Reiten, den bekymrede – uten grunn

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre seg selv og andre næringslivsledere til fredet vilt i saker med politiske dimensjoner. Politikere ikke holde fingrene fra fatet, men bare styrene i næringslivet skal bestemme, skriver redaktør Magne Lerø.

Hydros toppsjef, Eivind Reiten, er bekymret for hva som kan komme til å skje når hans gamle partifeller i Sp inntar regjeringskontorene sammen med de røde. Han sier til Dagens Næringsliv i dag at han hoppet i stolen flere ganger da han hørte hva politikere fikk seg til å si i Union-saken. Han advarer også mot at den rød–grønne regjeringen begynner å blande seg opp i beslutninger som treffes i de store industriselskapene, der Staten er storeier.

– Når flere partiers næringspolitiske talsmenn går i diskusjon med ledelsen i Norske Skog om hvor det er lurt å produsere bokpapir og avispapir, beveger de seg langt ut over det felt de har greie på. Jeg reagerer på en tendens hos politikerne til å dukke opp når det er for sent – når situasjonen er så alvorlig at en dramatisk omstilling er nødvendig – i stedet for å arbeide langsiktig for å bedre næringslivets rammevilkår, sier Reiten. Han mener politikerne må ha en prinsipiell holdning til hvordan Staten skal opptre som eier. Hvis næringsdepartementet begynner å legge seg opp i oppgaven til ledelsen og styret i selskaper med statlig eierskap, hvilke selskaper som skal selges og kjøpes og hvordan omstillinger skal foretas, kan konsekvensene bli dramatiske, mener Reiten.

Hvis vi skal oppfatte Reitens uttalelser som en advarsel mot å la de mest ubetenksomme uttalelser fra SVs side i Unionsaken blir de rød–grønnes politikk, er det ikke vanskelig å slutte seg til. Men den «fingrene fra fatet»-holdingen som skinner igjennom i det Reiten sier, kommer han ikke langt med. Staten må selvsagt opptre som eiere på lik linje med andre eier. Det gjør da Staten også. Styremedlemmer i disse selskapene skal slippe å bli hvisket i øret fra Statens hold om hva de skal mene i kontroversielle saker. Men det betyr ikke at ikke politikerne skal uttale seg om saken. Reiten må skille mellom å utøve en eierfunksjon og den alminnelige politiske debatt om aktuelle samfunnsspørsmål. Han kan da umulig mener at politikerne skal iføre seg munnkurv når Hydro melder at de vil legge ned en fabrikk i et lokalsamfunn? Det må politikerne gjerne uttale seg om, men vi kan selvsagt ikke ha det slik at næringsministeren begynner å ringe rundt til styremedlemmer i selskapet, eller til Reiten selv, og fortelle om hvilken avgjørelse som skal fattes. Her må styret være suverene.

Konsernsjefen i Norske Skog, Jan Oksum, må finne seg i at politikere mener at Union ikke bør legges ned. Denne saken illustrerer situasjonen for norsk industri i et globalt marked. Norske Skog er et flaggskip. Store grupper av de gamle eierne ser tendenser til en nedbygging av treforedling her i landet. I en slik sak er det ikke noe poeng at politikerne går rundt med lukket munn og sier at de kun vil uttale seg om prinsipper og rammebetingelser. Men Norske Skog må selv få ta avgjørelsen. Politikerne har ingen stemmer i Norske Skogs besluttende organer.

Eivind Reiten må ikke forsøke å gjøre næringslivsledere til fredet vilt i saker som har politiske dimensjoner. Han må tåle at de rød–grønne kommer med et tilbud til Norske Skog om gode rammebetingelser og støtte til forskning, og at de vil gå lengre enn det næringsminister Børge Brende gikk under valgkampen. Her handler det om en bransje og et selskap som er en ledende aktør på globalt plan.

Det betyr ikke at Staten for eksempel også skal gi støtte til Telenor for at ikke hundrevis av ansatte skal bli sagt opp som følge at av at fastenettet snart er en saga blott. Det er å kaste penger ut av vinduet.

Eivind Reiten kan være ganske trygg på at Jens Stoltenberg vil føre en politikk som er til å leve med for de selskapene der Staten er eier. Det kan komme til å koste noe mer å nedlegge bedrifter der alle ansatte sies opp, det kan bli litt høyere skatt, litt mer støtte til bedrifter via Innovasjon Norge, anledning til litt mindre overtid, litt mer firkantede regler for ansettelser og et noe sterkere engasjement for å beholde norsk kontroll over store industriselskaper. Eivind Reiten bestyrer en bedrift som er et resultat av et langt og godt samarbeid mellom Staten og private eiere. Han trenger ikke bekymre seg for at det skal bli vanskeligere å drive god butikk mens han står fremst ved disken