Stikkordarkiv: Frp

Politikk og sex

Rune Øygard har i det minste innsett at han er ferdig som politiker. Derfor trenger ikke denne saken å bli en stor belastning for Ap framover. Men om dommen i tingretten holder i lagmannsretten, er et åpent spørsmå

For to år siden var det en etablert sannhet i mediene at Frp var preget av en kultur som førte til at kvinner ble utnyttet seksuelt. Det ble skrevet kloke kommentarer om hvorfor det nettopp var Frp og ikke i andre partier dette skjedde. Det var ikke mange saker man bygget disse konklusjonene på. Slik fungerer mediene. Fra en eller to saker over noen år er det ikke lange spranget over til «kulturproblem» – som blir en etablert sannhet. Nå kan vi slå fast at Frp ikke har et spesielt «sex-problem». Fortsett å lese Politikk og sex

Høyres skattebom

Frp slår seg i hop med de rødgrønne og dropper å fjerne formueskatten. Hvis ikke Høyre ombestemmer seg, blir de stående som partiet for de aller rikeste. Å innføre eiendomsskatt, som kunne vært et alternativ, orker de visst ikke å tenke på

Da Frp la fram sitt alternative statsbudsjett, overrasket de med ikke å foreslå formueskatten fjernet. Det har jo snakket i årevis om at de bør skje. Ketil Solvik Olsen framsto med en økonomisk ansvarlighet som ble lagte merke til. Han sa at politikere må prioritere. Det er grenser for hvor mye en kan kutte i skattene uten at det går ut over utdanning og velferdstjenester. Frp ville prioritere skattelette til folk flest. Nevneverdige reduksjoner i formueskatten fikk vente. I dag kommer meldingen om at Frp ikke akter å fjerne formueskatten i det hele tatt. Solvik Olsen sier til NRK at de har fått tydelig tilbakemelding fra medlemmene sine. De aksepterer ikke at de rikeste i landet blir nullskatteytere. Fortsett å lese Høyres skattebom

KrF tar regien

Med sitt utspill om økt skatt for de rike og påstand om at Høyre ikke lenger er til å stole på i verdispørsmål, posisjonere KrF seg som et krevende vippeparti. De bryr seg selvsagt null om at Frp turer med å droppe de fra en borgerlig regjering.

KrF spiller sine kort godt for tiden. KrF har gjort det klart at det er rede til å gå sammen med de rødgrønne om å øke skattene til de som tjener mest med til sammen 700 millioner kroner. Det gjenstår å se om de rødgrønne vil ta utfordringen eller om KrF sammen med SV skal stå fram som det partiet som ønsker å skatte de rike hardest. Fortsett å lese KrF tar regien

Borgerlig samling

Nå er Høyre, Frp og Venstre i praksis klare for å danne ny regjering. Alt ligger til rette for at KrF vil velge Erna framfor Jens,

 Unge Venstre har gjort det klart at det ikke er noen til hinder for et regjeringssamarbeid med Frp. I dag skriver Klassekampen at ingen av Venstres fylkesledere vil holde døren stengt for Frp. Dermed ligger det an til at partiet kvitter seg med tidligere Venstre-leder Lars Sponheims bastante nei til å regjere sammen med Frp. Fortsett å lese Borgerlig samling

Solberg prøver seg

At Erna Solberg ber Frp legge bort sin økonomiske politikk samtidig som hun vil ha Siv Jensen som finansminister, er merkverdig. Solberg kan allerede nå begynne å innstille seg på at med Frp på laget, må det svelges kameler også i Høyre.

At Erna Solberg med jevne mellomrom kommer med sterke utfall mot regjeringens økonomiske politikk, er så normalt som det kan få blitt. Så langt går norsk økonomi bra, så hun får neppe opplevelsen av å få inn noen fulltreffere. Jens Stoltenberg tar alle utfordringer om økonomisk politikk på strak arm. Fortsett å lese Solberg prøver seg

Følelsenes makt

Den som uforvarende utløser et helt batteri av vonde følelser, er ille ute. Da gjelder det å ikke forsvare seg, men gjøre seg klar for en runde «rituell pisking» 

 Da Jens Stoltenberg var på beina 11. mai i år, kunne han lese Dagbladet forside: «Kongen er lei seg. Jens stoppet Harald». En gedigen misforståelse, tenkte statsministeren. Han og Kong Harald var jo blitt enige om at «Krigskorset med sved» var det han som skulle dele ut. Kongen hadde da nok av utmerkelser for utdeling. Trodde han. Men Kongen hadde lyst og følte seg tilsidesatt.

En god, gammel konge som er lei seg, fikk opposisjonspolitikere og kommentatorer til å gå banans. Stoltenberg ble fremstilt både som uklok, frekk, selvsentrert, ufølsom og uten dømmekraft. Statsministeren fikk knapt gjort noe annet den dagen enn å forklare og argumentere i alle kanaler. Jens Stoltenberg opererte i den rasjonelle verden med sedvanlig dyktighet. Det hjalp ikke, for han oppdaget ikke det emosjonelle trykk som lå i saken. Først dagen etter innså han at han hadde tapt kampen mot de sterke følelsene. Han måtte bite i det sure eplet, innrømme feil, svelge unna et nederlag og si at neste gang skal kongen få være med. Statsministeren lærte en lekse om følelsens makt. Fortsett å lese Følelsenes makt

Enda mer sex i Frp

Det nytter ikke å nekte for at alt for mange sentrale aktører i Frp framstår med forkvaklede holdninger til seksualitet. Det kan og bør ikke Siv Jensen gjøres ansvarlig for. Det er fint lite hun kan gjøre med det, annet å be tillisvalgte opptre etisk ansvarlig.

Det er visst aldri fred å få for Siv Jensen når det gjelder sex i Frp. I går ble det kjent at bystyrepolitiker i Kristiansand, Beate Helland, har anmeldt stortingsrepresentant Henning Skumsvoll for voldtekt og seksuell trakassering. Tidligere i år har partiet også måttet håndtere skandalen rundt  Bård Hoksrud og Trond Birkedal. Fortsett å lese Enda mer sex i Frp

Tårer og Frp-realiteter

Det er forståelig at Frp reagerer på AUF-leder Eskil Pedersens forsøk på å bruke 22. juli for å ramme Frp. Det forklarer, men det unnskylder ikke Per Sandbergs forsnakkelse om offer i Stortinget.

Når AUF-leder Eskil Pedersen i et foredrag «om etter 22.juli» inkluderer Frp blant dem som bidrar til å spre innvandringskritiske holdninger uten å ta ansvar for de konsekvenser det fører til, er det forståelig at Frp reagerer. Eskild Pedersen mener Frp-politikere misbruker ytringsfriheten i sin kamp mot innvandring. Han tar til orde for å vise «ytringsansvar»  for ikke å fremme innvandringskritiske holdninger.

Aps partisekretær, Raymond Johansen, har også kommet med uttalelser som gjorde at Frp hadde en god grunn til å føre saken inn i Stortinget. Det er slett ikke uvanlig at stortingsrepresentanter stiller spørsmål til en statsråd med utgangspunkt i noe partiets egne representanter har sagt. Når Siv Jensen i Stortinget i går stilte spørsmål til utenriksminster Jonas Gahr Støre om hva han mente om uttalelsene fra ledende Ap-politikere om «innvandring og 22.juli», var hensikten å få Støre til å si det Frp ønsket å høre, nemlig at Frp ikke kan og skal kobles til 22.juli. Ingen er bedre enn Støre til å gi balanserte uttalelser. Det han sa var greit nok. Det som fikk det til å gå i svart for Per Sandberg, var at Støre påsto at Frp forsøke å innta en offerrolle. Det opplever Sandberg som dypt urettferdig, og det vekket hans følelser. Det var da han kom til å si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort. Fortsett å lese Tårer og Frp-realiteter

De som aldri trekker seg

Har en gjort en strålende innsats over lang tid, er det store sjanser for at en har mistet mye av vettet til å trekke seg før det er for seint

Ledere som sier de trekker seg, men som ikke gjør det likevel, er til å bli sprø av. Bare spør Siv Jensen. Det er en gruppe ledere som er enda verre. Det er de som aldri trekker seg.

Carl I. Hagen er ikke av de verste. Han kunne vært leder i Frp til langt oppe i åttiårene med mindre han påviselig var blitt rammet av alderdomssvekkelse. Paven i Roma kan holde det gående noen år etter det til og med. Det samme gjelder medlemmene i IOC, Den Olympiske komite.  Og det sitter en del ledere rundt om i private bedrifter og styremedlemmer i lag og organisasjoner som ikke har vett til å tre til side når alle andre enn dem selv mener de burde ha gjort det for lengst.

De som ofte har størst problemer med å trekke seg er vellykkede gründere eller ildsjeler som har gjort en strålende innsats. Den følelsesmessige bindingen til det en har investert så mye tid og krefter i, blir til sterke bånd en ikke får kuttet over. De blir stående og gående i år etter år fordi de er følelsesmessig fanget i sin egen suksess. Det gir livet mening. Ens identitet knyttes til den posisjonen en innehar. 

Heller Spania

Etter 28 år, langt på overtid, innså Carl I. Hagen at tiden var inne for å sole seg mer i Spania og overlete ledervervet til sin utvalgte, Siv Jensen. Han skrøt henne opp i skyene. Det kunne han gjøre fordi han var overbevist om at hun ville føre hans livsverk videre, omtrent slik han så det for seg. Han trengte på en måte ikke å være leder lenger. Men henne ville det gå bra. Trodde han.

Da det begynte å gå nedover på meningsmålingene og den første kritikken mot Siv Jensen kom til overflaten, meldte han seg på som redningsmann ved å si at han savnet seg selv i politikken. Han klarte ikke å holde fingrene fra fatet. Den gamle sirkushesten forlangte å få opptre i manesjen igjen. Han vil gjerne være en syvende far i huset, men på en betingelse:  Når det piper i hornet på veggen, må alle lytte. For Hagen er det fortsatt slik at han mener han vet bedre enn Siv Jensen hvordan Frp skal ledes og hva slags politikk partiet skal føre.

Det er ganske vanlig at sterkt engasjerte ledere har det slik i årevis etter at de har trukket seg. Noen vimser rundt og trøtter andre med å si hva de ville gjort eller hva de gjorde lenge etter at de har trukket seg. Vi i mediene synes forresten det er kan være kjekt å ha noen frittalende «ekser» som kan servere noen spenstige uttalelser når det ikke er mye å få ut av de som er i posisjon.

Det er tungt å holde fingrene fra fatet når en er gått av. Thorbjørn Jagland slet med det etter at han ble presset ut av ledervervet i Ap, men greide det brukbart. Kjell Magne Bondevik ble statsminister etter at han ga seg som leder i KrF. Ikke rart at noen lurte på om det var han eller partileder Valgerd Svarstad Haugland som var sjefen i partiet. Og vil han klare å holde fingrene helt unna fatet dersom han får mistanker om at Knut Arild Hareide har alvorlige planer om å gå i kompaniskap med Frp?

Machiavelli

Siv Jensen kan sin Machiavelli. Hun vet at i det lange løp nytter det ikke å operere under en annens vinger slik det var de første åren etter hun ble leder. Hun vet at hun må stå på egne bein og ha frihet til å lede som hun vil. Tiden var kommet for å markere ettertrykkelig hvem som nå var sjefen. Når Hagen ikke ville følge hennes linje, måtte han skyves unna. Det fikk stå sin prøve. Hun kalkulerte kaldt med at hun hadde styrke nok til å utfordre «sin store læremester». Fortsett å lese De som aldri trekker seg

Maktbrukens ukontrollerte virkninger

Vrakingen av Carl I. Hagen kan treffe Siv Jensen som en bomerang eller hun får endelig all den makten hun trenger for å få drevet igjennom sin egen vilje. Nå tyder alt på at Siv Jensen er blitt en maktpolitiker på Carl I. Hagens nivå.

De langsiktige virkningene av Carl I. Hagens utblåsing kan bli alvorlige. Det har aldri skjedd før at en avgått partileder har angrepet sin etterfølger slik Carl I. Hagen nå gjør. Da saken ble kjent onsdag, virket det som om det først og fremst handlet om det svik Hagen opplevde da han ble vraket som medlem i Nobelkomiteen. I løpet av gårsdagen utviklet saken seg til et angrep på Siv Jensen og det hun står for. Det var kona Eli som ledet an ved å si at når Siv Jensen ikke klarer å «løse en slik fillesak, hvordan skal hun da kunne styre landet». Fortsett å lese Maktbrukens ukontrollerte virkninger