LEDER: Når byråkrati- og kultureliten gir seg i kast med å drive butikk, går det galt. Styret for Hundreårsmarkeringen har vunnet seiersprisen i visjoner og optimisme, men må diskes i realisme og styrearbeid. En departementsråd må kunne sine saker bedre enn dette, skriver redaktør Magne Lerø.

Staten kan komme til å måtte betale 40–50 millioner mer for årets hundreårsmarkering, enn det de hadde regnet med. Administrerende direktør Jan Erik Raanes og styret, bestående av flinke folk som departementsråd Anne Kari Lande Hasle, rådgiver Kjeld Rimberg, prest og politiker Berit Lånke, professor Guri Hjeltnes og Ole Jacob Bull, som er direktør i Norsk Kulturråd, har fått sparken. Nytilsatt daglig leder, Dag Dyrdal, sier rett ut at han er sjokkert over manglende økonomisk oversikt i selskapet. Han har fått med seg den erfarne styreproffen og konkursadvokaten, Jens Kristian Thune, som styreleder til å rydde opp i selskapet.

– Selskapet har hatt et ledelsesproblem. Det ser ikke ut som om ledelse og styret har hatt den nødvendige innsikt og oversikt, sier Thune til Aftenposten. Det mangler ikke på løse avtaler og luftige prognoser. Millioner i forventede sponsorinntekter blir det ikke noe av. De har kalkulert med å tjene 5–6 millioner på salg av buttons og diverse jubileumseffekter. Det spørs hvor mange kroner de får inn på dette.

Men også på kostnadssiden har det gått over styr. Så ledelsen kan ikke forsvare seg med at de bare har vært litt for optimistiske på salgssiden. Å bomme på forventede salgsinntekter på et produkt, er i og for seg en tilgivelig tabbe. Om man tester et produkt og utfører ørten markedsundersøkelser på forhånd, har man ingen garanti for at et produkt vil slå an i et marked.

Det som er særdeles ille er at styret først 7. april i år informerte Kulturdepartementet om at inntekter og kostnader ikke hang på greip i forhold til budsjettet. Allerede i desember hadde de fått en advarsel fra departementet om at det måtte føres løpende kontroll med den økonomiske situasjonen. Kulturbyråkratene hadde nok tidlig mistanke om at det kunne bli en saftig budsjettsprekk.

De som først og fremst har sviktet er administrerende direktør Jan Erik Raanes og styreleder Anne Kari Lande Hasle, som til daglig er departementsråd i Helse- og omsorgsdepartementet. I Aftenposten skylder Raanes på styret for manglende rapportering til departementet.

– Det er ikke min jobb, sier han. Og formelt har han rett. På spørsmål om hvorfor styret ikke har varslet departementet tidligere, svarer Hasle at de ville ha «en full gjennomgang av alle sider ved saken først.»

Dette holder ikke. Børsnoterte selskaper opererer med resultatvarsler. Slikt opererer man ikke med i statsforvaltningen, men en departementsråd bør forstå at man må varsle så fort man oppdager en stor budsjettsprekk. Det skal varsles, selv om man ikke vet om sprekken er på 10, 20 eller 30 millioner.

I denne saken representerer Anne Kari Lande Hasle en byråkratisk «mitt på det tørre»-tenkning som ikke duger. Hun vil det skal være riktig, hun skal kunne stå inne for det, når det rapporteres. Hun vil ikke innrømme at hun ikke har kontroll før det er for sent. Det endte med at fallet ble stort.

Det er helt på sin plass når kulturminister Valgerd Svarstad Haugland kritiserer ledelsen i Hundreårsmarkeringen for ikke å ha orientert departementet om den økonomiske situasjonen tidligere.

Denne saken viser at når byråkrati- og kultureliten gir seg i kast med å drive butikk, går det galt. Styret for Hundreårsmarkeringen har vunnet seiersprisen i visjoner og optimisme, men må diskes i realisme og styrearbeid. En departementsråd må kunne sine saker bedre enn det Anne Kari Lande har vist i denne saken.