Det er positivt at de borgerlige vil kutte i sykelønnen, men merkelig at de først og fremst vil la det ramme de svakeste

Dagsavisen har gått igjennom de alternative budsjettene som er lagt fram av Høyre, Frp og Venstre. Hvis de danner regjering, går det mot milliardkutt i sykelønnen.

Venstre vil kutte én måned i sykepengeperioden, fra tolv til elleve måneder – et kutt på 700 millioner kroner.

Høyre og Venstre vil ha standardiserte sykmeldinger slik at leger sykemelder ut fra normer på hvor lang sykmelding hver diagnose bør gi. Det gir innsparing på over 500 millioner kroner.

Fremskrittspartiet vil kutte sykelønna med over 1,5 milliarder kroner.

Venstre vil også la arbeidsledige vente lenger før de får dagpenger, og utvider antall ventedager fra tre til fem. Da sparer staten 135 millioner kroner.

Frp kutter i 500 millioner kroner i dagpenger uten å være mer presis.

Både Høyre og Frp vil kutte overgangsstønaden til enslig mor eller far fra tre til ett år. Kuttet gir en innsparing på 575 millioner kroner.

Frp kutter dessuten grunnstønaden i uføretrygda med 2,4 milliarder kroner.

Det er nødvendig å stramme inn. Det er for mange som lever på trygd og for mange som lever på sykelønn. Norge skiller seg ut i forhold til andre land det er naturlig å samarbeide med. Det gjøres mye godt arbeid for å få ned sykefraværet. Innen industrien har en oppnådd meget gode resultater. Likevel er det grunnlag for å hevde at dagens modell ikke er bærekraftig. Det bør kuttes. Spørsmålet er hvem som bør rammes.

Noen av de kuttene de tre partiene foreslår, er ikke konkretisert. Men Venstre vil at folk som er så syke at de må være borte et helt år, skal tape på det økonomisk. Hvorfor er det de sykeste som skal rammes og ikke de som blir syke en dag eller en uke? Dette innebærer å øke dagens urettferdige ordning der arbeidstakere som er syk får full lønn, men er en så uheldig at en er syk over et år, blir det kun 66 prosents lønn.

Å miste jobben er en liten katastrofe for de fleste den første perioden. Her vil Høyre og Venstre gjøre det enda verre ved å frata støtte i to dager i forhold til dagens ordning. De mest uheldige skal altså rammes, men ikke arbeidstakere som er friske og i full jobb.

På samme måte kan en spørre, hvorfor er det enslige mødre og fedre som skal rammes hardest? I utgangspunktet har de en dårligere økonomi enn familier der de er to om omsorgsansvaret.

Å tro at statlige regler for hvor lenge en kan bli sykemeldt ut fra de enkelte diagnoser, vil gi en innsparing på 500 millioner kroner, er tilnærmet en skjønn drøm. Det er leger som sykemelder. I praksis vil ikke statlige standarder bety særlig mye, fordi mennesker som vil være syke, har en egen evne til å kunne forbli det.

Det er enighet blant forskerne om at det tiltaket som vil virke best for å få ned sykefraværet, er at det merkes på egen lommebok når en blir syk. Halv lønn fra første til femte sykedag bør innføres, men med en bestemmelse at man ikke nødvendigvis må trekkes i lønn. En kan velge å arbeide det inn igjen eller ta fraværet ut i form av redusert ferie. Etter 10 måneder kan en få 80 prosents lønn. Da vil det bli mindre lønnsomt å spekulere i å være syk en hel måned for deretter å gå ned på 66 prosents lønn. De som har legeerklæring på at de er kronisk syke, bør bli fritatt for å bli trukket for mer enn en uke i året.

Dette ville vært rettferdig, for det ville rammet de sterkeste, de arbeidsføre. Det er de som har penger til å dekke opp for at de ikke jobber.

Det eneste problemet med denne ordningen som i ulike varianter er vanlig i andre land, er at den er upopulær. Derfor vegrer politikerne seg. Her bør de utfordre befolkningen.

Fagorganisasjonene vil protestere. Selvsagt vil de det. Deres jobb er å ivareta sine medlemmers interesser. Men hvis de må velge, da vil de vel heller at belastningen med å stramme inn skal gjelde alle og at en ikke skal blinke ut de svakeste gruppene?