Hvis de rød–grønne deler Karita Bekkemellem Orheim syn, bør brudd med staten komme opp som eventueltsak på høstens kirkemøte. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heia gjeng for et politisk flertall, skriver redaktør Magne Lerø.

I går kveld kom meldingen om at de rød–grønne vil gå inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov, og at homofile skal kunne adoptere barn på like linje med heterofile. Biskop Ole Hagesæther var raskt ut med å advare, og sa at dette vil bety et radikalt kulturskifte. Han varslet også økt motstand mot statskirkeordningen dersom dette blir vedtatt.

Dette kom ikke som noen bombe. De lå i kortene at Sp måtte gi seg på dette punktet. Spørsmålet er nå hvor sterkt KrF vil kjøre denne saken. Det er en tapt sak, og det spørs om saken er velegnet til å samle særlig mange nye velgere til KrF.

Kirkelederne bør la saken ligge. I kirken er man såpass delt i synet på homofili, at man har mer enn nok med å finne ut av hvordan kirken selv vil møte utfordringene. I praksis har kirken åpnet for homofile samboende prester, selv om kirkens øverste organ, Kirkemøtet, har vedtatt det motsatte. I Den norske kirken har man nemlig ikke styring på slike spørsmål som i andre organisasjoner. Biskoper og bispedømmeråd har nemlig rett å gjøre som de selv vil. Og når man har store deler av det politiske liv på sin side, er det i praksis grønt lys.

I over to år har man ventet på at kirkens lærenemnd skal bli ferdig med å finne ut av hva kirken skal mene om homofili. Hva nemnda kommer fram til, vil neppe bety så mye. Det er utenkelig at kirken vil samle seg om å si nei til homofile prester, slik de konservative ønsker.

Kirken er et barn av sin tid. Det er et massivt press i kulturen for at alle skal godta at homofile skal likestilles med heterofile på absolutt alle områder. Selv om det i dag er stor enighet i kirken om at man er imot en kjønnsnøytral ekteskapslov og alle adopsjonsrettigheter for homofile, vil man etter hvert også myke opp synet på dette området. For mange i kirken er det plagsomt at man må bruke så mye tid på å diskutere homofili. Det argumenteres mot at det skygger for kirkens egentlige budskap.

Nå kommer kravet fra Sp og SV om at kirken må lage en egen ordning for homofile som vil gifte seg i kirken. «Ikke snakk om», vil biskopene si i dagen framover. Det kan godt skje at noen prester kommer opp med en hjemmesnekret vigslesliturgi for homofile, slik det skjedde med velsignelse av homofile samboende. Det kommer til å bli et salig bråk av det, men det vil neppe være en biskop som tør å ta kappe og krage fra de prestene som våger å utfordre kirkens ledelse.

Karita Bekkemellem Orheim (Ap) uttalte til Dagsnytt i dag at man ikke kan gjøre som man selv vil i statskirken i en slik sak. Hun sier at hun ikke kan akseptere at kirken vil nekte de homofile kirkelig vigsel. Kirken kan ikke melde seg ut av den virkeligheten man befinner seg i etter at det er fattet et demokratisk vedtak, mener hun.

De rød–grønne vil selvsagt ikke forsøke å pålegge katolikker og pinsevenner å vie homofile. Det er statskirken som kronargumentet.

Når politikere forlanger at en kirke skal utvikle egne ordninger for noe kirken selv er imot, bør kirken våkne opp. En kirke kan ikke tvinges til å bli en heiagjeng for et politisk flertall. Hadde det vært noe tak i kirkelederne, hadde de forlangt umiddelbart at de rød–grønne gjorde det klart at Den norske kirke har full selvbestemmelse i slike saker. Hvis ikke, bør en ta opp brudd med staten som eventueltsak på høstens kirkemøte.

Kirkens ledere bør bruke tid og krefter på å få orden i eget hus når det gjelder ledelse og styring. Ingen er lenger tjent med dagens samrøre mellom stat og kirke. Den norske kirke må kaste av seg statsstyret og være kirke på linje med de andre kirkesamfunnene i Norge og så og si alle kirkesamfunnene i verden. I denne kampen har man en god alliansepartner i Human-Etisk Forbund, som mener statskirken for lengst burde ha vært avviklet. Selvsagt burde den det.