Siv Jensen kan ikke opptre så fordømt populistisk som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane enn det Hagen har vært, for å få makt, skriver redaktør Magne Lerø.
Venstreleder Lars Sponheim mener Carl I. Hagens seierstale på Frps valgvake hadde et førerpreg over seg, og at han opptrådte skremmende, forførerisk og fanatisk.
– Det var noe ved dette som på en måte var helt fremmed for hva jeg er vant med i det demokratiske Norge. Det var noe religiøst, et slags førerpreg over ham, sier Sponheim til VG, og legger til at han også har snakket med andre som ble litt skremt av Hagens tale.
Vi trodde ikke Sponheim var så lettskremt. Sponheim har det med å slenge med leppa. Nå har han tydeligvis et behov for å gi Hagen en ørefik, siden han har torpedert Venstres regjeringsprosjekt. Hagens utfall mot Bondevik danner bakgrunn når Sponheim fyrer løs.
Hagens tale var en vinnertale, ispedd litt bitterhet over at de rød–grønne fikk makten. Den markerte et høydepunkt i Hagens politiske liv. Det var siste gang han ble hyllet som valgvinner. Dette var han ikke følelsemessig uberørt av. Med sin drømmeretorikk fikk Hagens tale noe «Martin Luther Kingsk» over seg. Slik sett kan man riste oppgitt på hodet over Hagens retorikk, som framhever ham selv og det partiet han har skapt så tydelig. En partileders oppgave er å tegne visjoner for det partiet man leder. Det kan Hagen, men Sponheim har rett i at Hagen bikket over, ikke i det forføreriske, men i det patetisk selvsentrerte, med sin drømmetale.
Hagen er ingen fører. Førere varsler ikke nedtrapping. Hagen er klar på at han nå vil inn i Stortingets presidentskap, og trappe ned med politisk korrektur framfor utmeisling av populistisk hovedsetninger. Hagen skal spøke i kulissene, men Siv Jensen vil etter hvert ta sterkere styring med partiet.
Politiske kommentatorer erkjenner Hagens politiske talent, men det virker som om man underkjenner Frps politisk klokskap og strategisk kompetanse i den aktuelle politiske situasjonen. I et langsiktig perspektiv er Frp nå det beste utgangspunkt. Velgerne ville straffet Frp hardt om det hadde endt med at Hagen måtte avsette regjeringen Bondevik. Nå får Frp mer ro over situasjonen. Siv Jensen kan overta som partileder i opposisjon, der oppgaven er klart definert: Hun skal vinne tillit hos Erna Solberg, og sørge for at Høyre og Frp kan danne regjering i 2009. Etter all sannsynlighet er den tiden over da Frp ikke ble regnet med i det gode selskap. De andre partiene kan ikke oppføre seg som om de ikke vi ta i Frp med ildtang en gang. Hvis andre enn de rød–grønne skal kunne danne regjering i 2009, må Frp være med. Dette har Erna Solberg alt innsett. Hun åpner nå for samtaler med Fremskrittspartiet. På denne måten får hun også tatt brodden av den interne kritikken mot henne. Retningen for Høyre er klar. Frp er viktigere enn KrF de nærmeste årene.
Carl I. Hagen har gjort Frp til det største opposisjonspartiet. Siv Jensens oppgave er å få Frp inn i regjering. Det betyr at hun må vise en annen type lederskap enn det Carl I. Hagen har vist. Hun må bygge tillit. Hun må la være å opptre så fordømt populistisk, som Carl I. Hagen har hatt tradisjoner for. Hun må bli mindre værhane og mer veiviser enn det Hagen har vært. Det fører til at Frp vil miste noen velgere. Det har de råd til. Sannsynligvis vil Høyre og Frp nærme seg hverandre på gallupene i tiden framover. Da kan Erna Solberg med større troverdighet stå fram som statsministerkandidat. Solberg vil etter hvert klare å få med seg Venstre, hvis Siv Jensen og Erna Solberg finner ut at det er grunnlag for et forpliktende samarbeid. Og det er ikke umulig at KrF i det minste kan erklære seg som et støtteparti for en regjering Solberg i 2009.