Politikerne skrudde på alle bryterne samtidig, sier tidligere Nav-sjef Tor Saglie. Samhandlingsreformen kan ende på samme måte i mange kommuner.

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, sier Tor Saglie til Dagsavisen. Han ledet Nav i fem år fra starten av. Nå arbeider han ved Universitetet i Oslo med analyse av offentlig politikk. Det er situasjonen i 2008, da konsekvensene av finanskrisen veltet inn over Nav, han viser til. Da
«tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene. Men han fikk beskjed om å vente til et budsjettvedtak forelå. I januar 2009 eksploderte «kø-skandalen» i mediene. Nav ble nærmest et skjellsord.

Tor Saglie er en lojal byråkrat til fingerspissene. Han vet det ikke nytter å profilere seg i mediene i motsetning til den statsråden som har ansvaret. En må gjør det beste ut av det innenfor de rammer en får. Jobben er å iverksette så godt det lar seg gjøre det politikerne bestemmer.

– I Nav-reformen skrudde en på alle brytere samtidig. Det innebar en veldig høy risiko, sier Saglie. Han peker på at da Hydro og Statoil fusjonerte, sørget de først for å få på plass fusjonen ved hovedkontoret. Deretter slo de sammen de operative enhetene.

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok i dag ha jaktet på flere tiltak som kunne redusert risikoen, som flere ressurser, mer tid, få på plass IKT, bedre kompetanseoppbygging. I tillegg til selve Nav-reformen skulle vi jo gjennomføre den store ensjonsreformen. Systemet ble overbelastet, sier Saglie.

Det Saglie sier, er ikke noe nytt. Det nye og viktige ligger i at det er han som sier det. Det er gang på gang blitt hevdet at Nav-reformen var underfinansiert og at alt for mye skulle skje på for kort tid. Saglie sier seg enig.

Det er ganske vanlig at politikerne gjennomfører endringsprosesser for raskt. Ser man en innsparingsmulighet, skulle det helst vært gjort i går. Forståelig nok. Nav er en studie i at «hastverk er lastverk» når det gjelder kompliserte endringsprosesser.

Det er den samme situasjonen man har havnet i når det gjelder Oslo Universitetssykehus. Her er det ingen som med troverdighet står fram og forteller hvordan en skal klare å gjennomføre fusjonen innenfor gitte
budsjettrammer uten at det vil føre til at færre pasienter blir behandlet og køene vokser. Siri Hatlen trakk seg på forsommeren fordi hun mente det ikke var samsvar mellom oppgaver og finansiering. Da var det snakk om at sykehuset måtte
kutte nærmere en halv milliard for å kunne holde budsjettet med et underskudd på 400 millioner kroner. I forrige uke meldte sykehuset at underskuddet kan bli på en milliard i år. Sykehuset klarer ikke kutte kostnader som forventet fordi
det vil ramme pasientene. Det var nettopp «faren for det» Hatlen pekte på flere ganger i vår. At hun forsvant, hjalp ikke OUS. Nå seiler de videre med en styreleder og et styre som ikke ser ut til å makte det de sa de skulle klare i juni da Hatlen kastet kortene.

I januar skal den store samhandlingsreformen gjennomføres. En rekke kommuner og opposisjonen har bedt om en utsettelse for ikke å ende opp med et nytt Nav. Kommunene er ikke forberedt på en gigantisk reform. Jens Stoltenberg vil ikke
høre på det øret. I partilederdebatten sa han at Nav og samhandlingsreformen ikke kan sammenliknes. Kommunene vil få økte bevilgninger neste år. Det står dem fritt til å bygge opp egne pasienttilbud og satse sterkere på forebygging,
eller de må betale de store sykehusene for utskrivningsklare pasienter som kommunene burde ha et tilbud til. Tanken er god. I teorien ser dette bra ut. Det gjorde også planene for Nav. I praksis ble det noe helt annet.