LEDER: Kristin Clemet driver en noe betenkelig siviløkonomisering av utdanningspolitikken, men hun har rett i at det ikke blir god nok ledelse å la professorer lede seg selv på omgang, skriver redaktør Magne Lerø.

Når et helt kobbel av kjendisprofessorer går i protesttog og stiller seg opp med lys i hånden foran Stortinget, er det grunn til å stoppe opp. Forklaringen kan være at de ellers så kloke og forstandige fagekspertene ikke forstår hva som skjer på utdanningsmarkedet, eller at de er rammet av den samme omstillingsmotstanden som preger andre arbeidstakere som kastes inn i omstillingsprotester de ikke har bedt om. Eller så kan det være at universitets faglige elite ser utviklingstrekk som vil rasere den universitetstradisjon som har vært en bærebjelke i vårt samfunn i århundrer.

Utdanningsminister Kristin Clemet rammes av tungt skyts for tiden, både fra gode, gamle professorer, store skarer av lærere og ilsinte elever som protesterer mot og saboterer standardiserte prøver og offentliggjøring av resultatene. Fellesnevner for kritikken er at Kristin Clemet anklages for å ville styre utdanningspolitikken etter det som kan telles og måles, kroner og karakterer, antall og resultater. Utdanningspolitikken siviløkonomiseres av siviløkonom Kristin Clemet, med andre ord. De har rett i at Clemets «kunnskapsløft» preges av en «gulrot foran, pisk bak»-tenking. Gudmund Hernes satte også spor etter seg som utdanningsminister, men han ville styre gjennom planer og programmer. Kristin Clemet er mer opptatt av å måle sluttresultatet enten det gjelder karakterer eller uteksaminerte studenter.

Det ligger nå an til at regjeringen vil lide nederlag i Stortinget når det gjelder hvordan universitetene skal styres. Det er Frp som har valgt side og får nå ros for at de er med på å sikre den akademiske frihet. Striden står om universitetene selv skal få bestemme hvordan de skal styres, eller om departementet skal oppnevne styreleder og halvparten av styremedlemmene og at styret skal ansette rektor som daglig leder.

Det er underlig at dette er blitt gjort til en hovedsak. Det skyldes at professorene rir prinsippet om uanhengighet i lengste laget. De vil markere at universitetene må få styre seg selv, ikke departementet. Men departementet styrer da universitetene langt sterkere gjennom de årlige bevilgningene. I dag er bevilgningene tredelt mellom en basisbevilgning, forskningsproduksjon og antall uteksaminerte studenter. Er det noe som gjør universitetene avhengig av det markedet mange professorer frykter, så er det denne finansieringsordningen, ikke om man har valgt eller ansatt rektor eller hvordan styret settes sammen.

Virkeligheten er slik at universitetene må konkurrere om studentene. De må også engasjere seg for å kommersialisere forskningsresultater og finne alliansepartnere utenfor universitets vegger. Hvis ikke Universitetet i Oslo makter de ledelsesutfordringer man står overfor, vil man gå tunge tider i møte. I denne situasjonen må universitetene sikre seg de beste folkene som ledere. All erfaring viser at styring skjer best i et samspill mellom eksterne og interne krav, mellom et styre som på vegne av eiere setter krav og en ledelse som forener de interne og eksterne interesser. Vi tror universitetene får de beste lederne ved å ansette en rektor for en åremålsperiode på fem år, med mulighet for forlengelse. Dette gir bedre og mer langsiktig ledelse enn at lederoppgaven skal gå på omgang internt.

Vi forstår at universitetene ikke vil være i lomma på den sittende statsråd som når det passer kan skifte ut styret. På denne måten kommer universitetet under politisk kontroll. Da må en heller søke å finne fram til ordninger der universitetene styres etter en stiftelsesmodell i den forstand at flere instanser oppnevner flertallet i styret. Departementet, Stortinget, Norsk Forskningsråd, Fritt Ord, NHO, Akademikerne, med andre ord representanter fra det samfunn universitetene skal betjene, kan inviteres til å ta medansvar gjennom å oppnevne representanter til styret for våre universiteter.

Ære være den akademiske frihet. Men i en tøff konkurransesituasjon, må universitetene sørge for en ledelse som stiller krav også til professorer.