Norske Skog i klemme

LEDER: Børge Brendes utspill om at Norske Skog kan si farvel til billig kraft om de legger ned Union, understreker at en bedrift skal ivareta både eiernes og samfunnets interesser, skriver redaktør Magne Lerø.

Skal man legge ned en stor hjørnestensbedrift i Norge, ikke gjør det kjent en måneds tid før et stortingsvalg. Den leksa har konsernsjef Jan Oksum i Norske Skog allerede lært seg. Det er mye fornuft i de begrunnelser Oksum gir, men han er på defensiven. Det virker ikke som om Norske Skog har vært skikkelig forberedt på det de burde vite måtte komme, da planene om nedleggelse av Union i Skien ble kjent.

I dag fikk Norske Skog også Høyres næringsminister Børge Brende som motstander. Han reagerer på at Norske Skog motsetter seg at andre skal få anledning til å redde arbeidsplassene. Ifølge Brende bør Norske Skog åpne for et salg. Hvis Norske Skog bestemmer seg for nedleggelse, blir det ikke aktuelt å få med seg den subsidierte kraften som driften ved Union er basert på. Mediene skriver at dette årlig kan dreie seg om nærmere 100 millioner kroner for Norske Skog. Og fagforeningens representanter mener å kunne vite at Norske Skog har forutsatt at de får beholde den subsidierte kraften – selv om Union nedlegges.

En av markedsliberalismens mest hardkokte og konsekvente forsvarere her til lands, Kåre Valebrokk, skrev i Aftenposten søndag at alle forsøk på å redde Union er dømt til å mislykkes og bør også mislykkes. For et internasjonalt konsern som Norske Skog er det rimeligere å produsere papir andre steder i verden enn i Skien. Så enkelt der det med den saken. Kapitalen rår.

Et langt stykke på vei er det rett. En nedleggelse av Union er ikke noe annet enn det som skjer i mindre målestokk hver eneste måned i Norge. Det er billigere å produsere andre steder enn her til lands. Og dessuten sliter papirindustrien med overkapasitet.

Av de mer talentløse politiske utspillene som er kommet, er Kristin Halvorsen utspill om et lovforbund mot å slakte lønnsomme bedrifter. Nå kan det reises spørsmål ved om Union er lønnsom slik den drives i dag. Ledelsen i Norske Skog mener ikke det. Men uansett hva man måtte mene om lønnsomheten i Union, kan det ikke være andre enn bedriftens ledelse og eiere som avgjør slike spørsmål.

De rød–grønne har samtidig gjort det klart at de ønsker en lovendring som gjøre det mindre lønnsomt å avvikle bedrifter. Det kan skje ved å gi de ansatte langt større fallskjermer enn lønn i oppsigelsestiden. I Tyskland har ansatte rett til lønn i fire år dersom en lønnsom bedrift blir avviklet. I Nederland kan de motta lønn i to og et halvt år. Det er god grunn til å utrede dette spørsmålet nærmere. Det kan godt koste mer å avvikle bedrifter som tjener penger. Ledere som må slutte i slike tilfeller, får som regel en fallskjerm. Og det er slett ikke uvanlig at bedrifter som må nedbemanne tilbyr gode etterlønnsavtaler. Etterlønnsavtaler ut over oppsigelsestid kan slås fast i lovverket.

Næringsminister Børge Brende har lagt seg på en fornuftig linje i denne saken. Han inviterer til dialog, og gir tydelige signaler om at samfunnet forventer at Norske Skog viser et helhetlig ansvar.

Jan Oksum må nå velge. Han kan svare på Brendes kraftutspill med å antyde at også bedriften i Follum kan komme i faresonen dersom kostnadsnivået ved papirproduksjon i Norge øker, eller han kan gi de ansatte 100 dager som de ber om til å utrede ulike alternativer. Velger Oksum utsettelse, kan han roe gemyttene i valgkampen. Velger han å kjøre hardt på nedleggelse, risikere han at Norske Skog i høst vil framstå som en bedrift som setter samfunnsansvaret til side til fordel kapitaleiernes interesser. Hvis Norske Skog er overbevist om at de står overfor en nedbygging av produksjonen i Norge, og er sikre på å få eierne med seg på en slik strategi, velger han nok å stå løpet ut. Er det rom for alternativer, gir Norske Skog de ansatte de 100 dagene de ber om.

Så bråhast kan det vel ikke ha med å få stoppet maskinene på Union – som har gått i flere mannsaldere?