Jürgen Habermas advarer mot sekularisme, politisk korrekt sensur og ensretting i den offentlige samtale. For tiden er det særlig de som mener noe annet om homofili enn det som er politisk korrekt, som blir kjeppjaget i alle medier, skriver redaktør Magne Lerø.

For andre gang i løpet fire dager har Klassekampen et førstesideoppslag om tro og religion. Lørdag gjaldt det utviklingen av religiøsitet i Europa. I dag rapporterer avisen fra Bergen, der den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas holdt Holberg-foredraget ved Universitet. Habermas er kanskje den blant nålevende akademikere som i sterkest grad har lagt pressmisser for utviklingen innen flere fagområder. Han er mest kjent for sine teorier om «herredømmefrie dialoger» og om de premisser kommunikasjon og teoridannelse skjer ut fra både innen de akademiske fag og i opinionen.

I går advarte han mot å nekte religiøse personer å ytre seg offentlig i et religiøst språk og grunngi sin overbevisning i dette språket. Han advarte mot at sekularismen får dominere den offentlige samtale, og avviser å stille som krav til alle som deltar i den offentlige samtale at de utelukkende får argumentere ut fra et felles rasjonelt grunnlag.

– Den liberale staten må ikke omsette den nødvendige institusjonelle separasjonen av religion og politikk til en upassende mental og politisk byrde for alle borgere som følger en tro, sa Habermas, og minnet om at ulike former for tro er på frammarsj i dagens Europa.

Innen de politiske organene mener Habermas imidlertid at man bare kan tillate ytringer og begrunnelser som alle borgere – religiøse og sekulære – kan dele.

Habermas advarsler har relevans til mediene og til politikere som vil gripe inn overfor trossamfunn som opptrer i strid med det som storsamfunnet har definert som politisk korrekt. I nåværende regjering er Karita Bekkemellem den fremste eksponenten for dem som vil forby det et stort politisk flertall er sterkt imot. Det er i debatten om homofili dette blir tydeligst.

Frelsesarmeen har blitt hardt kjørt i dagevis i flere medier for at de har inntatt det samme standpunkt som Kirkemøtet i Den norske kirke – som har sagt nei til homofile samboende prester. I Frelsesarmeen har offiserene mye av den samme posisjon som prestene i en kirke.

Karita Bekkemellem har sagt at hun vil endre loven, slik at denne typen diskriminering ikke blir tillatt. Kirkeminister Trond Giske har gjort det klart at det ikke blir aktuelt.

Mange kristne mener at «homofil praksis er i strid med Gud vilje eller synd», som det heter. Ingen politiker våger å mene noe slikt offentlig. Dagfinn Høybråten ble i lang tid kjeppjaget av Dagbladet og kalt mørkemann, fordi han tilhører et kirkesamfunn som ikke har gitt homofile full likestilling. Han ble kritisert for ikke å ville uttale seg. De politisk korrekte forlangte at han skulle ta avstand fra praksis i det kirkesamfunn han er et vanlig medlem av.

Hva Høybråten personlig mener om homofili, er det ingen som vet. KrF politikere snakker heller ikke om hva de personlig mener, men understreker at dette må kirkesamfunnene selv få avgjøre.

I fjor måtte den italienske politikeren Rocco Buttiglione trekke seg som EU-kommisjonær. Han er katolikk og ble spurt av mediene om han anså homofili som synd. Han svarte at han som katolikk kanskje anså det for å være en synd, men understreket at man skal skille den private moralske overveielse fra den samfunnsmessige Som kommisjonær ville han verne alle minoriteter, også homofile

Mer skulle det imidlertid ikke til før det kokte over hos Europaparlamentets venstrefløy, herunder danske radikale og sosialdemokrater. Han ble tvunget til å trekke seg.

Buttiglione sa til i et intervju med Kristelig Dagbladet i den forbindelse at det finnes en antikristen og en homoseksuell lobby som starter kjøret mot de som ikke er på linje

– Jeg gjorde det meget klart at jeg er en sterk forsvarer av ikke-diskriminering. Men det var ikke nok. De ville inn i min samvittighet og ha meg til å se at man ikke bør være moralsk anfektet av homoseksualitet. Men det kunne jeg ikke, for jeg mener ikke de har rett. Det ville vært imot min samvittighet, og det ville vært imot min kirkes lære og de fleste kirker i Europa og i verden forøvrig, sa Buttiglione.

Hadde han gjort som Dagfinn Høybråten og nektet å uttale seg, hadde han nok blitt valgt. Kirkesamfunnene kommer til å innta en mer åpen og inkluderende holdning til homofile. Politikerne må ikke sette til side religionsfriheten og gjøre dem til lovbrytere. De bør heller trene seg til å høre hva de mener. Ifølge Habermas er det sunt for demokratiet, og i samsvar med intellektuelle redelighet.