Stikkordarkiv: politikk

Kommentarer

Solberg prøver seg

At Erna Solberg ber Frp legge bort sin økonomiske politikk samtidig som hun vil ha Siv Jensen som finansminister, er merkverdig. Solberg kan allerede nå begynne å innstille seg på at med Frp på laget, må det svelges kameler også i Høyre.

At Erna Solberg med jevne mellomrom kommer med sterke utfall mot regjeringens økonomiske politikk, er så normalt som det kan få blitt. Så langt går norsk økonomi bra, så hun får neppe opplevelsen av å få inn noen fulltreffere. Jens Stoltenberg tar alle utfordringer om økonomisk politikk på strak arm. Fortsett å lese Solberg prøver seg →

Kommentarer

EU-medlem i praksis

I et demokratisk perspektiv er EØS-avtalen håpløs. Men så lenge et flertall av folket fortrekker en selvråderett på papiret som betyr fint lite i praksis, forblir alt som det er. Alternativet er medlemskap.

«Folket er ikke blitt lurt», sier utenriksminister Jonas Gahr Støre som i går fikk den omfattende «Europautredningen» i hendene. Han mener EØS-avtalen har virket omtrent som forutsatt. EU-motstanderne protesterer og hevder at tilpasningen til EU er sterkere enn de noen sinne hadde kunnet forestille seg. Det tror vi så gjerne. To ganger har et flertall i det norske folk sagt nei til å bli medlem. I 1994 sa folket at Norge fortsatt skulle være et «utenforland» og prioritere selvråderetten. Tanken var jo at det skulle bety noe i praksis. Fortsett å lese EU-medlem i praksis →

Kommentarer

Politisk talefrihet

«Politikkens skikk og bruk», er blitt for omfattende. Det bedre å la politikerne herje på, mene seint og tidlig der de slipper til og bruke den makten det er ment de skulle ha.

Da utenriksminister Jonas Gahr Støre tilfeldigvis møtte Thorbjørn Jagland, leder av Nobelkomiteen, på gata i New York, fortalte han at han kom fra et møte med kinesiske diplomater som advarte mot at Nobelprisen ble gitt til Liu Xiaobo. Det ble ei huskestue uten like med påstander om at Støre hadde forsøkt å presse Nobelkomiteen. Det er jo nummeret før en dødssynd, fikk vi inntrykk av. Det virket som om selv Thorbjørn Jagland, i sin opphøyede rolle, var blitt smittet av formalismesyken. Dette burde vært en ikke-sak. Fortsett å lese Politisk talefrihet →

Kommentarer

Giske sanker poeng

Trond Giske er krystallklar og vil ha null problemer med å forklare seg i Stortinget. Det er Jens Stoltenberg som er politisk uklar og utøver et lederskap det kan stilles spørsmål ved.

En av tungvekterne i norsk næringsliv, Stein Erik Hagen, sier rett ut til VG i dag at Harald Norvik ville fått sparken som styreleder  i det private næringsliv dersom han hadde unnlatt å følge signalene som majoritetseier gav. Men han ser ikke for seg at en slik situasjon ville oppstå, fordi en majoritetseier alltid sørget for å ha sine folk i styret. Fortsett å lese Giske sanker poeng →

Kommentarer

Ap-bom om klimakutt

Hva slags planet befinner Aps fylkesordførere seg på? Selvsagt vil kutt i klimautslippene her hjemme føre til tap av arbeidsplasser. Det gir ingen grunn for å bryte klimaforliket.

Det er snart et halvt år siden LO første gang sa at det kan ramme industrien for hardt om to tredjedeler av klimakuttene skal tas her hjemme. Seinere uttalte Finansdepartementet at det kan bli for kostbart å ta så store kutt innen for våre grenser. Etter det gikk de to ministrene Erik Solheim og Ola Borten Moe en runde i ringen om klima og olje. Det ble etter hvert skapt et inntrykk av at Ap var i ferd med å skrote klimaforliket som Stortinget har vedtatt. Så grep statsminister Jens Stoltenberg inn og sa at det ikke var grunn til noen bekymring for noe som helst, det meste «lå fast». Han ville ha debatten mellom de rødgrønne inn på kammerset. Fortsett å lese Ap-bom om klimakutt →

Kommentarer

Omstridt og statsmann

Jens Stolenberg får en ikke på en formel. Ledere med makt bedømmes ulikt avhengig av øynene som ser. En styrke ved den nye boken er at den korrigerer medienes tendens til ensidighet og lar ulike bilder av Stoltenberg lederstil stå side ved side

Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå.  Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.

Ulikt beskrevet

Den person som oftest er blitt vurdert og kommentert de siste 10 årene, er statsminister Jens Stoltenberg. Knapt noen er blitt beskrevet så forskjellig som ham. Han har blitt framstilt som steil, sta og ufølsom i en situasjon og som nær, omsorgsfull, lyttende i en annen. Karita Bekkemellem slaktet ham i sin bok. Kommentatorer kalte det for det for et forsøk  på karakterdrag. Gerd Liv Valla var heller ikke nådig mot Stoltenberg da hun i bokform fortalte sin historie. Felles for disse to var at de i årevis var tette politiske venner. Likevel endte de opp med å beskrive ham som konfliktsky, lite modig, vinglete og utydelig. I deres bøker framstår han som en som ikke holder mål som leder når det gjelder.

Etter 22.juli ble Jens Stoltenberg nærmest forgudet som leder. Da ble han opplevd som nær, omsorgsfull, sterk og besluttsom. Han var lederen som endelig fikk vist hva som bor i ham. Her var statsmannen, vår nye landsfader, den beste statsministeren et land kan ønske seg.

I går lanserte Thor Viksveen sin bok «Jens Stoltenberg, et portrett». Det viktigste med denne boken er at den bidrar til å nyansere bildet av Stoltenberg. Marie Simonsen skriver i Dagbladet i dag at boken praktisk talt er irrelevant fordi den for det meste er skrevet før 22.juli. Viksveen har nøyd seg med å legge til et kapittel og har ført framstillingen fram til valget i september.

Marie Simonsen tar feil når hun mener 22. juli er det som forteller sannheten om Jens Stoltenberg og som derfor må styre det som tidligere er sagt om ham. Thor Viksveen har gjort rett når han lar dette bildet så sammen med de tidligere bildene som er tegnet av Jens Stoltenberg.

Hvem er han?

Hvem er Jens Stoltenberg? Hva kjennetegner hans lederstil ? Det sanne bildet er ikke 22.juli og dagene som fulgte. Det er heller ikke en mellomting mellom det Karita Bekkemellem og Gerd­-Liv Valla skriver og 22.juli. Når Thorbjørn Jagland en gang kommer med sine memoarer, vil han levere sitt bilde av Jens Stoltenberg. Det blir garantert noe annet enn 22.juli-bildet. Det handler om øynene som ser, nesten like mye som den de ser på.

Jens Stoltenberg operer i en rolle. En av de sterkeste rollene i vårt samfunn er å være statsminister. Enhver gir en rolle et personlig preg. Samtidig hjelper rollen en til å opptre i situasjoner på en annen måte enn man egentlig er. Roller er slitsomme å leve lenge i dersom det blir en betydelig avstand mellom den en er og opplever seg å være og den rollen en er i.

Til en politisk rolle hører det bøttevis av kritikk, men også ros. En statsminister blir hele tiden utsatt for ytterlighetene – beundring og fullstendig forkastelse. Ledere får etter hvert trening i å leve i denne typen spenninger.

En statsminister har stor makt. Det betyr at en er særlig utsatt for sterke reaksjoner og bedømmelse. Hvordan en erfarer at en annen er, har sammenheng med en selv. Aktører er ikke nøytrale dommere.  Det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver om Jens Stoltenberg  «som type» forteller mye om dem selv. De er styrt av egne følelser. Deres, som andres subjektive vurderinger må tas med en klype salt. For de er bare et av mange bilder.

De fleste statsministre elle presidenter gjør det  bra når nasjonale kriser truer. Jens Stoltenberg imponerte som statsminister 22.juli og dagene som fulgte. Etter all sannsynlighet ville både Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg vunnet respekt og annerkjennelse om de hadde vært statsminister i denne krisen.

Måten Jens Stoltenberg opptrådte på som leder på knyttet til 22.juli vil ha betydning for hvordan han blir beskrevet som leder framover. Karita Bekkemellem ville neppe skrevet det hun skrev om hun hadde gitt ut bok i høst. Likefult er det bildet hun tegnet av Stoltenberg  greit nok. Det er ikke usant, for det er det bildet hun satt igjen med etter å ha fått sparken som statsråd.

Det er godt gjort av Jens Stoltenberg  å holde de rødgrønne sammen. Men han leder ikke en sterk regjering. Som regjeringssjef og beslutningstaker framsto Kjell Magne Bondevik som dyktigere. Forklaringen kan være at det nesten er umulig å holde orden på SV og Sp. Høyre, KrF og Venstre klarte i større grad å stå samlet utad.

Personen er viktig. Politikken er viktigst. Politikken knyttet til 22.juli er ennå ikke hentet skikkelig fram. Det skjer først når kommisjonen leverer sin rapport i august neste år. Så langt har Jens Stoltenberg opplevd en personlig opptur knyttet til den måte han taklet 22.juli på. 22. juli kan fort blir en nedtur når konklusjonene og konsekvensene av 22. juli etter hvert skal trekkes.

Kommentarer

Fingrene fra fatet-politikk

Når det gjelder Statoil, kan politikerne bare holde fingrene fra fatet. Det var det som var meningen. Men det fungerer ikke for Sykehus-Norge.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang våren 2000, skulle det reformeres til den store gullmedaljen i offentlig sektor. Han gikk i gang med det største vi hadde, Statoil og alle sykehusene. Til høylytte protester fra egne rekker fikk han banket igjennom at Statoil skulle børsnoteres og sykehusene samles i fem helseforetak med utstrakt selvstyre. Motstanderne fryktet disse grepene ville bety mindre politisk innflytelse over olje og sykehus. Men nei da, her skulle det drives aktiv eierstyring, så det var det ingen grunn til bekymring.

Det felles grepet disse to reformene baserte seg på, var at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. For Statoils del har det fungert som planlagt. Statoil gjør stor sett som de vil. For sykehusene har det ført til endeløs forvirring om hvem som har ansvar for hva.

Statoil er et internasjonalt børsnotert selskap der staten har aksjemajoriteten. Mindretallsaksjonærene har puttet penger inn i selskapet fordi Statoil har sagt at de akter å opptre som andre oljeselskaper. Statoil er opptatt av å vise at de ikke hører til i en kommersiell B-klasse med staten som hemsko.

Det viktigste for styret og ledelse i et børsnotert selskap er å sørge for at eierne får den avkastning de forventer. Det primære mål er profittmaksimering innenfor de lover og regler som gjelder.

Hvis en vil styre et selskap på politiske premisser, må en eie det 100 prosent, slik som Statskraft og Posten. På børsen er det pengene, ikke politikken som rår.

Oljesand

Derfor bryr ikke Statoil seg med om politikere protesterer aldri så mye mot den kontroversielle satsingen på oljesand i Canada. De mener dette er god butikk og at en må tåle at CO2-utslippene her er større enn ved olje og gass. De vil også bla opp 25 milliarder kroner for å kjøpe et selskap som driver med utvinning av skifergass i USA. De bryr seg null og niks med at også dette er omstridt ut fra et miljøperspektiv.

Ulike olje- og energiministere har nøyd seg med å ta til etterretning det styret i Statoil bestemmer seg for. Fredag sto Ola Borten Moe fram som en varm forsvarer av Statoils oljesand. Miljøbevegelsen rister oppgitt på hodet. De har ingen annen forklaring enn at Borten Moe, som tidligere har vært kritisk til oljesand, har tatt varig skade på sin politiske sjel etter seks måneders nærkontakt med «fossilkjempene» i Statoil.

Mest mulig helse

Meningen med å organisere sykehusene i helseforetak var at Stortinget skulle vedta budsjetter og at det ble opp til hvert foretak å finne ut av hvordan det kunne få mest mulig helse for pengene. I praksis ble det ikke slik. Ulike helseministre ble tvunget på banen når helseforetakene var i ferd med å fatte vedtak som skapte stor strid. Etter hvert oste også tildelingsbrevene som sendes ut med budsjettet av forsøk på styring i forkant, ikke bare brannslukking i etterkant.

Striden om lokalsykehusene har vist hvor dårlig systemet fungerer.  Om det skal bygges sykehus i Molde, i Kristiansund eller midt imellom, ble også en selsom forestilling.  Nå sitter Anne-Grete Strøm-Erichsen med kriserammede Oslo Universitetssykehus i fanget. Hun bestrider ikke at hun har ansvaret og bedyrer overfor Stortinget at hun har kontroll. Det tviler Dagfinn Høybråten på og vil ha høring i Stortinget.

Helseministeren må «styre» gjennom to styrer med til sammen 25 medlemmer for å nå fram til den som har det daglige ansvaret ved sykehuset. Det er ikke til å unngå at det oppstår uklarhet med hensyn til oppdrag og ansvar.

Folk er levende opptatt av helsespørsmål. Her nytter det ikke for politikerne å holde fingrene fra fatet. I dag er det for mange kokker og for mye søl. Tiden er inne for å legge ned de regionale helseforetakene og la helseministeren styre tettere på. 

Statoil er det lite å gjøre med. Nå har de til og med fått Ola Borten Moe på laget. Milliardene vil fortsette å trille inn i statskassen på aktiviteter som miljøbevegelsen og klimapolitikere vil dømme nord og ned.  

Kommentar i Vårt Land 7.november

Kommentarer

Klimapolitikk i oppløsning

Alt tyder på at klimaforliket er bygget på en enighet som ikke finnes lenger. SV havner fullstendig i grøfta om forliket ryker. Da våger de ikke å følge med Ola Borten Moe og Jens Stoltenberg lenger,

De rødgrønnes klimapolitikk ser ut til å rakne fullstendig. Statsminister Jens Stoltenberg vil ikke si noe som helst, forståelig nok. Han vet det står om regjeringens framtid. Den avgjøres i forbindelse med klimameldingen som skal legges fram snart. Den er allerede over et år forsinket.

I følge klimaforliket på Stortinget, som alle partier med unntak av Frp står bak, skal to tredjedeler av klimagassutslippene skje nasjonalt innen 2020. Det betyr at vi må kutte 15-17 millioner tonn CO2-ekvivalenter ved hjelp av avgifter og diverse tiltak innen transport, energi og industri. I går meldte VG at Finansdepartementet mener dette ikke er mulig. Det vil heller at klimakuttene skal skje i utlandet. Norge skal altså betale for at andre land kutter i sine utslipp, mens vi kan fortsette omtrent som vi gi gjør her hjemme.

Det er enighet internasjonalt om prinsippet at rike land kan betale for kutt i andre land. Men EU forutsetter at to tredjedeler av kuttene skal skje innenfor eget lands grenser.

LO-lede Roar Flåthen varslet i sommer at klimaforliket blir for dyrt å gjennomføre. Han mener også at for harde klimatiltak rettet mot bedrifter, vil true norsk industri.

Bellona-leder Frederic Hauge sier til NTB at regjeringen ikke har noe valg. Han mener flere EU-direktiver pålegger Norge å kutte i utslipp på lik linje med andre EU-land.

Det er mulig Jens Stoltenberg ser for seg en spesialavtale med EU siden Norge er en storleverandør av energi til EU. Det kan jo være at EU innser at et land som produserer så mye olje og gass som Norge, ikke kan klare å kutte nasjonale utslipp med to tredjedeler. Det kan tenkes at Norge må bla opp milliarder for å bidra til utslippskutt i de EU-landene som er rammet hardest av den økonomiske krisen. Det er ikke urimelig om EU vil kreve en av Norge må gi fra seg en del av de milliardene vi tjener på olje og gass.

Venstre og KrF snakker med største bokstaver om at det ikke er aktuelt å gå tilbake på klimaforliket. Frp kan høste gevinst på å innta en «hva var det vi sa»-holdning. Ketil Solvik-Olsen mener Finansdepartementet har helt rett.

– Det er ikke mulig å nå målene i klimaforliket, så det må uansett reforhandles. Trolig vet Erik Solheim at han vil tape denne kampen, og det er derfor han allerede har sagt seg villig til å la noen andre overta miljøministerjobben, sier Solvik-Olsen til NTB.

De rødgrønne klarte å finne et kompromiss når det gjaldt oljeboring i Lofoten. Klimameldingen kan bli enda vanskeligere. Det kan se ut som om opposisjonen kan få en finger med i spillet når de rødgrønnes skjebne skal avgjøres. Hvis Høyre, Venstre og KrF står knallhardt på klimaforliket, må SV velge om de vil stå sammen med KrF og Venstre i klimapolitikken eller om de vil holde seg til Ap. Hvis SV blir med på å bryte klimaforliket, kan de samtidig holde begravelse over seg selv som et miljøparti.

 

Det er fristende for Venstre, KrF og for så vidt også for Høyre å stå fram som «høy og mørk» i klimapolitikken. Valget i 2013 nærmer seg imidlertid, og da må de borgerlige stå fram om en troverdig klimapolitikk. Spriket blant de borgerlige er like stort som blant de rødgrønne.

 

Hvis Jens Stoltenberg vil berge den rødgrønne regjeringen fram til 2013, har han alt å vinne på å utsette klimameldingen. Da øker mulighetene for at han kan få med seg de andre partiene på en revisjon av klimaforliket.

 

Olje og –energiminister Ola Borten Moe har havnet midt oppe i diskusjonen om utslippskutt. Han forsvarte i forrige uke Statoil oljesandprosjekt og kalte EUs drivstroffdirektiv for «uvitenskapelig». Slikt kunne selvsagt ikke miljøvernminister Erik Solheim sitte stille og høre på. Han sier til Dagens Næringsliv i dag Borten Moe svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada. Bortens Moes uttaler er møtt med skarpe reaksjoner innad i Sp. Nå vil partileder Liv Signe Navarsete ta en prat med sin nestleder. Det vil ikke føre til noe som helst. Borten Moe har solid støtte i eget parti. Han lar seg ikke styre av sin partileder. Han har bestemt seg for å utfordre miljøbevegelsen som han mener får legge for mye av premissene i energidebatten.

I Ap er nok mange særdeles fornøyd med at de har fått en olje­ -og energiminister som åpenlyst tar opp kampen med SV og miljøbevegelsen. Der Jens Stoltenberg ligger lavt for å unngå å provosere, trår Borten Moe til med kontroversielle utspill. Slik oppnår han det han er ute etter, å legge premisser for debatten og svekke den posisjon miljøbevegelsen har skaffet seg.

Kommentarer

Telefon og politikk-forviklinger

Telefonsamtalen et ikke så viktig som noen gjør den til. Erkekonservative Georg W. Bush hadde da mer enn nok av politiske grunner til ikke å åpne dørene i Det hvite hus for den rødgrønne Jens Stoltenberg med det USA-fiendtlige SV på slep.

For to uker siden oppsto det en gedigen debatt om det Knut Storberget sa eller ikke sa i en telefonsamtale med bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Hun følte seg presset til å mildne kritikken av politiets innsats 22.juli. Storberget tilbakeviste dette. Inge av de kunne huske nøyaktig hva som ble sagt for vel to måneder siden.

Det er mulig Jens Stoltenberg har hukommelse som en elefant og husker hva han sa til president Georg W. Bush da han for seks år siden ringte for å gratulere ham med valgseieren og jobben som statsminister. Bakgrunnen er Aftenposten og NRK som i går kunne fortelle med henvisning til sikre kilder at denne telefonsamtalen førte til at Jens Stoltenberg ikke fikk besøke Bush i Det hvite hus. Det påstås endatil at denne telefonsamtalen skadet forholdet mellom USA og Norge. Fortsett å lese Telefon og politikk-forviklinger →

Kommentarer

Industri i motbakke

Ikke engang Trond Giske, struttende av handlekraft, kan hindre at norsk industri bygges ned i takt med at oljemilliardene renner i strie strømmer inn i statskassen

Da Trond Giske ble utnevnt til næringsminister høsten 2009, eksploderte han nærmest ut av startblokken på yndlingsdistansen «hundre meter handlekraft». Næringslivet jublet, dog litt betuttet over at det var en venstrevridd politiker de ble velsignet med. Men nå hadde fått næringslivet fått en minister fra politikkens øverste hylle. Fortsett å lese Industri i motbakke →