Stikkordarkiv: ledelse

Tajik besto prøven

En leder skal stå håndfast bak de beslutninger som fattes, men når en forstår at en beslutning bærer galt av sted, skal en være rask til å snu. Det var en helomvending om 22.juli-forklaringene til beste karakter Hadia Tajik gjennomførte fredag

Kulturminister Anniken Huitfeldt bestemte for vel to uker siden at statsrådenes forklaringer til 22.juli-kommisjonen skulle offentliggjøres, mens de andre forklaringene skulle forbli hemmelige. Hun ble bedt om å gå en ny runde på om forklaringene til flere sentrale aktører kunne offentliggjøres, men fulgte rådet fra departementets jurister om å opprettholde skillet mellom politisk og administrativ ledelse. Departementet frykter at offentliggjøringen av alle forklaringene kan skape presidens. Dersom alt som sies til en granskningskommisjon skal offentliggjøres, vil de som skal forklare seg bli mer forsiktige og ta hensyn til hva som er i deres og andres interesse at de sier. Fortsett å lese Tajik besto prøven

Byråkratiet i krise

I Kulturdepartementet gjør de alt etter boka og i tråd med de statlige lederidealene. Det er derfor det kommer meldinger innefra om at tilstanden er kritisk.

Kronikken til Eivind Tesaker, avdelingsdirektør i Kulturdepartementet, i Aftenposten i går, har vekket oppsikt. Han gir det byråkratiet han er en del av det glatte lag. I korthet går kritikken ut på at det er for mange beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd. Flere steder er det syv nivåer. Den elektroniske  saksbehandlingen som er innført, sparer en ikke tid på. Det flagrer mer papir i departementene enn noen gang. 50 kr papir per ansatt er det i Kulturdepartementet. Det lages stadig håndbøker som skal lette arbeidet, men en skal ha oversikt over «hjelpen» også. Det går mye tid med til diverse interopplæring om alt mulig som ikke bare er kjekt å ha, men også kjekt å kunne. Alle prosesser tar lengre tid. Alle skal arbeides på kryss og tvers og alle hensyn skal ivaretas. Målet er å søke konsensus slik at en unngår kritikk. Og så gjelde det å passe som smeden på at en ikke bryter noen regler, retningslinjer eller pålegg fra i tillegg til at en må passe på at en ikke kan blir kritisert fra Riksrevisjonen, statlige tilsyn eller Stortingets kontroll og konstitusjonskomite. En må også tenke på hva mediene kan komme seg til å interessere seg for. Resultatet er at det brer seg en kultur preget av frykt for å gjøre feil. Det betyr at det blir fattet færre beslutninger. Kontroversielle saker blir liggende. Tresaker mener det produseres for lite i departementet.  Flinke folk vil ikke ha det slik. De vil være med på noe de opplever som viktig og meningsfylt. Tesaker mener byråkratiet svekkes ved at for mange gode folk slutter på grunn av tingenes tilstand. Fortsett å lese Byråkratiet i krise

Ansvar og målstyring

Det hjelper lite å pøse på med målstyring når systemet går ut på at alle løper inn i gjemmekorkene sine når det er snakk om ansvar. Ahus er et grelt eksempel.

Det kan se ut som om den såkalte målstyringen er i ferd med å komme i miskreditt. Det er for så vidt ikke noe nytt at det i offentlig sektor sukkes oppgitt over for mange mål, for mye byråkrati og rapportering. Kritikken fikk ny tyngde etter 22. juli-kommisjonens rapport. For 22. juli 2011 viste at for mye ikke fungerte til tross for mål og styring i bøttevis. Fortsett å lese Ansvar og målstyring

De stoltenbergske styringsgrep

Mye bra, men det virker ikke som om Jens Stoltenberg helt har tatt inn over seg at det ikke blir ny kultur og ledelse om det ikke skjer grunnleggende endringer i organisering og politikernes styringsfilosofi.

22.juli-oppgjøret i Stortinget i går ble som forventet. Jens Stoltenberg opptrådte med det alvor og den selvkritikk som situasjonen krever. Han beklaget at beredskapen sviktet og opptrådte på en måte som gjorde at folket oppfattet at han var lei seg og tok ansvar for det som sviktet. Han forsøkte ikke å skyve ansvar over på andre. Opposisjonen sa seg rimelig fornøyd med statsministerens opptreden på dette punktet.

Stoltenbergs program er at han vil følge 22.juli-kommisjonens anbefalinger. Det mener han regjeringen er godt i gang med. Det blir økte bevilgninger neste år, det skal øves mer, alle systemer skal gjennomgås, forsvaret skal fra januar av kunne bistå politiet ved kriser, det skal bygge et nytt beredskapssenter på Alnabru, det skal være døgnkontinuerlig helikopterberedskap og den generelle beredskapen skal bedres. Sannsynligvis vil regjeringen ta så pass godt i at  opposisjonen ikke vil  fremme forslag om å øke bevilgningene enda mer enn det regjeringen vil foreslå.

Opposisjonen vil fortette å kritisere for det som har skjedd og etterlyser større tempo i det som skal skje. Det er garantert mye å ta fatt i for Kontroll-og konstitusjonskomiteen.  Spesielt skal det bli interessant å få belyst forholdet mellom Knut Storberget og Ingelin Killengreen. Det skal selvsagt rasles med en del sabler framover. Siv Jensen er som vanlig mest høyrøstet og antyder riksrett mot tidligere justisminister Knut Storberget. Det blir medieoppslag av den slags.

Gårsdagens kritikk fra Knut Arild Hareide (KrF) om at Storberget i november i fjor feilinformert Stortinget, kommer til å falle dødt til jorden. Her tok Storberget kraftig forbehold og henviste til 22.juli-kommisjonen. Han baserte seg på den foreløpige rapporten fra Olav Sønderland . Den var ille. Litt bedre ble den endelige rapporten. Øystein Mælands bane ble at han gikk god for politiets rapport. I går slaktet justisminister Grete Faremo politiets vurdering av egen innsats. Mæland er historie.

Hvor mye opposisjonen kommer til å få ut av 22.juli i forhold til velgerne, er ikke godt å si. Jens Stoltenberg elsker å snakke om hvor god Ap er til å styre i kriser. Den slags tale lyder ganske hult for tiden. Skal Stoltenberg ha noen som helst sjanse for å beholde regjeringsmakten etter neste valg, må han imponere når det gjelder å rydde opp og «bevise» at sikkerhet og beredskap er mye bedre nå enn før 22.juli.

 

Det er ikke først og fremst bevilgninger det handler om, mener 22.juli-kommisjonen. Det handler om bevissthet om risiko, kultur og ledelse. Stoltenberg sier seg enig. Men den slags lar seg ikke endre i en håndvending. Kulturen sitter i de systemene vi har bygget opp. Man rekrutterer de ledere en mener passer i systemet. Det er så å si umulig for en statsråd å endre kulturen i en etat. Det er heller ikke enkelt å stå utenfor som en politisk leder å endre lederes måte å opptre på. Det er et langt lerret som her skal blekesMen det er mulig å komme et stykke på vei.

Staten har laget en plattform for ledelse. Det er selvsagt mulig å gjøre endringer her. Det er ved å vise «før og etter 22.juli» en kan bidra til å utfordre ledere på hva slags endringer en bestiller.

I dag har politiet om lag 120 mål de skal styre etter og rapportere i forhold til. Det vil være et viktig signal om at Grete Faremo har tatt til seg kritikken fra 22.juli-kommisjonen om for mye detaljstyring om hun reduserer målene til 100 for eksempel.

Det vil også være et viktig signal om regjeringen innfører en ordning med at et brev fra  etatssjefene om konsekvenser av budsjettet  gjøres offentlig før budsjettet vedtas. Dette vil skjerpe politikernes ansvar for hva som antas å bli konsekvensene av budsjettet..

I årsmeldingen kan en bli bedt om å oppgi hvor mange årsverk etaten bruker på rapportering. Politikerne kan dermed se hva stadig mer rapportering faktisk koster.

22.juli-kommisjonen peker også på at koordinering og styring er vanskelig og at ansvar pulveriseres. Dette er konsekvensen av at vi har tre forvaltningsnivåer med en drøss småkommuner, departementer og et utall direktorater. Det er for mange kokker og for mye søl i norsk forvaltning. Grunnen til at det er blitt slik, er ønsket om å styre mest mulig med mål, skjerpede krav, flere lover, mer rapportering og mer tilsyn.

. Formuleringer som om «tellehysteriet i politiet har gått på beredskapen løs» og «vi trenger ikke flere mål, sannsynligvis færre» kan gir grunn til å tro at Stoltenberg er rede til mer grunnleggende systemkritikk.

Venstres leder, Trine Skei Grande, er den som går lengst i å kritisere den detaljerte målstyringen som preger offentlig sektor. Hun etterlyser flere «kloke ansatte» som viser handlekraft og gjør det fordi de vet de har støtte fra gode ledere.

På dette området skal det bli spennende å se hva Høyre kommer opp med. De er i fremste rekke når det gjelder å tro på målingens fortreffelighet. De har i alle fall vært det. Kanskje de også har fått noe å tenke på etter 22.juli-kommisjonens rapport.  

Faremos ryddesjau

Hun ble selv utsatt for et røvertokt og har nå satt norgesrekord i å skifte ut sjefer i forvaltningen.

På julebordet til Norsk Forsiktighetsforening, som for det meste består av jurister, byråkrater og et knippe angstfylt politikere, vil Grete Faremo i år bli tildelt den store «føre var-medaljen» for korrekt utøvelse av habilitetssjekk. I Stortinget derimot vil vi denne uken kunne observere Siv Jensen og Erna Solberg verkende etter å få sette tennene i henne for måten Øystein Mæland ble avviklet som politidirektør på. Men de kommer ingen vei. Faremo har opptrådt formelt uangripelig. Hun er best i klassen. Med en gang spørsmålet om habilitet ble bragt på bane, gikk hun til departementets avdelingen for «bedømmelse av vennskap og andre snurrepiperier» og fikk som svar at hun ikke var inhabil, men «kanskje nesten». Lovavdelingen hadde nemlig fått med seg at det kunne tenkes av Mæland måte slutte, og da var de to vel nære. Men Grete Faremo bedyret at hun ikke en gang hadde begynt å tenke på om tiden for Mæland var ute. Hverken i departementet eller på Stortinget holder de seg med tankelesere. Så det er ikke godt å vite. Det er omtrent som den som på vei ned fra timeteren i badebukse får spørsmålet om en ikke våget å hoppe, svarer at en ikke hadde tenkt på det, men kun var oppe for å se på utsikten. Fortsett å lese Faremos ryddesjau

Ansvar, makt og ledelse

Det er høysesong for skråsikre meninger og lettvinte skrivebordsløsninger frikoblet fra maktens realiteter. Kravet om at Jens Stoltenberg må trekke seg, er kun en av dem.

Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse etter 22.juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre. Når politikere siterer læreboka i ledelse som kritikk av en politisk motstander, kan man som regel ta det meste med en klype salt. De hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme om de var i Faremos situasjon. Fortsett å lese Ansvar, makt og ledelse

Den «Korsvoldske kultur»

Toppsjef nummer to i Orkla som får sparken, Torkild Nordberg, flesker til med å anklage Åge Korsvold for å bringe inn en ukultur i Orkla. Det er et åpent spørsmål om Korsvold vil lykkes som ryddegutt,

Det er uhyre sjelden at en toppsjef som får sparken svarer med å angripe styret eller den sjefen som  gir en sparken. En inngår gjerne en sluttavtale der en forplikter seg til ikke å kommentere saken offentlig og blir enige om en felles pressemelding der den som sluttet blir takket for god innsats.  Direktøren i Orkla Brands, Torkild Nordberg, fikk i går beskjed om at han måtte slutte. Han gidder ikke være med på spillet. «Dette finner jeg meg ikke i», sier han til Aftenposten i dag – og går rett i strupen på Åge Korsvold som fungerer som konsernsjef etter at Bjørn Wiggen fikk sparken på mandag.

Det er neppe lurt med tanke på egen karriere å lange ut mot sin arbeidsgiver når en må slutte. Det blåser Norberg i. For ham er det viktigere å få sagt fra.  

På vei ut

Lørdag kunne Dagens Næringsliv fortelle at Wiggen var på vei ut av Orkla, at Korsvold skulle inn og at det også kunne bli aktuelt å skifte ut Torkild Nordberg. Han ble først helt satt ut av å kunne lese om sin egen avgang i avisen. Deretter valgte han å tro det var løse rykter. Men da Bjørn Wiggen fikk sparken mandag formiddag, forsto han at det var alvor. Han konstaterte at Åge Korsvold som tiltrådte mandag ikke tok kontakt for å avkrefte ryktene. Etter at han i går klokken åtte presenterte resultatene for Orkla Brands og kommenterte selskapets videre planer, ba han om et møte med Korsvold. Han ville vite om det som sto i DN medførte riktighet. Det ble et kort møte. Korsvold sa han ville komme tilbake raskt. En time seinere, klokken 11, fikk han beskjed om at han kunne starte med å rydde seg ut av kontoret.

Han fikk ingen begrunnelse. DN kunne imidlertid på lørdag fortelle at forholdet mellom Wiggen og Nordberg hadde vært anstrengt. Han skal ha etterlyst flere initiativ fra Nordberg.  Wiggen skal i helgen ha fått tilbud om å overta Nordbergs jobb. Han sa mandag at han ikke var interessert i å overta mer underordnet stilling i Orkla.

Det er pinlig at et av landets største selskaper roter det til for seg selv på denne måten. Lekkasjene til pressen er ingen unnskyldning. Det er et sykdomstegn for et selskap når sentrale personer lekker den slags sensitive opplysninger. Det er ikke første gangen det skjer i Orkla. DN fikk for eksempel i sin tid fatt i styrets skriftlige evaluering av Finn Jebsen som gikk av som konsernsjef i 2005.

«Det var synd»

Styreleder Stein Erik Hagen sier til Aftenposten at «det er synd at det er blitt på denne måten». Han sier han var utenbys og ikke visste at Nordberg hadde fått sparken. Det er nesten som han toer sine hender. Det er klart Hagen visste hva som skulle skje. Han leser da DN.

Hagen sier han ikke er bekymret for at Orkla i løpet av tre dager har kvittet seg med de to lederne som har størst erfaring fra merkevaresiden. Wiggen og Nordberg har til sammen over 50 års erfaring fra merkevaresiden i Orkla.

Åge Kosvold uttalte mandag at han vil endre kulturen i Orkla. Hva den «Korsvoldske kultur» går ut på i forhold til den kulturen som preger Orkla i dag, sier han ikke mye om. I følge Torkild Norberg er han i ferd med å bringe inn en ukultur i Orkla. Kulturendringer tar gjerne tid. Det er ikke noe midlertidige konsernsjefer bør snakke alt for høyt om.

Bjørn Wiggen og Torkild Nordberg har mange støttespillere i Orkla.  Noen av dem er nok provosert over det som nå skjer i selskapet. En risikerer at andre nøkkelpersoner sier takk for seg fordi de ikke kan godta den måten styre og konsernledelse opptrer på. På en annen siden er organisasjoner ganske tilpasningsdyktige etter at sjefer forsvinner. Nye sjefer kommer på plass og den daglige drift tar oppmerksomheten. Likevel er det en fare for at det oppstår en ulmende uro i organisasjoner som utsettes for endringsprosesser som blir dårlig styrt.

Åge Korsvold er satt inn for å rydde opp. Det er langt fra sikkert det blir vellykket. Orkla har vinglet når det gjelder strategi. Den nye strategien går ut på at en skal selge unna all i industri og konsentrere seg om merkevarer. Stein Erik Hagen sa han gjerne ville kjøpe nye merkevarer for inntil 10 milliarder. Nå sier Korsvold at han ikke vil bruke tid på å jakte store oppkjøp. Jobben hans er å gjøre Orkla til et rent merkevareselskap. Når den jobben er gjort, kan det være store internasjonale aktører legger inn et bud som Stein Erik Hagen ikke kan si nei til.

Gode resultater -god og dårlig ledelse

En kan neppe kalle seg en god leder, dersom en ikke oppnår brukbare resultater. Men det er slett ikke regelen at de som har imponerende resultater å vise til, uten videre kan regnes som gode ledere. Noen resultatskapere av beste merke, faller fullstendig igjennom som ledere. John Fredriksen og Steve Jobs er eksempler på det.

John Fredriksen har skapt verdier for milliarder og arbeidsplasser i tusentall. Og knapt noen har vært mer vellykket som teknologisk innovatør enn Steve Jobs. Apple er både en pengemaskin og en global veiviser inn i den digitale verden. Fortsett å lese Gode resultater -god og dårlig ledelse

Livsfarlig sikkerhet

Her var det ingen plass for en barmhjertig samaritan. Alle fulgte reglene og ble stående å se på at en mann druknet. De profesjonelle kom for seint.

 

41 år gamle Simon Burgess holdt på å mate svanene i en park i England. Plutselig blåste vinden plastposen hans ut på det lille vannet like ved. Som den veloppdragne mann han var, begynte han å vasse uti for å hente posen. Ute i vannet fikk han et epilepsianfall. Det var andre til stede, så det ble umiddelbart ringt etter hjelp. Kort tid etter kom de noen brannmenn som så mannen ligge å flyte ti meter fra land og på halvannen meters dyp. Problemet var at disse ikke var trent og autorisert til å utføre redningsaksjoner i vann. Det viser seg at redningsmennene som kom til heller ikke var godkjent for aksjoner der det kunne medføre at de måtte svømme. Det var bare å vente til de spesialtrente mannskapene kom. En politimann syntes ikke han bare kunne stå der. Da han gjorde seg klar til å gå uti, beordret sjefen på kontoret ham til å la være. En mann fra en ambulanse ville også hente inn mannen, men han ble kraftig advart siden han ikke hadde skikkelig utstyr. Fortsett å lese Livsfarlig sikkerhet

Med Lysbakken i fallet

Departementsråd Harald Nybøen hadde ikke annet valg enn å gå ut den døren Audun Lysbakken åpnet for ham. Det ser ut som denne saken handler like mye om surr mellom politikere og embetsverk som om brudd på regler.

Harald Nybøen trakk seg onsdag fra jobben som departementsråd i Barne,-likestillings og integreringsdepartementet (BLD). Det kom ikke som en bombe etter Audun Solbakkens redegjørelse mandag. Han fremstilte det nærmest som normalt at millioner av kroner blir tildelt i strid med regelverket og at dette har pågått i årevis. Det Lysbakken ikke minnet om, var at det er embetsverkets oppgave minne om eller sørge for at lover og regler i et departement blir fulgt. Det kunne han ikke si. Det ville ha vært å legge skylden over på embetsverket. Lysbakken fastholdt at det var han som hadde ansvaret og at han «tok ansvar» ved å trekke seg. Dagen etter kunne jusprofessor Eivind Smith i Aftenpostene stille spørsmål med om embetsmenn hadde sviktet sine tjenesteplikter. Da var det første steinen kastet. Lysbakken hadde ikke gjort noe annet enn å legge fram steinene. Harald Nybøen er gammel nok i gamet til å forstå tegningen. Dette ville bare balle på seg. Etter 15,5 år som departementsråd trakk han seg etter eget ønske. Fortsett å lese Med Lysbakken i fallet