjerde kvartal som viste 9,3 milliarder i pluss. Da må de da kunne sette renten ned, sies det.

Grunnen til renteøkningen er at pengemarkedsrenten har økt selv om Norges Bank setter sin utlånsrente ned. Bankene lever at forskjellen mellom den renten de selv må betale for å oppta lån og den renten de får på pengene som de låner ut til kundene. Sentralbanksjef Svein Gjedrem tror bankene kommer til å øke sine rentepåslag. I urolige tider vil de sikre sin egen inntjening.

Det som skjer i pengemarkedet betyr altså at det kan ta tid før boligeiere får nyte godt av sentralbankens rentenedsettelser.

– Hvis renten i pengemarkedet stabiliserer seg på et lavere nivå, lover jeg at vi setter ned rentene, sier DnB NOR-sjef Rune Bjerke.

Bjerke må nå håpe på at de andre bankene tenker som han. Hvis Den Nor får et høyere rentenivå enn andre banker, risikerer de å miste kunder. Det skjelver de ikke i knærne for, virker det som. De vet at det ikke hvem som helst kan ringe en bank å få lån for tiden. De gode kundene, de som har stor sikkerhet og høy inntekt, kan det. Og det er disse kundene banken vil være mest opptatt av å beholde.

Det er samtidig en risikabel strategi å utløse et ”renteraseri” i befolkningen, som Dagsavisen kaller det i dag. DnB NOR risikerer å bli stemplet som landets minste kundevennlige bank.

Nå kan jo noen lure på hvorfor ikke Jens Stoltenberg har sendt en sms til Rune Bjerke: «Hei Rune. Nå har vi hjulpet deg, nå må du hjelpe oss. Velgerne vil ha lavere rente. Du må sette ned renten.» Det kan jo være han har forsøkt seg. Men slikt preller nok av på Rune Bjerke. Han er opptatt av rollene sine. Han gjør det han mener tjener DnB NOR. Han driver ikke med politikk på si, med mindre det er i DnB Nors interesse.

Rune Bjerke varsler også at det blir mindre utbytte til eierne fremover. Han vil styrke bankens soliditet. Staten eier 35 prosent av banken. Men om det blir noen milliarder mindre i utbytte, er det det minste problemet for staten.

Selv om staten er største eier i DnB NOR, kan ikke regjeringen begynne å instruere banken om utlånsrenter. Det må banken selv avgjøre. Kristin Halvorsen har gått så langt hun kan gå som finansminister ved å si at hun er skuffet og oppfordre folk til å velge de bankene som har lavest rente.

Vi håper noen banker ser sin besøkelsestid og legger sin utlånsrente godt under DnB NOR. Da bør folk skifte bank. Det er kun slik en kan presse DnB NOR til å sette sin rente ned. Rune Bjerke lever av sine kunder. Vender de seg bort, går også han seg bort.

Det er ikke godt å si om DnB NOR fattet en gal avgjørelse om renteøkning i går. Det vet de ikke selv heller. Det avhenger både av hvordan kundene reagerer. Men det står respekt av å opptre så pass politisk ukorrekt som Rune Bjerke gjør. Han står fram og forsvarer seg så godt han kan i rentestormen. Det er det samme han har gjort i møte med anklagene om innsideinformasjon.

– Jeg gjør jobben min, sa han da han ble kritisert for å ha sendt sms til statsminister Jens Stoltenberg om krisepakken. Det samme sier han egentlig nå. Bjerkes jobb er å sørge for best mulig resultat for sine aksjonærer, ikke å bidra til at sin forlover Jens Stoltenberg vinner valget neste år.

Driver de med lovbrudd i Politiet også nå. Det mener visst forbundsleder Arne Johannessen. Men først og fremst vil han ha økt lønn og satser på å bråke seg til det, skriver redaktør Magne Lerø.

Ifølge lederen for de ansatte i Politiet, Arne Johannessen, må en flokk av landets politimestre regnes som lovbrytere. De bryter nemlig arbeidsmiljøloven, hevder han. Aftenposten skriver at det er registrert over 19 000 unntak og brudd på arbeidstidsbestemmelsene.

– Politiet lammes og politimestre beordrer politifolk i jobb i strid med arbeidstidsbestemmelsene, sier Johannessen. Han varsler at Politiets Fellesforbund ikke kommer til å fornye en avtale om unntak fra bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven når den utgår om ni måneder.

Politidirektør Ingelin Killengreen nøyer seg med å si at politimestrene må forholde seg til de økonomiske rammer de har fått tildelt. Derfor blir enkelte stillinger stående ledige en periode.

Terje Moland Pedersen, statssekretær i Justisdepartementet, peker på at under den forrige regjeringens fireårsperiode ble utdannet 1128 politibetjenter. Nå har antallet økt til 1776. I år er det 200 flere ansatte i politiet enn i fjor.

Arne Johannessen mener imidlertid det er krise i Politiet. De siste månedene har politifolk aksjonert på ulikt vis for å understreke sin misnøye med tingenes tilstand. I Trondheim bommet de bevisst på den årlige skyteprøven. Da kan de etter reglene ikke delta i aksjoner som forutsetter at man kan bære våpen. Andre steder har de nektet pålagt overtid. Noen har meld seg syke og arbeidsgiver har lurt på hvor syke de egentlig har vært. NRK melder i dag at alle som hører til beredskapsavdeling i Asker, har søkt seg bort fordi de mener at de får et for lavt risikotillegg. Politimesteren har selvsagt avslått anmodningen.

Politiets Fellesforbund med Arne Johannessen i spissen, har tydelig bestemt seg for å kjøre en langt friskere lønnskamp. Han har nok latt seg inspirere av flygelederne som har blitt lønnsvinner ved en opptreden som utenforstående har betegnet som ulovlige aksjoner, mens de selv har hevdet at det ikke har vært det ”i det hele tatt”.

Skal Politiforbundet ha noen mulighet til å vinne fram, holder det ikke med den brede støtten de har i befolkningen. De må få politikerne på banene. I går oppfordret Frps juspolitiske talsmann, Jan Arild Ellingsen, bygdefolk til å gjøre opprør mot mangelen på politimanglene i distriktene. Han frykter at det kun er et tidsspørsmål før folk tar loven i sine egne hender. Det er nå ledig 410 stillinger innen Politiet. 145 står ledige av budsjettmessige grunner, mens 37 er ubesatte fordi det ikke har kommet kvalifiserte søkere.

Politiet har en pensjonsalder på 57 år. Det hører ikke hjemme i våre dager. De fleste i Politiet kan i alle fall jobbe til de er 60, noen enda lenger. Det kan være en del bør få en annen tjeneste. Det er det gode muligheter for, i alle fall i de store byene. Om pensjonsalderen ble økt til 60, ville det ført til at vi ikke hadde hatt noen politimangel.

Men Arne Johannessen vil ikke gi fra seg et fremforhandlet gode, som det heter. Han vil de skal kunne slutte i Politiet når de fyller 57 år, selv om jobben er å sitte på et kontor. Han vil ha flere politifolk, økte bevilgninger slik at man ansette flere sivile som kan avlaste politifolkene for flere oppgaver, ha økte tillegg for seniorer som vil jobbe ut over pensjonsalderen, en kraftig økning av risikotillegget og selvsagt økt lønn.

Arne Johannessen har en brukbar forhandlingsposisjon. Han kan forhandle til seg økt risikotillegg mot høyere pensjonsalder, for eksempel.

Men Johannessen må ikke tro han kan presse seg til bedre betingelsene for sine medlemmer ved sabotasjelignende aksjoner, slik vi har sette eksempler på.

Politiet har bunnsolid tillit i befolkningen. Den må de ansatte i Politiets ta vare på. De gjør de ved å følge spillereglene i arbeidslivet når det gjelder lønnsfastsettelse. Det er fullt legitimt som Arne Johannesen gjør, å kjempe en lønnskamp i mediene. Han bruker i midlertidig vel bred pensel når han skal beskrive elendighetene i Politiet.

Ellers bør Johannsen være glad for at det også er andre i landet som kan påta seg oppdrag som også Politiet kan gjøre. For et par uker siden var han negativ til at en del rikfolk eller kjendiser leier inn egne vakter for å sørge for sin egen sikkerhet. Johannessen mener det er Politiet som skal sørge for sikkerheten i samfunnet. Det har han selvsagt rett i. Men om noen vil bruke noen tusener på en vakt om de skal på byen en kveld, er det lite å bry seg om. Politiet har nok å gjøre.

Island er skrekkens eksempel på markedskreftenes frie spill og naive politikeres maktesløshet. Hvis markedet skal styre uten offentlig korrektiv, blir det blide Sørlandet skyggenes og håpløshetens dal, skriver redaktør Magne Lerø.

Den lutherske biskopen på Island, Karl Sigurdbjörnsson, tar et saftig oppgjør både med finansfolk, politikere og folk flest.

– Som folk flest opplever jeg det som skjer som en katastrofe, som et ras så kolossalt at jeg knapt tror mine egen øyne, sier han til Vårt Land.

Han sier landet preges av stort sinne mot finansfolk, men også mot politikerne og den britiske regjeringen som sa de ville ta i bruk antiterrorlover mot landet. Likevel tror han islendingene retter det største sinne mot seg selv for at de lot seg lure til å delta i et økonomisk eventyr som viste seg å ikke ha skikkelig forankring i reelle verdier.

– De største taperne i disse årene med høykonjunktur har vært barna som foreldrene ikke har hatt tid til. Mange foreldre har brukt all sin tid på å tjene mest mulig og øke sin rikdom, sier Sigurdbjörnsson, som mener det islandske samfunnet de siste årene har vært preget av en grenseløs materialisme og individualisme som satte alt annet til side.

Selv var han blant dem som advarte mot den sterke lånefinansierte veksten.

– Men vi i kirken og andre som advarte, ble utskjelt og beskyldt for å være gammeldagse. I disse årene ble grådighet lovprist som velstandens motor. Det var griskheten som holdt alt gående, sier biskopen.

Biskopen har sannsynligvis rett i sin analyse. Han gjør ikke krisen kun til et styringsproblem. Det er ikke så enkelt at det er politikerne som ikke har holdt finansfolkene i nakken. Det er heller ikke den økonomiske politikken isolert sett som har slått feil. Det islandske samfunnet har et holdningsproblem. De er blitt blendet av rikdommens mulighet. En nasjon preget av stor livskraft, store naturressurser og høy kompetanse har forledet seg selv i ut i ulykken.

Island må bygge ned velstandsordninger, folk flest vil få mindre penger å rutte med, arbeidsledigheten vil stige og i tider med nedbygging øker gjerne konfliktnivået mellom ulike grupper. Det politiske lederskapet på Island står overfor en formidabel utfordring. De må få folk til å forstå at velstandsutviklingen må skrus tilbake og de må jobbe som de aldri har gjort uten å få det særlig bedre, for de verdier de skaper må brukes til å nedbetale en gigantgjeld.

Markedsliberalistene ligger utslått på bakken i Island. De er fortsatt i knestående på Wall Street. De som måtte mene at finansverdenen ikke blir til å kjenne igjen etter finanskrisen, tar nok for sterkt i. Det kommer ikke til å skje at markedsøkonomi blir erstattet med planøkonomi, men finansfolket vil få mindre handlingsrom. Det kommer til å bli mer overordnet styring av de internasjonale finansmarkedene. Noe godt kommer det ut av tragedien.

Politikerne har også styrket som posisjon i befolkningen. Når de til vanlig svært så kjepphøye og belærende finansfolkene har spilt fallitt, kan politikerne ta grep, rydde opp og fortelle hvor skapet skal stå.

Om man er i ferd med å få kontroll med finanskrisen, er det ikke noen som vet. Det har roet seg. Men det kan blåse opp til storm på børsene igjen.

Det blir nok av problemer å ta fatt i for regjeringen i månedene som kommer. Det er imidlertid utviklingstrekk i det norske samfunnet som politikerne sliter med å ta grep om. Vi klare ikke utrydde fattigdommen. Og vi kommer heller ikke videre med å få ned sykefraværet eller få flere ut av trygdesystemet. De økte forskjeller som kan påvises mellom de rike og fattige, ser ut til å slå ut i økte forskjeller også mellom landsdeler.

Siste helg kunne Aftenposten fortelle at Sørlandet har havnet i uføre. 25 av 30 kommuner ligger over landsgjennomsnittet for sosialhjelp, dødelighet og attføring. 21 av 30 kommuner er blant dem som med flest innbyggere på uføretrygd. 20 av 30 har flere barn i barnevernet enn snittet for landet. Det blide Sørlandet har altså problemer.

Professor i samfunnsøkonomi ved handelshøyskolen i Bergen Victor Norman mener nedbygging av industrien har rammet Sørlandet hardere enn landet for øvrig.

– Sørlandet har ikke kommet over den kritikk befolkningsterskelen som gjør at det blir nok spennende jobber for unge folk med høy utdannelse. Det som lett kan skje, er at vi får Sørlandet langs hele kysten, mens området rundt Oslofjorden blir det eneste vekstkraftige, sier Norman.

Dette er noe markedet ikke kan gjøre noe med. Det er markedet som skaper en slik utvikling. Ut fra et snevert markedsøkonomisk betraktning, er dette noe en kan leve med. Folk må flytte der det er jobb å få. Men det skjer ikke i den grad en skulle ønske. Folk blir boende på trygd.  

Ut fra et samfunnsøkonomiske perspektiv er det derfor riktig å ta grep for å løfte frem de vekstmuligheter som finne på Sørlandet og lands kysten. Det betyr ikke at man skal subsidiere ulønnsomme arbeiderplasser. Men det betyr å ikke drepe småbedrifter med for tunge skatter og mye byråkrati, og ikke minst: Sørge for at bedrifter som vil omstille seg eller de som vil starte ny virksomhet får støtte og lån.

Fotballsjef Bjarne Berntsen opplever det som er drepen for ledere av kompetansebedrifter: at de ansatte ikke gidder mer og forsvinner, skriver redaktør Magne Lerø.  

Fem spillere fra Røa som er med i landslagstroppen i fotball, har fått landslagssjef Bjarne Berntsen i halsen. I forrige uke rykket de ut med en pressemelding der de fortalte at de ville trekke seg fra landslaget på grunn av Berntsens måte å lede på. At kjemien ikke var den beste, hadde nok Berntsen fått med seg. Men det kom som en bombe både på ham og ledelsen i Norges Fotballforbund at det hadde skåret seg så fullstendig i forhold til Røa-jentene. Så nå måtte man snakke sammen. Det gjorde de i går. Det endret ikke på noe.

– Nå får Bjarne og de andre jentene fokusere på landslaget og vi på Røa, sier Guro Knudsen til Aftenposten.    

De mener de ikke vil komme videre i samarbeidet med Berntsen fordi de har ulike oppfatninger om det som har skjedd. De reagerer også på at ledelsen i Fotballforbundet ikke var til stede på møtet i går. Ifølge informasjonssjef Roger Solheim mente ledelsen i Norges Fotballforbund at dette var noe Berntsen måtte ordne opp i. Forbund kritiser også Røa-spillerne for at de gikk ut med en pressemelding før de hadde forsøkt å løse opp i flokene internt.

Bjarne Berntsen sier han har vært inne på tanken å trekke seg, men er kommet til at det ikke er aktuelt. Hans sier han nå vil involvere kapteinsteamet i sterkere grad og at støtteapparatet skal forsøke å fange opp misnøye tidligere. Videre tar han selvkritikk og konstaterer at han ikke har lyktes i sin kommunikasjon med spillerne.

Det Berntsen opplever kan sammenlignes med sjefer som mister nøkkelpersoner. Kompetanseflukt som ledere er skyld i er alvorlig. Det er Berntsens ansvar. Både han og ledelsen i Norges Fotballforbund kan gjerne mene at Røaspillerne ikke burde sendt ute en pressemelding før man hadde forsøkt å løse striden internt. Offentlig eksponering av uro låser en situasjon. Det blir vanskeligere å løse konflikter når de blir offentlig kjent.

Det er ikke uvanlig at noen ansatte trekker seg fordi de ikke er fornøyd med sjefen. Det spesielle i denne situasjonen, er at det er fem spillere som sier de har samme opplevelser. Sammen er de sterke. De viser styrke ved enkelt og greit å velge bort landslaget. To av de er fast med på laget.

Det er når en sjef kommer i konflikt med en sterk gruppe ansatte, det blir problemer. Det er det som har skjedd ved Nasjonalmuseet, for eksempel.

Bjarne Berntsen må nå bite tennene samme, svelge unna nederlaget og sørge for at laget vinner fotballkamper. Han gjør lurt i å erkjenne at Røaspillerne nok har noe rett i sin kritikk. Berntsen kan komme seg videre med landslaget om han innser at hans lederstil kan bli for krevende for en del. Det av avgjørende for Berntsen at han rår over et visst register han kan spille på i sin utøvelse av sin lederrolle. Det er ofte Tom Nordli sitt problem. Han er en mirakelmann når det gjelder å sette mot i et lag, snu en stemning og skape en offensiv holdning til det å vinne. Men når det butter imot, blir han for trang i skjærene, for insiterende, anmassende. Til slutt begynne noen å oppleve ham som demotiverende. Han mister grepet. Bjarne Bernstsen har mistet grepet i forhold til fem spillere fra Røa. Men det ser ut til at han har de andre i landslagstroppen med seg.

Ledelsen i Norges Fotballforbundet får kritikk for at de ikke involverer seg. De overlater problemet til Bjarne Berntsen. Det er han som må løse det. Hadde han lagt seg paddeflat på møtet med de fem spillerne i går, gitt de rett i sin kritikk, kunne han sannsynligvis fått de tilbake. Det var han ikke villig til. Han sto på sitt. Han gikk dem ikke nok i møte. Det er hans valg.

Det er langt fra sikkert det hadde blitt noe bedre om ledelsen i Norges Fotballforbund hadde engasjert seg. Det kunne blitt enda vanskeligere. Igjen kan vi henvise til Nasjonalmuseet. Eller Enova i Trondheim. Her er konflikter knyttet til daglig leder dradd oppover i styret. Styret er blitt en del av problemet.

Det er nok klokt av ledelsen i Norges Fotballforbund å holde fast på at det er Bjarne Berntsen som eier dette problemet. Han må løse konflikten. Hvis det begynner å bre seg en oppfatning om at Bjarne Berntsen har en lederstil som ikke fungerer, må de som har ansatte ham ta dette på alvor. Vi går ut ifra at generalsekretær Karen Espelund og Bjarne Bernsen tar seg en prat på kammerset etter det som har skjedd.

Berntsen har en fordel -at Røaspillerne ikke er ansatt. de kan pent og rolig bare trekke seg ut. 

Ullevål droppet ambulansesjåførene da det blåste opp til storm, mens Rune Bjerke avviser å redde eget skinn for å sikre omdømmet ved å suspendere de innsidesiktede, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis det aller viktigste for Dnb NOR-sjef, Rune Bjerke, var å redde sitt eget skinn, burde han ha suspendert de to innsidesiktede, Olav Magne Reinen og Jørn Erik Pedersen, i det øyeblikk Økokrim rykket inn i lokalene. Da forsto alle at det var alvor. Han kunne samtidig sagt at de på ingen måte er dømt, at det er altfor tidlig å trekke konklusjoner og at banken selvsagt har nulltoleranse for innsidehandel. Bjerke gjorde ikke det. Han stiller seg bak dem, ikke på den måten at han frikjenner dem, men har latt tvilen være til deres fordel, taler vel om dem, fremholder deres dyktighet og gir den status som gode, betrodde medarbeidere. Dette betyr nok enormt for de to det gjelder.    

Rådgiver Jarle Aabø i Aabø & Co mener banken ville ivaretatt sitt omdømmet best ved umiddelbart å suspendere de mistenkte. På den måten ville en tydeliggjort den tillitskrisen som er oppstått.

– I stedet opplever vi nå at banken nærmest gjør det motsatte: Den står bak sine ansatte og forsøker å fremstille dem som ofre. Dette bidrar bare til å øke bankens omdømmeproblem, sier Aabø til NTB.

Han utdyper denne påstanden på følgende måte:

– Å suspendere medarbeidere som kan ha vært involvert i økonomisk kriminalitet er ikke å falle dem i ryggen. Det går an å støtte dem videre likevel. Men det er ingen av DnB NORs kunder som synes synd på to bankansatte med astronomiske lønninger som er mistenkt for økonomisk kriminalitet. Jeg som leser blir mistenksom når jeg ser bankens strategi og stiller meg spørsmålet: Hvorfor velger banken å gjøre som den gjør, spør Aabø.

Det er en dristig strategi Bjerke har gitt seg inn på. Han avviser all kritikk han har møtt de siste dagene. Han sier at han var med å klekke ut ideen til regjeringen redningspakke for bankene, men avviser at den er skreddersydd for DnB NOR i den forstand at de får et konkurransefortrinn. Han tar heller ikke selvkritikk for sms-kontakten med Jens Stoltenberg. Og han hevder at så langt han kjenner til saken, har banken ikke drevet med innsidehandel av statsobligasjoner.

Rune Bjerke trekker seg heller ikke tilbake og sier ”ingen kommentar, jeg venter til alle fakta er på bordet”. Han har gått høyt på banen og valgt en tydelig offentlig profil. Det virker ikke som om han har tenkt på hva som er mest lurt i forhold til Dnb Nors omdømme. Han har gjort det han mener var rett. Han står fram i vinden og sier han ville gjort det samme. Null etterpåklokskap.

Uheldig, uheldig, skandale, skandale, betenkelig, betenkelig– roper politikere og kommentatorer i mediene. I regjeringsapparatet og i regjeringens stortingsgruppe er man sinte på Rune Bjerke, skriver Arne Strand i Dagsavisen. De får bli så sinte de bare vil. Det sier ikke Rune Bjerke. Så dum er han ikke. Han sier bare: Jeg har gjort jobben min.

De første har tatt til orde for at Rune Bjerke bør trekke seg. Det svarer han ikke på, men viser spørsmålet videre til styret. Og styreleder Anne Cathrine Tanum svarer som ventet at de har full tillit til Bjerke. Hun sier mer enn det. Hun sier hun har gått igjennom saken og konkludert med at Bjerke ikke har gjort noe kritikkverdig. Bjerke sitter trygt.

 DnB NOR startet salget av statsobligasjoner torsdag 10 oktober. De skal han fortsatt fredag formiddag. Spørsmålet er nå når Olav Magne Reinen fikk informasjon som gjorde at han kom i en innsideposisjon eller om Jørn Erik Pedersen burde ha stoppet salget fredag morgen. Saken ligger et godt stykke unna Rune Bjerke, men hvis det blir mye støy rundt denne saken fremover, kan det få konsekvenser for Bjerke.

Bjerke sitter mer utsatt til enn Eivind Reiten som gjentatte ganger har vært ute i hardt vær. Av hensyn til Hydros omdømme, bør Reiten trekke seg, har vi hørt både fra politikere og omdømmeeksperter flere ganger. Reiten driver med aluminium og den slags. Han har ikke et forhold til forbrukermarkedet. Styret trenger ikke bry ser med opinionen på samme måte som styret i DnB NOR. Norges største bank er avhengig av tillit og at banken tales vel om. En bank lever av sitt omdømme på en annen måte enn en aluminiumsprodusent. Derfor er Rune Bjerke mer sårbar enn Eivind Reiten. Det vet han. Derfor har han tatt kampen i åpent lende, med journalistene og andre aktører til stede.

Da Ali Farah ble forlatt i Sofienbergparken i august 2007, fikk ambulansesjåførene først full støtte. Deretter var det full retrett og suspensjon av de to sjåførene. Erik Schjenken ble fratatt jobben sin og informert om dette via en pressemelding på nettet. Det skjedde etter en mediestorm der Ullevål sykehus ble anklaget for ikke å ta rasisme på alvor. Reaksjonene de to ambulansesjåførene møtte, kan ses på som nødvendige for Ullevål for å styrke sitt omdømme. De ville vise at det de to hadde fortatt seg, var uakseptabelt.

–         Min kilde er primært A-magasinet. Men det jeg leser der, gir meg en vond smak i munnen. Det forteller om en ledelse som forsøker å berge sitt eget skinn ved å «vise handlekraft» og å ta avstand fra de to sjåførene. Om en ledelse som er mer opptatt av å få dette fram i media enn å møte de to medarbeiderne, ansikt til ansikt. Om en ledelse som lar en vel ansett medarbeider – inntil de syv ulykksalige minuttene i Sofienbergparken – oppleve å bli utstøtt av en hel nasjon. Taushet og bortvisning er en streng straff for den som har gjort en feil­vurdering, skrev Lisa Wade i en kommentarartikkel i ukeavisen ledelse for noen uker siden.

Rune Bjerke avviser å legge seg flat eller erkjenne skyld. Han har bestemt seg for å stå rakrygget sammen med sine – inntil noen faller. Det står respekt av det valget. Bjerke vil være sjef ut fra det han mener er rett, ikke ut fra politiske og taktiske omdømmevurderinger.

Det kan gå aldeles utmerket med Svein Aaser som styreleder for
Nasjonalmuseet selv om han er nesten blank når det gjelder kunst.
Fagfolk har det med å sutre når ikke en fra deres egne rekker blir satt til
å lede dem, skriver redaktør Magne Lerø.

I løpet av de fem årene Nasjonalmuseet har eksistert er to direktører slitt ut. Sune Nordgren og Allis Helleland. Nå er hele styret også skiftet ut. Den Trond Giske har valgt for å få ro i rekkene er Svein Aaser. Han kunne knapt fått en som forstår seg bede på økonomi, strategi, organisering og ledelse. Men han er nærmest blank når det gjelder kunst. Og ikke har han noe særlig å vifte med av kulturell erfaring. Kan dette gå bra?

Visst kan det det. Det er nok en del som er skeptiske til Svein Aaser. Skepsisen finner vi i fagmiljøene. De vil ha en styreleder de «kan føle seg trygge på» og som kan faget. Slikt skremmer ikke Aaser. Det var jo også kritiske røster å høre da han overtok som sjef for Den norske Bank. Mannen hadde jo ikke bankerfaring. Det var det få som merket noe til etter at han ble varm i trøya.
Svein Aaser ble vel omtrent like overrasket over å bli spurt som mange andre da det ble kjent at han var Trond Giskes utvalgte. Grunnen er at de fleste antok at Giske ville velge en som hadde både solid ledererfaring og mer erfaring fra kulturlivet. Det er nok flere av den sorten som er blitt spurt. De har sagt nei.
Ikke engang Trond Giske kan få i både pose og sekk. Aaser har alt man kan ønske seg uten dokumenterte evner på å ha god greie på kunst og kultur. Men sjefer fra store bedrifter er gjerne gode på å lede noe de ikke har greie på, i den forstand at de er trent til å lede fagfolk. Og en styreleder er dessuten leder for et kollegium. Det er uten tvil et styre som med en kompetanse som dekker hele feltet som nå har fått ansvaret for å bringe Nasjonalmuseet opp av grøfta.

Aaser ble kontaktet for over en måned siden. Han befinner seg nok på øverste hylle av aktuelle kandidater. Trond Giske kan godt se det som en seier at han har fått en av landets mest erfarne bedriftsledere til å ta ansvar for Nasjonalmuseet.

Aaser er viktig, men han er ikke den viktigste. Den direktøren de skal finne, er den viktigste. Han eller hun må nok ha mer kulturell erfaring enn Aaser, men det er ikke slik at vedkommende må være blant landets fremste når det gjelder kunstfaglig kompetanse. John G Bernander klarte å lede NRK selv om han ikke hadde journalistisk bakgrunn eller hadde vært redaktør.

Svein Aaser ledet fusjonen mellom DnB og Sparebanken Nor. Han har altså solid erfaringer med å løse den type problemer de strir med som følge av sammenslåingen av de fire museene til Nasjonalmuseet.

Han har også vært president i NHO. Derfra har han erfaring med å forene motsetninger, sy sammen kompromisser og jobbe i forhold til politikere. Aaser er god på å skape tillit. Han er ingen solospiller og rir ikke egne kjepphester. I så måte er han en som bestreber seg på å vinne oppslutning om det han holder på med.

Da Ukeavisen Ledelse vurderte Svein Aaser som toppsjef, fikk han 67 poeng. Det er under middels. Det som trakk ned var at han har vært i en del omstillinger og hadde  måttet ta en del avgjørelser som mange var uenige i. Det som særpreger Aaser er at han får så lik score påkalle kriterier. Sagt på en misforståelig måte. Han har ingen svake sider og ingen spesielt sterke. Han er allrounder. Det jevne, den stødige, den skikkelige, den ansvarlige.

Aaser er ikke en ledertype som Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen eller Petter Stordalen. De er tydelige, sterke, kremmere, dristige og iblant uforsiktige. Aaser kan heller sammenlignes med Helge Lund og Eivind Reiten. De er analytikere, grundige, balanserte og dyktige strateger.

Aaser er ikke en som søker førstesidene i mediene. Han trives best i bakgrunnen. Og det er der en styreledere skal være. Fra ham kan vi ikke vente dristige utspill. Han vil ventelig være mer forsiktig og forutsigbar i sine uttalelser enn dristig og spennende. Han vil neppe si mer enn nødvendig. Kjenner vi Aaser rett, vil han ha direktøren til å fronte museet, ikke han selv. Aasers fremste arena er styrerommet.