Forsvarsminister Bondevik

LEDER: Kjell Magne Bondevik forsvarte alt han har vært med på i regjering med Høyre. Han og KrF kan velge å tro at velgerne er trege til å forstå, eller de ikke ønsker den politikken de fører. Det siste vil de ikke snakke om nå. Nå vil de snakke om familie og verdier og håper det hjelper, skriver redaktør Magne Lerø.

Statsminister Kjell Magne Bondevik kom til KrFs landsmøte i Tønsberg med anklager om at han opptrådte som en ufølsom «forsvarsminister» i møte med kritikken fra Reinås-utvalget. Men så ba også Bondevik om unnskyldning, og saken roet seg ned.

På landsmøtet opptrådte imidlertid Bondevik som en overbevist «forsvarsminister» for regjeringens politikk. Her var det ikke mye tvil om fortsatt regjeringsdeltakelse med Høyre å spore. Han leverte en lang liste over saker han betegnet som et gjennomslag for KrFs politikk, understreket at situasjonen for norsk økonomi er meget god og tilbakeviste på det kraftigste at velferdssamfunnet er svekket i den tiden han har vært statsminister. Bondevik advarte samtidig mot det rød-grønne regjeringsalternativet. Landsmøtet lyttet til Bondevik, og var ikke i tvil om han mener alvor. Problemet er at han ikke når inn til velgeren for tiden.

I et valgår legger alle partier vekt på å framstå samlet på landsmøtet. Det var derfor ikke mye å merke til de som mener KrF bør tre ut av ekteskapet med Høyre, jo før jo heller. På den andre fløy befinner den tidligere partilederen, Kåre Kristiansen, seg. Han ble en ensom svale da han tok til orde for at Frp burde bli tatt inn i regjeringsvarmen.

Partiets ledelse har bestemt seg for å gå til valg på fortsatt regjeringsdeltakelse med Høyre. Selv om skepsisen er større enn det som kom til uttrykk på landsmøtet, forsto alle at det ikke var noe poeng å kjøre fram dette spørsmålet nå. Diskusjonen vil først blusse opp etter valget.

Men motstanden mot at KrF skal regjere sammen med Høyre, er nok mindre nå enn tidligere. Det skyldes at mange er redde for hva det kan føre til dersom de rød-grønne kommer til makten. Partiet ønsker også å gi sin nye leder ro og muligheter å gjøre et godt valg. Det betyr i alle fall ti prosent av stemmene.

Om Dagfinn Høybråten vil greie det, er et åpent spørsmål. Hvis verdispørsmålene for alvor blir tema i valgkampen, vil KrF tjene på det. Jens Stoltenberg satset og vant kampen på landsmøtet om ikke å kjøre utvidet rett til selvbestemt abort fram i valgkampen. Han har langt på vei lykkes med å parkere konstanstøttesaken, som KrF har vunnet mange velgere på, ved å love at den ikke skal falle bort de første årene, i alle fall. Men Ap vil ha en kjønnsnøytral ekteskapslov og gi homofile rett til adopsjon. Her er heller ikke Venstre å stole på. KrF er avhengig av at Høyre setter foten ned. Det betyr at Erna Solberg ikke må stille Høyres representanter fritt, men gjøre det klart at med Høyre og KrF i regjering, blir dette ikke gjennomført. Det krever Dagfinn Høybråten.

Homofilidebatten er vond og vanskelig for kirken. For KrF er det en god sak. Det er mange nok velgere som er imot å sidestille homofile og heterofile i forhold til ekteskap og adopsjon. Frp vet nok også å få satt denne saken på dagsordenen.

Familiepolitikk er utvilsomt en god sak for KrF. Her har kontantstøtten gitt dem troverdighet. De kjører nå fram flere saker som skal styrke familien og sikre barn gode oppvekstvilkår.

Kjell Magne Bondevik vil gjerne også at KrF skal framstå som er parti som sikrer velferden og tar ansvar for de fattige i samfunnet. Her har ikke KrF den samme troverdigheten. Det skal litt til å få overbevist velgerne at det ikke blir mer, men mindre, velferd med de rød-grønne i regjering.

KrF vil gå til valg på «verdier og familie». Partiet framstår som spissere og smalere enn i de første årene med Valgerd Svarstad Haugland som leder. Da hadde partiet bred appell og man understreket at man ikke trengte å være kristen for å stemme KrF. Det må en selvsagt ikke nå heller, men det virker som om det er kristenfolket KrF nå først og fremst henvender seg til. Det kan vise seg at verden ikke lenger er slik den en gang var, at det tradisjonelle kristenfolket ikke er stort nok til å kunne sikre partiet et godt valg. Blir partiet værende på syv prosent, har man for alvor tapt en posisjon.