LEDER: Erna Solbergs varemerke er tydelighet. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener selv om det ikke utløser heiarop. Derfor fortjener hun en god karakter som politiker, skriver redaktør Magne Lerø.

Regjeringen har fått sin siste karakterbok fra den politiske redaksjonen i Dagbladet. Erna Solberg og Hilde Frafjord Johnson er de eneste som får en femmer. De andre stasrådene får firere, treere og toere. Gjennomsnittskarakteren er 3,3. En gjennomsnittsregjering, med andre ord.

Hilde Frafjord Johnson øver lite politisk innflytelse her hjemme. Men ingen er i tvil om at hun kan sine saker. Derfor er hun i ferd med å etablere seg i den «politiske verdensklasse». Det var like før hun ble sjef for FNs utviklingsfond. Ikke rart hun har stjernestatus i KrF. Hun omtales imidlertid ikke som en framtidig leder for partiet. Johnson stiller bare i klassen «utviklingshjelp».

Erna Solberg ble raskt Høyres nye stjerne. Som person er hun også populær blant velgerne, men det er ikke mange som vil ha den politikken hun står for. Det vi så av Erna-effekt da hun ble valgt til ny partileder i fjor, merker vi lite til vel to måneder før valget. Dagbladet mener Erna Solberg ikke er noen ideolog. Det er bare delvis riktig. Hun framstår ikke som en ideologisk fanebærer som forsøker å begeistre landsmøtet med formuleringer om hva et verdikonservativt, liberalt politisk syn betyr i dag. Men under Erna Solberg fører Høyre en politikk som er såpass ideologisk konsistent at Erlend Rian meldte seg ut av partiet. Erna Solberg og Per-Kristian Foss har hver på sin måte skjerpet Høyres ideologisk profil. Foss har sørget for skattelette, holdt igjen på pengebruken og holdt igjen på alle mulige slags virkemidler som skal stimulere næringslivet. Erna Solberg har frontet nedskjæringer i kommunene, konkurranseutsetting og en mer restriktiv politikk overfor innvandrere.

Erna Solberg har stort sett vendt det døve øret til når kommuner har klaget over at de ikke har penger nok. I mange kommuner oppfatter de kommunalministeren mer som en provokatør enn som en samarbeidspartner.

Men skattelette og konkurranseutsetting er ikke det velgerne er mest opptatt av. Pengemangelen rundt om i kommunene har skapt en opplevelse av at vi i praksis er i ferd med å bygge ned velferdsordninger og bruke mindre penger på utdanning. Det hjelper ikke at Kjell Magne Bondevik og Ernas Solberg snakker om lav rente, nedgang i arbeidsledighetene og økt kjøpekraft som resultat av regjeringens politikk. Velgerne tror ikke helt på det de hører.

I Høyre har man oppdaget kommunikasjonskløften mellom partiet og velgerne. I forbindelse med årets landsmøte ble det snakket om at partiet måtte framstå med en mykere profil. Det blir mye tall, sak og prinsipper med Erna Solberg, og hun er nærmest anti-populistisk. Hennes varemerke er tydelighet, ikke spill og «rundt grøten»-snakk.

Erna Solberg fortjener en god karakter som politiker. Hun våger å stå for noe, og snakker seg ikke bort fra det hun mener – selv om hun merker at det ikke utløser heiarop. Hun vil ikke lære å hele tiden snu seg etter de vinder som blåser av Carl I. Hagen.

Utfordringen for Erna Solberg er å gi velgerne en opplevelse av at hun forstår den situasjonen de er i. Solberg må levere mer relevant hverdagspolitikk. Om det skulle ende med at de rød–grønne overtar regjeringsmakten, kan Høyre havne i skyggen av Frp. Men Erna Solberg er god i angrep. Hun vil gjøre det bra i rollen som opposisjonspolitiker.