Finance Credit-saken handler om noe mye mer enn to bedragere. Det er finanskameraderiet som ender i katastrofe, og det er flere som burde fått seg en trøkk, skriver redaktør Magne Lerø

Bjørn Olav Jahr, som har skrevet boken ”Smarte skurker, grådige gubber” om Finance Credit-skandalen, kritiserer Økokrim for på ha gjort dette til landets største bedragerisak og ikke landet største finansskandale. Han antyder at landets politiske og finansielle elite ikke har ønsket at norsk bankvesen skulle bli avkledd i full offentlighet. Istedenfor har vi fått en sak med to skurker, Trond Kristoffersen og Torgeir Stensrud, en revisor i KPMG som ikke har gjort jobben sin og noen aktører her og der som har fått sparken. I sommer ble KPMG dømt til å betale 657 millioner kroner pluss renter til konkursboet. Bankene som tapte hundrevis av millioner på konkursen, vil gå rettens vei for at KPMG skal dekke tapene. Det meste av bankenes lån, som til slutt kom opp i 1,4 milliarder kroner, ser ut til å være gått tapt. Konkursboet, eller Økokrim, har imidlertid ikke lykkes i å gi skikkelige svar på hvor alle pengene er blitt av.

Trond Kristoffersen er dømt for bedrageri, men har anket. Etter planen skal Torgeir Stensrud møte i retten denne måneden. Det spørs om en kommer særlig lenger med å finne ut av hva som egentlig skjedde.

Da Økokrim tok fatt i Finance Credit-saken, grep de fatt i de mest åpenbare lovbruddene, Stensrud og Kristoffersens bedrageri. Jahr mener tyve, tretti mennesker burde sittet på tiltalebenken og undrer seg over at personer som Svein Ribe Andersen, Thor Ask Terkelsen og Carl Martin Garder fortsetter ufortrødent videre i næringslivet uten nevneverdige skraper i lakken. Hadde Økokrim vært sikker på at det var grunnlag for å ta ut tiltale mot flere, hadde de nok gjort det.

En rekke andre aktører har vist sviktende dømmekraft i denne saken. og bør bli møtt med skepsis som aktører i forretningslivet. KPMG må svi kraftig for at de har gjort en elendig jobb som revisor. Men det er vist sviktende dømmekraft også i bankene.

Bjørn Olav Jahrs bok er med på å belyse årsaken til at det kunne gå så ille. Det er Torgeir Stensrud som er nøkkelpersonen. Som frimurer av 10. grad og leder for 800 000 reserveoffiserer i Europa, hadde Stensrud et gigantisk nettverk å spille på. Han omga seg med troverdige personer i styret. Han er selv en alliansebygger, har gode overtelelseevner og la vekt på å opptre tillitvekkende. Men kameraderiet endte til slutt i katastrofe. Gutta boys gikk på trynet.

Stensrud startet ikke Finance Credit for å begå kjeltringsstreker. Han så en forretningsmulighet og valgte som strategi å utnytte nettverket sitt for å bygge opp selskapet.

Da han oppdaget at det hele sto i fare for på rase sammen, så han skurkestreker som eneste utvei.

Ved å gjøre Kristoffersen og Stensrud til noen skrekkens eksempler, leder en oppmerksomheten bort fra de andre aktørene som har vært med på tvilsomhetene som har preget Finance Credit. Og Bjørn Olav Jahr har selvsagt rett i at Kristoffersen og Stensrud ikke er de eneste som forsøker å trikse det til slik at selskapet framstår med en verdi som det i realiteten ikke har. Spørsmålet er om man klarer det uten å trå over lovens grenser

Så lenge det ikke kan gjøres rede for hvor pengene er blitt av, er Finace Credit-saken fortsatt innhyllet i tåke. Riktignok har Stensrud og Kristoffersen med sitt store hoff levd i sus og dus, men de har ikke greit å svi av hundrevis av millioner. Det kan jo være at de har klart å gjemme unna noe. Eller så har pengene gått til å finansere en eller annen lyssky aktivitet.