Fylkespolitikerne i Ap som vil skrote helseforetakene, finner det de etterlyser i Høyres modell for hvordan sykehusene bør styres. Full pott til Bent Høie (H) som både vil bruke øks mot byråkratiet, desentralisere fellesoppgaver, skape klarhet og gi politikerne ansvaret
I Klassekampen i går betegnet Aps nestleder, Helga Pedersen, foretaksmodellen som en «dundrende suksess». Hun er ikke med på å gjøre endringer. Dagsavisen skriver i dag om et «helseopprør i Ap». Flere fylkeslag vil skrote modellen med helseforetak. Linda Verdal, som er leder i Vest-Agder Ap og som fra 2009 til 2011 var medlem i styret for Helse Sør-Øst, mener de regionale helseforetakene framstår som «byråkratiserende mellomledd» som har utspilt sin rolle. Det er blitt for langt fra topp til bunn i systemet. Derfor gikk omstillingen ved Oslo Universitetssykehus galt. Hun vil ha sterkere politisk styring av sykehusene.
Også i Buskerud vil de ha endringer og vil ta saken opp på landsmøtet.
Ap er det eneste partiet som vil føre dagens modell med regionale helseforetak videre. Og innad i partiet er det sterk delte meninger. Hva er det som gjør at Ap- ledelsen blir stående igjen med en modell som ingen andre har tro på? Det som har skjedd rundt Oslo Universitetssykehus (OUS) og Ahus viser jo med all tydelighet at denne modellen skaper uklarhet i ansvarsforhold. Det er merkelig at Jonas Gahr Støre ikke ser det.
Nå skal altså Ap gå til valg på en modell som Ap- ledelsen vil presse store deler av partiet til å godta. Lykke til. Denne kampen kommer de til å tape. Bent Høie kommer til å vinne.
I dagens VG går han et skritt lenger enn han har gjort tidligere for å klargjøre hvordan sykehusene bør styres. Høyre har for lenge siden flagget at de vil nedlegge de regionale helseforetakene. Høie mener det Riksrevisjonen skriver om Helse Sør-Øst og OUS, viser tydelig nok at styringsmodellen ikke fungerer.
Bent Høie vil at Stortinget skal vedta en nasjonal helse- og sykehusplan. Her vil det framgå hvilke krav som skal stilles til de ulike sykehustypene og hva slags oppgaver de skal utføre. Når en avvikler de regionale helseforetakene, blir det i overkant av 20 lokale helseforetak igjen. Disse skal ledes av et styre som har ansvar for virksomheten på grunnlag av den nasjonale planen, de årlige budsjetter og de pålegg som helseministeren måtte komme med. Det skal gjøres klart hva de enkelte sykehusene har fullmakt til å avgjøre selv og hva som skal videre til departementet for avgjørelse.
Høie ser ikke noen grunn til å opprette et eget sykehusdirektorat. De 20 helseforetakene kan rapportere til departementet. Det er imidlertid behov for en del fellesfunksjoner for foretakene. Det trengs åpenbart felles styring av IKT i sykehussektoren. Et slikt direktorat kan, som Høie antyder, plasseres et annet sted enn i Oslo.
Det kan også være behov for et felles innkjøpskontor plassert et annet sted i landet.
Organiseringen av fellesfunksjoner bør være dynamisk. Det kan godt være de 20 sykehusene finner ut at det er fornuftig å gå sammen om flere funksjoner. Det er det samme som skjer i kommunesektoren. Kommuner danner interkommunale selskaper som utfører oppgaver som de kan løse bedre i fellesskap enn hver for seg.
En slik modell vil skape klarhet i ansvarsforhold. Her viser Høyre vilje til gjøre noe med det alle snakker om, å hindre at byråkratiet vokser. En vil spare mange titalls millioner ved å legge ned de regionale helseforetakene.
Politikerne vil styre og må styre når det gjelder helse. Det fungerer ikke å sette bort dette ansvaret delvis til regionale foretak. Det er prisverdig at Høie legger fram en modell der helseministeren og Stortinget får det ansvaret de må ha.
Vi har for mange direktorater. En trenger direktorater på de områder der det faktisk dreier seg om et fagansvar, som i liten grad er politisk styrt. IKT er det. På samme måte er Politiets materiell- og datatjeneste med over 200 ansatte nødvendig. Politidirektoratet slik det ble detaljstyrt tidligere, kunne vi klart oss uten. Vi får se om de nå får såpass frihet at det er et poeng å beholde denne organiseringen.