Finansdepartementet må legge av seg en del av den styringskåtheten som rir dem. Det hører ingen steds hjemme at Statistisk Sentralbyrå skal be om lov for å snakke med stortingspolitikere. I et demokrati lever statistikk og forskning sitt eget liv.

I juni sendte Finansdepartementet ut nye regler der Statistisk Sentralbyrå (SSB) og andre underliggende etater blir pålagt å be om lov dersom de skal møte stortingsrepresentanter utenom komiteene. Det har fallt SSB tungt for brystet. De skal vitterlig i følge vedtektene være et faglig
uavhengig organ. Nå kan Klassekampen fortelle at direktør Hans Henrik Scheel har sendt  et brev til
Finansdepartementet der han ber om at SSB ikke må be om godkjenning for å møtestortingsrepresentanter og at de heller ikke må informere Finansdepartementet
løpende om hvilke andre departementet de til en hver tid har kontakt med.

Scheel skriver at det ikke har vært etablert praksis at «vi  skal avklare men Finansdepartementet hvert møte vi skal ha med partiene på Stortinget». Nå vil han ha slått fast at praksis ikke skal endres. Han vil ikke ha ull til svar. Han vil at Finansdepartementet skal vise at de forstår og
endre reglene.

Innlysende

Det er temmelig innlysende at SSB må kunne gi ut statistikk
og forskningsresultater til politikere ute å be Finansdepartementet om lov.
Statistikk og forskning skal være fri. Finansdepartementet har ingen ting med å
styre informasjonsstrømmen fra SSB.
De er så pass hardt angrepet av styringskåthet i
Finansdepartementet at de tydeligvis har problemer med å holde fingrene fra
fatet. Ikke slik å forstå at de gang på gang vil sette foten ned for møter på
Stortinget. De har da dømmekraft. Men det vil gjerne ha muligheten. Dessuten
gir det ekstra trygghet å bli informert, kjenne at en har kontroll, hvis det
trengs. Det er tydeligvis vanskelig for de som sitter på toppen i det sentrale
byråkratiet og som skal bistå den sittende ledelse med «god saksbehandling», å
gi fra seg alle kontroll over en underliggende etat. Men slik er forskningen
vesen. Forskningen er fri. Statistikk er det ingen som har eiendomsretten over.

Det er ikke en spesiell stor opphopning av styringskåthet i
Finansdepartementet. I fjor avslørte Aftenposten at flere av departementene stilte
betingelser om at de skulle ha innflytelse over hvordan den endelige
forskningsrapporten, som de hadde bestilt, ble utformet. Forskningsminister
Tora Aasland måtte på banen for å rydde opp. Hun slo fast det som burde være
selvfølge, at når en forsker får et oppdrag, så er det forskeren og forskningsinstitusjonen
som har det fulle og hele ansvar for sluttproduktet, ikke oppdragsgiver.

Det er ikke bare ledelsen i departementer som er opptatt av
å ha kontroll med informasjonsstrømmen fra underliggende etater. Det er også
ledelsen i de flere etater opptatt av.

Forsker og stråleekspert Kirsten Laake orket ikke sitte stille og se på at
ledelsen i Statens Strålevern feilinformert Olje- og energidepartementet (OED)
om farene ved radioaktiv stråling. Bak ledelsens rygg sa hun i fra til OED om
at det ikke er forskningsmessig dekning for de grenseverdiene for radioaktive
avfallsstrømmer som Strålevernet anbefaler. Opplysningene fra Laake førte til
at grenseverdiene ble satt høyere enn det lå an til ut fra de offisielle
vurderingene Strålevernet. Hun fikk en mail fra underdirektør Egil Meisingset
der hun takkes for bidraget, for «de hadde mistet tilliten til både fakta
formidlingen og vurderingene fra Strålevernet», skrev han i en mail.

Sjefene i Strålevernet svaret med å gi henne sparken. Hun anket avgjørelsen
til Helse og omsorgsdepartementet. Departementet mener hun har brutt
lojalitetsplikten og at «det er et stort behov for at offentlige instanser som
skal gi råd til allmennheten framstår samlet og at det skal relativt mye til
for at en arbeidstaker skal gå aktivt ut mot sin egen arbeidsgiver». Nå bærer
det mot rettssak.

Fagfolks oppgave er til tider å være hår i suppa i forhold til politiske og administrative ledere. Demokratiet er avhengig av at forskningen er fri og at alternative perspektiver på aktuelle saker bringes til torgs.

Finansdepartementet må leve med at statistikk og forskningsresultater flyter fritt. De må tåle at SSB bruker tid på å framskaffe kunnskaper som den politiske ledelsen ikke ønsker seg. SSB skal ikke være i lomma på noen.