Sp og SV kan snakke om reservasjoner mot det internasjonale samfunn så mye de vil. Men når de ikke har støtte fra mer enn en sjettedel av det norske folk, må nok Ap sørge for at det forblir med verbale øvelser, skriver redaktør Magne Lerø.
SP-leder Åslaug Haga kan glede seg over at Jens Stoltenberg i alle fall er begynt å snakke slik at det virker som om norsk EU-medlemskap ikke er aktuell politikk de nærmeste åtte årene. Det kan hun innkassere som en seier. Mediene skriver i dag at de rød–grønne kan komme til å åpne for flere EØS-reservasjoner. Det kan godt være Ap også lar noen slike ord passere i Soria Moria-erklæringen. Men det er selvsagt ikke Sp og SV, som ikke har opplutning fra mer enn cirka en sjettedel av det norske folk, som skal bestemme vårt forhold til EU og andre land. Her vil nok Ap sørge for orden i rekkene.
I løpet av de siste ti årene har ikke Norge benyttet seg av den reservasjonsretten vi har i EØS-avtalen. Det var nære på ved innføringen av matsminkedirektivet. Og det er heller ikke slik at det er regjeringen alene som avgjør dette. Det er Efta som kan reservere seg. Vi må altså få med oss Island og Liechtenstein.
Reservasjonsretten er viktig i helst spesielle situasjoner hvor vitale interesser står på spill, og hvor det er et solid flertall i Stortinget. Sp og SV representerer et mindretall i slike spørsmål.
Flere eksperter Dagen Næringsliv har snakket med, sier at Norge vil møte reaksjoner fra EU dersom man tar reservasjonsretten i bruk. På sett og vis hadde det vært greit om SV og Sp hadde fått presset igjennom en reservasjon, og at vi fikk smake konsekvensene. Det kunne bidratt til at de to partiene hadde sett klarere hvor avhengige vi er av samhandling med alle andre land i Europa. Ved sitt «utenforskap» er Norge et «annerledesland», men vi må ikke tro vi kan oppføre oss som det. EU vil ikke godta at Norge inntar en «pose og sekk»-holdning.
Ellers får Åslaug Haga glede seg over at det i dag kommer meldinger fra Brussel om at EU skal fjerne en rekke firkantede og lite tjenlige regler på en rekke områder. EU vil for eksempel droppe kravet om hvordan skikkelige agurker, poter og annet av markens grøde skal se ut. Det er da noe.
Særlig mange utenrikspolitiske eksperimenter kan de rød–grønne heller ikke tillate seg. Kåre Willoch minnet i går om at Norge har vitale interesser å ivareta i Barentshavet. Russland ønsker å vise muskler i denne sammenhengen. Norge trenger aktiv støtte fra våre allierte for å stå på våre krav i forhold til russerne. Da kan vi ikke legge oss på en utenrikspolitisk linje som provoserer våre samarbeidspartnere.
Det første sjokket «de grønne» kan vente seg, er resultatet av WTO-forhandlingene. Det er ikke mye en rød–grønn regjering kan foreta seg i denne situasjonen. Det vil være useriøst om Norge fem på tolv skulle innta en helt annen posisjon i forhandlingene. I WTO-sammenheng er Norge en mus. Det hjelper ikke å være en mus som skriker. Marit Arnstad (Sp) har minnet om at Norge også har reservasjonsrett mot en WTO-avtale. Selvsagt har vi det. Men vi har ingen tro på at ikke Norge vil skrive under på denne avtalen. Det ville være et forsøk på å melde seg ut av det internasjonale fellesskapet. Og det vil ikke se pent ut om verdens rikeste land ikke vil skrive under en avtale som blant annet har som formål å gi fattige land bedre tilgang til de store og kjøpekraftige markedene. Kirkens Nødhjelp har engasjert seg i denne saken. De hevder det vil være usolidarisk å prioritere norske bønder framfor det som er i u-landenes interesser.
Sp kan protestere som de vil. Men WTO-avtalen vil ventelig bidra til at både bønder og «annerledesentusiaster» vi se hvor avhengig Norge er av å samhandle med det internasjonale samfunnet. Etter at WTO-avtalen har hatt sine virkninger, er det ikke sikkert EU framstår lenger som den store stygge ulven. Det kan jo være at norske bønder etter hvert ser seg tjent med å samordne sine interesser sterkere med bønder i EU-land.