Stikkordarkiv: Knut Arild Hareide

Hareide varsler mistillit

Hvis opposisjonen først er på krigsstien, tyder alt på at de vil finne et grunnlag for å reise mistillit til regjeringen etter 22.juli. Etatsledere skal opposisjonen holde seg unna, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.

I dag skjer det et taktskifte. Knut Arild Hareide, leder i KrF og for 22.juli komiteen i Stortinget, sier til Dagens Næringsliv at statsråder og etatsledere må være forberedt på å gå hvis 22.juli-kommisjonen dokumenterer grov tjenesteforsømmelse.

Det spørs om det er grov tjenesteforsømmelse det vil dreie seg om. Da betyr det at noen faktisk ikke har gjort jobben sin slik de er pålagt. Det er knyttet til enkeltpersoner – og i visse tilfeller er tjenesteforsømmelse straffbart.

For naive

Problemet er nok heller, som Hareide nevner, at vi har vært for naive. Alt tyder på at denne naiviteten har like godt fotfeste hos de borgerlige som hos de rødgrønne.  Ta stengningen av Grubbegata som eksempel. Opposisjonen kunne når som helst ha stilt spørsmål i Stortingets spørretime om hvorfor ikke dette skjedde. Vi vet svaret. Ting tar tid i Norge. Det skal høres og vurderes, og politikerne skal ta diverse hensyn. Oslo kommune, der de borgerlige regjerer, jobbet og jobbet med saken, år etter år. Dette er ingen god sak for å fremme mistillit til regjeringen.

Det er sannsynligvis større grunn til å holde regjeringen ansvarlig for hvordan beredskapen er organisert og ivaretatt. Her kan det vise seg å være systemsvikt som det burde vært tatt tak i.

Hvis regjeringen har holdt unna opplysninger om sviktende beredskap eller mangelfull sikkerhet som Stortinget burde ha kjent til, er det opplagt et grunnlag for mistillit til regjeringen.

Det er mest følelser knyttet til politiets svikt når det gjelder å ta seg fram til Utøya. Hvis opposisjonen er ivrige nok, kan de sikkert finne et grunnlag for å hevde at dette skyldes systemsvikt som regjeringen kan stilles til ansvar for. Men da skal en holde tungen rett i munnen. Regjeringen kan ikke holdes ansvarlig for valg etatsledere eller innsatsledere foretar under en aksjon. Det må kunne påvises at regjeringen har styrt politiet i en retning som har lagt et grunnlag for svikt som ble tydelige 22.juli, hvis ansvar skal kunne gjøres gjeldende på politisk plan.

Det spesielle når det gjelder politiet, er at politidirektør Øystein Mæland har satt sitt godkjenningstempel på politiets innsats basert på politiets egen rapport om det som skjedde. Mæland har beklaget at de ikke kom seg raskere til Utøya og slik sett scoret noen poeng når det gjelder å kommunisere inn i den emosjonelle settingen 22.juli befinner seg i. Men saken er at han ikke har kritisert sin egen etat for noe som helst. Han har ikke pekt på noen feil som ble gjort. Hvis 22.juli kommisjonen kommer med flengende kritikk av politiet, bør Mæland vurdere sin stilling. Politiet er ikke tjent med en øverste leder som ikke er i stand til å bedømme den etat han leder.

Det er verd å merke seg at justisminister Grete Faremo ikke har godkjent politiets evaluering av egen innsats. Hun vet antagelig hva som kommer og har derfor markert avstand til politiet.

Øystein Mæland eller andre etatsledere, bør uansett ikke opposisjonen gyve løs på. Først må regjeringen få anledning til å klargjøre om de ha tillit til sine nærmeste.

Storberget

Den politiker som først og fremst kunne har blitt gjort ansvarlig, Knut Storberet, gikk av som justisminister i høst. De fleste andre som kan tenkes å holdes til ansvar, har også sluttet. Uansett vil en kritikk fra 22.juli kommisjonen svi.

Noe stormløp mot Knut Storberget eller andre statsråder ville det ikke blitt eller vil det ikke bli. Jens Stoltenberg har alt gjort det klart at det er han på vegne av hele regjeringen som har det politiske ansvaret for 22.juli.

Jens Stoltenberg vil i dag måtte ta kritikken som kommisjonen kommer med inn over seg. Sannsynligvis vil ha komme med en form for unnskyldning til de pårørende for at ikke alt fungerte som det burde. Han vil sannsynligvis forsøke å trekke opposisjonen med seg i det «vi» han vil snakke om. Videre til han vise til at regjeringen er i gang med å gjøre noe med de svakheter som er avdekket.

Regjeringen har hatt et år på seg for å forberede et svar på den kritikken som i dag kommer. Det har vært en fordel, men regjeringen kan gå tunge tider i møte. I en sak hvor tettpakket av  følelser, er det særdeles vanskelig for en sjef å ta inn over seg hard kritikk, men samtidig legge opp til å fortsette som om ikke det ikke er så alvorlig. Det spørs om ikke Stoltenberg må et grep som gjør at folk forstår at han både tar ansvar og rydder opp. Det blir antagelig for tynt å vise til «alt de har gjort» det siste året.   Fortsett å lese

Ekteskapsforvirring i KrF

Knut Arild Hareide viste seg som en oppegående leder da han bare brukte noen timer på å legge forslaget fra programkomiteen om å «avlyse kampen mot homoekteskap» stein dødt.

KrF sliter med hvordan de skal forholde seg til homofile. Som parti har de ikke noen mening om mennesker av samme kjønn som blir samboere. Det er definert som en privatsak. Så å si alle i partiet innser også at samfunnet må ha lover som regulerer rettighetene til mennesker som lever sammen uansett om de er heterofile eller homofile. Det KrF er opptatt av, er at samfunnet skal favorisere ekteskap mellom mann og kvinne. Det er det som per definisjon er et ekteskap. Dette synet har KrF felles med kirkesamfunnene i Norge. Prester og forstandere har en offentlig vigselsrett. Den praktiseres nå slik at homofile ikke får inngått ekteskap i kirken. Det kan det politiske flertallet neppe leve lenge med. De håper at kirkene skal komme på bedre tanker og åpne for å la homofile også få vie seg i kirken. En slik avklaring lar vente på seg. Hvis kirkesamfunnene ikke endrer holdning, vil det ende med at de mister vigselsretten. Så kan alle vies borgerlig og de som vil kan gå til kirken og bli velsignet. Det ønsker ikke KrF. Fortsett å lese Ekteskapsforvirring i KrF

KrF-ja til Siv

KrF er i ferd med å si nei til Kjell Magne Bondevik-linjen i partiet. De vil ha makt og åpner for et samarbeid med Frp. Det er forståelig at de ikke biter på flørten fra Ap.

Et normalt politisk parti søker makt. Størst makt oppnår en ved å sitte i regjering.  Ingen parti er blitt så mørbanket av velgerne i den perioden de har sittet i regjering som SV. Partiet er i dag en blek skygge av seg selv og henvist til et liv rundt sperregrensen. Likevel tviholder de på regjeringssamarbeidet med Ap og Sp. Det finnes folk i partiet som mener SV bør trekke seg ut og konsentrere seg om å holde fram prinsippene og ideene som partiet er bygget på. Men de blir overhørt. Å ha politisk makt teller mest. Fortsett å lese KrF-ja til Siv

Hareides uventede ledergrep

Knut Arild Hareide overrasker med ikke å ta full kontroll, men velger å avstå fra maktposisjoner han kan innta som ny KrF-leder. Han vil bygge team, kjøre fram nye toppfigurer og satser på å gjøre det han selv er best til.

Knut Arild Hareide framstår ikke akkurat som en leder som sikler etter å få makten i KrF. Etter at Dagfinn Høybråten trakk seg som partileder, ble Hareide straks trukket fram som nærmest den eneste som kunne overta. Hareide rakte så visst ikke opp hånden og sa han var klar. Istedenfor ga han intervjuer der han snakket om at han var i tvil om han var den rette typen til å være partileder. Han minnet om at han hadde best erfaring med å være nummer to i ulike sammenhenger. Han trakk til og med fram at han var singel som et argument for å vegre seg for å påta seg oppgaven. Nå er det problemet løst. Han er sammen med en kvinne som ikke akkurat er noen Rachel Nordtømme når det gjelder å søke oppmerksomhet i følge med en mer berømt mann. Ingen vet hvem Hareides utkårede er.

  Fortsett å lese Hareides uventede ledergrep

Mot borgerlig alternativ

Ap og Sp kommer til å få nei til sine frierier til KrF og Venstre om de akter å fortsette det rødgrønne samarbeidet. Etter at partienes landsmøter er gjennomført, ser det ut til at et borgerlig alternativ blir stablet på beina dersom de rødgrønne ikke kaster kortene før 2013.

Knut Hareide gjør det eneste riktige, han avviser bestemt å starte debatten om hvilken regjering KrF skal støtte ved stortingsvalget i 2013 før årets kommunevalg er unnagjort. Sannsynligvis vil han skyve startskuddet for denne debatten til et godt stykke ut i 2012. Hareide har alt å vinne på å få politiske saker i fokus.  Samtidig sier han at KrF skal være mer tydelig enn de var ved forrige stortingsvalg og at han ikke vil være statsministerkandidat i 2013. Det siste sier til tross for at Kjell Magne Bondevik har gitt ham råd om å si det motsatte. Enkelte ser ut til å ville tolke dette som om Hareide vegrer seg for å søke makt. De viser til at han også har latt Hans Olav Syversen ta over som parlamentarisk leder. Hareides trekk vitner mer om styrke enn om svakhet. Det er ikke realistisk at Hareide skulle ende opp som statsminister i Norge etter valget i 2013. Han viser realisme og dømmekraft når han ikke vil overta vokabularet om sentrum fra Kjell Magne Bondevik. Han vil ikke bruke tid på dødfødt markering. Fortsett å lese Mot borgerlig alternativ

Når ledere bæres ut

Avgått partiledere holder gjerne fingrene fra fatet etter de har gått av. For Valgerd Svarstad ble det for ille bare å se på at hennes og Kjell Magne Bondeviks utvalgte blir båret ut av KrF-ledelsen mot sin egen vilje.

Ifølge Dagbladet er Inger Lise Hansen for ”vill og sexy” til at de vil ha henne som nestleder i KrF. Det er bare sprøyt. Riktignok fikk noen i KrF fikk hakeslepp da de så henne lettkledd på forsiden i VG, med et blikk som ikke akkurat hører bedehusmiljøet til og med beskjed til at verden at hun liker å kle seg sexy for å provosere. Det er nok av de i KrF som synes det er storveis at de har en nestleder som tar seg bedre ut en de fleste og som er vågal nok til å si det som det er. Det er heller ikke den politiske linje hun står for som gjør at hun ryker ut. Fylkesledere i KrF sier det rett ut: De vil ikke ha Inger Lise Hansen som nestleder fordi hun kjører et sololøp. Hun har flere ganger uttalt seg i strid med KrFs program uten å klarere det med eller informere de andre i partiledelsen. Hun har sagt at de mest konservative i partier gjerne må finne seg et annet part. Man kan tenke det og ønske det. En nestleder kan ikke si det. Inger Lise Hansen har ikke vist den lojalitet som politiske partier kan forvente av en nestleder. Derfor vil 15 av 19 fylkesledere skifte henne ut. Det er så normalt som det kan få blitt.

Skulle vært Sponheim.

Dagfinn Høybråten er blitt anklaget for en kontrollerende og dominerende lederstil. Samarbeidet mellom ham og Inger Lise Hansen har vært anstrengt, men offentlig har tatt på Inger Lise Hansen med silkehansker. Det skulle vært Lars Sponheim, Siv Jensen, Gro Harlem Brundtland, Carl I. Hagen eller Liv Signe Navarsete som hadde hatt en nestleder som gjentatte ganger hadde kommet med overraskende utspill som fikk store deler av partiet til å sette kaffen i halsen. En partiledelse tillater ganske enkelt ikke at nestledere kjører solo.

Inger Lise Hansen har skaffet KrF et problem som Knut Arild Hareide plages med. Han liker ikke at KrF skal bære ut en ung, dyktig politiker som bidrar til å få satt KrF på dagsorden. Det er forståelig. Men som påtroppende leder styrer ikke han KrF slik Lars Sponheim og Carl I. Hagen i sin tid styrte sine partier. Det er mikroskopiske sjanser for at valgkomiteen innstiller en nestleder som fylkeslagene ikke vil ha. Da blåser det opp til strid på landsmøtet.

Takt og tone.

Det er god takt og tone at avgåtte partiledere ikke blander seg inn i hvem som skal lede partiet etter de har gått av. Valgerd Svarstad Haugland klarer ikke sitte stille å se på at hennes og Kjell Magne Bondeviks utvalgte blir båret ut av partiledelsen mot sin egen vilje. Det er et nederlag også for dem.

Valgerd Svarstad opplevde å få så mye kritikk og så liten støtte etter valgnederlaget i 2003 at hun ikke kunne annet enn å trekke seg. Hun ble syndebukken, enda det var den politikken regjeringen Bondevik førte, velgerne tok avstand fra. Valgerd Svarstad Haugland vet hvor bittert det er å få skylden. Hun vil ikke at Inger Lise Hansen skal oppleve det hun opplevde og er overbevist om at KrF vil tape på å ofre Hansen. Om intensjonen er den beste, kan virkningen bli den motsatte, altså mer strid.

Strid og splid.

”Det har vært for mye strid og splid i KrF i det siste. Det skader partiet”, sa Kjell Magne Bondevik til VG i forrige uke. Det finnes ikke er skapning som går i to sko som er uenig med ham i det. Det er ikke godt å forstå hvorfor han sa det. Er det Høybråten eller Hansen han kritiserer eller femti prosent på hver av dem? Uten at det fra hans side var tilsiktet, kan denne uttalelsen fungere som begrunnelse for hvorfor Hansen ikke får fornyet tillit. Hun må ta sin del av ansvaret for striden og spliden.  

Om Knut Arild Hareide skal lykkes, er det avgjørende at partiet nå unngår mer spetakkel. Politikk handler om kamp. Det handler også om å kunne gi seg. I KrF må de nå gi seg og snakke seg sammen på kammerset. Når valgkomiteen legger fram sin innstilling vil partiet ha inderlig godt av å høre et samstemmig halleluja. Hvis ikke kan det bære rett utfor stupet.

Kommentar i Vårt Land 6 des

Hareide – en ekte tviler

Knut Arild Hareide er som tvileren Thomas når det gjelder lederoppgaven i KrF. Han må i alle fall ha lyst, vise muskler og ha klare tanker om hvordan han skal få partiet opp av grøfta.

Syv av tolv fylkesledere i KrF, som Aftenposten har snakket med, vil ha Knut Arild Hareide som ny leder. Ingen går for nestleder Dagrun Eriksen. Onsdag gjorde hun det klart at hun ikke lenger anser seg som kandidat til å ta over som leder. Den andre som har vært nevnt, Hans Olav Syversen, ga for en uke siden beskjed om at han ikke var kandidat. Dermed er det plankekjøring fram mot ledervervet for Knut Arild Hareide. Hvis han vil, da. Her er han imidlertid som tvileren Thomas. Han leter etter bevis på at han kan klare å gjøre det underet som skal til for at KrF komme på offensiven igjen. Han frykter at hans skjebne skal bli å føre partiet enda lenger inn i dødsskyggens dal.

– Jeg stiller spørsmål ved om jeg er den rette. Det går jeg mye og tenker på. Hva kan jeg bidra med? Dette er noe helt annen enn en statsrådspost, sier Knut Arild Hareide til VG. Han rådfører seg med familien og gode venner – og ber til Gud. Fortsett å lese Hareide – en ekte tviler