Korrupsjonspåstander i dagligvarebransjen

LEDER: Vi kan ikke forstå annet enn at det skjer et misbruk av markedsmakt i dagligvarebransjen. De som har tjent seg søkkrike på dagligvarer må nå legge alle kortene på bordet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har sluttet med å betale korrupsjonsbidrag. Nok er nok, sier direktør Rune Fosberg ved Hval sjokoladefabrikk i Sandefjord til Dagens Næringsliv. Over ni sier lørdag og tre sider i dag kan avisen fortelle om tilstander i dagligvarebransjen som neppe tåler dagens lys. De store matvarekjedene presser leverandører til å betale hemmelige pengebeløp i milliardklassen for å få innpass for sine produkter. Man forsøker å få det til å likne på en slags markedsstøtte som går til sentralleddet, ikke til de enkelte butikker. Det har også utviklet seg en smørekultur i bransjen der eksklusive gaver og ferieturer kamuflert som forretningsmøter inngår.

Leverandører som ikke vil betale det kjedene forlanger, blir i praksis boikottet. Det skal svi dersom man ikke innfrir kravene fra de som eier tilgangen til kundene. Flere leverandører føler seg såpass hardt presset at de må øke prisene for å kunne finansiere det de mektige kjedene krever.

Men nå ser det ut til at systemet slår sprekker. I landets største kjede, Norgesgruppen, er det et lite opprør på gang mot det hemmelige innbetalingssystemet. Trond Lykke, som eier 100 «Bunnprisbutikker» i gruppen forlanger at Norgesgruppen underlegges revisjon og at det ryddes opp.

Nettopp det akter moderniseringsminister Morten Meyer å gjøre. Han tok allerede lørdag kontakt med direktør Knut Eggum Johansen i Konkurransetilsynet. Saken kan havne både på Økokrims og ligningsmyndighetenes bord. Eggum Johansen minner om at det er forbudt å misbruke markedsmakt, og sier han umiddelbart vil ta kontakt med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

– Matvarebransjen burde gå i seg selv og rydde opp. Selv om ikke alt rammes av loven, er pressing, trusler og skvisning et alvorlig etisk problem, sier Eggum Johansen til Dagens Næringsliv.

De er med på uvesenet alle sammen, Odd Reitan i Reitangruppen, Coop med Svein Fanebust i spissen, Johan Johansen i Norgesgruppen og Stein Erik Hagen i Ica/Hakon. Det kan se ut som om tre av landets rikeste menn har skaffet sin rikdom ved å balansere på kanten av det lovlige eller etisk forsvarlige. Dersom de vil korrigere det inntrykket som nå skapes, må de legge kortene på bordet. Vi forstår at det er fristende å begrunner nei til åpenhet med at dette er forretningshemmeligheter, men da kommer det til å ende med at de blir presset fra skanse til skanse. Dagligvarekjedene gjør lurt i å begynne å rydde i eget hus med en gang. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon bør også komme på banen og sette en standard for hva slags kampmidler som skal godtas i kampen om profitten i dagligvarehandelen.

Vi må imidlertid vokte oss for å gjøre dette for enkelt. En kjede må ha anledning til å hive ut en leverandør dersom de ikke blir enige om pris og rabatter. De må fritt kunne velge samme vare hos en annen leverandør. Forthandlinger mellom leverandør og butikkjede kan ofte ende opp som et bikkjeslagsmål der man opplever at det brukes både trusler og ufin makt. Det kan man ikke unngå i tøffe forhandlinger. Smørekulturen, som nærmer seg et pinlig nivå når styreformannen i Norgesgruppen minner om konsernsjef Sverre Leiros femtiårsdag, må det ryddes opp i. Og det må være et krav om at det som skal innbetales til kjeden sentralt må være betaling for en tjeneste kjeden yter, for eksempel til en markedsføringskampanje. Hvis kjedene foranger noe som man ikke yter noe for og betalingen kamufleres, kan det ikke forsvares. Det er brudd på konkurranseloven dersom man må betale bare fordi man vil gjøre forretninger med en aktør som har stor markedsmakt.