LEDER: Hvis Finn Bergesen jr. snakker varmt og lenge om en solidarisk lønnspolitikk til sine egne i NHO, kan han kanskje få nyttårsønsket sitt om lavere lønnsvekst oppfylt, skriver redaktør Magne Lerø.

NHO-sjef Finn Bergesen jr. mener det ikke er godt nok med en lønnsvekst på linje med våre handelspartnere i EU. For å ta igjen det tapte og styrke norsk industris konkurransesituasjon ønsker han at lønnsveksten her i landet blir lavere enn hos våre konkurrenter de kommende årene. Det ser ut til at statens lønningsminister, moderniseringsministrer Morten Meyer, mener det er et godt nyttårsønske, men i Dagens Næringsliv i dag svarer han med å sende ballen tilbake til NHO med oppfordring om å sørge for at NHOs egne bedrifter får kontroll med lønnsutviklingen. Meyer frykter høye lokale tillegg og at funksjonærlønningene øker for sterkt. Han kunne nok også lagt til lederlønningene.

Dette er NHOs dilemma. NHO ønsker at mest mulig av lønnsutviklingen skjer lokalt. Da vil det være den enkelte bedrift økonomiske stilling som blir avgjørende for hvilke lønnstillegg som blir gitt. Arbeidstakerne vil utnytte sin forhandlingsstyrke i sentrale forhandlinger og sikre flest mulig av sine medlemmer høyest mulig lønn. Arbeidstakernes organisasjoner er opptatt av at de ikke blir tapere i lønnsoppgjøret. Derfor vil de avstemme sine krav ut fra det de regner med arbeidsgiverne vil gi ledere og andre grupper ansatte.

Hvis Bergesen skal ha noen som helst mulighet til å få nyttårsønsket sitt oppfylt, må han ikke snakke til LO og offentligheten, men til sine egne arbeidsgivermedlemmer. Bergesen må få aksept hos sine egne for en solidarisk lønnspolitikk. Her hører det også med at man må sørge for at de lavtlønnede får tilstrekkelige tillegg. Noe av det som kan ødelegge for gode og ansvarlige lønnsoppgjør, er at lønnforskjellene øker for sterkt. Vi må makte å gi mer til de som tjener minst selv om markedet ikke nødvendig tilsier det, og betale noe mindre til de som tjener mye enn det de kunne fått i et fritt marked. Dette balansepunktet må Finn Bergesen snakke varmt og lenge om til sine egne for at han skal oppnå mest mulig i forhold til det han ønsker.

Ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv har Bergesen selvsagt rett. Det høye lønnsnivået i Norge fører til at vi taper i konkurransen med land som produserer billigere, og norsk industri bygges sakte men sikkert ned. Nå er også renten lav, prisstigningen minimal og skattelette har gitt folk flest økt kjøpekraft. Vi trenger ikke bedre privatøkonomi. De fleste av oss har mer enn nok. Problemet er en økende offentlig fattigdom. Det er for lite penger i kommunene. Det fører til kutt både innen utdanning og omsorg. Dette kan vi ikke kompensere for ved økte egenandeler og flere privat tilbud slik at folk i større grad kan kjøpe den utdanning og omsorg de trenger. En del på høyresiden ønsker nok at vi beveger oss i denne retning, men vi er ikke der i dag. Derfor må det også være et tankekors for arbeidstakerorganisasjonene når de kun blir opptatt av å få høyest mulig lønn. Når lønningen i offentlig sektor øker, er det fare for at den offentlige fattigdommen også øker. Det er ikke slik at man hiver innpå det antall oljemilliarder som lønningen i offentlig sektor øker. Det blir nedskjæringer innen skole og utdanning hvis de offentlige lønningene øker for sterkt. Derfor er vi enige med Finn Bergesen jr., som mener at den konkurranseutsatte industrien må legge rammene for lønnsutviklingen. Vi trenger disse realistiske rammene for at lønnutviklingen ikke løper løpsk.