Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør hun kunne rekvirere noen milliarder ekstra for å hindre katastrofer som rammer de fattigste, skriver redaktør Magne Lerø.

 

Landets rikeste mann, John Fredriksen, sa i forrige uke at han var skremt av den høye oljeprisen. Han frykter det vil få alvorlige konsekvenser for verdensøkonomien. Orkanen «Katarina» har ført til at det meste av oljeproduksjonen i Mexicogulfen har stoppet opp. Det fører til enda høyere oljepriser.

For Norge betyr den høye oljeprisen mer enn hundre milliarder i økte inntekter, i forhold til det som ble forutsatt i statsbudsjettet for et år siden. Hvis vi trekker nisselua godt ned over øyne og ører, kan vi selvsagt gni oss i hendene over at vi – som er blant verdens rikeste – blir enda rikere.

For mange av verdens fattige er den høye oljeprisen ikke mindre enn en livstruende ulykke. Flere afrikanske land har hatt en positiv utvikling de siste årene. Nå kan det som er bygget, bli ødelagt. Den høye oljeprisen fører for eksempel til at myndighetene i Mosambik må skjære kraftig i det sosiale hjelpearbeidet. Det blir betydelig verre for de fattige, med andre ord.

Bistandsminister Hilde Frafjord Johnson sier at den høye oljeprisen gjør det enda mer nødvendig å øke bistanden. Hun minner om at regjeringen har økt bistandsbudsjettet med over 30 prosent i siste fireårsperiode, og at målet er at bistanden skal økes til 1,3 prosent av den samlede nasjonalinntekten. Det er vel og bra. Men det blir jo puslete å snakke om en økning på noen milliarder i bistand, når det renner hundrevis av ekstra milliarder inn i statskassen. Frafjord Johnson minner om at det ikke er politisk flertall for at Norge skal bidra til at det opprettes nye internasjonale bistandsfond. Hun er lojal mot regjeringen, og unnlater å lansere nye forslag i innspurten av en valgkamp. Det er forståelig. Men uansett valgresultat, bør Hilde Frafjord Johnson og hennes likesinnede gå sammen om å utfordre både politikere og befolkningen til å gjøre Norge til et sterkere lokomotiv i arbeidet for å skape rettferdighet i verden.

Hos den som bekjenner seg til markedskreftene frie spill, er det ikke rom for rettferdighetsbetraktninger. Den som vil anlegge et etisk perspektiv på forholdene i verden, kan med god rett hevde at det er urettferdig at verdens rikeste nasjon skal bli enda mer søkkrik på grunn av den høye oljeprisen, mens verdens fattigste av samme grunn skal bli enda fattigere. Norge burde våget å synliggjøre dette etiske dilemmaet ved å la bidragene til bistand ha en direkte sammenheng med oljeprisen. Det er oljen som gjør oss rike. Det er her vi skiller oss ut fra de fleste land i verden.

Skal vi få rydde ut mer av fattigdommen i verden, nytter det ikke å bare rope om økt u-hjelp. De fattige landene må sikres adgang til vestens markeder, og de må selv ta ansvar for sin egen utvikling. Men når den høye oljeprisen vitterlig er i ferd med å ødelegge det som er bygget opp, må Norge kunne bidra mer med å dempe skadevirkningene.

Hilde Frafjord Johnson bør ta mot til seg og fortelle hvordan det kan gjøres. Hun bør rett og slett kreve å få et sugerør rett i oljefondet. Når oljeprisen stiger, bør Frafjord Johnson kunne rekvirere noen milliarder ekstra.

Oljen gjør Norge til noe helt for seg selv. Det bør vi også være, når det gjelder å synliggjøre sammenhenger mellom oljepris og bistand. Vi ville få en mindre flau smak i munnen om vi kom dit hen at vi ikke sitter passivt og ser på at den norske pengebingen vokser oss over hodet, mens livet klemmes ut av de fattigste.

USA som mener FN skal redusere målene om å redusere verdene fattigdom. Det bør Norge protestere mot, ved å gå i bresjen for å la FN disponere et fond som skal komme de fattigste til gode når krisen er der.