Stikkordarkiv: ansvar

Verdiforvirret kristen bank

De trodde på himmelsk avkastning ved å alliere seg med Mammon, men ser ut til å ende opp som blåøyde med et frynsete rykte og uten sparepenger.

Verdibanken var drømmen som ble virkelighet. Det luktet Hans Nielsen Hauge av den. Hauge var en visjonær forkynner og bedehusets store åndshøvding. Andre oppfattet ham som en drivende dyktig forretningsmann. Han etablerte vennesamfunn og småbedrifter på løpende bånd over alt der han kom. Tro og butikk skulle gå hånd i hånd. Gud og lønnsomhet var ingen motsetning. Fortsett å lese Verdiforvirret kristen bank

Ansvarsforvirring

Jens Stoltenbergs tenkning om å ta ansvar er ikke vanskelig å forstå, men det blir selvsagt forvirrende når kontrollørene Per Kristian Foss (H) og Anders Anundsen (Frp) driver et politisk spill under dekke av å skape konstitusjonell klarhet og drive parlamentarisk opplæring

Som ventet har det kommet fint lite ut av kontroll- og konstitusjonskomiteens høring i forlengelsen av 22. juli – kommisjonens rapport. Det skyldes at ulike sider av saken er blitt belyst i snart et og et halvt år og at kommisjonen regjeringen nedsatte har levert en solid rapport. Det er løftet på de steinene det er mulig å løfte på. Likevel har høringen sin verdi. Når vi først har en slik kontrollinstans i Stortinget, er dette en sak som absolutt hører hjemme der. Fortsett å lese Ansvarsforvirring

Offentlige lovbrytere

En tredjedel av skolene har et så dårlig inneklima at de er ulovlige. Professor Jan Fridthjof Bernt vil at noen skal straffes. Men hvem? I så fall må det bli ordføreren eller hva med hele kommunestyret?

I Stortinget i dag starter oppgjøret etter 22.juli. Opposisjonen vil forsøke å framstille det som om terroren ikke hadde skjedd om de hadde hatt ansvaret. De vil med fynd og klem hevde at det er de rødgrønne som har sviktet. Er det slik at det skjer mindre lovbrudd og kritikkverdige forhold der de borgerlige har makten? Selvsagt ikke. Det er politikkens utilstrekkelighet som ble avdekket 22.juli.

Å utsette barn for regelrett helsefare, er alle politikere enige om er helt forkastelig. Faktum er at de ikke tar det særlig tungt. Ingen partier er bedre enn andre. Dagsrevyen kunne i går fortelle at 23 prosent av landets skoler har et så dårlig inneklima at de bryter folkehelseloven. Spesielt ille er det i Bergen. Der er 19 skoler ulovlige. Landås skole er nå stengt. Kommunen ble varslet om ulovlige forhold første gang i 1991. Siden den tid har lite skjedd. Forholdene har blitt verre og verre. Alle politikere har visst om forholdene, men unnlatt å gjøre noe. Alle partier har like store svin på skogen på dette området.

Jusprofessor Jan Fridthjof Bernt mener noen burde vært straffet. Han mener respekten for loven undergraves når barns helse settes på spill uten at det får konsekvenser.

Spørsmålet er hvem en i så fall skal straffe. Rektor kan ikke straffes. Han har garantert gitt beskjed til skoleledelsen om de kritikkverdige forholdene. Skoledirektøren har garantert bragt opplysningene videre til den politiske ledelsen. I kommunestyret sitter det garantert ikke en eneste som kan si at en ikke kjenner til problemene med elendig inneklima på en eller flere skoler i kommunen.

Hvis noen skal straffes etter straffeloven, må det kunne bevises at de har forbrutt seg mot en lov. Hvis en rektor, en direktør har gjort oppmerksom på et lovbrudd, bedt om at det blir utbedret eller at en selv får midler til å gjøre det, kan en ikke gjøres strafferettslig ansvarlig. Får en ikke penger, så får en ikke penger. Det er et absolutt krav at en ikke skal ta seg til rette og gi blaffen i budsjettet.

Hvis Jan Fridthjof Bernt vil finne noen å straffe, må han gripe fatt i en politiker. Da spørs det om det holder med ordføreren. Det er hele kommunestyret som er ansvarlig. Det er i og for seg en interessant tanke at hvert medlem av kommunestyret i Bergen blir ilagt en bot på 50 000 kroner for å ha brutt loven som skal beskytte barn mot helseskader. Men slik er ikke ansvarssystemet i offentlig sektor skrudd sammen. Kommuner bryter lover hele tiden. En ville ikke fått folk til å påta seg politisk ansvar dersom en personlig kunne blitt straffet.

I dag  bestemmer ventelig Stortinget seg for å be Kontroll- og konstitusjonskomiteen behandle 22.juli-kommisjonen rapport. Da vil vi kunne få belyst hvordan ansvar fungerer i praksis. Er det Ingelin Killengreen, Knut Storberget, regjeringen, de rødgrønne eller hele Stortinget som har ansvaret for at politiet har et IT-system som er fullstendig utdatert og som bidro til at politiet sviktet 22.juli?  Riksrevisjonen rettet i flere omganger kritikk mot Ingelin Killengreen for det var hun som hadde ansvaret på papiret. I offentligheten ble hun en syndebukk for at IT-systemet ikke holdt mål. Hvis hun uttrykkelig har bedt om bevilgninger til nytt IT-system, endatil foreslått nedprioriteringer på andre områder for å få midler til nytt IT-system, er hun ansvarsfri. Da er det i så fall Knut Storberget som må ta ansvaret. Men en etatssjef utfordrer aldri en statsråd ved å si «rett kritikken mot ham, jeg har sagt i fra».

Hvem som har ansvar for hva i offentlig sektor, er ikke lett å definere. Hvem som i tilfelle skal straffes, er enda vanskeligere. Politikerne vil ikke gi fra seg ansvaret og la etater avgjøre hvordan midler skal disponeres. De vil ha dette ansvaret selv. Tanken er at velgerne skal «straffe» de politikerne som ikke holder mål, ved ikke å gjenvelge de. Men i Bergen har jo alle partiene vist at de lever godt med at kommunen er en lovbryter når det gjelder å beskytte barn mot helseskader. Når alle er like elendige, er det ikke lett å være velger.

VG-surret om Storberget

VG er storprodusenter av medieskapt virkelighet. I tilfellet Knut Storberget gikk det over stokk og stein for redaktørene Hanne Skartveit og Elisabeth Skarsbø Moen i jakten på å hente ut sakens emosjonelle potensial.

At mediene beskriver en virkelighet som de det gjelder ikke kjenner seg igjen i, er ikke noe nytt. De som vil være aktører i det offentlige rom må lære seg å leve med det. Det er ikke samsvar mellom selvbilde, mediebilde og virkelighetsbilde. Det som er spesielt er at et medium insisterer på at det mediebildet de skaper er det sanne bildet når aktørene og alle andre medier fremholder et annet virkelighetsbilde.

Knut Storberget gikk av som justisminister fordi han var sliten. I februar gjorde han en avtale med kona om at han skulle gå av. De regnet med det ville bli etter valget en gang. Det er gjerne tiden for å gjøre endringer i regjeringen. Så kom 22.juli. Kort tid etter informerte han Jens Stoltenberg om at han ville trekke seg. Jens Stoltenberg ba han fortsette. Alle så at kritikken for dårlig beredskap og at politiet ikke leverte som forventet, gikk inn på ham. Jens Stoltenberg gjorde det klart i Stortinget at det var han, ikke enkeltstatsråder som har ansvaret for 22.juli. Fortsett å lese VG-surret om Storberget

Sjefer som bæres ut

Når sjefer i organisasjoner og i det offentlige må slutte, vet de i alle fall grunnen. I næringslivet kan en få sparken uten begrunnelse.

Det er som det skal være at noen sjefer får sparken eller at de selv finner ut at de vil trekke seg. Å være leder innebærer å ha en jobb hvor man lykkes og har tillit. En skal oppnå resultater, og både de som har ansatt en og de en jobber sammen med skal være fornøyd med innsatsen en gjør. Hvis man over tid ikke leverer som forutsatt, bør en slutte. Ingen ting er så demotiverende og skadelig for et arbeidsfellesskap som ledere som ikke fungerer godt nok.        

Forrige uke ble preget av et skrekkens eksempel på en leder som svikter grovt på det moralske plan. Biskop Georg Müller fikk sparken fordi han hadde utnyttet en gutt seksuelt. Det var 20 år siden. Det hjalp ikke. Tilliten var brutt. Müller fungerte dessuten elendig som leder. Han var umulig å samarbeide, opptrådte egenrådig og hensynsløst. ”Tilfellet Muller” bør få Den katolske kirke til å skjerpe seg når de velger ut ledere. Fortsett å lese Sjefer som bæres ut