Stikkordarkiv: ledelse i kirken

Kommentarer

Sjef som symbolbærer

De siste ukene har Helge Lund utøvd symbolsk lederskap. Hvis ikke biskopene vil påta seg byrden med å være sjef, blir deres symbolske lederskap etter hvert forvirrende og mindre interessant.

Statoil-sjef Helge Lund er milliardene og den klimabelastende oljen mann, en forsvarsadvokat for oljesand i Canada som hele kirkemøtet mener er noe svineri, et yndet angrepsmål for miljøbevegelsen og til tider en skyteskive for egne ansatte som er misfornøyd med sikkerhet og pensjonsreduksjoner. En kontroversiell sjef, med andre ord.  Så rammet terroraksjonen i Algerie. Da var det en annen Helge Lund som framsto. Han snakket om at det gjorde vondt, om at han er lei seg og bekymret. Flere ganger reiste han for å møte de pårørende. Han ville vise omsorg, være nær, støtte og forsikrede de pårørende at Statoil gjorde alt de kunne for sine ansatte.  Helge Lund styrket sin stilling som leder internt og eksternt gjennom å utvise symbolsk lederskap. Fortsett å lese Sjef som symbolbærer →

Kommentarer

Kirkekamp om ledelse

Når det er uklart hvem som har maktovertaket i kirken, er det smart av Kirkerådet å bestille mer samtale på kammerset i håp om å unngå offentlig spetakkel.

Kirkerådet har ombestemt seg. De vil ikke sende «ny organisering» ut på høring før sommeren slik planen var. Grunnen er at så mange er uenige om så mye at en ikke vet hva en skal be kirkefolket mene noe om. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) frykter at kirken skal komme bakpå i forhold til politikerne. Det handler nok like mye om at KA er bekymret for at prosessen barker i vei ute at de får en tung nok hånd på rattet. Fortsett å lese Kirkekamp om ledelse →

Kommentarer

Kvinne-presesen

Det gikk som biskopene planla. Oppslutningen om Helga Byfuglien som preses ble like unison som det gjerne blir når politiske ledere skal velges i land der demokratiet ligger svimeslått eller knapt er påtenkt.

Det gikk ikke slik politikerne hadde tenkt seg. De ville ha minst tre kandidater til jobben som preses i Den norske kirke og en knivskap konkurranse der de selv kunne utpeke vinneren. Men biskoper er ikke født i går. De snakket selvsagt sammen. Flere av dem hadde nok en liten preses i magen. Men det viste seg at det var Helga Byfuglien de fleste av dem ville ha. Og hun var attpåtil kvinne. Hvilken mannlig bisp skulle kunne danke ut en kvinne med størst oppslutning? Ingen bispemenn ville være listefyll. Slikt liker menn dårlig. I alle fall de som fra før av sitter høyt på strå. Derfor ble det Byfuglien i alle kanaler og i alle konvolutter. Fortsett å lese Kvinne-presesen →

Kommentarer

Prester til besvær

Det er på tide at Presteforeningen gjør seg klar til å forlate de statlige kjøttgrytene og at prester med lederegenskaper ikke skyves unna, men kan få lederjobben i menigheten.

Da Egil Svartdahl var aktuell som ny hovedforstander i Filadelfia i Oslo, stilte han nærmest et ultimatum at det måtte radikale endringer til i måten menigheten ble drevet på om han skulle ta på seg jobben. Ingen var i tvil om at han ville være sjef og gå med fynd og klem inn for det han var overbevist om. Selvsagt ble det en del uro. Men han fikk det som han ville, og det ble vekst. I frikirkelige sammenhenger har en tradisjon for å slippe til sterke, tydelige, dedikerte pastorer, underlagt menighetens styre eller eldsteråd.

I Den norske kirke er prester med et snev av Svartdahls støpning en utdøende rase. I de indrekirkelige gemakker får de både hakeslepp og pustebesvær når de fornemmer denne typen pastoral selvbevissthet. De siste tiårene har en vært mest opptatt av å få prester til å holde fingrene fra fatet, ikke tro de er sjefer og dempe seg i forhold til andre ansatte. Dessuten er prestene statsansatte og sorterer inn under prostiet. Så de «måkke komme her og komme her» og tro de skal bestemme. Prestene får boltre seg i gudstjenester, i kirkelige handlinger, på prekestolen, i sjelesorg og ellers vise seg mest mulig i menigheten. Det holder.

Presteforeningen er ikke fornøyd med tingenes tilstand. De vi ikke være det de i økende grad er blitt, nemlig tjenesteleverandører, reisende i ord og sakrament. Biskopene er heller ikke tilfreds med den posisjonen de etter hvert har fått. Når Presteforeningen snakker varmt om presten som leder, rynkes det på nesen i den kirkelige rådsstrukturen.

Reform i skilpaddetempo.

Før helgen la Kirkedepartementet fram et høringsnotat som preges av at utferden fra staten skal skje i skilpaddetempo. Senterpartiet vil det slik. De holder fast på at staten fortsatt skal ha arbeidsgiveransvaret for prester, proster, biskoper og andre i det kirkelige byråkrati. Det henger selvsagt ikke på greip at hele geistligheten med tilhørende herligheter skal være statsansatte når kirken først skal frigjør seg nettopp fra staten. Men man vet hva man har, formelt riktignok bare fram til 2014.

Det jobbes og jobbes på det kirkelige kammerset for å bli enige om noe bedre. Posisjonene er klare. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon vil opprette et hundretall nye råd omtrent på dagens prostinivå hvor både prester og andre blir ansatt. Presteforeningen steiler fullstendig i. Når de har fagforeningshatten på, vil de være ved kjøttgrytene i staten. Samtidig forstår jo store deler av presteskapet at de ikke kan prioritere egeninteressene slik og sementere den ulykkelige ordningen med to arbeidsgiverlinjer i Den norske kirke.    

En løsning er at alle blir ansatt i bispedømmet. Det er langt mer spiselig for prestene. Da vil en kunne slå sammen bispekontor og de kirkelige fellesrådene på bispedømmeplan. Desto færre råd og nivåer, desto mer penger å spare.

Ledertalenter blant prestene.

Det andre som må løses, er sokneprestens rolle. En menighet trenger ikke dobbelt opp, både en sokneprest og en daglig leder. Kirken kan ikke ende opp med et system som utelukker at prester kan bli ledere. Det er altfor mange ledertalenter i presteskapet. De må hentes fram, ikke dyttes unna.

En prest er ikke mer leder enn en kateket, en diakon eller en ungdomsarbeider. Men de ansatte trenger en leder som også er bindeleddet til menighetsrådet. I praksis vil det i de fleste tilfeller bli en prest som får denne lederjobben. Det er ingen ting i veien for at en kateket kan fungere som daglig leder. I tillegg trenger en administrativt ansatte på menighets, prosti eller bispedømmeplan. Soknepresttittelen kan begraves. Og lederjobben bør være på åremål.

I dag har en flere steder etter nedskjæringer endt opp med en daglig leder for både tre og fire menigheter, og ansatte svinser rundt i det daglige uten helt å vite hvem de skal forholde seg til. De ansatte trenger en hyrde som er der, ikke en kontorist et stykke unna.

Kommentar i Vårt Land 7 febr

Kommentarer

Hyrder som lydige lam

 Skal Rigmor Aasrud få tre biskoper i prioritert rekkefølge som melder seg på den åpne konkurransen om å bli preses i Nidaros, kan det være de må ta i bruk flasketuten peker på. Eller så kupper de det hele og sier det bare var en frivillig blant oss.

Da det skulle velges ny apostel etter Judas, var det to nominerte: Justus og Mattias. De elleve apostlene ba da en bønn og kastet lodd. Det falt på Mattias som ble den tolvte apostelen. Når Den norske kirke nå skal få sin tolvte biskop, en såkalt ”preses”, blir det nominasjon, men ingen loddtrekning. Kirkeminister Rigmor Aasrud har nå sendt ut et høringsnotatet, i tråd med det politikerne har bestemt tidligere, der det legges opp til at biskopene skal nominere tre kandidater fra egen rekke i prioritert rekkefølge. Så skal både den ene og andre høringsinstans si sitt slik det er vanlig ved bispeutnevnelser. Til slutt er det Kongen i statsråd som utnevner presesen.

Maktdemonstrasjon

En klarere demonstrasjon på hvem som har makten i Den norske kirke skal en lete lenge etter. Det finnes knapt et lederkollegium som hadde funnet seg i en slik behandling. Biskopene er å betrakte som et styre. Det er ikke uvanlig at et styre selv utnevner sin leder. Det er også slik preses i dag velges. En slik  organisatorisk kokkelimonke som det her legges opp til, finnes det ikke paralleller til. søker ikke stillingen som biskop. Man blir spurt om å bli nominert. Det tar seg liksom ikke ut at man skal hige etter et slikt høyt embete i en sammenheng der ydmykhet er et ideal og der det teller mest å være andres tjener, ikke andres sjef. Den prest som går med en biskop i magen, gjør lurt i å snakke minst mulig om det. Men nå forventer Rigmor Aasrud biskopene skal opptre som ivrige elever og rekke opp hånden når det blir spurt om hvem som kan tenke seg å bli preses. Det er nok mer sannsynlig at biskopene må ta flasketuten peker på for å komme opp med tre frivillige . Fortsett å lese Hyrder som lydige lam →