LEDER: Sett utenfra virker det temmelig håpløst å velge en 78 år gammel mann som ny pave, like håpløst som det er å overlate valget av leder for en milliard katolikker til 115 gamle kardinaler. Men det ser ut til å fungere for Den Katolske Kirke, som tydeligvis ikke er av denne verden, skriver redaktør Magne Lerø.
Noen teologer og kirkesamfunn er opptatt av å tilpasse seg den moderne verden og bygge ned barrièrer mellom folk og kirke. Den Katolske Kirke tenker helt annerledes. De er det de er i kraft av tradisjonen og sitt læregrunnlag, uavhengig av hva folk måtte mene. Vatikanstaten er verdens annerledesland. De fleste av verdens teologer mener noe annet enn paven. Teologisk sett representerer Den Katolske Kirke også et annerledesland. Sin annerledeshet markerer de også ved sitt valg av ny pave. Ingen andre enn Den Katolske Kirke kan finne på å velge en 78 år gammel mann som ny sjef for en organisasjon med én milliard medlemmer. Og ingen andre organisasjoner ville overlatt et slikt valg til 115 gamle kardinaler, der nesten alle er utnevnt av den avdøde paven. Her er det ikke mye medlemsdemokrati.
Det er mange som ristet oppgitt på hodet da valget at Joseph Ratzinger som ny pave ble kjent i går. Representanter for den liberale fløy blant katolikkene ga i forsikte ordelag uttrykk for skuffelse over at den som går for å være den mest konservative av dem alle, ble valgt. Men når en pave er valgt, er ingen imot valget. Man hadde bare håpet på en annen. Nå håper de liberale katolikkene på at Ratzinger som pave blir mer liberal enn det han er kjent for. Det kan ikke utelukkes. Det er forskjell på å være nummer en eller nummer to i systemet. Professor Janne Haaland Matlary betegner Ratzinger som en av Europas fremste intellektuelle. Nettopp en pave med en slik kompetanse kan foreta en forsiktig teologisk fornyelse, som enkelte – aldri paven selv – vil kalle en liberalisering. Og han kan gjøre det raskt. For han har vært ved maktens sentrum i tyve år. Han trenger ikke en dag en gang for å sette seg inn i hva oppgaven som pave går ut på.
Uansett hvor kritisk man er til hvem som ble valgt og måten det skjedde på, er det mange som står fjernt fra det den katolske kirken står for som lar seg imponere over det som skjer. Mens Den norske kirke klarer på bruke nesten et år på å få utnevnt en ny biskop i Oslo, gjør katolikkene unna pavevalget på et døgn. Og når valget først er foretatt, samler alle seg om den som er valgt. Paven framstår virkelig som et samlingspunkt. Han hylles som en av vår tids kjendiser, som en av verdens idoler. Og det før han har sagt eller gjort noe som helst. Tusenvis av de som hyller paven, hyller ham fordi han er pave og bryr seg ikke så mye med hva han mener. Unge katolikker bruker selvsagt kondomer, selv om paven er imot det.
Pavevalget må jo sies å være en seier for seniorsaken. Når man kan velge en pave på 78, og Alan Greenspan på samme alder fortsatt styrer pengepolitikken i USA, må en da kunne bruke både femti- og sekstiåringer som ledere. En undersøkelse som Korn Ferry internasjonalt har gjennomført viser at halvparten av lederne regner med å jobbe etter at de er 64 år. 13 prosent sier de gjerne er i jobb også etter de er fylt 70. Etter 80 er det vel stort sett bare kardinaler og paven som holder det gående.