Tungvekteren Thorbjørn Jagland vil gi Stortingets presidentskap mer tyngde, og vil være en eksponent for de lange linjers perspektiv i politikken. Carl I. Hagen bør få prøve seg på det samme, skriver redaktør Magne Lerø.

Thorbjørn Jagland ville helst blitt ny utenriksminister. Ingen er bedre kvalifisert enn ham for denne stillingen. Men i politikkens verden ansetter man ut fra andre kriterier enn kvalifikasjoner. Jagland har framstått som en sterk EU-tilhenger. Han har et utenrikspolitisk nettverk og erfaring som gjør at det ikke er lett å vippe ham av pinnen i de utenrikspolitiske diskusjonene. Jagland taler med autoritet. Med Thorbjørn Jagland i utenriksministerstolen ville det blitt som Jagland ville. Han ville ikke tatt inn mange korrigerende signaler fra SV og Sp. De ønsker en annen til å fronte landets utenrikspolitiske linje. Og det er neppe Stoltenberg imot å samarbeidet tett med en annen enn Jagland på utenriksområdet.

SV vil neppe gjøre krav på utenriksministerposten. Det blir for belastende for SV å føre en utenrikspolitikk som ligger såpass langt unna det som står i partiprogrammet. Åslaug Haga vil nok trives med å være utenriksminister, men spørsmålet er om Sp synes utenrikspolitikken er det viktigste å ta grep om. Kristin Halvorsen som finansminister kan bli en svett sak for SV. En finansminister må være forberedt på å få juling av velgerne. Det spørs om Kristin Halvorsen vil la seg binde til masten så sterkt som en finansminister må. Da får hun heller kommandere Øystein Djupedal til å ta finansroret. Det kan være SV og Sp vil la Ap styre med utenrikspolitikken og den overordnede økonomiske politikken, og heller få sette sitte sitt preg på politikken i flere fagdepartementer.

Når Thorbjørn Jagland nå blir president i Stortinget, bør Carl I. Hagen bli visepresident. For fire år siden ville han bli president. Fra Stortingets talerstol snakket han om sin dagdrøm som brast og sin skuffelse over at han ikke fikk presidentvervet. Det var en politisk tabbe av KrF, Høyre og Venstre å ikke gi ham denne posisjonen. Det ville halvveis parkert Hagen, og Frp hadde avfunnet seg bedre med å være støtteparti for nåværende regjering. Det er tradisjon for at det nest største partiet på Stortinget får visepresidenten. Det er ingen grunn til å ydmyke Hagen ved å forsøke å få Jan Petersen inn i denne posisjonen.

Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen kan bli et interessant presidentpar. Det er ikke mulig å samle mer politisk erfaring og tyngde i Stortingets presidentskap enn det vi vil få med disse to.

De bør ta mål av seg til å gjøre presidentrollen til noe mer enn en seremonimester. Det er et tankekors at populisten Hagen skal bekle en stilling der man må heve seg over den daglige politiske debatten. Jagland har vist at han kan det. Han er en av landets fremste politiske ideologer, og har utmerket seg nettopp ved å se ut over det daglige. Hagen representerer det motsatte, men det kan jo være han har et potensial for å holde fingrene fra fatet og tenke formelt og langsiktig. Til tross for store forskjeller mellom de to, kan vi ikke utelukke at de kan tilføre en ny dimensjon til politikken. På samme møte som statsministeren må representere nasjonen ut over det partimessige, fordi han er hele landets statsminister, bør Stortingets presidenter også kunne tilta seg en slik rolle. Jagland og Hagen må ikke forsvinne fra offentligheten selv om de får stortingsklubba i hendene. De bør spille en politisk rolle i de lange linjers perspektiv. Thorbjørn Jagland kan det. Det blir ikke lett for Carl I. Hagen å heve seg fra det daglig populistiske, men han bør få prøve seg. Frp er tross alt landets nest størst parti.