Det er ille at skoledirektører løpe rundt og deler ut munnkurver til sine rektorer. De bør oppfordres til å synge ut, i demokratiets navn. Det trengs faglige motforestillinger mot det rådende styringsparadigme.
Langt over halvparten av landets rektorer og barnehagestyrere opplever at de blir pålagt helt eller delvis munnkurv, viser en undersøkelse som Utdanningsforbundet har utført og som er presentert i VG i dag. 21 prosent av rektorene har fått negative reaksjoner fra skoleeier etter at de har gitt offentlig uttrykk for sitt syn på utdanningspolitikken. Hver fjerde rektor mener slike ytringer over hodet ikke godtas. Det er bare 10 prosent av skolelederne som sier de står fritt til å si sin mening.
Ragnhild Lied, som sannsynligvis blir valgt til ny leder i Utdanningsforbundet i morgen, synes resultatet er skremmende. Det har hun rett i. Den slags styring skaper demokratisk underskudd og er et anslag mot ytringsfriheten som fagpersoner bør benytte seg av.
Det finnes en rekke liknende eksempler på disiplinering av ledere i offentlig sektor. De siste ti årene har man i helsevesenet delt ut munnkurver i stor skala. For tre uker siden protesterte presidenten i Legeforeningen, Hege Gjessing, mot at leger i Helse Nord ble kalt inn på teppet for den minste ting. Hun hevder det er en ukultur ved helseforetaket og at ledelsen sprer frykt blant legene for å uttale seg offentlig.
Over alt i offentlig sektor legges lojalitetsplikten tungt inn over de som har lederansvar. Det går ut på at man kan si det man mener internt, men at en skal støtte de beslutninger som fattes utad. I det minste skal en ikke offentlig kritisere styret eller en overordnet leders beslutninger. I næringslivet er det slik. Det er helt utenkelig at ledere rykker ut mot det overordnede beslutter. Det er jevngodt med å be om sparken. De tillitsvalgte har selvsagt frihet til å si det de mener. Men de føler også et press på å ikke uttale seg på en måte som skader virksomheten. Det må en ta hensyn til. Intern strid kan få uheldige konsekvenser i forhold til kunder og samarbeidspartnere. Ved ikke å opptre balansert, kan en ødelegge for sin egen arbeidsplass.
Næringslivets lojalitetstekning kan ikke overføres til offentlig sektor. Her handler det om hvordan fellesskapet skal bruke sine midler. Politikk handler om kamp og avveining mellom ulike interesser. Demokratiet forutsetter at befolkningen er informert og kan delta i den offentlige debatten om hvordan midler forvaltes og hvilke prioriteringer som gjøres. Helse- og skolespørsmål er det stor interesse for i befolkningen, men meningene er delte. Da må det ikke legges lokk på debatten. For skoledirektører er det et bomskudd å løpe rundt med munnkurv til sine rektorer. Rektor har et selvstendig ansvar for å peke på hva som blir konsekvensen av de budsjettene som vedtas eller den pedagogikken det satses på. Rektor skal ha frihet til å si sin mening om faglige spørsmål. Men selvsagt må en rektor legge bånd på seg. Det må ikke skapes tvil om en vil gjennomføre det overordnet myndighet vedtar.
I Dagsavisen i dag leser vi at seks av ti rektorer i grunnskolen ikke har tid til å følge opp lærerne. Dette fører selvsagt til dårligere lærere og dårligere resultater for elevene. Rektor Dag H. Glomnæs sier tidspresset har økt, at han må ha lengre arbeidsdager på skolen eller ta med seg jobb hjem for å få gjort det han mener kreves av en rektor. Slik situasjonen har utviklet seg, bør ingen undre seg over hvorfor en sliter med rekrutteringen til rektorstillingene.
Det blir vondt verre når man i denne situasjonen opplever at man får tildelt munnkurv.
Det har vært nødvendig å profesjonalisere ledelsen i offentlig sektor og understreke at lederne opptrer på eier og overordnet myndighets vegne. Det er ikke fritt fram for ledere å si hva som helst når som helst. Det er nødvendig å peke på at øverste lederne i stat og kommune et ansvar for å sørge for at motforestillinger og uenighet nedover i organisasjonen kommer fram.
Det bør innføres ordninger som sikrer at konsekvensene av det politikerne inviteres til å vedta er kjent på forhånd. Vi fikk et eksempel på det i oktober da Domstolsadministrasjonen ga klar beskjed om at det budsjettet som er langt fram for 2013, vil føre til lengre ventetid før saker kommer opp for domstolene.
Det finnes heldigvis rektorer som sier fra. Lørdag sa rektor Lars Ligaarden til Vårt Land at «effekten av Pisa er at skolen blir det samme som pølseproduksjon, skolen er blitt en produksjonsbedrifts som skal spy ut elever i andre enden». Han mener all energi i skolen suges mot det som kan måles og at dannelsessiden nedprioriteres.
Flere bør hive seg på. Det trengs motforestillinger mot det rådende styringsparadigme.