LEDER: Det er ikke demokratisk styring sykehusene mangler. Det er penger. SV og Sp må ikke late som om man løser problemer ved å skru klokken tilbake, skriver redaktør Magne Lerø.
Da fylkene hadde ansvaret for sykehusene, var det umulig med samlet styring. Det var full forvirring om hvilket ansvar staten hadde, fylkespolitikere og ledelsen ved de enkelte sykehusene. Det var rimelig stor enighet om at noe måtte gjøres. Resultatet ble regionale helseforetak som skulle styre sykehusvesenet på grunnlag av bevilgninger fra Stortinget, og retningslinjer gitt fra helseministeren. Ap satte mye kraft inn for å få gjennomført denne reformen. Dette har vært en vellykket reform. Produktiviteten er økt, helsekøene kortet inn og man har bedre kontroll med økonomien enn tidligere. Forklaringen er at ressursene utnyttes bedre gjennom samordning og funksjonsfordeling mellom sykehusene innen de enkelte helseforetakene. Det har ikke manglet på lokale protester, men det har vært til å leve med.
De siste året er sykehusreformen blitt møtt med stadig sterkere kritikk for manglende politisk kontroll. Det bærende prinsipp i reformen er at helseforetakene skal styre ut fra de bevilgninger de får. Politikerne skal holde fingrene fra fatet og konsentrere seg om den overordnede styring. Vi har imidlertid en rekke eksempler på at helseministeren må gripe inn hvis en sak blir politisk betent. Men når helseministeren til vanlig henviser til helseforetakene, oppfatter mange det som en politisk ansvarsfraskrivelse.
Åslaug Haga har gjort det klart at hun vil kreve at en ny rød–grønn regjering skal sikre sterkere demokratisk styring av sykehusene. I helgen vil nok SV programfeste det samme, og saken kommer også opp på Aps landsmøte i vår. Men hva slags styring er det de ser for seg?
Noen vil flytte ansvaret tilbake til fylkene, mens andre vil at styret for helseforetakene skal oppnevnes av fylkespolitikere. Andre igjen ivrer for at vi skal droppe fylkene og opprette demokratisk styrte regioner som skal få ansvar for sykehusene.
Det vil ta mange år før vi får opprettet regioner som erstatning for dagens fylker. Innen den tid kan mye av den omstrukturering som bør skje innen sykehusvesenet være gjennomført.
En ny rød–grønn regjering kan selvsagt finne på å la fylkespolitikere oppnevne styrene i helseforetakene. Men det vil ikke løse noen problemer. Et styre bestående av politikere vil opptre omtrent på samme måte som styrerepresentanter oppnevnt av helseministeren. Vi løser ikke utfordringene i sykehusvesenet ved å sette inn styrerepresentanter som ser det som sin oppgave å rope høyt om at bevilgningene må økes. Det ropet høres tydelig nok allerede.
Hvis man vil ha mer politisk kontroll, må man satse på sentralisering framfor politisk desentraliserting. Da ender man fort i det samme uføret som vi hadde da sykehusene var fylkenes ansvar. Det er mulig å legge alle sykehusene inn under ett sykehusdirektorat, og løfte de politiske spørsmålene fram for helseministeren og Stortinget.
Det er tydelig at en rød–grønn regjering vil legge om den politiske kursen på flere områder. Når det gjelder det som sies og tenkes om sykehusene, preges det av forsøk på å skru klokken tilbake.
Stortinget vet hvor skoen trykker. De vet at man kan spare millioner ved å slå sammen sykehus. De vet hvilke sykehus man kan slå sammen uten at befolkningen i disse områdene får lenger reisevei enn det man har andre steder i landet. Det er selvsagt fristende i et valgår å slå rundt seg med paroler om mer demokratisk kontroll. Men når alt kommer til alt, handler det mest om bevilgninger. Det avgjørende sykehusslaget vil stå ved budsjettbehandlingen til høsten. Da må en bestemme seg om man vil øke bevilgningene eller spare kostnader ved å slå sammen lokalsykehus og ytterligere samordne spesialiserte funksjoner på færre sykehus.