LEDER: Finn Jebsen hevder at det ikke var saklige og tungtveiende grunner til at han fikk sparken som konsernsjef i Orkla. Det har han rett i. Det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Og det er styrets rett å skaffe seg den sjefen de vil ha, skriver redaktør Magne Lerø.
– Min konklusjon er at det kan reises alvorlig tvil om styreflertallet har hatt saklige og tungtveiende grunner til å be meg fratre, skriver Finn Jebsen som ble avsatt som konsernsjef i Orkla for noen uker siden. Jebsen har skrevet et 15 siders notat der han gjør rede for sitt syn. Dette ble lagt fram på bedriftsforsamlingen som et tilsvar på et notat på 11 sider fra de aksjonærvalgte styremedlemmene der de begrunner hvorfor de avsatte Jebsen. Det er Dagens Næringsliv som i dag offentliggjør deler av notatene.
Orklas styre har ikke hatt saklige grunner i Arbeidsmiljølovens forstand for å gi Finn Jebsen avskjed. Men det er heller ikke et formelt krav. Jebsen er ikke beskyttet av Arbeidsmiljøloven. Toppledere på et slikt nivå, må finne seg i å fratre dersom styret ikke har tillit til dem, eller sagt på en annen måte, dersom styret mener andre kan lede selskapet bedre enn den sittende toppsjefen. Topplederen kan ikke annet enn å akseptere at styret vil ha en annen toppsjef.
I de fleste tilfeller må toppsjefer slutte fordi de økonomiske resultatene ikke er gode. Men det skjer også at toppsjefer må slutte på grunn av interne stridigheter man ikke får løst opp i, eller at selskapet bryter lover eller opptrer på en måte som gjør at man taper tillit hos kunder og viktige interessenter. Tine-sjefen Jan Ove Holmen måtte trekke seg fordi Tine mistet tillit hos kunder, politikere og eiere. Han taklet saken så dårlig i mediene at han gjorde vondt verre. Da hjelper det ikke om han kan ha rett i påstanden om at han ikke visste om at Ica hadde fått et tilbud om 16 millioner ekstra rabatt dersom Synnøve Findens produkter ble tatt ut av hyllene.
Åge Korsvold måtte trekke seg som toppsjef i Storebrand på grunn av noen omstridte opsjonstransaksjoner, og fordi han kom på kant med og mistet tillit hos de ansatte.
Situasjonen er en helt annen for Finn Jebsen. Han har sterk tillit innad, blir ansett for å være en meget god leder, og de ansattes representanter i styret har protestert mot avskjeden ved å rette mistillit mot styreleder Johan Fredrik Odfjell. Ingen har hevdet at Jebsen har opptrådt på kanten i forhold til lover og regler eller at han har skadet relasjoner til kunder eller viktige interessenter. Og de økonomiske resultater er langt bedre enn de fleste selskaper kan vise til.
Jebsen har selvsagt gjort feil og foretatt vurderinger man i ettertid ser ikke holdt mål. Men det er jo helt normalt i store selskaper. Ingen kan lede feilfritt. Man kan ikke prøve en konsernsjef ut fra et perfekthetskrav.
Avskjeden av Jebsen ble først omgitt av taushet. Det var bare styremedlem Stein Erik Hagen som påtok seg rollen som offentlig talsmann. Nå har styret gitt sin skriftlige begrunnelse, og Finn Jebsen har fått gitt sitt tilsvar. I denne spesielle saken har det vært på sin plass.
Det har i lang tid vært spenninger mellom styret og administrasjonen i Orkla. Jebsen har blitt sett på som Jens P. Heyerdahls mann, en mann fra den gamle administrasjonsstyrte tid. Finn Jebsen synes ikke å ha hatt den velvilje og støtte en bør kunne forvente fra et styre. Jebsen har ønsket å være en sterk leder. Han har villet lede ut fra egen overbevisning, og ikke operere som en lydig sekretær for styret. Etter hvert er det blitt mange gnisninger i forhold til styret.
Når samarbeidet mellom styre og toppsjef ikke fungerer, er det bare et tidsspørsmål før styret må skjære igjennom. Det er styrets ansvar å sørge for at selskapet ledes av en de har tillit til.
Jebsen ble ikke sparket fordi han ikke oppnådde gode resultater eller ikke ledet på en god måte. Det var nettopp det han gjorde. Men eierne ville ha en annen. Og det er eierne som har makten. Og det er makten, ikke rimeligheten og sakligheten, som rår på toppen. Det har Finn Jebsen fått erfare.