LEDER: Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen, mener det har utviklet seg korrupsjonsliknende tilstander i den offentlige informasjonsvirksomheten. Sterke ord, men troverdigheten står på spill når statlige informasjonssjefer opptrer som enøyde PR-agenter for den politiske ledelse, skriver redaktør Magne Lerø.
Landets redaktører er for tiden samlet til møte i Oslo. Torsdag diskuterte man «salg av eksklusiv rett til å være først med å formidle nyheter fra det offentlige». Einar Ryvarden, ansvarlig redaktør i digi.no, og Lars Kise, nyhetsredaktør i Avisenes Nyhetsbyrå, ga flere eksempler på at det offentlige ikke gir den informasjon de skal gi når medier tar kontakt, fordi man har inngått avtale om eksklusivitet med et annet, gjerne større medium.
Den slags åpenbare brudd på offentlighetsloven er det ingen som forsvarer.
Alle medier er opptatt av eksklusive nyheter. De får størst oppslag. En nyhet som alle medier får samtidig, kan havne på notisplass i alle aviser. Da får ikke saken den oppmerksomhet den kanskje fortjener.
Mediene bombarderes med forsøk på å selge inn saker ved å lokke med eksklusivitet. I næringslivet har man enten egne informasjonsmedarbeidere, eller man leier inn et PR-byrå som har kun én oppgave: å få så mye positiv omtale som mulig. I kulturbransjen har det tatt helt av. Her bedrives det lanseringsjournalistikk over en lav sko. Når en populær artist kommer med ny plate, står de store mediene i kø for å bringe nyheten. Plateselskap og artist kan stille betingelser og definere premisser.
– Slik kan vi ikke ha det i offentlig sektor, protesterte Klassekampens redaktør, Bjørgulf Braanen. – Staten er noe annet enn en privat aktør. Staten må ha likebehandling som prinsipp. Det betyr at man må tilby de samme nyhetene til alle og ikke velge ut de største mediene, de man liker best eller de journalistene en regner med gir den mest positive omtalen, fortsatte han.
Aftenpostens politiske redaktør og tidligere sjefsredaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, hevdet at man ikke kan frata informasjonssjefene i det offentlige retten til å operere i den medieverden vi befinner oss i.
– Vi er alle ute etter eksklusive nyheter. Det betyr ikke at vi er i lomma på den som gir oss tipset. Det avgjørende er at vi jobber journalistisk og kritisk med alle henvendelser vi får, og vurderer relevans og vesentlighet, sa Stanghelle.
Og det kan han selvsagt si. Er det noen som har fordel av denne politiske eksklusivitetstenkningen, så er det Aftenposten. De er størst og kan velge først, eller rettere sagt etter Dagsrevyen – som fortsatt står øverst på informasjonssjefens publiseringsliste.
For de små mediene er det et problem at de alltid kommer i andre eller tredje rekke når det gjelder gode saker fra det offentlige.
Jan Erik Nyland, som er informasjonssjef i Moderniseringsdepartementet, forklarte hvordan de legger en informasjonsstrategi for den politiske ledelse i aktuelle saker og trakk fram Morten A. Meyers håndtering av bokbransjeavtalen som et eksempel på dette.
En politikers jobb er å få fram egen saker og standpunkter. Jan Erik Nyland kan i samråd med Morten Meyer bestemme seg for å formidle en sak via en journalist de er «godt fornøyd med». Har man en dårlig nyhet, kan man formidle den i et mindre medium i håp om at de store, dominerende mediene ikke tar den. De kan forsøke å skygge unna de kritiske og favorisere de velvillige. Slik bindes mediene opp.
Men en informasjonssjef skal ikke være i lomma på en politiker på denne måten. De skal operere på vegne av helheten, på vegne av alle som søker innformasjon.
Det nytter ikke å be pressen om å skjerpe seg. Det er forvaltningen selv som må ta fatt i problemet og sette en stopper for en utvikling der informasjonsmedarbeidere blir private lakeier og enøyde salgsagenter for den polititiske ledelse.
Vi får håpe de ikke begynner å tenke som de gjør i departementene på slottet også. Det skulle tatt seg ut om Astrid Versto holdt tilbake nyheten om at en ny prins er født fordi hun syntes VG skulle få den først siden de alltid skriver så positivt om Kongehuset.