LEDER: Kristin Halvorsen framstår som politikkens fremste emosjonelle subjektivist. Men det er også noe forfriskende med politikere som legger hodet på blokken, slik hun gjør det når det gjelder barnehageutbygging. Det mener i alle fall SV alvor med, skriver redaktør Magne Lerø.

Forrige uke fikk Kristin Halvorsen oppmerksomhet om seg selv ved å fortelle at hun blir så oppgitt over å møte Dagfinn Høybråten at hun måtte roe seg ned ved å se på et bilde av ham som hun har hengende på skapdøren. Dagbladet laget førstesideoppslag om Høybråten som «hatobjekt». Halvorsen gikk ikke tilbake på et eneste ord i intervjuet, men forklarte i ettertid at «det med bildet var en spøk».

Denne uken gjorde hun det klart at hun kommer til å trekke seg fra politikken dersom de rød–grønne havner i regjering og ikke sørger for full barnehagedekning innen fire år. Ettersom hun også skal fjerne kontantstøtten, stilles det spørsmål ved om det vil være mulig å skaffe til veie så mange titusener nye barnehageplasser og tusenvis av barnehageansatte i løpet av fire år. Men sagt er sagt. I debatten med Dagfinn Høybråten på NRK i går fortalte hun rørende om sitt eget strev med å få barnehage til egne barn for 10–20 år siden. Hun hevdet videre at de som ikke var enig med henne i spørsmål om kjønnsnøytralt ekteskap og homofiles rettigheter til adopsjon av barn var intolerante. Og for å bevise at Høybråten gjør livet vanskeligere for mennesker, ba hun de av seere som kunne bekrefte det hun hevdet om å sende henne e-post.

Nest etter Carl I. Hagen er Kristin Halvorsen den fremste når det gjelder å komme med populistiske utspill som går inn hos velgere. I denne valgkampen er det ingen som forsøker å spille på sin egen person og egne følelser slik som Halvorsen. Hun vet at det gir uttelling å utnytte egen personlighet og være personlig, men Halvorsen er i ferd med å overspille. Og det gjennomskuer velgerne.

Hun har fått pepper for å lansere Høybråten som hatobjekt, slik Dagbladet oppfatter det. Det forsøker hun å spøke bort på samme måte som da hun innrømmer å ha tatt for mye Møllers tran som forklaring på et lite heldig skolepolitisk utspill. Når hun i en debatt ber seerne sende henne e-post for å «bevise» virkningen av Høybråtens uttalelser, er det et nytt eksempel på at hun går lenger enn noen andre med på gjøre seg selv, sine følelser og sine kontakter til sannhetsvitner. Nå kan det hevdes at en slik «e-post-oppfordring» i en debatt er en bagatell. Isolert sett er det riktig, men det er med på å tegne et bilde av Halvorsens debattmetoder. Med å vise fram sin egen person i sak etter sak, underbygger hun inntrykket av seg selv som intimitetstyrann og landets fremste politiske subjektivist.

Men hun er ikke alene om å bruke seg selv på denne måten. Kjell Magne Bondevik forsøkte også å utnytte sin popularitet ved forrige valg, og KrF utfordret velgerne til å stemme på en statsminister. Bondeviks fall i popularitet er blitt stort. Han har mistet den emosjonelle posisjon han forsøkte å etablere hos store velgergrupper.

Carl I. Hagen holder seg stort sett til politiske saker. Men dømmekraften sviktet da han for fire år siden sto på Stortingets talerstol og snakket om egen skuffelse over at drømmen om å bli stortingspresident ikke ble virkelighet.

Det er ikke godt å si hvordan Halvorsens kjør på det personlige vil slå ut. Det er noe forfriskende over at en politiker legger hodet på blokken som garanti for at man vil gjennomføre et løfte. Ved å varsle sin egen avgang, har SV satt økt barnehageutbygging øverst på sin prioriteringsliste for hva de vil ha gjennomført om de kommer i regjeringsposisjon. Da vet i alle fall velgerne det. SV har gitt løfter som fort koster 60 milliarder kroner. Det er mye Halvorsen kan brenne for. Hun er nok klok nok til ikke å legge hodet på blokken for alle disse milliardene.

Med sin personfokuserte retorikk spiller hun høyt. Hun har 20 års erfaring i populisme og politiske utspill, som hun ikke har måttet ta ansvar for. Hun vil ikke kunne kjøre videre med sin populistiske og subjektive valgkampretorikk om hun havner i en statsrådsstol. Overgangen for Halvorsen med det personlige, emosjonelle imaget vil bli temmelig stor om hun får oppgaven med å håndtere maktens kalde saklighet fra et statsrådskontor.