Stikkordarkiv: de rødgrønne

Liv Signe Navarsete måtte ha EØS-realitetene inn med teskje av Jens Stoltenberg – og gikk glipp av en god valgkampsak. Det ender med at SV og Sp demonstrerer maktesløshet når de begynner å kjempe kamper de kan vinne

I Nationen i går ville ikke Liv Signe Navarsete bekrefte at Sp ikke ville kreve en reforhandling av EØS-avtalen om de rødgrønne vinner valget i høst. I går kveld måtte hun gi seg. Det skjedde etter at parlamentarisk nestleder i Ap, Martin Kolberg, hadde bedt SV og Sp om en rask avklaring. I går rykket også Jens Stoltenberg ut og gjorde det klart at det ikke ville bli aktuelt å forhandle med SV og Sp om endringer i EØS-avtalen; den ligger fast. Hvis SV og Sp vil være i regjering med Ap, er dette en forutsetning på samme måte som det er en forutsetning at Ap ikke vil søke om medlemskap i EU så lenge de er i regjering med SV og Sp. Fortsett å lese

Stoltenbergs fortjeneste

Erik Solheim, på vei bort fra sitt gamle parti og inn i Aps åpne favn, gir Jens Stoltenberg æren for at det rødgrønne prosjektet har overlevd. Han kunne ha spandert et rosende ord til hele bunten for at de har holdt ut med hverandre

«At den rødgrønne regjeringen har vart i åtte år, skyldes Jens Stoltenberg. Hadde Thorbjørn Jagland vært leder, hadde den vart i noen uker», sier tidligere statsråd Erik Solheim til Dagsavisen. Det han sier kan tolkes på flere måter. Det kan være en måte Erik Solheim posisjonere seg på i forhold til Jens Stoltenberg. Han vil være på Stoltenbergs parti, for det er det han har mest å vinne på i framtiden. I intervjuet avviser han ikke at han en gang kan komme tilbake som statsråd for Ap. Han vil ikke svare på om han vil stemme SV til høsten en gang. Det er altså en halvveis frafallen SVer som taler. Han er ikke alene om å vende sitt gamle parti ryggen. Fortsett å lese Stoltenbergs fortjeneste

Rødgrønn EØS-hodepine

EØS-avtalen handler om at vi skal sluke rått alt EU vedtar. Meningen er at arbeidslivet ikke skal bli helt som LO-ønsker seg. Det går det ikke an å reservere seg mot eller reforhandle Nå må ikke LO surrer ser bort i tåka. Det er ja eller nei til dagens EØS-avtale det handler om.

Det ser ut til at LO er i ferd med å ødelegge valgkampen for de rødgrønne. Fagforbundet krever nå at arbeidslivsdelen tas ut av EØS-avtalen. Dette blir en hovedsak på LO-kongressen i mai neste år selv om LO-ledelsen ikke har lagt opp til det. Klassekampen har laget en oppsummering av debatten så langt og konkluderer med at EØS-kritikerne har sikret seg halvparten av delegatene til LO-kongressen. EØS-skeptikerne har dessuten vind i seilene. Det vil være mange delegater på LO-kongressen som vil droppe hele EØS-avtalen. Nei til EU jobber åpent og i kulissene for å få fagbevegelsen med på «nei-laget». Å si nei til arbeidsgiverdelen i EØS framstår som et kompromiss. Likefullt er det tåkeprat de lux. Fortsett å lese Rødgrønn EØS-hodepine

Nedprioriterer klimamål

Høyre vil ha oss til å tro at det er pur realisme som gjør at de varsler at klimaforliket kan sprekke. Saken er at Høyre forbereder seg på å regjere sammen med Frp.

Alle partier med unntak av Frp står bak klimaforliket. For to uker siden ble endelig klimameldingen lagt fram. Det miljøbevegelsen er mest positive til er at målet om å kutte to tredjedeler av utslippene innenlands innen 2020 står fast. Det målet hadde både LO og Finansdepartementet advarte om på forhånd, ganske enkelt fordi det blir for dyrt. I meldingen sier ikke regjeringen at de er villige til å betale, koste hva det koste vil, for å nå målet. De holder fast på målet og «tror» de vil nå det selv om de ikke vil betale det det koster. Fortsett å lese Nedprioriterer klimamål

Klimapolitisk seier

Igjen har Jens Stoltenberg vist seg som en kompromisskunstner av første klasse og gitt SV en klimaseier de sårt trenger. Nå spørs det om de borgerlige klarer å samle seg eller om de vil framstå med et klimasprik som svekker deres regjeringsalternativ.

Klimameldingen er blitt utsatt fire ganger. Grunnen er ikke at dette politikkområdet er så fryktelig mer komplisert enn andre områder. Grunnen er at de rødgrønne har vært rykende uenige. Striden har stått om to tredjedeler av kuttene skal tas her hjemme for å nå målene eller om vi i større grad skal satse på å betale for klimakutt andre steder. SV har stått knallhardt på at det skal kuttes to tredjedeler her hjemme. Fortsett å lese Klimapolitisk seier

Venstres tvil

Venstres standpunkt ser ut til å koke ned til at de heller vil ha en regjering ledet av Erna Solberg enn av Jens Stoltenberg og at de heller vil være støtteparti enn å regjere med Frp. Større klarhet trengs ikke nå.

Partiledere må kunne kjøre på to spor, minst. For ikke å støte viktige velgergrupper fra seg må en forsøke å være både tydelig og utydelig. En må kunne gi signaler som en regner med blir tatt godt i mot i ulike velgergrupper, samtidig som en passer på å ikke låse seg i forhold til de muligheter som kan oppstå etter et valg. Trine Skrei Grande i Venstre forsøker seg i nå i denne kunsten. Erna Solberg lykkes godt med deg i 2009 da hun avviste å ta klart stilling til Frp. Hun hold flere dører åpne.

Skei Grande sier ikke at Venstre er klar for å regjere med Frp. Hun sier heller det motsatte. Hun peker på at avstanden mellom Venstre og Frp er så stor at hun mener det blir umulig å regjere sammen. Dagsavisen referer henne i dag slik: «Hun har liten tro på at Venstre kan sitte i regjering med Frp». Liten tro, er noe annen enn fullstendig utelukket. Liten tro er også noe helt annet enn Lars Sponheims høylytte garanti i 2009 om at Venstre skulle sørge for at Frp aldri fikk regjeringsmakt. Det standpunktet har Trine Skei Grande forlatt.

Frp inkludert

Sentralstyret sier de vil ha en ny regjering og at de er åpne for å snakke med alle opposisjonspartiene om dette. Da er Frp selvsagt inkludert. I følge Dagsavisen sier Skei Grande at hun ikke vil garantere at Venstre vil være et støtteparti for en Høyre/Frp-regjering. Hun vil heller la politikken bestemme og stemme for det de er for og i mot det de er i mot. Men Skei Grande vet at en regjering må ha et parlamentarisk grunnlag. Venstre kan ikke melde seg ut av den maktpolitiske virkeligheten. De må velge Jens eller Erna.

Skei Grande sier hun vil ha en regjering bestående av KrF, Venstre og Høyre. Frp skal altså ikke få være med. Den plata spilte Venstre om og om igjen ved valget i 2009. Det ble ingen suksess. Velgerne gidder ikke høre mer på den slags drømmerier. Med et Frp som fort kan bli dobbelt så stort som Venstre og KrF til sammen, kan en begrave dette alternativet. Venstre gjør lurt i å innse det og slutte å mase om det.

Venstre vil gå til valg på at de rødgrønne bør skiftes ut. Da er det Erna Solberg som blir statsminister. Hun vil helst ha med både Frp, Venstre og KrF i regjering. Hvis det viser seg å ikke være grunnlag for at de fire kan regjere sammen, vil KrF og Venstre ende opp som støttepartier for en Høyre/Frp-regjering.

Ved valget neste år vil velgerne vite hva som blir alternativet til dagens rødgrønne regjering. Det er en regjering under ledelse av Erna Solberg og der KrF og Venstre er med og danner det parlamentariske grunnlaget. Det vil være en tabbe av KrF og Venstre om de ikke er tydelige på dette før valget.

Høyrisiko

Alternativet kunne i tilfelle være at Venstre sa klart i fra om at de ikke være opptatt av å sitte i en regjering i det hele tatt, at de kun vil fokusere på sine egne saker og ta stilling til hvem de vil samarbeide med etter valget. Men å melde seg ut av regjeringsdebatten, vil være høyrisiko for et parti. De kan fort bli uinteressante. Lars Sponheim gikk i motsatt grøft. Han skaffet Venstre stor oppmerksomhet ved stadig å komme med utspill som satte fart i debatten om alternativet til de rødgrønne. Men velgerne ble lei. Det ble mye spill og lite politikk av det. Mediene rapporterte om og om igjen om rotet på den borgerlige siden.

Trine Skei Grande og Venstre må i løpet av helgen skape større klarhet enn det vi hadde i 2009, men de kan fortsatt tillate seg en god del uklarhet. Det er over et år til valgkampen starter. I denne stortingsperioden er de borgerlige partiene tross alt opptatt av å snakke sammen og framstå samlet om en del politiske utspill. Slik opptrådte de ikke i forrige periode. Da var de mer opptatt av å etablere en hund og katt- posisjon i forhold til Frp.

Men realismen i Venstre politikk, kan det stilles spørsmål ved. At Venstre skal få gjennomslag for en rausere asylpolitikk og en tøffere klimapolitikk ved å samarbeide med Høyre og Frp, er mer en drøm enn realistisk politikk.

 

KrF tar regien

Med sitt utspill om økt skatt for de rike og påstand om at Høyre ikke lenger er til å stole på i verdispørsmål, posisjonere KrF seg som et krevende vippeparti. De bryr seg selvsagt null om at Frp turer med å droppe de fra en borgerlig regjering.

KrF spiller sine kort godt for tiden. KrF har gjort det klart at det er rede til å gå sammen med de rødgrønne om å øke skattene til de som tjener mest med til sammen 700 millioner kroner. Det gjenstår å se om de rødgrønne vil ta utfordringen eller om KrF sammen med SV skal stå fram som det partiet som ønsker å skatte de rike hardest. Fortsett å lese KrF tar regien

Rødgrønn klimastrid hardner til

Nå blir det rødgrønn kamp om kull på Svalbard. SV må vinne en seier i klimapolitikken som blir synlig for alle. Ellers må de trekke seg ut av den rødgrønne regjeringen og satse på at de kommer seg til hektene igjen til valget i 2013.

SV legger nå opp til åpen strid med Ap og Sp om kullgruvene på Svalbard. Om få år vil de to gruvene som i dag er i drift, være tomme. Det statseide gruveselskapet Store Norske søker nå om å få åpne en tredje gruve. SV sier kontant nei. De vil ha slutt på gruvedriften på Svalbard fordi de mener det blir umulig å nå målene for reduksjon i utslipp av klimagasser dersom vi fortsetter på Svalbard som i dag. Fortsett å lese Rødgrønn klimastrid hardner til

Kontantstøtten som tapersak

Kristin Halvorsen bør ikke bli overrasket over at det ikke blir full barnehagedekning alle steder når kontantstøtten for toåringer skrotes. Dette kan fort bli en tapersak for de rødgrønne, selv om den ser utmerket ut på papiret og i teorien.

Kontantstøtten ble innført av Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1998. Kontantstøtten har vært en flaggsak for KrF og bidro til at partiet i årene før årtusenskiftet tiltrakk seg en rekke nye velgere. SV og Ap har vært i mot fra første stund av. De har imidlertid ikke hatt politisk mot til å fjerne ordningen. Jens Stoltenberg har holdt igjen med henvisning til at en bør være varsom med å fjerne ordninger som tusenvis av foreldre baserer seg på. Fortsett å lese Kontantstøtten som tapersak

Borten Moe i miljøkrigen

En skulle tro det ville holde med Per Olaf Lundteigen. Men Sp har også skaffet seg en nestleder som kan tråkke på tær og som er det reneste fluepapiret når det gjelder å tiltrekke seg lett krakilske meningsmotstandere.

 Tydelige politikere er så visst ikke en utdøende rase. I Senterpartiet har de i årevis vært velsignet med Per Olaf Lundteigen. Han kan sette saker på spissen, sette dagsorden og har en egen evne til å erte på seg meningsmotstandere. Slik blir det liv og røre av – og gjerne god velgeroppslutning. Velgere vil heller ha tydelig tale, klar beskjed framfor ull og halvkvedede viser.

Nå ser det ut til at olje- og energiminister Ola Borten Moe er i ferd med å innta rollen som Sps mest omstridte og regjeringens mest utskjelte. Denne uken har han frontkollidert med miljøbevegelsen. Bellonas fremste kommandosoldat, mannen med storslegge og et selvbilde som knapt er dimensjonert for norske forhold, Frederic Hauge, hevder han opptrer som en inkompetent løgner. Han forlanger at Borten Moe pakker seg ut av statsrådkontoret eller i det minste kommer krypende og ber om unnskyldning. Hvis ikke er det slutt på all kontakt med regjeringen for hans del. Som om det var en katastrofe.  Fortsett å lese Borten Moe i miljøkrigen