Stikkordarkiv: arbeidsmiljø

Bomskuddene fra Bjurstrøm

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm hører gårsdagen til. Hun
later til å tro at arbeidskraftskrisen kan løses med flere rapporter, tøffere
pålegg, hardere straffer og uthenging av lojale ledere som lovbrytere. Hun kan gjøre
situasjonen for hjelpetrengende verre.

Det er mye bra i arbeidslivsmeldingen som arbeidsminister
Hanne Bjurstrøm la fram fredag. La det være sagt først. Men når det gjelder
situasjonen i offentlig sektor, leverer Bjurstrøm bomskudd på rekke og rad. Noe
annet var vel ikke å vente. Bjurstrøm har ikke vist seg som en handlekraftig
minister som våger å utfordre det bestående slik  Bjarne Haakon Hansen gjorde. Hun sitter på
LOs fang. En måned før et valg orker ikke de rødgrønne å utfordre LO. De
rødgrønne velger heller å gå i front med LO mot de borgerlige som vil gjøre
endringer i Arbeidsmiljøloven som man rundt om i sykehus og sykehjem vil juble
for. LO har gjort null endringer i arbeidsmiljøloven til en kamp for faglige
rettigheter, mot sosial dumping, for pasientsikkerhet og god omsorg. Det er
godt gjort. Fortsett å lese Bomskuddene fra Bjurstrøm

Arbeidstidsskurkene i Adecco

Nå svinges pisken over arbeidstidsskurkene i Adecco selvsagt. Men etter hvert som mangelen på arbeidskraft blir prekær, vil fleksibilitet ala Adecco bre om seg.

Ved flere av Adecco-sykehjemmene blåser ledelsen i Arbeidsmiljøloven og lar de ansatte jobbe så mye de orker eller lyster. De ansatte får ikke overtidsbetaling en gang. Det er jo de selv som vil det, sier Adeccolederne.

Oslo kommune skal nå granske forholdene. Adecco må regne med å bli anmeldt for lovbrudd og de risikerer å miste kontrakten om drift av sykehjemmene. Det er ingen tvil om at de har brutt avtalen de har inngått. Også i Trøndelag har de svin på skogen.

Problemet for Frp og Høyre i Oslo er at institusjonene Adecco driver er brukt som bevis på at konkurranseutsetting virker. Det blir billigere og bedre. Beboerne på Adeccohjemmene er nemlig strålende fornøyd. Og Adecco helse tjener penger. Helse er god butikk, fordi «vi jobber smartere og på en annen måte enn i det offentlige», er gjerne forklaringen de gir. Nå vet vi at den smarte måten å jobbe på er lovbrudd satt i system. Når de driver på slik, er det ikke rart de kan vinne anbudskonkurranser.

Skrekkens eksempel

De rødgrønne kommer til å herje med Adecco i alle fall til over kommunevalget. Adecco vil bli stående som et skrekkens eksempel på hvordan det går når pengefolket får slippe til i omsorgssektoren.

Det ser ikke ut til at de ansatte i Adecco klager over at de må jobbe så mye. Det er ansatte over alt som i perioder ønsker å jobbe mye mer enn 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven tillater imidlertid ikke mer enn 25 timer overtid i løpet av en måned. Og NB, da skal en ha overtidsbetaling med minimum 40 prosent tillegg. Arbeidsmiljøloven opererer ikke med muligheten for å jobbe mer enn vanlig arbeidstid uten overtid. Budsjettene er så stramme de fleste steder at en ikke har råd til å betale overtid. Istedenfor florerer det med deltidsstillinger, særlig innen omsorgssektoren

Vi har basert arbeidslivet på ordninger som skal være like for alle. De er flere ganger foreslått å innføre større fleksibilitet i Arbeidsmiljøloven. Så langt har fagbevegelsen vunnet fram med sin motstand. Kommer Frp og Høyre til makten, vil de nok lempe på arbeidstidsbestemmelsene. Fortsett å lese Arbeidstidsskurkene i Adecco

Arbeidsmiljørapporter som maktmiddel

Igjen har vi fått en rapport om gammel misnøye rundt Randi Flesland i Forbrukerrådet som brukes som ledd i en intern maktkamp. La utenforstående lytte og gi råd, men skrive minst mulig, skriver redaktør Magne Lerø. 

Ifølge Dagbladet i dag «slakter Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) Fleslands selskapsleker». Toppsjef Randi Flesland får sterk kritikk i rapporten om Forbrukerrådets indre liv. Det bør ikke overraske noen. Vi vet at det er uro i Forbrukerrådet. En del av de ansatte synes hun er for hard i klypa, at hun lytter for lite, går for fort fram, ikke informerer og involverer nok, kort sagt hun bidrar til å skape mer uro enn god stemning. Sist saken var framme i mediene, ga imidlertid styrets leder klar beskjed om at styret har full tillit til Flesland og at det hun foretar seg er solid forankret i styret. Fortsett å lese Arbeidsmiljørapporter som maktmiddel

Professorbråket i retten

Spørsmålet er om ledelsen ved Universitetet i Oslo har drevet et hardkjør mot Arnved Nedkvitne og fratatt han ytringsfrihet med henvisning til at han lager bråk og skaper mistrivsel på arbeidsplassen,

Professor Arnved Nedkvitne er den første professoren i historien som har fått sparken på grunn av samarbeidsproblemer og fordi han ikke vil innordne seg pålegg fra ledelsen ved Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Han gikk til sak for å få kjent oppsigelsen ugyldig, men tapte i Oslo tingrett. I disse dager behandles saken i Borgarting lagmannsrett.

I Tingretten handlet det primært om arbeidsgivers styringsrett og ansattes plikt til å opptre konstruktivt av hensyn til arbeidsmiljøet. Etter at Nedkvitne ble dømt, sto flere professorer fram og hevdet dommen var en angrep på ytringsfriheten innen akademia. Det kunne de ikke leve med. Nedkvitne skaffet seg ny advokat. Nå handler saken om ytringsfrihet og individets rett til ikke å underlegge seg «systemet» når ens grunnleggende rettigheter krenkes. Nedkvitne fremstår som varsler på egne vegne ved å sette saken på spissen slik at den uvegerlig måtte ende stadig lenger oppe i systemet.

Kranglefant

Ledelsen ved UIO mener Nedkvitne er en kranglefant som ødelegger arbeidsmiljøet, gjør livet surt for både kollegaer og ledelse og at det er umulig å få en konstruktiv dialog med ham. Nedkvitne på sin side hevder at han er blitt systematisk motarbeidet, tilsidesatt, overkjørt, gjort til et problem og fratatt alle muligheter til å komme ut av den situasjonen han har havnet i. Han mener folk får tåle at han mener ledelsen ved instituttet ikke holder mål og at andre forskere rotter seg sammen mot ham. Nedkvitne er hektet på middelalderhistorie og finner seg ikke i at han på fagets vegne ikke blir hørt og verdsatt på lik linje som andre.

Nedkvitne er en rolig og tilbakeholden mann. Han er definitivt ikke typen som skriker i gangene eller tar tak i jakkekragen på folk og ber de skjerpe seg. Men når det gjelder e-post, er Nedkvitne saftig og frekk. Her er et utvalg om navngitte kolleger:

«Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt for 10 år tilbake».

«Det var tydelig at de to hadde snakket sammen og avtalt karakteren på forhånd».

«Hun foreslo en karakter som viste fullstendig mangel på dømmekraft».

«Bjørgum har kalt sine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for ‘søsteren til Carl I. Hagen-saken’. Hun har nemlig mer enn slektskap felles med sin bror».

«En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest der slik bruk av penger er vanlig».

«Han er mislykket både som forsker og veileder. Det eneste han kan er personangrep».

Føler seg krenket

Den slags ytringer vekker selvsagt sterke reaksjoner og bidrar til spenninger og sur stemning på arbeidsplassen. Nedkvitne argumenterer med at det er hans rett til å ytre seg på denne måten. Det får så være at noen føler seg krenket. Slik fungerer ytringsfriheten. Den er en rett til å provosere. Det kreves ikke at ytringer skal være saklige og balanserte. Det er helt opp til den som ytrer seg, å bestemme hva en vil si. De som rammes, må tåle det. De kan selvsagt svare med samme mynt.

Ytringsfriheten gjelder imidlertid ikke uinnskrenket. Den skal for eksempel på det samfunnsmessige plan avveies i forhold til «rikets sikkerhet» og på det individuelle plan i forhold til «privatlivets fred» og ærekrenkelser. Ytringene som Nedkvitne har fremsatt vil sannsynligvis passere om de blir fremsatt offentlig. Spørsmålet er om man må tåle den slags provokasjoner som Nedkvitne leverer på en arbeidsplass. Er det tillatt med den slags utskjelling av kolleger på e-post?

Ingen dialog

For ledelsen ved Humanistisk Institutt startet ikke dette som en ytringsfrihetssak. Ledelsen ville ha sviktet om de ikke forsøkte å ta gå i dialog med Nedkvitne. Det er når saken tas opp, det skjærer seg. Arnved Nedkvitne nekter etter hvert innkalling til diverse møter både med instituttledelsen, dekanus og rektor. Han forsvarer seg med at det ikke er noe poeng å møte. Han vet hva de vil si og hva de er ute etter. Til slutt blir det tydelig for alle og enhver at ledelsen ønsker å bli kvitt ham.

Det at han nekter så mange ganger å stille opp på møter, svekker hans sak. Spørsmålet er om ledelsen har bidratt konstruktivt til å løse problemene eller om de for raskt har villet begrense hans rett til å si sin mening. Diverse møteinnkallinger er ikke tilstrekkelig for å dokumentere at en har gjort det som kunne gjøres for å løse konflikten. Har en forsøkt å bringe inn en rådgiver eller koblet inn fagforeningen tidlig nok?

Det er en rekke spørsmål som vil bli belyst og som kan ha relevans for kompetansebedrifter. Flinke fagfolk legger ikke alltid fingrene imellom. I akademiske kretser er det tradisjon for at det kan gå hardt for seg. Nå skal retten ta stilling til om det også er grenser for hva en professor kan si offentlig om sine kolleger.

Retten til å krenke

Kritikk og harde meningsytringer har sin plass både i samfunnet og på en arbeidsplass.  En leders oppgave er å holde i gang dialogen, sette sluttstrek når nok er nok, ikke primært å beskytte de nærtagende mot opplevelser av å bli såret og krenket.

 Politikere søker makt. Der hvor makt utøves, pågår det til tider beinharde maktkamper.  Alle sier de går for prinsippet om å skille sak og person. Det oppleves ikke alltid slik for den som står midt oppe i det. Harde personangrep hører også med i politikkens verden. Presset og angrepene mot Thorbjørn Jagland, for å få han til å trekke seg som leder i Ap og slippe Jens Stoltenberg til, var så harde at han endte på sykehus. Den uautoriserte biografien om Lars Sponheim, som ble gikk ut for to uker siden, er full av eksempler på harde maktkamper innad. Sponheim brukte storslegga oftere enn andre toppolitikere.  Flere i Venstre følte seg krenket og såret over det Sponheim kunne finne på å si. Det er grunn til å kritisere Sponheim for flere av hans uttalelser, men det var nå en gang han de valgte som leder i Venstre. Han ville være hardtslående og vant de fleste maktkampene innad i eget parti.  De som ville opp og fram i Venstre måtte ta med i beregningen at Sponheim satt på toppen. De  Sponheim ikke mente var dyktige nok, fikk høre det.  Enten måtte de ta opp kampen, eller trekke seg tilbake, skuffet og oppgitt. Nestleder  Olaf Thommessen våget å utfordre Sponheim, men tapte. Fortsett å lese Retten til å krenke