Det er ingen som sår tvil om hvorvidt Trond Giske er sjefen eller ikke. Spørsmålet er om det er klokt å kjøre solo i forhold til embetsverket. Det lukter litt ubetenksom, gammel «kongen på haugen»-lederstil av Trond Giske. Gi ham en coach, skriver redaktør Magne Lerø.

OBS

Etter denne lederen er publisert, får vi opplyst fra departementet at Giske ikke har bedt Sønneland om å kjøpe vin. Det var noe han gjorde på eget initiativ da han oppdaget at det manglet. Videre har Sønnelands permisjon sammenheng med at han skal over i en ny stilling som spesialrådgiver og slutter som departmentsråd.

Her kommer lederen:

Aftenposten kunne denne uken fortelle at departementsråd Helge Sønneland var blitt sykemeldt fordi han ikke makter samarbeidet med Trond Giske. På et seminar omtalte Giske Sønneland som ”tause Birgitte”. En annen gang skal han ha sendt departementsråden på polet for å kjøpe vin som Giske skulle dele ut.

Den administrative ledelsen i departementet reagerer på at Giske kjører sitt eget løp og i mindre grad enn de er vant med trekker embetsverket med seg i de politiske prosessene. Embetsverket er mindre med på reiser og deltar på færre møter med utenforstående som henvender seg til departementet.

– Det er jeg som er sjefen, sier Trond Giske til Dagbladet i dag. Han mener embetsverket må finne seg i å havne i skyggen av statsråden og ikke være med i alle fora hvor viktige beslutninger tas eller signaler gis.

Han sier han ikke er kjent med noen misnøye knyttet til sin egen lederstil.

– Embetsverket utreder saker og gjennomfører politiske vedtak, mens vi- den politiske ledelsen- tar oss av de politiske avgjørelsene. Jeg er bevisst på at det er den politiske ledelsene som bestemmer, sier han og legger til at ansatte ofte er med tjent med å jobbe med saker på kontoret enn å være med på tur.

På spørsmål om han går over streket med ironien sin, svarer han: Det får andre vurdere. Det er nok av hårsåre folk her i verden, men det må jeg si at jeg tar begrenset tungt.

Det ble også reagerte på at Trond Giskes slengte med leppa i Trondheim. Det var ment ironisk da han sa at regionkontoret i Medie Norge i alle fall ikke burde legges til Bergen. Han ble også kritisert for nærmest å ha overhøvlet ledelsen av Nobels Fredssenter på TV for å drive elendig økonomistyring. Bente Erichsen ble sjokkert.

På mange måter er Trond Giske en glitrende politiker. Han er et barn av sin tid med dertil rikelig av politisk korrekte meninger og et nettverk som gir ham innpass i landets kulturelite. Mens Valgerd Svarstad Haugland var innenfor i kirken, og aldri kom skikkelig innenfor kulturen, er det motsatt med Trond Giske. Det er tempo og driv over den han foretar seg. Han har meningers mot og handlekraft i solide doser.

Trond Giske er sterk, stor i kjeften og med sans for den gode replikk. Han vet på bruke makt for å få det som han vil. Denne ”jeg er kongen på haugen” – stilen fører til at underordnede føler seg enda mer underordnet. Ikke bare det at de skal iverksette det Giske har bestemt. De får vær så god også tåle en karakteristikk, er morsomhet fra sjefen sjøl. Hvis det blir reagert, får en bare høre at det var ironi, at en må tåle en spøk.

Måten Trond Giske forsvarer seg på i Dagbladet i dag, tyder på at han har ennå et stykke å gå før han opptrer med den nødvendige klokskap som kjennetegner  det gode, reflekterte lederskap. Det er som om han tar inn litt for lite på den emosjonelle radaren sin.

En av de statsrådene som oppnådde mest under den forrige regjeringen, Kristin Clemet, valgte en motsatt strategi. Hun kjørte en strategiprosess som også omfattet embetsverket for å forankret det hun ville oppnå i  ledelsen i departementet. Kristin Clemet var også en sterk sjef. Sterke ledere velger involvering fordi dette som regel er mest effektivt for å nå egne mål.

Vi tviler ikke på at embetsverket har godt av å bli utfordret. Her er det helt sikkert mye rutinetenkning ute og går, og mange har nok problemer med tempo i endringene. Litt bråk blir det ofte når man får nye ledere som vil mye.

Vi synes ikke uten videre det er grunn til å kritisere Giske fordi om han kommer i konflikt med en eller flere medarbeidere og det ender med at de trekker deg. ”Fred er ei det beste, men at man nohet vil”. Trond Giske vil mye – og kan mye. Men han trenger en coach som kan bidra til at han blir mer bevisst på hva han vil oppnå og hvordan han kan bruke sin personlighet i samspill med andre som er like dyktige som ham selv.

Det nytter ikke å si ”jeg er sjefen, jeg er nå en gang sånn, så dere får slutte med å bli såret for det jeg sier eller sure fordi dere ikke får være med”- vi overdriver litt nå. Men vi merker eimen av gammeldags tenkning om lederskap i noe av det Trond Giske sier.

Har man en dyktig daglig ledelse som leverer, trenger ikke styret bekymre seg over om de til vanlig opplever seg som et sandpåstrøingsorgan, bare de tydelige på krav og skjærer igjennom om det trengs, skriver redaktør Magne Lerø.

Finn Jebsen, tidligere konsernsjef i Orkla, mener bedriftsstyrene må la daglig leder med sine nærmeste medarbeidere få lede virksomheten slik de har tro på.

– Alle gode selskaper er administrasjonsstyrte. Det betyr naturligvis ikke at alle administrasjonsstyrte selskaper er gode. Mitt poeng er at en sterk og dyktig ledelse er en forutsetning for å skape aksjonærverdier, sier Jebsen til Aftenposten. Han understreker at kjernen i styrearbeidet er å gjøre ledelsen bedre, ikke å begrense dens styrke.

– Den må få armslag og ikke behandles som et slags styrets sekretær. Men ledelsen må tåle å bli stilt krav til, og toppledere må tåle å bli kastet hvis de over tid ikke makter å skape verdier, sier Jebsen.

Dette er det ikke mange som er uenige med ham i. Jebsens uttalelser må leses som et forsvar for den tenkning omkring styre og administrasjon som Jens P. Heyerdahl og ham selv sto for i den perioden de bygget opp Orkla til å bli landet største privateide selskap. Det er imidlertid eierne som bestemmer. Og de mente faktisk at Heyerdahl opptrådte for suverent i forhold til eierne. Dermed mistet han tilliten. Da Finn Jebsen overtok, dro han med seg en del av det gamle konfliktstoffet. Selv om styret i Orkla ikke hadde gode grunner for å sparke Jebsen, valgte de å gjøre det. De ville legge striden bak seg og mente selskapet var bedre tjent med en ny kost. De trengte ikke gå over bekken etter vann. Dag Opedal, en av Heyerdahl og Jebsens håndplukkede, ble ny konsernsjef. Han leder ikke Orkla vesentlig annerledes måte enn det Heyerdahl og Jebsen gjorde. Men klima, relasjonen til eierne, er et annet.

Den største forskjellen ser vi når det gjelder styrelederrollen. Stein Erik Hagen ville overta for Johan Fr. Odfjell som styreleder og kjørte en valgkamp for seg selv i full offentlighet. Han fikk det som han ville. Som eier og styremedlem har han kommenterte en rekke forhold i selskapet. I striden rundt salget av Orkla Media ga han til dels motstridende signaler og skapte usikkerhet. Etter hvert ser det ut til at Stein Erik Hagen begynner å forstå at den eierstyringen som han er blitt stående som eksponent for, sprer forvirring omkring selskapet. Når Hagen snakker mindre og overlater til Dag Opedal å representere selskapet utad, blir det normale tilstander i Orkla også.

Når styrene er kommet sterkere i fokus de siste årene, er det fordi det har vist seg at det er nødvendig til tider med en sterkere kontrollere av det administrasjonen foretar seg. I anbefaling ”eierstyring og selskapsledelse” gis det god rettingslinjer for hvordan forholdet mellom eiere, styre og administrasjonen bør være. Det er ikke meningen at økt vekt på styrets ansvar og rolle skal svekke administrerende direktør.

I intervjuet hevder også Jebsen at strategi er oppskrytt og minner om at de fleste bedrifter som går dukken, gjør det på grunn av dårlig drift, ikke på grunn av feil strategi.

– Toppledelsen må involvere seg mer i driften og mindre i ambisiøse strategiprosjekter, sier Jebsen. Han har nok rett.

Strategi defineres gjerne som styret ansvar. Styret legger strategien og administrasjonen iverksetter den. Dette kan føre til at styret blir en drivkraften i et for vidløftig strategiarbeid. Det er ikke alltid det som formuleres i diverse styredokumenter får så stor betydning i praksis. Grunnen er at organisasjonen er opphengt i daglig drift. Det er derfor det er så viktig at daglig leder står i driften med begge beina. Det er der det skjer. Verdier skapes først og fremst med solid fokus på den en holder på med, dernest av gode strategiske grep.

Har en bedrift en god administrerende direktør og kompetente medarbeidere som leverer gode resultater, og sørger for skikkelig rapportering av nøkkeltall og utviklingstrekk til styret, bør ikke styret bekymre seg for om de opplever seg selv som et sandpåstrøingsorgan for det administrasjonen foreslår. Det er slik det bør være. Styret er der for å støtte administrasjonen, gi råd, gi retning når det trengs, vedta større investeringsbeslutninger, pålegge endring når en mener det er nødvendig, sørge for at relasjonen til eire og offentlige myndighetene er god og avsette administrerende direktør dersom han eller hun ikke lever opp til krav og rimelige forventninger

Administrerende direktør skal være selskapets frontfigur og den som har størst innflytelse over det som skjer i, men ikke rundt selskapet. Den gode direktør sørger imidlertid for god dialog og støtte fra styret i viktige spørsmål

Det gir ikke mening i å si at styret er viktige enn administrasjonen eller motsatt. De har ulike roller å ivareta. Å ha et sterkt styre i betydningen et styre som vil bestemme mye, er ingen styrke for en bedrift. Sterke styremedlemmer som er opptatt av å få banket igjennom sin egen vilje, er heller ikke et gode. Det god styret legger vekt på å opptre samlende. Det gode styret griper inn når det er nødvendig. Det gode styret vet også utmerket godt når en skal holde fingrene fra fatet, fordi man er styre og ikke daglig ledelse.

Vil man først styre Telenor, er det mer realisme over Per Olaf Lundteigen enn Dag Terje Andersen. Det virker ikke som han tror på politikerord mot børsnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Per Olaf Lundteigen, Sps næringspolitiske strateg, vil ta et oppgjør med tenkningen i Telenor. Han mener det er nødvendig å dele opp selskapet for at staten skal få tilbake styringen over utbygging av infrastruktur i hele landet.

– Hver dag ser vi tydelig hva Telenor ser som sin rolle og hva de prioriterer. Det tar ikke samfunnsansvar, men gjør alt for å tjene mest mulig penger, sier Lundteigen til Dagens Næringsliv.

Avisen mener imidlertid å vite at Lundteigen ikke vil vinne fram med sitt syn i regjeringen. I eierskapsmeldingen som legges fram 8. desember skriver NTB at man vil legge fram en formålsparagraf for hvert selskap og gi hvert selskap årlige styringsdokumenter.

Per Olaf Lundteigen mener dette ikke er nok. Han har sett seg lei på at store deler av landet ikke får bredbånd fordi utbyggingskostnadene er for store. Det er ikke lønnsomt. Dermed lar Telenor det ligge. Telenor har nemlig ingen utbyggingsplikt. Lundteigen hevder Telenor utnytter kynisk den monopolsituasjonen selskapet fortsatt har og konsentrerer seg derfor om å bygge ut konkurrerende nett i områder der man har god dekning fra før.

– Løsningen er å legge alt som har med den fysiske infrastrukturen å gjøre inn i et statlig foretak. Da vil vi kunne sørge for at alle har like muligheter, sier Lundteigen.

Per Olaf Lundteigen er en av våre fremste eksponenter for en alternativ samfunnsutvikling. Han vil ha sterk offentlig styring for å sikre et spredt bosettingsmønster, at landets ressurser blir forvaltet best mulig og at vi velger løsninger på politiske og økonomiske utfordringer som er forankret i norsk kultur og tradisjon. Lundteigen tror på det nasjonale. Han vil bremse globaliseringen fordi han mener det fører til at politikerne mister kontrollen til internasjonale selskaper som styrer på profittjakt. Lundteigen vil heller ha ”utenforlandet Norge” enn å tilpasse seg globaliseringen styrt av sterke markedskrefter.

Nå har vel Lundteigen gitt opp planene om norskproduserte vaskemaskiner, men det samfunnet Lundteigen ser for seg, fortoner seg for mange mer drøm enn virkelighet.

Det han mener denne gangen er det imidlertid realisme over. Han vil ta et skikkelig grep for å då den styringen han ønsker. Han tror ikke det nytter med formålsparagrafer og styringsdokumenter. Det har han rett i. Lundteigen må ha innsett at man ikke kan forvente at utenlandske kapitalister skal være med å finansiere utbygging av bredbånd i alle fjordarmer og fjellbygder i Norge. Hvis dette ikke er lønnsomt, får man ikke Jon Fredrik Baksaas til å foreslå det for styret. Det vil ikke være i samsvar med alle aksjonærene ønsker.

Regjeringen har to valg: Enten kan de følge Lundteigen eller så kan de bevilge det det koster for at Telenor skal bygge ut bredbånd til alle. Da er det ok for Baksaas, styret og alle aksjonærene. Meninger fra politikere om at alle bør ha bredbånd, kan ikke Telenor som et børsnotert selskap la seg styre av.

En tredje mulighet kan være at regjeringen gjør det klart at Telenor vil miste noen rettigheter som de tjener godt på hvis de ikke sørger for å bygge ut bredbånd til alle. Spørsmålet er om man har slike pressmuligheter.

Noe av den samme problemetikken står en ovenfor når det gjelder NSB, Posten og Statkraft. Her har regjeringen styring fordi dette er selskaper som er heleid av staten. Men høsten 2005 så vi hvordan markedet også virker på dette området. Posten økte avisportoen så pass mye at det ville ødelagt økonomien til en del lokalaviser og ukepublikasjoner. Men Posten måtte stille alle likt. Det en endte med at regjeringen nå har bevilget 14,3 millioner i støtte til de avisen som ble rammet av portoøkningen.

Regjeringen er klar på at det skal være like portotakster over hele landet. Hadde Posten stått fritt, ville det nok koster mer å sende et brev til Finnmark enn til noen i nærmiljøet. Grunnen er at kostnadene er større. Når all postforsendelse skal konkurranseutsettes, må vi regne med en diskusjon om staten skal gi tilskudd for at Posten skal holde samme priser landet over.

Det kan nok virke som om SV og Sp dominerer regjeringen, slik Erna Solberg hevder, men i siste liten sørger nok Jens Stoltenberg for at Ap trekker det lengste strået, særlig i saker hvor Ap også har de borgerlige med seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Erna Solberg sier til Dagbladet i dag at Sp og SV dominerer regjeringen så sterkt at det ødelegger for Norges forhold til Nato, til EU og EØS-avtalen og til WTO.

Det kan nok virke slik. Men ennå har ikke regjeringen fattet noe vedtak som gir Solberg rett i sin kritikk. I de store sakene, som forholdet til Nato og EU er, vil nok Jens Stoltenberg ta styringen. Men det er typisk Stoltenberg å la debatten gå. Han tar ikke tømmene før det nesten er for sent.

Nå lar han SV og Sp hausse opp motstand mot EØS-direktivet, og Åslaug Haga slå rundt seg med saftige argumenter for statskirken. Hun beskyldes av enkelte for å skape EU-stemning i landet knyttet til at statskirken må være som den er.

Aftenposten listet søndag opp syv saker de mener regjeringen har alvorlige problemer med. Det gjelder statskirken, 21 års grense for å hindre tvangsekteskap, EUs tjenestedirektiv, verning av Trillemarka, bioteknologi knyttet til søsken, regionreformen og kjøp av nye jagerfly. Listen burde vært forlenget med soldater til Afghanistan og WTO-forhandlingene som nå ser ut til å kunne bli tatt opp igjen.

Det meste av dette er det ikke spesielt vanskelig å finne en løsning på. Statskirken bærer imidlertid kimen i seg til å bli en vanskelig sak. Åslaug Haga vil mobilisere folket, mens man er innbitt motstander av statskirken i SV. Nå vil også Frp ha folkeavstemning. En løsning der man oppløser statskirken ved å gjøre endringer i grunnloven, men vil styre kirken, vil være uakseptabel for Den norske kirke.

Når det gjelder tjenestedirektivet, har Gerd-Liv Valla tonet flagg. Hun kan leve med det. Dermed vil Ap få sin vilje igjennom. Sp vil ta dissens i regjeringen. Det lever regjeringen godt med.

Når det gjelder jagerfly, må nok SV akseptere at Ap setter foten ned.

Det er ikke antallet saker det er uenighet om innad som er avgjørende. Politikk handler om å håndtere uenighet og finne samlende løsninger på et utall av saker. Det klarer en regjering hvis partiene som danner regjering først vil regjere sammen. Sp kan neppe tenke seg noe annet. De vet at de vil få mindre innflytelse om de går ut av regjeringen.

I SV har det ennå ikke samlet seg opp nok frustrasjon til at det for alvor er snakk om at partiet bør komme seg ut av regjeringen før man har mistet sin politiske sjel. De har nok lagt merke til at KrF til stadighet får gjennomslag for sine synspunkter hos Jens Stoltenbergs utvalgte. Det er neppe tvil om hvem statsministeren vil skal ta SVs plasser, dersom Kristin Halvorsen med sitt følge blir tvunget av et flertall i partiet til å marsjere ut.

Hvis Dag Terje Andersen virkelig akter å overstyre ledelsen i internasjonale børnoterte selskaper, kommer landets dyktigste sjefer til å trekke seg. Regjeringen kan ikke unnta seg selv for god eierstyring slik det gjelder for børnoterte selskaper, skriver redaktør Magne Lerø.

Helge Lund har vært politisk rådgiver for Høyre. Eivind Reiten har vært statsråd for Senterpartiet. De kan det politiske spillet. De faller ikke av stolen av å høre statsminister Jens Stoltenberg si til Dagsavisen at «selskaper som Hydro og Telenor må ta hensyn til spesielle samfunnsformål». Dette er ord, så langt. Det kan også tolkes som et krav som Helge Lund, Jon Fredrik Baksaas og Eivind Reiten ikke vil akseptere. Hvis saken settes på spissen, vil de sette stillingen sin inn på at de ikke skal overstyres av regjeringen i forretningsmessige spørsmål. De er forberedt på basketak med de rødgrønne i tiden fremover.

Eivind Reiten har flere ganger provosert. Sist ved at han betegnet diskusjonen om topplederlønningene for et karneval.

Denne uken sa Helge Lund rett ut til Dagens Næringsliv at norske politikere må velge mellom å legge til rette fro selskaper som kan hevde seg internasjonalt eller å utstyre selskapet med særnorske begrensninger. Han spådde flere konflikter med deler av det politiske miljø.

Helge Lund kan nok leve med at fastlønnen blir litt høyere og at opsjoner erstattes med bonuser og at det blir satt et tak på hvor mye toppsjefen kan tjene. Det er langt viktigere for ledelsen i disse selskapene å vinne kampen om hva det betyr å være et børsnotert selskap.

– Når myndigheten har tatt en beslutning om å privatisere et selskap, er det ett utgangspunkt man skal ha: Å maksimere langsiktige aksjonærverdier for alle aksjonærer. Noe annet utgangspunkte enn det er ikke akseptabelt, sier Lund til Dagens Næringsliv. Les: Det er slik jeg vil lede Statoil, ellers trekker jeg meg.

Det samme mener nok Eivind Reiten og Jon Fredrik Baksaas.

Det var av frykt for at det skulle bli som det nå er blitt, at Jens Stoltenberg måtte kjempe en beinhard kamp i Ap for å få de med på å privatisere Statoil og Telenor. Bare les det Finn Lied skriver. Hans og LOs argument er at man mister muligheter for styring når selskaper blir børsnoterte. Da blir det slik Helge Lund sier det er.

Dagbladet skriver i dag at toppsjefen må stå skolerett for regjeringen. De skal hvert år måtte gjøre rede for hvordan de har vist samfunnsansvar. Det klarer de utmerket. Dette kan Statoil skriver hundre sider om dersom det er det som er ønskelig.

Men hvis det er samfunnsansvar og holde bedrifter gående som ikke tjener penger, og hvor man ikke er i stand til å se noen muligheter for det i den nære fremtid, så melder ledelsen i disse selskapene pass.

Hvis Dag Terje Andersen tror at det er han som skal bestemme om virksomheten på Hydros virsomhet på Raufoss skal selges eller ikke, tar Andersen feil. Han kan ikke som eier overstyre et selskap dersom det ikke er i alle aksjonærenes interesser. Det er i strid med god eierstyring.

Kjetil Solvik Olsen (Frp) sier til Dagens Næringsliv at han frykter et vingeklippet Statkraft ut fra de signaler som blir gitt om hva eierskapsmeldingen vil inneholde. Det har han god grunn til. Men her står politikerne mye friere. De kan bestemme seg for at Statkraft skal kutte ned på sine investeringer i utlandet og konsentrere seg om det som er her hjemme på berget. Det kunne de også sagt til Telenor. Istedenfor ble Telenor børsnotert, fikk frihet til å drive forretningsmessig, er i dag et verdensomspennende selskap og en aldri så liten pengemaskin.

De må som Helge Lund sier, bestemme seg om selskap primært skal være på det norske hjemmemarkedet eller det skal jobbes globalt med de rammebetingelser som gjelder for børsen.

Kjell Inge Røkke som største eier ville aldri aksepter at styret ikke følger den linjen han ønsker, sies det. Selvsagt ville han ikke det. Røkke står for en meget målbevisst eierstyring. Han er tindrende klar i hva han vil oppnå: å maksimere langsiktige aksjonærverdier. Han vil bruke ordrett de samme ord som Helge Lund. Derfor klarer han å hente inn kapital til de selskapene han har styringen med. Aksjonærene vet hva han vil. Og de vil det samme.

Dag Terje Andersen kan være sikker på at flertallet av aksjonærene i Norsk Hydro ikke vil drive en bedrift på Raufoss som gjør at selskapet taper penger og ikke ser noen muligheter for å tjene penger i fremtiden.

Dag Terje Andersen har fått advarsler fra Oslo børs allerede. De frykter utenlandske investorer vil flykte fra Oslo Børs og norsk selskaper hvor staten har eierandel dersom Deg Terje Andersen forsøker å styre selskapene på andre premisser enn det ledelsen i selskapene legger opp til.

Ligger noen tynt an, som Carl I. Hagen sier, må det være styret i Entra, ikke Erik Løfsnes. Det er styret som har ansvar for at han får høyere lønn enn han fortjener og ikke gjør som Stortinget har vedtatt. Nå må styreleder Grace Reksten Haugen snakke, ikke sitte stille som mus, skriver redaktør Magne Lerø.

Riksrevisjonen mener at det statlige eiendomsselskapet Entra Eiendom har blåst opp regnskapet på inntektssiden og operert i strid med Stortingets forutsetninger. De gode resultatene har gitt administrerende direktør Erik Løfsnes solide bonuser. Lønnen er økt fra 1,4 millioner kroner i 2001 til 3,2 millioner kroner i fjor.

Riksrevisjonen påpeker at Entra Eiendom ifølge Stortinget skal dekke statens behov for lokaler i konkurranse med private aktører, mens Entra blant annet har brukt 1,3 milliarder kroner til kjøp og utvikling av nye eiendommer som i hovedsak er leid ut til private leietakere.

Dagbladet skriver også at retningslinjene for lønn til toppledere i statens selskap som ble fastsatt i 2004, ikke er fulgt. I Entra kan toppledere gå av med pensjon når de er 62 år, mens staten har satt grensen ved 65 år. Etterlønnen skal ikke overstige 12 måneder, men i Entra er det to års etterlønn.
Carl I. Hagen, som er medlem av Stortingets kontrollkomité, er på krigsstien og sier følgende om Riksrevisjonens rapport til NRK:
– Den bekrefter at mye er galt og at en skandale er avdekket.

Han sier det er for tidlig å si hva som vil skje med Løfsnes, men antyder at han kan ligge «tynt an».

Men hvorfor skulle Løfsnes ligge tynt an?. Dette er da ikke noe han har funnet på. De har da et styre i Entra. Vi vil bli svært overrasket hvis styret ikke har formulert en forretningsidé og lagt strategi. Løfsnes bevilger ikke seg selv lønn. Han fastsetter heller ikke sin egen pensjonsalder, eller hvor mye etterlønn han skal ha. Alt dette er vedtatt av styret.

Stortinget forholder seg ikke til Løfsnes, men til styret. Når Hagen uttaler at Løfsnes ligger «tynt an», og det før Stortinget har gått inn saken, kan det være innledningen til en heksejakt på Løfsnes. Først Eivind Reiten, så Jon Fredrik Baksaas, så Helge Lund og nå Erik Løfsnes. Det gale de har gjort er å ha mottatt den lønnen som styret har gitt dem.

Så langt er det ikke kommet fram noen som tyder på at Erik Løfsnes har drevet med noe som ikke tåler dagens lys. Styret må ha visst om alt han har foretatt seg. Nå får styreleder Grace Reksten Haugen rykke ut og si klart fra at det er styret som har ansvaret. Et styre skal ikke sitte musestille når Stortingets visepresidentskap går løs på lederen deres.

Riksrevisjonen peker på at et eiendomsselskap i stor grad må baser seg på skjønnet til meglere og ansatte i selskapet. Det er stilt spørsmål ved om mangelfull dokumentasjon av eiendomssalgs forretningsmessighet er i samsvar med Entras risikoprofil. Dette er det vanskelig å ha noen formening om for utenforstående.

Erik Løfsnes ble tildelt «Eiendomsprisen 2006» for at han har ledet et selskap fra forvaltning til forrentning på et utmerket måte. Selskapet har hatt en eventyrlig verdistigning. Det har sammenheng med at inngangsverdiene på eiendommene var betydelig lavere enn det de viste seg å være da de ble solgt. Dette bør ikke overraske noen.

Riksrevisjonen er kritisk til flere sider av selskapets virksomhetsstyring, dokumentasjonspraksis og innretningen av selskapets belønningssystem. Sammen med den etablerte fullmaktsstrukturen – blant annet til selskapets administrerende direktør – kan disse utgjøre en kritisk risikofaktor for selskapet, mener Riksrevisjonen.

Dette er det all mulig grunn til å se nærmere på. Men dette er ikke noe som tilsier at Løfsnes ut fra det vi vet i dag ligger tynt an. En lønnsøkning på cirka hundre prosent på fire år, hører ingen sted hjemme. Det er lettjente resultater Entra har oppnådd.

I en pressemelding tar Løfsnes og styreleder Grace Reksten Skaugen Riksrevisjonens rapport til orientering.

De er glade for at Riksrevisjonen bekrefter Veritas’ konklusjon at selskapet ikke har kjøpt eller solgt eiendommer, eller gjennomført andre transaksjoner, på en slik måte at noen har oppnådd urimelig fordel på selskapets bekostning, skriver NTB. De tar kritikken til etterretning, men vil ikke komme med ytterligere kommentarer fordi rapporten skal behandles i Stortinget.

Skivebom. De bør jo gi sine vurderinger umiddelbart. Det er ikke slik i verden at saker skal stå stille inntil Stortinget skal behandle dem.

Å gi seg i kast med å drive en virksomhet i strid med forutsetninger gitt av Stortinget og retningslinjer gitt av departementet, må få konsekvenser. Styret bør ligge syltynt av. Er det noen som skal sparkes må det være styret, bestående at en flokk kompetente folk som Grace Reksten Haugen, Trond Reinertsen og Anne Kathrine Slungård. De må ha sovet i timen.

Ved å tømme hele bøtta, fleske til og bryte grenser gir Eli Hagen mediene det de vil ha. Hun er en studie i ekthet, populisme, initmitetstyranni og det amerikanerne kaller «truthiness» – sannhesføleri, skriver redaktør Magne Lerø.

Eli Hagen er en studie verd. Hun har skrevet en bok som er Se og Hør-utgaven av politisk journalistikk. Så har da også Knut Haavik vært hennes rådgiver, og boken kommer ut på Se og Hørs eget forlag. De kan lage blader i Se og Hør. Bøker er det så som så med. De glemte å fjerne to setninger som var for drøy kost i førsteopplaget. Det hadde heller ikke skikkelig strekkode. Så ingen bøker er ennå solgt. Dette ordner seg nok. Hagen kommer til å selge mange tusen bøker. For i Se og Hør vet de hva folk vil ha.

Det mest betydningsfulle ved boken er at den gir et bidrag til å forstå hvorfor Frp har blitt en politisk suksess. Det har Eli Hagen faktisk bidratt til. Boken er samtidig et levende vitnesbyrd om hvor intens motstanden mot høyrefolk er i Frp. Det nærmer seg hat hos enkelte. I denne sammenheng vil vi imidlertid konsentrere oss om å forstå Eli Hagen i forhold til tre begreper som hver for seg beskriver tendenser i tiden.

Eli Hagen er en halvveis populist. Carl I. Hagen er populist helt og fullt. Populistene er værhaner. De er i stand til å forme politikken ut fra det som rører seg blant velgerne. Politikken trenger ikke nødvendigvis henge sammen. Man kan mene det ene den ene dagen og nesten det motsatte den andre eller tredje. I boken som Elisabeth Skarsbø Moen har skrevet om Carl I. Hagen viser hun hvilken evne han har til å være på høyde med strømminger i velgermassen til enhver tid. Eli Hagen, via sin mor på Dombås, har vært en viktig kanal inn til Carl. I Hagen. Eli har i 25 år kontinuerlig bombardert ham med tilbakemeldinger fra folk om hvordan det han sier og gjør virker. Når Eli Hagen bare er en halvveis populist, har det sammenheng med at hun i langt sterkere grad enn Carl I. Hagen virker styrt av følelser og standpunkter hun en gang har inntatt. Hun er et «rett fra levra»-mennesker. De mister som regel manøvreringsmuligheter i en prosess. Carl I. Hagen er beregnende, en lur rev som kjenner alle utganger, en strategisk virtuos, en ulv som lusker rundt og ikke setter inn det avgjørende angrepet før han vet han har overtaket. Carl I. Hagen har kontrollen. Han kan sin Machiavelli. Kona Eli orker ikke slikt. Hun gyver løs med en gang. Det hadde blitt mange politiske utforkjøringer i grøfter og trapper om Eli hadde rykket fram fra politikkens bakrom.

Eli Hagen er en intimitetstyrann. De bruker sine egne opplevelser som argumenter i en diskusjon der andre forsøker å holde seg til saken. Hvis disse opplevelsene også er ledsaget av sterke følelser, gjør man noe med debatten, hele settingen. I første omgang kan man score poeng, tilrive seg initiativet i en debatt ved å hive innpå seg selv på denne måten. Det fanger oppmerksomheten, gjør inntrykk, skaper nærhet og er ekte. Dette elsker mediene. Det gir oppslag. Det er dette Eli Hagen opplever i disse dager. Nå er hun i sentrum. Det hun opplever, tenker og føler om de mennesker hun har møtt er mediene fulle av. Det nytter selvsagt ikke for Kåre Willoch å si at han er «normal» eller for Erna Solberg å si at hun «slett ikke er noen grå mus». Willoch kan ikke si noe mer enn at hun ikke har injurierende kraft, og Inge Lønning kan bare riste oppgitt på hodet. Eli har tømt bøtta. Hun har skapt en debatt med politiske analyser som enhver drosjesjåfør kunne misunne henne, som Kjetil Wiedsvang skriver i Dagens Næringsliv. Og hvorfor ikke? Hvorfor ikke Eli? Hun er da en av folket?

Hun byr på seg selv i en bok som minner om et langvarig politisk realityshow. Dette er en «hjemme hos»-reportasje hos Eli. Dette er en anskueliggjøring av den politiske journalistikken som Se og Hør forsøkte seg på for et par år siden. Eli er mastertapen. Slik ville de ha det. Eli viser hvordan politikken kan bli mer underholdning, mer person, mer å skrive om, fordi hun bryter grensene og kaster dritt med god samvittighet.

Eli Hagen byr på «truthiness», sannhetsføleri, for folk som ikke bryr seg med å gå i dybden. Det var Stephen Colbert som 17. oktober 2005 lanserte dette begrepet som blir holdt fram som et sentralt begrep for å fange inn et utviklingstrekk i samfunnet. En gruppe amerikanske lingvistikk-eksperter «utropte » dette ordet som det mest dekkende  for utviklngstrekk i samfunnet i 2005. Begrepet referere til mennesker som danner sine meninger – ikke ut fra kunnskap og informasjon, men ut fra hva man instinktivt og intuitivt føler er rett. Man bryr seg ikke særlig om bevis, fakta eller logiske argumenter. Det gjelder å kjøre fram egen subjektive oppfatning for alt det er verdt. I sitt satireprogram «The Colbert Report» harselerer Colbert over den tendensen han ser blant annet hos politikere, og ikke mint hos president George W. Bush, til å bevege seg i en «truthinessverden» der det gjelder å appellere til emosjoner og bruke retorikk fremfor fakta.

Eli Hagen kjøre fram seg selv som sannhetsvitne for hvordan høyrefolk er, hvordan «alle» har herset med Carl I. Hagen, hvor håpløse alle er som ikke står for det samme som kjernen i Frp mener. Mediene elsker sannhetsføleri. Derfor setter Eli den politiske dagsordenen, enda hun «bare er sekretæren og kona til en snart avdanka politiker», som hun sier. Humor har hun også. Enda bedre.

Gerd-Liv Valla hadde håpet å slippe å måtte gå på barrikadene å kjempe mot sine egne for EU-direktivet. Nå må hun det. Hun kan ikke overlate til Stoltenberg alene å overkjøre Sp og SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Det var like før Gerd-Liv Valla i går havnet i grøfta slik Jens Stoltenberg gjorde da regjeringen vedtok at arbeidsgiverne skulle betale 2,5 milliarder kroner i sykelønn. Dette var ikke forankret i LO, og LO-sjefen Gerd-Liv Valla gikk løs på regjeringen med storslegga. I går hadde Gerd-Liv Valla planlagt å banke igjennom at LO ikke vil motsette seg at regjeringen aksepterer LOs nye tjenestedirektiv. I helgen ble det aksjonert. Gerd-Liv Valla fikk så mange SMSer at mobilen i praksis ble satt ut av funksjon. I tillegg haglet det nok inn mailer til LO-ledelsen og sterke, klare meninger ble formidlet via telefonen og på diverse kammers i fagbevegelsen. I går ble det klart at LO utsetter avgjørelsen. Spørsmålet om LO skal kreve at regjeringen sier nei til tjenestedirektivet, skal nå gis en bred organisasjonsmessig behandling. Kleiv Fiskvik, leder for LO Oslo og Per Østvold, leder for transportarbeiderne har ledet opprøret mot Vallas tidsplan. De auksjonerer nå for at LO skal kreve at Norge ikke skal godta tjenestedirektivet. Heming Olaussen, leder i Nei til EU, gnir seg i hendene. Det ligger litt god, gammel EU-kamp i luften.

At tjenestedirektivet hører med til det mest uspiselige som kommer fra Brussel, har Sp ment til alle tider. De kommer til å ta dissens i regjeringen på dette. SVs nestleder, Audun Lysbakken, sier at Norge ikke bør undertegne tjenestedirektivet. Klassekampen mener å vite at SVs landsstyre i helgen vil slutte seg til Lysbakkens syn.

Hvis LO aksepterer tjenestedirektivet, vil Jens Stoltenberg overkjøre Sp og SV. Hvis LO krever at regjeringen avviser EU-direktivet, blir det ikke like enkelt. Det kan godt tenkes at Jens Stoltenberg uansett vil kjøre igjennom EU-direktivet.

Stoltenberg er en mester til å snekre sammen kompromisser. Det er nesten umulig i denne saken. Her er det ja eller nei. Norge har null innflytelse. EU-direktivet er vedtatt.

Jens Stoltenberg og Gerd-Liv Valla enige. Valla har flagget syn. Hun kan ikke nå krype i hi og vente til prosessen går mot slutten. Hun må ligge litt lavt nå, men om ikke lenge må hun ut og forsvare EU-direktivet.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Dette er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å ”slippe tjenestene løs” i det frie markedet.

Det direktivet som nå er vedtatt, er en mild utgave at de det forslaget EU-kommisjonene lanserte i 2004. Frykten for sosial dumping meldte seg med stor styrke fra første stund av. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Fagbevegelsen ble lyttet til. Bestemmelsen om at arbeidstakere kunne jobbe i andre land på grunnlag av vilkårene i opprinnelseslandet bla tatt ut og medlemslandene kan skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse.

Fri flyt av tjenester var nedfelt i Romatraktaten på 50-tallet. Først nå tar EU et stort skritt fremover på dette området. Dette viser EUs styrke og svakhet. Man skal gå i takt, og det blir ikke tatt større skritt enn det alle er enige om. Det viktigste er at man beveger seg fremover i riktig retning.

Vi tror ikke det er grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen tjenestesektoren slik det i dag skjer innen vareproduksjonen. Billige produkter har vi levd med lenge. Vi klarer nok også leve med mer billig arbeidskraft også.

Vi vil få eksempler på at en bedrift innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke klarer konkurransen. Det skjer jo hele tiden. Det er tusener som mister jobben hvert eneste år – og de fleste av de samme tusener får seg en ny jobb. Dette er ikke noe nytt.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det kan bringe hele EØS-avtalen i fare. De vil være en press i EU for å utvide tjenestedirektivets virkeområde. Det skal dras opp grenser for hvor sterkt man kan beskytte seg mot fri konkurranse og hvilke tjenester som skal unndras. Denne diskusjonen vil først og fremst foregå innad i EU. Her er ikke vi med. Så innflytelsen blir ikke stor. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et utenforland.

Er det noe staten i et demokratisk samfunn i 2006 ikke skal beskjeftige seg med, så er det kirkestyring. Dette bør selv Aslaug Haga, en av våre mest fortidsorienterte politikere, ta inn over seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet vedtok Kirkemøtet i helgen at statskirken bør avvikles. Det høres litt for radikalt ut. For det er fortsatt staten som skal betale for driften av kirken. Den som betaler har makt. Men det som står om Den norske kirke i grunnloven skal ut. Istedenfor skal det vedtas en egen særlov for Den norske kirke og kirken skal gis fullt indre selvstyre. Det betyr at det er kirkens egne valgte organer som skal avgjøre alle viktige spørsmål og utnevne biskoper.

På papiret ser dette greit ut. I virkeligheten er det ikke det. Senterpartiet vil beholde kirken som den er. SV vil ha avviklet statskirkeordningen jo før jo heller. I Ap har de ikke bestemt seg. Sp vil ha folkeavstemning. Det vil ikke kirkeminister Trond Giske.

Rundt om i landets menighetsråd er meningene delte. Det er det også rundt om i kommunene.

I 30–40 år har vi diskutert en avvikling av statskirken. Når noen blir bedt om å utrede spørsmålet, blir det hver gang konkludert med at tiden er overmoden for en nyordning. I denne omgang kom utvalgene som både Trond Bakkevig og Kåre Gjønnes ledet til denne konklusjonen. I sin tid kom kommisjonen til Helge Sivertsen til samme konklusjon.

Dette er ikke et spørsmål som egner seg for en folkeavstemning. I det flerkulturelle samfunn vi lever i, hører det ingensteds hjemme at staten holder seg med en egen kirke. Statskirken er og bli en anakronisme. Av hensyn til de andre religions-og trossamfunn er det på tiden at staten oppgi sin favorisering av et kirkesamfunn.

Staten bør også respektere Kirkemøtet. Det er tross alt Den norske kirkes øverste organ. Å avvise kravet fra Den norske kirke, vil være et overgrep. En kirke som ønsker full frihet til å avgjøre indre anliggende, må få det. Er det noe staten i et demokratisk samfunn i 2006 ikke skal beskjeftige seg med, så er det kirkestyring. Dette bør Aslaug Haga kunne ta inn over seg.

Vi vet at det er betingelser knyttet til bevilgninger fra staten. Så lenge staten skal betale for drift av Den norske kirke, har staten et godt grep over kriken. Man kan lage en lov som gir Stortinget anledning til mer innflytelse enn bare å bevilge en kronesum.

I Sverige har kirken også fått økonomisk frihet. Det er innført en egen kirkeskatt som staten sørger for å innkreve. Det har ført til at flere titusener hvert år forlater den svenske kirken. Det er en slik ordning vi burde hatt. Vi lever jo i en tid da mennesker er vant til å måtte betale noe av det det koster. Det er ingen grunn til at en kirke skal være et unntak.

Hvis en egen kirkeskatt hadde blitt innført, ville kirkens selvstendighet blitt tydeligere markert. Å ville ha full frihet, men samtidig la staten betale det det koster, er egentlig et uttrykk for en «både i pose og sekk»-holdning. Det er imidlertid lite som tyder på at norske politikere vil la seg styre av den samme prinsipielle klarhet som de svenske.

Det er mye ubegrunnet frykt knyttet til avvikling av statskirken. Det kommer ikke til å skje at kirken innfører stykkprisfinansiering på alle tjenester eller bompenger ved kirkedøren. Mørkemenn fra Vestlandet, som er mot homofil og for helvete, kommer heller ikke til å ta makten på Kirkemøtet. Neste år kommer Kirkemøte til å vedta at homofile samboende også kan være prester. Det er ikke så mange stridsspørsmål igjen som vil handle om mot homofile, mot kvinnelige prester, mot skilte og så videre.

Kirken er et barn av sin tid selv om staten ikke sitter med det formelle kirkestyret. Og samfunnet tåler godt at kirken i en del spørsmål holde igjen når det gjelder å akseptere det som etter hvert blir god latin for politikere.

Kirker i verden representerer både opprøret og konservatismen. Det slår ut litt forskjellig. Her til lands kan vi oppleve at prester begår sivil ulydighet når det gasskraftverk og skjeller næringslivsleder huden full fordi de tjener for mye. Andre igjen vil hevde at homofile ikke bør få adoptere barn fordi barn har best av å vokse opp med en far og en mor. Vi tåler å leve med avviklende meninger. Vi trenger ingen Trond Giske som tar mål av seg til å styre kirken og passe på at alle syn etter hans mening blir jevnt og godt representert. Vi er for lengst forbi den tid.

Jon Fredrik Baksaas må ikke bli så hårsår at han ikke tåler at statsministeren mener han tjener for mye. Da får han heller gjøre som Eivind Reiten, se på det hele som et karneval. Og selvsagt kan Baksaas fortsette som sjef for Telenor med alle de opsjonsavtaler han har inngått, skriver redaktør Magne Lerø.

Telenor-sjefen Jon Fredrik Baksaas vil ikke gi fra seg en eneste krone i lønn, bonuser eller opsjonsgevinster. I en samtale med VG slår han tilbake mot statsminister Jens Stoltenberg som synes opsjonsavtalen hans er urimelig.

– En inngått avtale er en avtale. Jeg har ingen problemer med at staten trekker opp sine linjer, men jeg er veldig opptatt av at godtgjørelser er av konkurransedyktig karakter, sier Baksaas.

Det Jon Fredrik Baksaas i praksis sier er at han setter stillingen sin inn på at han skal beholde den avtalen han har inngått med styret. Han sier nåværende styreleder, Thorleif Enger gjør en meget god jobb, men vil ikke mene noe om ryktene om at han vil bli skiftet ut på neste generalforsamling.

Baksaas mener det er ”kraftfullt” av statsministeren å kritisere ham for de avtaler styret har inngått med ham. Slike uttalelser er ikke mer kraftfullt enn det må være. Statsministeren har tusenvis av velgere som vil høre at han mener sjefer som får bonus på 13 millioner kroner tjener for mye. En statsminister må ha lov til å mene at både næringslivsledere og fotballspillere tjener for mye. Slik er politikken. Baksaas er ikke tjent med å gå inn i diskusjoner med statsministeren. Den kritikken for han leve med. Han må gjøre som Eivind Reiten, som i en samtale med studentavisen Innside ved BI betegner det hele som er karneval.

– Hvert år kjører pressen det samme opplegget. Og det gidder jeg ikke bry meg om. Det finnes investorer, idrettsutøvere, eiendomsmeglere og advokater i dette landet som har inntekter i 40-50 millioners klassen, mye mer enn det jeg og andre med meg tjener, sier Reiten.

Næringsminister Dag Terje Andersen har sagt at han vil respektere avtaler som en inngått. Det er den rødgrønne aksjonistfløyen som har forlangt at det innkalles til generalforsamling så snart det lar seg gjøre for å sparke Thorleif Enger og sette inn en ny styreleder. Den første oppgaven den nye styrelederen vil få er å bli kvitt Jon Fredrik Baksaas, men mindre han gir fra seg opsjonene sine. Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, fortsetter å heie på alle som vil ha Baksaas hode på et fat jo før jo heller.

Personer som kan være styreleder i Telenor, vokser ikke på trær. Ingen av de aktuelle vil påta seg denne jobben med beskjed om å avvikle inngått avtaler med Jon Fredrik Baksaas. Baksaas sier han ikke har tenkt tanken på å trekke seg. Den tanken vil nåværende eller kommende styreledere heller ikke tenke. Jon Fredrik Baksaas leverer. Han har vist at han er rett mann til å lede Telenor. Man sparker ikke sjefer som holder seg til de avtaler som er inngått med styret.

Jon Fredrik Baksaas sier han ville gjort en dårligere jobb uten den omstridte opsjonsavtalen. Så enkelt er det ikke. Bård Kuvaas, professor i organisasjonspsykologi, og som har belønningssystemer og motivasjon blant sine fagområder, mener motivasjonsargumentet er nytteløst som forsvar for toppledernes lukrative opsjonsavtaler.

– Jeg stusser på argumentet om at det er behov for en kobling til aksjekursen for å gjøre en god jobb. Jeg tror ikke du finner én leder som vil si at han vil gjøre en dårligere jobb dersom belønningen hans ikke er koblet opp mot aksjekursen, sier Kuvaas til Dagens Næringsliv.

Baksaas er neppe unntaket på regelen. Kuvaas virker noe kategorisk i sin avvisning. En ledergruppe blir ikke upåvirket av at man får bonuser og opsjoner. Men det viktigste er, som Kuvaas også sier, at god belønning gir en muligheter for å holde på og rekruttere medarbeidere med høy kompetanse. Det er nok dette som er det viktigste for Jon Fredrik Baksaas, Eivind Reiten og Helge Lund. De kommer til å trekke seg alle som en dersom styrene fratar de muligheten for å få tak i de medarbeiderne de er avhengig av for å levere god resultater. De forstår nok at de nå er ved grensen for hva samfunnet og egne ansatte vil akseptere.