LEDER: John H. Stordrange, lederen for Siviløkonomene, synes ikke det er rart at kvinner og flinke fagfolk reserverer seg mot å bli ledere når de ser ledere bli ofret og satt under et umulig press. Det er lurt å ha både fallskjerm og en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i, skriver redaktør Magne Lerø.

Noen ytterst få daglige ledere får sin avgang brettet ut i offentligheten. Hvert år er det hundrevis av ledere som må slutte uten at det påkaller noe offentlig interesse. Omløpshastigheten på ledere øker, og John. H. Stordrange, administrerende direktør i Siviløkonomene, har en lang rekke eksempler på at ledere blir fjernet fordi styret har et behov for å vise handlekraft. Mange mister lysten på å ta en lederstilling når en ser det ledere utsettes for.

– Jeg tror for eksempel at en del kvinner reserverer seg mot lederjobber når de ser hvor risikofylt og tøft det kan være, sier Stordrange til Dagbladet. Andre som kunne mestret en lederstilling, velger istedenfor fagstillinger med interessante utfordringer og god lønn, der de slipper presset og usikkerheten som ledere må leve med.

Stordrange mener den høye utskiftningstakten på ledere og mellomledere i mindre bedrifter utenfor de store byene representerer et stort problem.

– Dette er folk som ikke har noen fallskjerm eller bonus å lene seg på. Ofte skiftes de ut som en symbolhandling, ofret som syndebukker fordi forventningene ikke er innfridd, sier Stordrange. Han peker på at fallhøyden er meget stor for ledere som arbeider på steder der det er få arbeidsmuligheter dersom man ikke har et sterkt nettverk. Fallet i prestisje er heller ikke til å spøke med.

Et styre har rett til å forvente at lederen skal skape resultater og nå de mål som styret har fastsatt. Den virkeligheten lederen må operere i, blir stadig mindre forutsigbar. Markedsforholdene kan endre seg brått, og nøkkelpersoner i bedriftene sitter løsere enn tidligere. Dette kan ikke ledere bruke som unnskyldning over tid for at resultatene ikke nås. Når ikke ledelsen viser handlekraft, skjer det at styret mener situasjonen krever det. Den eneste måten styret kan lede på, er gjennom daglig leder. Derfor må daglig leder ut, hvis han ikke klarer å vise den nødvendige handlekraft.

Ledere må akseptere at man ikke kan lede år etter år dersom resultater ikke innfris. Å være leder er å ha en utsatt stilling. Men dessverre skjer det, som Stordrange peker på, at styret opptrer lite klokt i forhold til daglig leder. Da Forsvaret sparket Lars Sølvberget og Jørn Hernes uten at årsaken til underskuddene var tilstrekkelig klarlagt, viste de hvordan et styre ikke skal opptre. Det skal ikke komme som lyn fra klar himmel når ledere skal avsettes. Det skal være dialog på forhånd. Man skal få gi sin forklaring, drøfte situasjonen og gi til kjenne hva en vil gjøre for å innfri styrets forventninger før man får beskjed om at man må slutte.

Det påhviler styreformannen et særlig ansvar for å være i direkte og åpen dialog med daglig leder i en situasjon hvor det kan bli aktuelt å skifte ut ledelsen. Her er tid et nøkkelord. En leder som blir sparket, faller dypt dersom man ikke har fått anledning til å tenke tanken og forberede seg på den muligheten.

Når mange leder opplever at de blir ofret som syndebukker, er det forståelig at de forlanger både høy lønn og en skikkelig fallskjerm. Fallskermer er ikke noe å trakte etter. For altfor mange er det å utløse en fallskjerm ensbetydende med at man nå må slite for å komme i nærheten av det lønnsnivået en hadde.

Ledere sitter utrygt. Man må være forberedt på at man må ut av den jobben man har før en vet ordet av det. Da gjelder det å ha utviklet nettverk og å ha gjort seg noen tanker om hva man vil gjøre dersom det skjer. Det er lurt å ha en plan B om man plutselig en dag står uten den lederjobben en trives i.