Europeisk lederkrise

LEDER: Den politiske eliten i Europa er vippet av pinnen etter at det franske og nederlandske folk har sagt et umisforståelig nei til den nye grunnloven. Når sentrale politikere tror det vil ordne seg om folk får mer tid på seg, står vi overfor en europeisk lederkrise, skriver redaktør Magne Lerø.

Financial Times skriver at den sterke folkelige motstanden mot den nye EU-grunnloven er uttrykk for en større lederkrise som rammer flere land i Europa.

– Både Gerhard Schröder i Tyskland, Silvio Berlusconi i Italia og Tony Blair i Storbritannia er alle ledere som er utgått på dato. Og det er vanskelig å trekke fram noe positivt som Jacques Chirac har oppnådd. Chirac har spilt fallitt som president og bør trekke seg, slik at EU-prosessen kan komme inn i et bedre spor, skriver avisen på lederplass.

Det kan være litt tidlig å henge årsaken på personer på denne måten. Det avgjørende vil være hvordan de nevnte politikerne og ledende EU-politikere nå tar inn over seg den folkelige motstanden mot å gjøre EU til en superstat. Når flere ledende politikere uttaler at «prosessen går for fort», «prosessen fortsetter» og «vi må gi folket mer tid» bommer de på hva flertallet av befolkningen faktisk mener. Hvis dette blir omkvedet i EU i ukene framover, gir det virkelig mening i å snakke om en alvorlig krise i det europeiske lederskap. Politiske ledere må forstå hva folkeflertallet mener, og innrette seg etter det.

Etter at Nederland har sagt nei, mener Jacques Chirac at prosessen med å få godkjent den nye grunnloven bør fortsette. Han ber om at ingen land dropper å ta stilling til den nye grunnloven. Slik bør ikke en president som har fått folket imot seg tale. Det naturlige ville vært at han ba EU om å foreta endringer i grunnloven, slik at Nederland og Frankrike kunne godta den. Istedenfor ser det ut til at han vil legge opp til at de to landene skal presses til å godta grunnloven – og så får det ta den tiden det tar.

Fra 1. juli overtar Tony Blair formannskapet i EU. Blair får nå en mulighet til å stå fram som den ledende europeiske politiker. Det er kjent at det i Storbritannia er stor skepsis til den nye EU-grunnloven. Det ville vært en reell fare for at britene ville vendt tommelen ned i den planlagte folkeavstemningen i 2006, selv om både Frankrike, Nederland og Danmark hadde sagt ja. De som tror britene nå vil si ja, befinner seg i drømmeland.

Blair har ennå ikke sagt at han vil droppe den planlagte folkeavstemningen i 2006. Det er ikke sikkert at han ser seg tjent med å rykke ut med det standpunket før EUs toppmøte 17. juni. Men det er lite tenkelig at Blair etter dette møtet vil dra hjem og be det britiske folk gjøre seg klar til folkeavtemning i 2006. Det kan bli et politisk selvmord for Blair, slik saken nå står.

Det mest sannsynlige – og nødvendige – er at Blair nå engasjerer seg for å få på bena et alternativ til den EU-loven som er nedstemt i to sentrale medlemsland. Det EU som den politiske eliten i EU ønsker seg, er det ikke et demokratisk grunnlag for i Europa. Hvis ikke Brussel tar inn over seg den folkelige motstanden, kan den øke i styrke og sette hele EU-prosjektet i fare. I Brussel må man starte avlæringen av det EU man har planlagt i årevis. Nå må det skisseres et EU med en svakere overnasjonalitet og større handlefrihet for det enkelte EU-land til å føre sin egen politikk.

Åslaug Haga (Sp) er blid som en lerke over utviklingen, og peker på at det nå sies det samme i Paris som EU-motstanderne her hjemme har sagt. Dette blir for enkelt. Det er ingen som tar til orde for at EU skal demonteres eller bygges om til en frivillig forening. Det EU folket i Frankrike og Nederland vil ha, kan det bli mer interessant for Norge å være medlem av. Noe av anstøtsteinene som EU-motstanderne har gjort til hovedsak, kan bli fjernet som følge av det som nå må skje i EU. Nå må vi vente å se. Men det franske og nederlandske folket kan ha bidratt til at Norge kommer raskere med i et «nedradert EU» som ikke framstår som en overnasjonal superstat.