LEDER: Det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med, men med loven i hånd kan de nok klare en radikal økning av kvinneandelen i bedriftsstyrene, skriver redaktør Magne Lerø.

Både fakta og vurderinger spriker i alle retninger i det mediene i dag på 8. mars skiver om resultatene etter 40 års aktiv kvinnepolitikk. I Norge har vi vært opptatt av å stå fram som et foregangsland når det gjelder å gi kvinner ansvar på lik linje som menn på alle områder i samfunnet. Men vi ligger langt etter Sverige, får vi vite. Likestillingssenteret legger fram statistikk som viser at kvinner i så å si alle yrker fortsatt bare tjener 85 prosent av det menn tjener. Fremdels er de fleste ledere menn, og det går svært så forsiktig framover med andelen kvinnelige ledere både i bedrifter og samfunnet for øvrig. Menn er også mest aktive i politikken, og det er fortsatt bare 12 prosent kvinner i bedriftsstyrene.

Kvinnene synes å dele seg i tre grupper når det gjelder hva som bør gjøres: De som vil ta flere og sterkere virkemidler i bruk for å oppnå bedre reell likestilling, de som vil kjempe for likestilling med de virkemidler vi har i håp om at resultatene blir bedre etter hvert og de som mener at menn og kvinner er likestilt og ”det ikke er så mye mer å mase med” fra myndighetenes side. Det er ikke godt å si hvor mange kvinner, eller menn, som hører til de ulike gruppene. Det er uhyre få kvinner som står fram og sier de hører til den siste gruppen, men i praksis er det nok dette en del kvinner om mange menn står for. Men disse tar ikke ordet i debatten. De vil ikke bli herset med av alle med politisk korrekte standpunkter. Det er opplest og vedtatt at alle skal være for mer likestilling. Det finnes ikke noen politikere eller ledere som sier noe annet.

For å vekke bedriftslederne opp av dvalen, rive de løs fra det uforpliktende snakket om at kvinner må gis større lederansvar, bestemte statsrådene Ansgar Gabrielsen og Laila Dåvøy seg for å tvinge bedriftene til å sørge for 40 prosent kvinner i styret. Protestene ble ikke hørt. En lov om dette er vedtatt i Stortinget. Den trer i kraft om ikke måles nås.

Siste året har andelen kvinnelige styremedlemmene i allmenne aksjeselskaper økt fra 9 til 12 prosent. Det er kun 2,3 prosent av styrene som har en kvinnelig styreleder. I august skal Nærings- og handelsdepartementet foreta en ny opptelling. Etter all sannsynlighet vedtar regjeringen å innføre loven fra 2006 av. Da er det slutt på frivillig tilpasning til politikernes krav. Det betyr ikke at det blir bøter og tvangsavvikling fra 2006 av slik loven legger opp til. Trolig vil myndighetene gi bedriftene ennå noe år før første straffesak innledes.

Det er til dels kraftig motstand mot loven ennå i næringslivet. Vi må regne med at noen vil vurdere om det er grunnlag for å bringe loven inn for internasjonale domstoler. Man vil da argumentere med at storsamfunnet ikke kan pålegge en eier å la seg bli representert av et bestemt kjønn.

Dette får juristene ta seg av når det blir aktuelt. Selv om vi er i mot loven, må vi innrømme at dette har vært effektivt som politisk tiltak. Kvinner i styrene er virkelig satt på dagsorden i de fleste bedrifter. NHO har gjennomført sitt kvalifiseringsprosjekt «Female Future». Når en fjerdedel av de kvinne som har deltatt i prosjektet har fått et styreverv, må det sies å ha vært vellykket. Det nytter altså å kvalifisere seg og stille seg til disposisjon.

Det går sakte framover når det gjelder å få flere kvinner til å søke lederstillinger. Og kvinner leder like godt som menn. Men det er ikke til å komme forbi at flere kvinner enn menn ikke synes det er bryet vært å være leder år etter år. Det tror vi ikke politikerne kan gjøre så mye med.