Politikken framfor partiet

LEDER: Det er mest luftige ideer og teoretisering valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen bedriver når de hevder at gjenreisningen av KrF lider fordi Dagfinn Høybråten har en for tung og viktig statsrådspost, skriver redaktør Magne Lerø.

Valgforsker Frank Aarebrot og Dagbladredaktør Marie Simonsen mener KrFs leder Dagfinn Høybråten ikke vil makte å gjenreise partiet fordi jobben som sosial- og arbeidsminister er for krevende. Han burde hatt ansvar for et mindre departement, slik at han hadde fått bedre tid til å jobben som partileder.

Dette er en for enkel problemstilling. Her bedriver de to teoretisering på spinkelt grunnlag. Gro Harlem Brundtland var både partileder og statsminister. Jens Stoltenberg satser også på denne kombinasjonen til høsten. Og ingen ting er mer krevende enn å være statsminister og partileder. Vi tror alle partiledere som kommer inn i en regjering, er opptatt av å lede et departement der en kan skape resultater på et område som er viktig for partiet. Sosial- og arbeidspolitikken er viktig for KrF. Her ønsker Dagfinn Høybråten å skape resultater. Det er også et område han har meget høy kompetanse på. En regjering må sette sine beste folk der de vil oppnå mye. Derfor er Høybråten rett mann på rett plass. Ved å oppnå resultater som er viktige for KrF, motiveres også partiet for videre regjeringsdeltakelse. Slik har KrF og Dagfinn Høybråten tenkt, og vi tror de har tenkt rett.

Vi er enige med Aarebrot om at gjenreisningen av KrF må være en prioritert oppgave for Dagfinn Høybråten. Men vi har ingen tro på at partiet ville bli mer gjenreist om Dagfinn Høybråten hadde fortsatt som helseminister eller byttet jobb med Valgerd Svarstad Haugland. Det er ikke slik politikken funger.

På kort sikt kunne kanskje KrF fått en eller to prosent større oppslutning på meningsmålingene ved å gå ut av regjeringen, men det er ikke sikkert det er den rette langsiktige strategien. Det er regjeringsansvaret som er KrFs problem. Det løser man ikke ved at partilederen reiser mer rundt i partiet.

Hvis Aarebrots kritikk hadde basert seg på misnøye i KrF om at de så for lite til partilederen, var det verd å lytte til hans teorier om konsekvensen av Dagfinn Høybråtens statsrådsposisjon. Men vi har inntrykk av at partiet er fornøyd med å ha sin leder på en post i regjeringen der utfordringen er meget store.

Aarebrot og Simonsen driver også høyttenkning om at det skulle være spesielt mannlig å være både partileder og å lede et krevende departement. Igjen minner vi om Gro Harlem Brundtland. Erna Solberg har også lansert seg selv som statsminister. Og da mener Aarebrot og Simonsen at hun kanskje ville sagt at hun ville gi seg som partileder for ikke å få for mye å gjøre? Eller at Åslaug Haga kanskje vil si nei til å bli utenriksminister til høsten fordi det blir for liten tid til å reise innenlands for å besøke partilag? Og Kristin Halvorsen vil heller være fiskeriminister enn finansminister for å få bedre tid til partiarbeid?

Vi tror Aarebrot og Simonsen er kommet i skade for å ha produsert en temmelig luftig, men ikke desto mindre moteriktig idé.